Frem og tilbake- Like langt?

[Bgood]

Jeg er jente på 20 år, som er samboer med en gutt på 22 år. Vi har vært sammen i 3 år, bodd sammen i 2 av dem. Vi har overlevd gjennom tykt og tynt og har mildt sagt overlevd ganske mye. Jeg elsket denne fyren og han elsket meg. Alt var bra, vi taklet sammen den motstanden som møtte oss, men plutselig hadde vi en innmari krangel. Den natten sov han over hos en av mine venninner, kom ikke tilbake dagen etter. Først dag to kom han hjem og sa han vill ha pause fra forholdet, at han var et sted i livet hvor det ikke passet med kjæreste. Jeg ble knust, skjønte selvfølgelig ståa.. Jeg pakket det jeg hadde og dro hjem til mine foreldre. Spurte før jeg dro om han var sikker på at han ikke ville snakke, og det var han. Jeg var helt ødelagt, har aldri hatt det så vondt noengang. Jeg bodde hjemme hos mine foreldre i to uker, før han kom å overrasket meg og ville ha meg tilbake. Jeg ble med på å prøve å få forholdet på sporet igjen. Nå nektet han plutselig for å ha vært utro, mens X-venninna mi fortsatt står for at han var utro med henne mens vi hadde pause. Da jeg kom tilbake virket ting helt tomt og falskt. Jeg greide ikke å være glad for å være tilbake, og han virket ikke oppriktig. 3 uker gikk, hvor jeg rett og slett gikk å følte på meg at det hele gikk en vei. Så kom det enda en stor krangler om ingenting. Jeg gjorde det slutt, noe som var veldig vondt da jeg hadde elsket fyren for noen uker siden. Han var knust, jeg var knust, alt var ille. Jeg hentet han fra en fest som siste tjeneste og han var full. Vi hadde sex, men det var ikke frivillig fra min side, jeg gråt hele tiden. Han ble kjempelei seg når jeg fortalte dette dagen etter, for han husker det ikke sånn. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine igjen, nok engang var det jeg som måtte dra tomhendt fra forholdet. Hos foreldrene mine fikk jeg det etterhvert ganske bra, men hver gang "han" kontaktet meg på en eller annen måte ble jeg kjempelei meg og ville tilbake. Jeg bad han la meg være så jeg fikk sortert litt tanker, men det greide han jo ikke. Dagene gikk, jeg fant tilbake til livet, masse venner, fikk være ordentlig sosial igjen og jeg forelsket meg, skikkelig. "han" fortsatte å kontakte meg og det gjorde så vondt å vite at jeg hadde såret en jeg egentlig var glad i så innmari. Plutselig kom "han" ned igjen og overrasket meg, skulle ha meg med hjem som forrige gang. Jeg stod på mitt og sa nei. Han fortsatte bare.. det hele endte med at jeg ble med han tilbake. Han vet jeg er forelsket i en annen, at jeg mangler masse følelser for han pga alt som har skjedd, men han vil allikevel prøve. Han visste nå hva han ville, at han elsket meg, trengte meg og at alt skulle bli bedre. Inni meg vet jeg at det ikke kommer til å skje. Selvfølgelig vil jeg ha tilbake forholdet til slik det engang var, men hvordan er det mulig? Jeg prøver så godt jeg kan å gå inn for å ordne mellom oss, men jeg klarer ikke 100% å gå inn for det. Jeg er så usikker, så seriøst forvirra, og det var jo nettopp derfor jeg bad om tid til å tenke. Jeg er svak, jeg vet, men jeg orker ikke dette over tid. Jeg tenker konstant på den fine personen jeg har forelsket meg i, og vet det ligger mer der enn bare noe overflatisk, men jeg klarer ikke å være egoistisk nok til kun å tenke på meg i dette tilfellet. Men, er helt med på at det er galt å drive sånn jeg gjør nå. Jeg kan ikke fortsette å være sammen med "han" pga min store medfølelse, fordi jeg synes så synd på han. Men jeg er så innmari,innmari redd for å bli skikkelig såret igjen. Vi to prater veldig bra sammen, om alt som ikke er godt også, vi tar opp det vi tenker på, så kommunikasjonen er det ikke noe galt med. Hele min familie og mine venner ønsker at jeg skal bryte helt med "han", mens familien hans vil at vi skal få det til å fungere. Jeg er glad i "han", men jeg føler ikke så mye mer for han enn som venn, men ting blir så mye mer komplisert når man har bodd sammen, delt liv sammen. Når jeg er sammen med han får jeg følelsen av at jeg gjør en stor feil om je går fra han, når jeg er fra han er jeg helt sikker på at vi ikke er for hverandre. Ting blir også litt vanskeligere når det er mange timer mellom der jeg har livet mitt nå og til foreldrene mine som jeg må flytte til. Nå skal det også sies at hele min familie aldri ha syntes noe godt om "han". Alt er så komplisert, og alle rundt meg har meninger om hva jeg bør tenke, mene og føle og alle mener forskjellig. Når jeg prøver å komme meg unna dette, blir jeg like usikker. Jeg orker ikke mer! Jeg trenger råd så fort som mulig!

[Gjest tuttamatilda]

puuuh... (det er utrolig slitsomt å lese når det ikke er delt opp i avsnitt, og antar at du får mindre respons pga det - husk å ta TO linjeskift - så får du delt i avsnitt)

Jeg _tror_ jeg kom meg gjennom alt

Når jeg gir deg noe råd, så er det selvsagt kun på grunnlag av det du skriver her. Jeg syns det virker som dere begge to er litt vinglete og umodne i forhold til det dere har bygget opp sammen.

Var jeg deg hadde jeg tenkt meg godt om, både i forhold til han du var forelsket i og han du er forelsket i, kanskje du mest av alt trenger å være singel og få litt luft rundt deg og klarne hode og hjerte skikkelig?

Syns litt synd i deg, og ønsker deg lykke til med avgjørelsene dine.

[Gjest hallosann]

Hvis du er forvirra over alle meninger og råd du har fått i RL fra før - hjelper det vel lite med ennå flere her.

Jeg har bare en ting og si - bare du kan skape din lykke. Lytt til hjertet ditt.