Sosiale problemer hos 9 -åring

[avidi]

En kamerat av min sønn, 9 år, sliter veldig i sosiale sammenhenger. Han nekter å være med på noen form for sosial aktivitet etter skoletid og i feriene. Han finner på alle slags unskyldninger og blir helt hysterisk dersom foreldrene prøver å få ham til å delta f.eks på en idrett, speider eller teatergruppe for å nevne noe. Han vil kun være sammen med foreldrene sine eller barn han kjenner veldig godt.

Moren må alltid finne lekekamerater til ham, han tør ikke å gå til noen selv. Min sønn er ofte hos denne gutten og fordi de leker godt sammen blir min sønn en slags" støttekontakt "for ham. Moren kan ringe flere ganger i uka for å spørre om han kan være hos oss eller at sønnen min kommer til dem. Jeg har nå latt sønnen min selv bestemme om han ønsker å gå til denne gutten eller ei, fordi det blir litt for intenst for ham.

Disse problemene har gutetn hatt siden han var liten. De første årene ble han veldig overbeskyttet av moren og fikk ikke løpe fritt omkring sammen med andre unger. På skolen går det ganske greit, han er faglig sterk og inteligent, og kan leke med medelever.

Jeg har litt vondt av denne gutten, og av foreldrene. De er oppegående ressurssterke folk men kankje litt for pedagogiske i forhold til å sette grenser for sønnen sin. De har gitt opp å få ham med på organiserte aktiviteter og prøver etter beste evne å aktivisere ham selv.

Hvorvidt skole/ ppt er inne i bildet vet jeg ikke, men gutten trenger hjelp. Jeg som utenforstående synes det er vanskelig å vite hva jeg skal råde foreldrne til og hvor mye jeg skal bry meg.

Noen som har vært borti noe lignende?

[dkaa]

Hei!

Denne gutten kan ha en asberger diognose? Han bør få hjelp ja,merkelig at ikke foreldrene selv har forstått dette?

Stå på og jeg håper han får det lettere. Har selv en sønn som er autist.

Mvh Milla

[avidi]

Hei!

Denne gutten kan ha en asberger diognose? Han bør få hjelp ja,merkelig at ikke foreldrene selv har forstått dette?

Stå på og jeg håper han får det lettere. Har selv en sønn som er autist.

Mvh Milla

Pratet litt med moren til denne gutte i dag, da guttene våre lekte sammen. De hadde vært på 14 dagers ferie på et sted det det var mange andre barn på samme alder. Gutten hennes hadde trukket seg unna alle barna i hele ferien selvom moren hele tiden hadde prøvd å få ham til å ta kontakt. Han var nå helt desperat etter å være sammen med sønnen min i dag.

Jeg nevnte forsiktig at det var litt leit for gutten hennes å være så reservert og engstelig og at han kanskje lider litt under det. Hun gikk umiddelbart i forsvarsposisjon og sa at han har det helt utmerket når han er alene, han leker SÅ fint med seg selv.

Det er litt ille for gutten at moren og faren ikke innser at han problemer. Så lenge gutten får leke med sønnen min er det greit for gutten deres.

Får vl se det litt an og la sønnen min si nei når han ikke orker å være sammen med deene gutten.

[laban]

Jeg har vært borti noe liknende ja, men har likevel ikke så mange råd å komme med.

De jeg kjenner til, er jenter - og de har jo ofte en litt mer "passiv" måte å være sammen på (jeg mener ikke noe galt med det, men det er vel litt mer akseptert at jenter har bare én de er fast sammen med og veldig avhengig av, og ikke er med på noe organisert).

Begge disse jentene var svært forsiktige, sjenerte og ikke med på noe som helst. Både de selv og foreldrene er flinke og ressurssterke. Men det var store forskjeller i måten foreldrene taklet problemet på mens det fremdeles var et forholdsvis lite problem.

Den ene jenta fikk "lov" til å være tilbakeholden. Som liten var hun nesten bare sammen med storebroren, denne andre sjenerte jenta og min datter (vi bor i samme husrekke og de tre gikk i samme klasse fram til ungdomsskolen). Da de ble litt større, syntes datteren min det ble lite action med disse to, og begynte å være mer sammen med andre jenter fra klassen. Det førte til at disse to andre ble omtrent som siamesiske tvillinger. De holdt sammen gjennom hele ungdomsskolen, datteren min kom i en annen klasse.

Foreldrene til den andre jenta lot henne ikke få være like isolert. De inviterte f.eks. datteren min med på juletrefester, ferier o.l., slik at hun skulle ha andre forbilder enn en som var redd for alt. Jeg vet også at de snakket med kontaktlæreren om at de ønsket at hun skulle oppmuntres til å være mer aktiv og at hun måtte bli "sett" selvom hun var stille og rolig. De "lurte" henne også til å forsøke noen pianotimer hos samme spillelærer som datteren min hadde i noen år, bl.a. lovte de henne at hun skulle få slippe å opptre på konsert hvis hun ikke ville. Men det ville hun, til alles overraskelse, noen måneder senere, uten å bli presset - noe moren roste henne veldig for, uten å overdrive.

For å gjøre en lang historie kort, har de blitt helt forskjellige personligheter som ungdommer (de fyller 18 i år). Hun som ble pushet litt, fungerer flott. Pianotimene (som datteren min har droppet forlengst) ble inngangen til en ny interesse, hun går på musikklinja og gjør det bra der. Husker jeg fikk tårer i øynene da hun sto på scenen og spilte og sang foran en fullsatt sal i 10. klasse - hun som bare hvisket fram svar på spørsmål om mer pølse i barnebursdagene i sin tid...

Den andre er mer tilbaketrukket enn noensinne, har måttet droppe skolen, bl.a. pga. eksamensangst, og er fremdeles svært mye hjemme og alene. Hun har nå et reelt problem og får faglig hjelp.

Jeg påstår IKKE at dette er foreldrenes skyld / fortjeneste, kanskje ville det gått slik uansett. Samtidig tror jeg de relativt små "tiltakene" som foreldrene innførte, faktisk hadde en positiv effekt.

Det er ikke din sønns oppgave å være støttekontakt. Men det er helt sikkert positivt for den andre gutten hvis han kan åpne opp litt for en mer aktiv tilværelse. F.eks. tør kanskje kompisen å være med på et eller annet, hvis sønnen din også er med? Ikke nødvendigvis noe helt fast og organisert, men de kommer nå i en alder da de oppsøker f.eks. idrettsbaner og andre samlingssteder. Jeg tror det er viktig at han av og til er sammen med din sønn på andre arenaer enn bare hjemme hos seg og dere. Tilby f.eks. å ta ham med hvis dere skal "ut" på noe.

Men det kan fort ende opp med at dere voksne må snakke litt mer åpent om problemet, slik at dere ikke trekker i hver deres retning. Hvis foreldrene er innstilt på å la ham isolere seg, vet jeg ikke hva du kan bidra med.

[avidi]

Jeg har vært borti noe liknende ja, men har likevel ikke så mange råd å komme med.

De jeg kjenner til, er jenter - og de har jo ofte en litt mer "passiv" måte å være sammen på (jeg mener ikke noe galt med det, men det er vel litt mer akseptert at jenter har bare én de er fast sammen med og veldig avhengig av, og ikke er med på noe organisert).

Begge disse jentene var svært forsiktige, sjenerte og ikke med på noe som helst. Både de selv og foreldrene er flinke og ressurssterke. Men det var store forskjeller i måten foreldrene taklet problemet på mens det fremdeles var et forholdsvis lite problem.

Den ene jenta fikk "lov" til å være tilbakeholden. Som liten var hun nesten bare sammen med storebroren, denne andre sjenerte jenta og min datter (vi bor i samme husrekke og de tre gikk i samme klasse fram til ungdomsskolen). Da de ble litt større, syntes datteren min det ble lite action med disse to, og begynte å være mer sammen med andre jenter fra klassen. Det førte til at disse to andre ble omtrent som siamesiske tvillinger. De holdt sammen gjennom hele ungdomsskolen, datteren min kom i en annen klasse.

Foreldrene til den andre jenta lot henne ikke få være like isolert. De inviterte f.eks. datteren min med på juletrefester, ferier o.l., slik at hun skulle ha andre forbilder enn en som var redd for alt. Jeg vet også at de snakket med kontaktlæreren om at de ønsket at hun skulle oppmuntres til å være mer aktiv og at hun måtte bli "sett" selvom hun var stille og rolig. De "lurte" henne også til å forsøke noen pianotimer hos samme spillelærer som datteren min hadde i noen år, bl.a. lovte de henne at hun skulle få slippe å opptre på konsert hvis hun ikke ville. Men det ville hun, til alles overraskelse, noen måneder senere, uten å bli presset - noe moren roste henne veldig for, uten å overdrive.

For å gjøre en lang historie kort, har de blitt helt forskjellige personligheter som ungdommer (de fyller 18 i år). Hun som ble pushet litt, fungerer flott. Pianotimene (som datteren min har droppet forlengst) ble inngangen til en ny interesse, hun går på musikklinja og gjør det bra der. Husker jeg fikk tårer i øynene da hun sto på scenen og spilte og sang foran en fullsatt sal i 10. klasse - hun som bare hvisket fram svar på spørsmål om mer pølse i barnebursdagene i sin tid...

Den andre er mer tilbaketrukket enn noensinne, har måttet droppe skolen, bl.a. pga. eksamensangst, og er fremdeles svært mye hjemme og alene. Hun har nå et reelt problem og får faglig hjelp.

Jeg påstår IKKE at dette er foreldrenes skyld / fortjeneste, kanskje ville det gått slik uansett. Samtidig tror jeg de relativt små "tiltakene" som foreldrene innførte, faktisk hadde en positiv effekt.

Det er ikke din sønns oppgave å være støttekontakt. Men det er helt sikkert positivt for den andre gutten hvis han kan åpne opp litt for en mer aktiv tilværelse. F.eks. tør kanskje kompisen å være med på et eller annet, hvis sønnen din også er med? Ikke nødvendigvis noe helt fast og organisert, men de kommer nå i en alder da de oppsøker f.eks. idrettsbaner og andre samlingssteder. Jeg tror det er viktig at han av og til er sammen med din sønn på andre arenaer enn bare hjemme hos seg og dere. Tilby f.eks. å ta ham med hvis dere skal "ut" på noe.

Men det kan fort ende opp med at dere voksne må snakke litt mer åpent om problemet, slik at dere ikke trekker i hver deres retning. Hvis foreldrene er innstilt på å la ham isolere seg, vet jeg ikke hva du kan bidra med.

Laban, du har som vanlig mange kloke tanker.

Vi har prøvd litt dette med å ta denne kompisen med på arrangementer som ikke er organisert, men det fungerer ikke, han trekker seg unna.

Det samme ser jeg hvis det kommer andre gutter hit når han er på besøk, han melder seg ut og sitter og betrakter leken til de andre.

I dag kom sønnen min med følgende kommentar da han ble spurt om å komme til denne gutten:

"Ok da, siden det regner og jeg ikke har noen andre å være sammen med"

[laban]

Laban, du har som vanlig mange kloke tanker.

Vi har prøvd litt dette med å ta denne kompisen med på arrangementer som ikke er organisert, men det fungerer ikke, han trekker seg unna.

Det samme ser jeg hvis det kommer andre gutter hit når han er på besøk, han melder seg ut og sitter og betrakter leken til de andre.

I dag kom sønnen min med følgende kommentar da han ble spurt om å komme til denne gutten:

"Ok da, siden det regner og jeg ikke har noen andre å være sammen med"

Det er dessverre vanskelig for utenforstående å gjøre noe særlig mer enn det dere gjør, når ikke foreldrene har noen annen strategi enn å stadig "slite" på den ene han er trygg på.

Jeg er enig med deg i at han antakelig trenger hjelp.

[Gjest asperger-mammaen]

Ser at dette er et gammelt innlegg, men vil gjerne svare litt for det.

Ja, vi har vært borti noe lignende. Rettere sagt, vi er midt oppi noe lignende, med vår egen sønn.

Jeg kjente jeg ble litt provosert når du la ut om hvordan denne gutten har blitt overbeskyttet av foreldrene - det var som om du ville forklare guttens atferd med at foreldrene hadde gjort feil.

Barn er forskjellige. Tenk at man må si det, det burde være selvfølgelig. Og noen barn sliter mer med sosiale koder og regler enn andre. Min sliter veldig. Jeg vet også at mange bebreider oss. Vi har mer enn en gang blitt møtt med at det er ikke rart gutten er så rigid og lite fleksibel, vi har jo alltid forberedt han på alt mulig.

Det var derfor godt i møte med BUP når sosionomen sa at siden vårt barn etter alt å dømme har asperger så var det HELT RIKTIG av oss å forberede han på situasjoner. Og ikke bare det - men forberedelse blir også ett av de viktigste tiltakene som SKOLEN må iverksette. Dette har PPT allerede instruert skolen om - og skolen er negativ og mener at han "må lære seg" å takle forandringer og uforutsigbarhet.

Hadde han vært blind ville ingen sagt at han "må lære seg" å se. Hadde han vært lam ville ingen sagt at han "må lære seg" å gå. Men han takler ikke uforutsigbarhet - det må han jo lære seg. Og han forstår ikke sosiale koder - det må han jo lære seg.

Min gutt er 7 år, og han har det ofte vanskelig. Dette har gjort at spesielt jeg som mor har brukt mye tid på han. Jeg har vært med og tilstede, forsøkt å hjelpe han inn i lek med andre. Forsøkt å løse konflikter i leken, slik at han ikke blir sittende igjen alene. Forsøkt å forklare for han hva som foregår. For han skjønner det bare ikke. Han leker med andre barn, plutselig går de andre. Han skjønner ikke at han kunne blitt med dem. Han bare ser at der var leken over, og nå er jeg alene igjen. Det er veldig vondt for han.

Jeg har også blitt beskyldt for å være overbeskyttende. At det er min feil egentlig alt sammen, for jeg burde jo bare latt han finne ut av ting på egenhånd. Men jeg kan ikke det. Selv om det er først det siste året vi har tenkt på asperger har jeg alltid sett at han har BEHOV for hjelp, støtte, råd og veiledning. Javel, så skjønner de fleste barn slikt av seg selv, men min gjør ikke det, og da må noen hjelpe han - og i svært mange tilfeller har det blitt meg. For verken barnehage eller skole har vært villige til å hjelpe oss - de har jo ment at det var vi foreldre som var problemet.

Jeg skjønner godt at lekekameraters foreldre kan lure. Og jeg skjønner også godt at det kan være vanskelig for andre barn å forholde seg til min gutt. Men når alt kommer til alt så er vårt primære mål å hjelpe gutten vår til å fungere, både i dag og i fremtiden. Vårt mål er at han skal ha det godt. Enkelt og greit. Og da får i grunnen andre bare syns at vi er overbeskyttende, kontrollerende og blander oss inn i alt mulig.

[Gjest togli]

Ser at dette er et gammelt innlegg, men vil gjerne svare litt for det.

Ja, vi har vært borti noe lignende. Rettere sagt, vi er midt oppi noe lignende, med vår egen sønn.

Jeg kjente jeg ble litt provosert når du la ut om hvordan denne gutten har blitt overbeskyttet av foreldrene - det var som om du ville forklare guttens atferd med at foreldrene hadde gjort feil.

Barn er forskjellige. Tenk at man må si det, det burde være selvfølgelig. Og noen barn sliter mer med sosiale koder og regler enn andre. Min sliter veldig. Jeg vet også at mange bebreider oss. Vi har mer enn en gang blitt møtt med at det er ikke rart gutten er så rigid og lite fleksibel, vi har jo alltid forberedt han på alt mulig.

Det var derfor godt i møte med BUP når sosionomen sa at siden vårt barn etter alt å dømme har asperger så var det HELT RIKTIG av oss å forberede han på situasjoner. Og ikke bare det - men forberedelse blir også ett av de viktigste tiltakene som SKOLEN må iverksette. Dette har PPT allerede instruert skolen om - og skolen er negativ og mener at han "må lære seg" å takle forandringer og uforutsigbarhet.

Hadde han vært blind ville ingen sagt at han "må lære seg" å se. Hadde han vært lam ville ingen sagt at han "må lære seg" å gå. Men han takler ikke uforutsigbarhet - det må han jo lære seg. Og han forstår ikke sosiale koder - det må han jo lære seg.

Min gutt er 7 år, og han har det ofte vanskelig. Dette har gjort at spesielt jeg som mor har brukt mye tid på han. Jeg har vært med og tilstede, forsøkt å hjelpe han inn i lek med andre. Forsøkt å løse konflikter i leken, slik at han ikke blir sittende igjen alene. Forsøkt å forklare for han hva som foregår. For han skjønner det bare ikke. Han leker med andre barn, plutselig går de andre. Han skjønner ikke at han kunne blitt med dem. Han bare ser at der var leken over, og nå er jeg alene igjen. Det er veldig vondt for han.

Jeg har også blitt beskyldt for å være overbeskyttende. At det er min feil egentlig alt sammen, for jeg burde jo bare latt han finne ut av ting på egenhånd. Men jeg kan ikke det. Selv om det er først det siste året vi har tenkt på asperger har jeg alltid sett at han har BEHOV for hjelp, støtte, råd og veiledning. Javel, så skjønner de fleste barn slikt av seg selv, men min gjør ikke det, og da må noen hjelpe han - og i svært mange tilfeller har det blitt meg. For verken barnehage eller skole har vært villige til å hjelpe oss - de har jo ment at det var vi foreldre som var problemet.

Jeg skjønner godt at lekekameraters foreldre kan lure. Og jeg skjønner også godt at det kan være vanskelig for andre barn å forholde seg til min gutt. Men når alt kommer til alt så er vårt primære mål å hjelpe gutten vår til å fungere, både i dag og i fremtiden. Vårt mål er at han skal ha det godt. Enkelt og greit. Og da får i grunnen andre bare syns at vi er overbeskyttende, kontrollerende og blander oss inn i alt mulig.

Et klokt og tankevekkende svar

[Gjest apelsin]

Hei avidi.

Trist å lese at barnet sliter sosialt.

Har du sjekket han for fas/fae, adhd/add, Autismespekter diagnoser?

Har barnet noe av det, da kan de være lite sosial.

Med fas/fae skal det bare ett glass med alkohol under svangerskapet til for at barnet kan bli skadet og få fas/fae.

Anonym.

[Gjest mamma til jente med AS]

Ser at dette er et gammelt innlegg, men vil gjerne svare litt for det.

Ja, vi har vært borti noe lignende. Rettere sagt, vi er midt oppi noe lignende, med vår egen sønn.

Jeg kjente jeg ble litt provosert når du la ut om hvordan denne gutten har blitt overbeskyttet av foreldrene - det var som om du ville forklare guttens atferd med at foreldrene hadde gjort feil.

Barn er forskjellige. Tenk at man må si det, det burde være selvfølgelig. Og noen barn sliter mer med sosiale koder og regler enn andre. Min sliter veldig. Jeg vet også at mange bebreider oss. Vi har mer enn en gang blitt møtt med at det er ikke rart gutten er så rigid og lite fleksibel, vi har jo alltid forberedt han på alt mulig.

Det var derfor godt i møte med BUP når sosionomen sa at siden vårt barn etter alt å dømme har asperger så var det HELT RIKTIG av oss å forberede han på situasjoner. Og ikke bare det - men forberedelse blir også ett av de viktigste tiltakene som SKOLEN må iverksette. Dette har PPT allerede instruert skolen om - og skolen er negativ og mener at han "må lære seg" å takle forandringer og uforutsigbarhet.

Hadde han vært blind ville ingen sagt at han "må lære seg" å se. Hadde han vært lam ville ingen sagt at han "må lære seg" å gå. Men han takler ikke uforutsigbarhet - det må han jo lære seg. Og han forstår ikke sosiale koder - det må han jo lære seg.

Min gutt er 7 år, og han har det ofte vanskelig. Dette har gjort at spesielt jeg som mor har brukt mye tid på han. Jeg har vært med og tilstede, forsøkt å hjelpe han inn i lek med andre. Forsøkt å løse konflikter i leken, slik at han ikke blir sittende igjen alene. Forsøkt å forklare for han hva som foregår. For han skjønner det bare ikke. Han leker med andre barn, plutselig går de andre. Han skjønner ikke at han kunne blitt med dem. Han bare ser at der var leken over, og nå er jeg alene igjen. Det er veldig vondt for han.

Jeg har også blitt beskyldt for å være overbeskyttende. At det er min feil egentlig alt sammen, for jeg burde jo bare latt han finne ut av ting på egenhånd. Men jeg kan ikke det. Selv om det er først det siste året vi har tenkt på asperger har jeg alltid sett at han har BEHOV for hjelp, støtte, råd og veiledning. Javel, så skjønner de fleste barn slikt av seg selv, men min gjør ikke det, og da må noen hjelpe han - og i svært mange tilfeller har det blitt meg. For verken barnehage eller skole har vært villige til å hjelpe oss - de har jo ment at det var vi foreldre som var problemet.

Jeg skjønner godt at lekekameraters foreldre kan lure. Og jeg skjønner også godt at det kan være vanskelig for andre barn å forholde seg til min gutt. Men når alt kommer til alt så er vårt primære mål å hjelpe gutten vår til å fungere, både i dag og i fremtiden. Vårt mål er at han skal ha det godt. Enkelt og greit. Og da får i grunnen andre bare syns at vi er overbeskyttende, kontrollerende og blander oss inn i alt mulig.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har selv en datter på 11 med AS. Møtte lite forståelse fra skolens side i starten, men nå går det bra. I starten trodde skolen at hun bare var understimulert! *sjokka* Men nå har det snudd helt. Skolen vet ikke det beste de kan gjøre for henne nå, heldigvis. Godt samarbeid. Vi har samarbeidsmøte hver måned.

Også fra venner og familie har jeg møtt liten forståelse.

Venner forstår bedre nå, men familien... de er et kapittel for seg selv... :-( De forventer at hun skal være som de andre barna i familien, og rister på hodet når jeg gir henne "særbehandling". Trosser det jeg har forklart og sagt, de vil liksom teste det ut selv om det virkelig stemmer... Til stor forvirring og fortvilelse for min datter! Duster!

Men det er jo faktisk sånn at alle barn er forskjellige. Og noen trenger mer oppfølging og hjelp enn andre. Sånn er det bare. Har nok mye å gjøre med at hun ikke har et så veldig synlig handikap. Som du sier, ingen hadde forventet at en lam skulle gå, eller at en blind skulle se.