Hvordan finne tilbake til kjærligheten?

[Gjest Mitt livs alvorligste øyeblikk]

Vi er et par på 34 og 36 år, som står på randen av et samlivsbrudd. Sammen har vi to gutter på 2 og 7 år, og vi har vært gift i neste 4 år, sammen i snart 10. I februar iår tok min kone initiativ til å si at hun ikke så for seg at vi kunne fortsette et liv sammen, og hun vurderte at tiden var inne til å forlate meg. Dette var et sjokk da jeg ønsker at vi skal fortsette pga mine følelser for henne, og pga våre 2 gutter. Vi har hatt det veldig fint sammen, men det har også vært et turbulent forhold der vi har slitt med dårlig kommunikasjon ift konflikter som har eskalert, der hverdagen har "tatt oss", og der sexlivet gradvis ble dårlig, og der vi ikke har pleiet kjæresteforholdet. Vi har fokusert veldig på familieliv, jobb, og barna. Nærheten har vært mangelvare, og vi var snarere to som delte hus og seng og oppgaver, og interessen for hverandre bare avtok. Opp igjennom årene har min kone tatt opp hva vi kan gjøre for å bedre forholdet, spesielt det med at hun har hatt mer lyst på sex enn meg. Det har ofte gått lang tid mellom hver gang, og hun resignerte etterhvert, samtidig som hun har understreket hvor viktig dette var for henne. Hun har gjentatte ganger tatt opp våre problemer, men mitt svar har vært at "kan vi ikke bare ha det bra uten å alltid måtte snakke om så mange vanskelige ting." I tillegg har jeg ofte vært morgengretten, taus, eller liret av meg kommentarer med "snert" i. Hun har følt seg dårlig behandlet, og jeg har ikke helt hatt evnen eller viljen til å rette opp det jeg har visst har vært galt. Jeg tror vi har hatt så dårlig kommunikasjon at begge faktisk har følt seg som ”offeret”. Idag er det den 18. juni, og siden februar har vi fortsatt samlivet. Dette er først og fremst pga gutta og fordi min kone er usikker på hva som er rett beslutning nettopp fordi konsekvensene er så store dersom hun velger å bryte ut. I denne tiden har vi diskutert mye om vi skulle være litt fra hverandre, og rotere ut annenhver uke fra hjemmet vårt. Vi har ikke klart å besluttet noe, og forholdet har gått på tomgang. Samtidig har jeg gjennomgått en fullstendig forvandling, og er alt det min kone har savnet. Som hun sa, "hadde dette skjedd for ett år siden, så hadde vi ikke vært der vi er nå." Hun tror faktisk også på at denne endringen er permanent, og det er som å ha våknet opp til et nytt liv for meg. Kanskje den viktigste erkjennelsen jeg har kommet frem til er hvor viktig det er å ta vare på hverandre, være 100% mindre selvhøytidelig, og sørge for at den andre parten blir sett. Faktum er at vi har aldri hatt det så bra som nå – med unntak av usikkerheten som holder meg i et jerntak. Sex har riktignok vært minimalt, selv om jeg har tatt mye initiativ. De gangene det har skjedd har det skjedd når vi har drukket litt. Men som min kjære kone også sier, hun aksepterte for lenge siden at forholdet vårt aldri kunne bedres, og det har ødelagt følelser hos henne som er avgjørende for at hun skal tro hun kan bli lykkelig sammen med meg. Dette er det avgjørende for oss nå. Hvordan finne tilbake til disse følelsene? Og er det mulig? Hun har hatt et håp om at det skulle være mulig, men hun har ikke helt klart å mobilisere viljen til å legge hjerte i forsøkene. Noe som da sikkert også influerer hennes håp om å finne tilbake. I midten av mai var jeg borte på reise i en uke. Vi trodde dette ville gjøre oss godt, og når jeg kom tilbake, så hadde hun bestemt seg for at dette hadde mye med hennes innstilling og gjøre, og derfor ville hun nå gjøre alt for å tenke positivt og igjen innstille seg på at det er "oss to". Om vi skulle flytte fra hverandre skulle ikke lenger være et tema. Over de neste tre ukene hadde vi så noen flotte helgeturer sammen med våre to gutter, og jeg er fortsatt en helt annen person ift det jeg har endret på. Tilsynelatende er alt veldig bra. Men samtidig merket jeg også at hun stadig vekk var mer på jobb, og etter en opprivende helg nå med samtaler og diskusjoner oss i mellom, så har vi funnet ut at selv om hun sier hun prøver å innstille seg positivt og på "oss to", så klarer hun det ikke. I stedet har hun flyktet på jobb om kvelden etter at ungene er i seng, og sliter veldig med sympati og dårlig samvittighet overfor meg som prøver så hardt, samtidig som hun ser at jeg har det forferdelig vondt. Mine initiativer til sex blir som regel avvist fordi hun ikke har lyst, og ikke har de følelsene for meg ift å ha lyst. Så - i bunn og grunn er vi tilbake til februar, dog er forskjellen at hun da tok en beslutning om at det var over kontra idag hvor vi gir oss litt tid til å prøve. Fremgangen i jakten på de rette følelsene siden februar er vel imidlertid svært begrenset – hvis noen. Men, etter helgen har vi igjen blitt enige om at vi skal holde fast litt til, og å fortsette med å forsøke å finne tilbake. Hun skal forsøke å flykte mindre vekk, men hun tviler veldig på sitt eget håp, tro og vilje. Og selv om hun prøver alt for å innstille seg på at det er oss to, så er det et faktum at hun i februar tok en beslutning om at det ikke var håp og at det derfor var over. Hun har derfor bedt meg forberede meg på at det er svært sannsynlig at vi ender med ett brudd – selv om vi prøver. Forvirringen er med det komplett, og er det slik at beslutningen i februar nå ødelegger? Eller kan hennes visshet om den beslutningen kombineres med en ny giv? Planen er likevel nå at vi skal forsøke å ha et normalt forhold de neste 4 ukene, så skal vi på ferie sammen i 4 uker. Dette gleder vi oss begge til, men jeg tror at hun inne i seg har satt det som en deadline... Det virker nemlig som om situasjonen er den at hun ønsker en avklaring snart ift hva vi skal gjøre. Hun har ikke dårlig tid, hun har ingenting som venter, så på den måten kunne vi ha fortsatt lenge. Men problemet er at hun ønsker en avklaring fordi situasjonen sliter på begge som hun sier ved at ingen av oss vet hva som vil skje, og også fordi hun blir svært stresset av medmenneskelige hensyn å se hvor forferdelig jeg har det – selv om jeg forsøker å holde meg noenlunde normal og oppreist, samtidig som jeg skjuler mine daglige ”sammenbrudd”. Sympatien og dårlig samvittighet overfor meg er ikke positivt sier hun, fordi hun vet ikke om det er ekte følelser begravet i sympatien og samvittigheten. Jeg er enig i det. Så har jeg akkurat lest boken "den store kjærligheten" av Per Arne Dahl, og han mener jo sterkt at man kan lære seg å elske, og at kjærligheten i en situasjon som vi er i kan finnes igjen ved å bruke tid sammen, øve seg på å kommunisere bedre, samt å vise hverandre oppmerksomhet og omsorg hver eneste dag. Jeg tror faktisk på dette – kanskje av desperasjon – men dog. Dette er jo nøyaktig det vi IKKE har gjort i forholdet vårt så langt, og som har ødelagt for oss. Problemet er imidlertid at min kone pga dårlig samvittighet og av frykt for å føle sympati for meg som prøver så hardt, skyr disse situasjonene fordi det er vondt for henne å skape en forventning. Jeg på min side tror det er museskritt som må til, og da trenger vi tiden, kanskje mer enn 7-8 uker. Med museskritt tenker jeg på små opplevelser sammen – og innimellom - der vi igjen føler på det å være kjærester igjen. Nå er jeg imidlertid redd for at min kones ønske om en avklaring er i konflikt med å bruke nok tid. Hva om vi kommer hjem fra ferien, og hun føler at hun ikke har funnet noen av de følelsene som tidligere knyttet henne til meg uavhengig av gutta? Da er jeg redd klokken allerede nå tikker mot brudd, og det gjør meg syk fordi det er bare 7-8 uker igjen. Samtidig vet jeg at håpet gir meg styrke til å holde meg oppreiset gjennom det vi nå forsøker, til tross for noen nedturer innimellom. Og det er intet jeg heller vil enn å vite at vi har forsøkt alt, og at vi har tatt nødvendig tid. Samtidig er jeg fortvilet fordi jeg ønsker bare å gjøre det rette, og samtidig er veldig usikker på hva det innebærer. Er jeg for påtrengende skyver jeg henne fra meg ved at jeg stresser henne mer. Gjør jeg for lite av de rette tingene, så blir innsatsen min ift å lokke frem følelsene for dårlig. Så jeg sliter med å finne balansen, i tillegg til at tilværelsen allerede er relativt ubalansert. Er det et lite halmstrå som kan tyde på et tegn i riktig retning etter endt ferie, så er jeg fryktelig redd for at det ikke er nok. Tilbake sitter jeg idag og er redd for fremtiden, og håper på det beste samtidig som jeg desperat leter etter den fremgangsmåten som kan få min kone til å komme frem til at det er mer mellom oss enn bare barna, og at hun derfor beslutter å bli i ekteskapet som en følge av at de kjærlige følelsene er vekket til live igjen - og at hun gjenvinner håpet og troen på at hun kan bli lykkelig sammen med meg. Klarer vi det er jeg overbevist om at vi unngår brudd, og at forholdet vårt fundamentalt kommer til å bli helt annerledes. Jeg tror også at vi sammen må bruke lang tid med små skritt for å kunne kalle oss helt "reparert", men dette er jeg så altfor villig til å bli med på. Frykten er som sagt at vi ikke har nok tid, og at hun til tross for at hun sier hun vil prøve, kanskje likevel allerede er ferdig fordi hun tok beslutningen i februar. Men er hun det? ”Vi er jo fortsatt sammen”, sier jeg. ”Årsaken til det er de store konsekvensene ved et brudd, og at jeg er redd for å gjøre noe feil ved å bryte ut,” svarer hun, ”jeg må også finne lykken for å bli”. Og det er jeg enig i, nemlig fordi det er viktig for barna at foreldrene er lykkelige. Så det hele koker tilsynelatende ned til om vi kan finne igjen kjærligheten mellom oss, og de følelsene som da knytter oss to sammen, uavhengig av barna. Samtidig vet jeg ikke om det i det hele tatt er er mulig for disse følelsene å komme tilbake, og om de kan komme av seg selv, eller om vi må gjøre noe for å fremkalle de igjen. Har du noen råd til oss i denne situasjonen? Er det for sent for oss ? Hva kan jeg gjøre annerledes? Hva tror du eventuelt min kone kan gjøre annerledes? - Mitt livs alvorligste øyeblikk

[Sommerbris]

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt, men fått med meg det viktigste, tror jeg.. nemlig at din kone ønsker å reise fra deg fordi du tidligere ikke har evnet å gi henne det hun trenger for å leve et liv sammen med deg. Du har nå gått inn for å forandre deg, og har klart dette. Likevel er det følelser hos din kone, som har blitt ødelagte og borte pga det ekteskapet/samlivet dere har hatt til nå..

Du spør om vi tror det er håp for at dere kan finne tilbake til det som burde vært..

Denne historien er mye lik min egen. Jeg står nå på trappene til å flytte ut, etter et ekteskap hvor jeg ikke har blitt satt pris på, respektert, sett og hørt - hverken av min mann eller av hans familie.

Dette har tæret mye på meg og mine følelser for ham. Det jeg sitter igjen med er usikkerhet, sårhet og følelser for min mann som er mer lik følelser man har for en hvilken som helst kamerat.. Forskjellen på ham og deg, er at han (siden jeg sa jeg ville flytte i februar) ikke har gjort mye tegn til å skulle endre seg, forstå, snakke med meg etc.

Bitterheten hos ham er stor, og for ham er det jeg, ene og alene som er skyld i at samlivet har skrantet. Han har hatt det bra, sier han..

Jeg vet ikke om jeg klarer å få kjærestefølelser for mannen min igjen. Det hadde jo vært et ønske om vi hadde fått alt på skinner igjen om en stund, men vet ikke om jeg vil tørre det, rett og slett. Hverdagen kommer uansett.

Mitt råd til dere er at kanskje din kone bør flytte ut med barna - for en periode,slik at dere begge får mulighet til å kjenne etter hvilke savn og følelser som ligger der for den andre.. Dere er kanskje fastkjørte nå, og må ha luft rundt dere for å klare å tenke klart.

I tiden fremover, sørg begge for å oppføre dere overfor hverandre. Prøv å endre dere selv og jobb for å finne tilbake til hverandre. Vær ærlige i forhold til følelser.

Er det ment å være dere to, så blir det det..

Lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Om ikke annet så fortjener du en stor klem. Det høres ikke lett ut for noen av dere.

Vi kvinner er ofte sånn dessverre at når det først sies høyt at vi ønsker et brudd, så er mye av arbeidet med bruddet gjort og mange prossesser er allerede ferdig.

Men det er bra at kona di evner å ta seg god tid og kjenne etter en gang til om hun kan ha følelser for deg likevel.

Det gjør meg også trygg på at om det skulle bli et brudd, så vil dere klare å samarbeide om det og derigjennom trygge barna deres.

Fortsett å være ærlige mot hverandre, fortsett å tenke omsorg for hverandre, og lykke til, begge to.

[Craven]

Jeg prøvde å lese alt - men ga opp. Har du hørt om avsnitt?

[Gjest stine i pine]

Du kan hilse henne fra meg og si: Se, mannen din har gjort en forandring! Endelig. Ikke alle gjør det. Vær glad han ikke var utro (som min) og se fremover. Kommer dere gjennom denne krisen, blir forholdet styrket. Dersom hun klarer å mobilsere vilje.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er imponerende å lese om din endring av innstilling og oppførsel i samlivet og din omfattende selvkritikk!

Det du har gjort er det aller viktigste og effektfulle som er mulig å gjøre for deg.

Din kones følelser for deg har sakte men sikkert dødd ut. Det er en veldig vanlig historie at følelser trenger næring via omsorg, god tone, respekt, glede, nærhet, samtaler, sex. Det varierer hva vi trenger for at følelsene blir næret, men du skriver jo at mye av dette har vært fraværende.

Min erfaring er at mange kommer til et punkt hvor de kjenner inni seg at noe dør. Fra å være svakere og svakere, men allikevel levende, så dør det og det er en fundamentalt annen følelse. Kanslje det er dit din kone kom i februar?

Så er det klart at det må gjøre inntrykk på henne at du nå prøver så hardt og ekte og hun ønsker vel at det skal "tine opp" følelsene hennes igjen, for hun vil helst bli hos deg og familien, men trenger å kjenne mer i følelsene sine for deg.

Jeg har sett at dette har gått begge veier. Både at det har vært for sent, selv om viljen til endring er ubegrenset. Jeg har også sett at endring har ført til gradvis "tining" slik at tilstrekkelig mye følelser vekkes til live eller blir til på nytt.

Jeg er enig med Per Arne Dahl at følelser kan gjenetableres når relasjonen og kommunikasjonen endres, den kan, men det er også endel faktorer som gjør at noen finner det umulig og det må også respekteres.

Jo tidligere man tar et nytt grep jo bedre odds og jo mindre krenket den ene parten kjenner seg, jo bedre odds. Vi har forskjellig psyke, noen av oss er mer krenkbare enn andre, noen har "seigere" følelser enn andre.

Håper din kone også leser boken, så kan hun få direkte inspirasjon kanskje.

Utfordringen din nå er å senke skuldrene, være "good guy" og gi alt uten å kvele henne. Hun kjenner nok inni seg om det er noen bevegelse etter 8 uker, da har hun latt tiden jobbe i 1/2 år og det er ganske lang tid.

Mye kan skje på denne tiden og ferie er annerledes enn hverdager.

Hvis hun allikevel står fast ved et brudd, må du bare slippe henne.

[Gjest som ønsker deg masse lykke til]

Jeg har lest innlegget ditt med stor innlevelse og interesse. Du er flink å skrive, men du kunne med fordel ha lagt inn avsnitt, det hadde lettet lesingen, og du hadde muligens fått mer respons. (dette mer som et godt råd i tilfelle du skriver lange innlegg igjen).

Tilbake til det du har skrevet: jeg syns du har vist en imponerende vilje til forandring. Har selv vært i en lignende situasjon som din kone, og jeg er overbevist om at om han hadde vist samme vilje og ikke minst evne til forandring hadde det aldri blitt noe brudd mellom oss, så på mange måter var de litt sårt å lese, nettopp fordi det aldri kom noen vilje eller evne til forandring. (kanskje allermest det siste)

Jeg håper inderlig at det ikke er for sent for dere. For det er min klare overbevisning at man skal jobbe HARDT for å redde et ekteskap hvor barn er involvert, særlig når det "bare" er fordi følelsene har kjølnet.

Du har jobbet hardt nå. Jeg håper hun kommer deg i møte og viser samme vilje til forandring. Hvis det kommer til brudd, så vær fortsatt i det gode sporet du har lagt opp til, så kanskje vil hun innse at du umistelig og komme tilbake. Men for all del: ikke vær klyngende, ingenting er mer drepende for en god spire, som når den ikke får luft......

Tenker masse på deg.

Hilsen fra ei

[Sommerbris]

Jeg har tenkt mye på innlegget ditt.. har ennå ikke klart å lese hele, fordi det er for langt og tettskrevet..

Vel. Jeg beundrer ditt pågangsmot og viljen til å skulle forandre deg og bli en bedre ektemann. Ja, jeg må si kona di er veldig heldig... !

Nevnte innlegget ditt for min mann i dag. Han sier bare at han var betydelig bedre før april i fjor... Hvor jeg snakket med en annen mann, som han igjen mener jeg har vært utro med.

Den store greia i vårt forhold er nettopp mangel på kommunikasjon, og hans maktbruk overfor meg, men kontroll, ignorering osv. Når jeg har prøvd å ta opp vanskelige saker i forholdet med ham har han sagt "du har så mange problemer du atte".. og så gått avgårde.. Vi har pr. dato ALDRI fått løst noe av det som har vært ødeleggende for oss. Det ligger der ennå som store byller og åpne sår.

Som sagt. Jeg er også på vei ut. Jeg er utrolig lei meg over at jeg ikke har betydd mere for min mann enn hva jeg har gjort. At han nå bare ignorerer meg mer, slenger styggheter til meg osv. gjør meg rett og slett fortvilt. -At jeg kunne ta et så galt valg i livet mitt.. Men det som er fint; Det feilsteget har gitt meg verdens herligste barn, og de håper jeg får det bra etterhvert.

Fortsett å endre deg til det positive. Forvent ikke at kona di skal klare å få tilbake følelsene hun har hatt for deg, men la oss håpe dere finner ut av det.

Jeg må gå videre med livet mitt. Når jeg tenker tilbake på årene jeg har vært sammen med min mann, husker jeg år med konflikter, fortvilelse, motløshet, sinne, tristhet osv. fordi han aldri har kunnet vise og gi meg kjærlighet, forståelse, anerkjennelse osv. Det jeg har fått, er en tusenlapp til jul og bursdag, en bil, og tak over hode.. Ja, til og med i morgengave da vi giftet oss fikk jeg en tusenlapp.. Denne lå ved hårbørsten min om morgenen.

-Men hva er det da? Kun materielle ting, som ikke kan veie opp for mangel på kjærlighet og følelsen av at man faktisk er viktig her på denne jorden.

Har også funnet ut at penger er viktig, men jammen er det viktig å ha det godt med de man skal leve med også.

Til dere der ute vil jeg si: Lær kjæresten deres å kjenne godt før dere bestemmer dere for at dette er rett.. -Skurrer det fra starten av, så tro ikke at det kommer til å bli bedre. Det blir nemlig bare værre.

Til deg vil jeg si; Stå på! Jobb for å få beholde kona di, men ikke tving henne eller vær for pågående. Det kan kvele henne

LYKKE TIL!!

[cizz]

Ville bare ønske deg lykke til, uansett hva dere bestemmer dere for! Jeg orket heller ikke å lese riktig alt pga at det var så tettskrevet, men det jeg leste ga meg innntrykk av at uansett hva som skjer så kommer det ikke til å være en avgjørelse som blir tatt lett på eller i "affekt".

Håper at dere klarer å finne ut av det og kanskje det er riktig for dere å fortsette å være sammen? men noen ganger er det ikke det riktige, og man skal ikke være sammen bare for å være sammen heller. Mener jeg da....

Ville bare sende en liiten advarsel mot å ha så store forhåpninger til at ferien skal være en veldig bra og koselig familietid, hvis man har det litt anstrengt så hjelper det ofte ikke å tråkke oppå hverandre såpass lenge....

Men som sagt, ønsker dere alt det beste, syns det høres ut som om du gjør det du kan. Lykke til.

[Gjest Trist kone og mor]

Sier som en del andre her, husk avsnitt neste gang du skriver her inne. Det er svært tungt å lese slike sammenhengende og lange innlegg.

Når det er sakt, vet ikke hva som skal til for å få alt på gli for dere igjen. Vil bare gi deg en liten stjerne i boka fordi du har vært så flink til å tenke, handle, forandre.

Skulle ønske min mann var like flink som deg. Vi er nemmelig på samme reise som dere, og har slitt svært lenge. Men hos oss skjer det ingen forandring desverre. Selv om jeg gang på gang på gang har forklart, bedt, tryglet, kjeftet, grått.

Nå vurderer jeg å dra, med to barn.

Elsker ham, men klarer ikke leve med ham. Desverre.

Så vær stolt av deg selv, skulle ønske min mann hadde din guds.

Lykke til.

[Gjest bareentanke]

En vanskelig tid forstår jeg godt at det er for dere begge og jeg kan vel i bunn og grunn ikke gi noen spesifikke råd.

Jeg har respekt for at du det siste halve året har kommet din kone i møte og viser vilje til endring. Men jeg tror dessverre det er for sent. Som en annen sier her er avgjørelsen hun har tatt basert på deres 10 år sammen og dette kan bare ikke endres på noen måneder. Det er du jo også inneforstått med da du føler deg stresset fordi du føler det går mot en avgjørelse og tiden blir for knapp.

Jeg vet av egen erfaring at jeg som din kone var ferdig med forholdet den dagen jeg sa at jeg ønsket noe annet. Alt som fulgte etter det og frem til jeg flyttet et halvt år senere var smertefullt og jeg grublet i det uendelige på om dette var riktig ovenfor mitt barn og min partner. Jeg hadde jo drømt om et lykkelig familieliv. Det skulle være oss til evig tid. Men grublingen ble til slutt så altoppslukende - i tillegg til min partners synlige fortvilelse at jeg bare måtte vekk, vekk, vekk.

Den dagen jeg reiste var jeg liten, redd og ekstremt fortvilet. Ikke fordi jeg ikke var ferdig med han følelsesmessig. Jeg visste at jeg ikke elsket han lengre, men jeg var og er fortsatt glad i ham. Men fordi tryggheten i og være oss 2 forsvant, kjærlighetsbarnet vårt og hva det skulle gå igjennom av endringer gjorde meg fortvilet og redd, kjærligheten som forsvant og drømmen som brast smertet virkelig - og det i lang, lang tid.

I dag 10 år senere lever vi begge et godt liv, med nye partnere og en herlig sønn vi begge elsker høyest av alt. Vi er glad i hverandre og kommuniserer godt som venner og foreldre.

Jeg aner ikke hva fremtiden bringer for dere, men ingen av dere er tjent med og leve slik dere gjør nå over for lang tid. Det er rett og slett for krevende for dere begge følelsesmessig. Enten må en endring komme i form av at dere finner tilbake til følelsene eller så er dere best tjent med og bryte opp.

Hva som enn skjer, ikke mist respekten, omtanken og kjærligheten til hverandre som de personer dere er og skal fortsette og være i at dere skal samarbeide om og ta vare på felles barn i tiden fremover. Ikke ødelegg hverandre i denne prosessen, men forsøk møte hverandre med omsorg og forståelse. Og ikke minst trå varsomt i forhold til barna deres, så dette er minst mulig opprivende for dem.

Lykke til - uansett hva fremtiden måtte bringe.