Kjærlighetssorg..

[Gjest trodde ikke det ville bli sånn..]

...snart flytter jeg med barna mine, vekk fra mannen min gjennom mange år.

Hvorfor?? Fordi det har vært mye tungt og vanskelig som har ført til tap av følelser og mange tårer, i tillegg til "sparate" liv og at jeg, pga mangel på alt emosjonelt i ekteskapet begynte å få dragning mot andre menn.

Nå skal det skje og mannen min og jeg har det hyggeligere enn på lenge. Spøker og ler og kan faktisk holde rundt hverandre og gråte.

Er glad i ham, fordi han er faren til ungne mine, men ellers tror jeg ikke jeg har veldig mye mer følelser for ham enn at han likegodt kunne vært en bror.

Hvordan har det seg at alt blir så "godt" mellom oss nå? (vi har ikke sex, deler ikke seng osv.)

Er det "vanlig" at folk som skiller lag (bortsett fra der hvor utroskap og en ny person er inne i bildet) plutselig for det veldig bra når det nærmer seg flyttedag og adskillelse?

Eller er det bare meg som opplever dette? (det er ingen annen inne i bildet, heldigvis).

Jeg begynner å lure på om jeg gjør noe helt galt nå.. Fra å gråte (i mange år og i mange situasjoner) over et dårlig ekteskap, husker jeg nå bare alt det positive... (klarer ikke sette veldig mye ord på det som er/har vært negativt)

[Gjest ikke på dette]

Jeg har inntrykk av at mange skiller seg, bare fordi det er moderne å skille seg, i stedet for å holde sammen med ektefellen sin gjennom mange år.

[Billy the kid]

Jeg har inntrykk av at mange skiller seg, bare fordi det er moderne å skille seg, i stedet for å holde sammen med ektefellen sin gjennom mange år.

Kan godt hende det er sånn, i mange tilfeller, eller at det faktisk er fler som gjør det på ca samme tid fordi "tør de så tør vi"..

Likevel tror jeg ingen skiller seg fordi det er "enkelt" å skille seg. Det er mye vondt og mange konsekvenser å ta hensyn til!

Man skal jo ha det godt med den man bor sammen med, og ikke bare god økonomi, som har vært tatt opp her inne tidligere.

Tror ikke det var svar som dette vedkommende her spurte om å få. Fordomsfulle mennesker er det overalt, og det er ikke opp til deg eller meg å skulle "mene" noe om folk skiller seg fordi det er en motesak eller ei.

Hun hadde faktisk et konkret spørsmål hun ønsket svar på.

[Gjest Elextra]

Jeg har inntrykk av at mange skiller seg, bare fordi det er moderne å skille seg, i stedet for å holde sammen med ektefellen sin gjennom mange år.

Det "inntrykket" synes særdeles lite gjennomtenkt.

[Lillemus]

Vi hadde mange fine pratestunder den høsten vi skilte lag, før jeg flyttet ut, mangt og meget kom frem i dagen da og på sett og vis kom vi vel nær hverandre på en annen måte da.

Alikevel var det ikke noe alternativ å søke sammen igjen.

[spiky]

Jeg hadde det sånn. Tror det var en slags lettelse hos meg over at forholdet var over (det var dårlig) som gjorde at jeg klarte å tillegge eksen hyggeligere sider enn fortjent, samt å huske på de (få) gode stundene. Det var aldri aktuelt å finne sammen.

[Gjest Kayia]

Dette tror jeg er veldig vanlig. Da eksen og jeg flyttet fra hverandre for et drøyt år siden hadde vi det akkurat som dere, og som deg var jeg i tvil om hvorvidt vi hadde tatt en riktig beslutning. Likevel kjente vi begge at det vanskelig kunne bli bra mellom oss, for vi hadde jo prøvd å rette på forholdet gjennom flere år uten å lykkes. Det dårlig fungerende forholdet hadde gjort oss frustrerte og såre, og vi gikk begge med en følelse av ensomhet sammen, viste det seg. Slik kan man jo ikke ha det.

Vi har nok aldri vært bedre venner enn etter at vi flyttet fra hverandre eksen og jeg, og jeg lurte også veldig lenge etter bruddet på om jeg hadde fortatt et dårlig veivalg. Eksen fortalte at han gikk og tenkte på det samme, for vi snakket masse sammen og har kanskje aldri vært bedre venner enn i denne tiden. Likevel visste vi innerst inne at jo, - det er mye godt oss i mellom, men om vi blir sammen ville vi hatt et vennskapsforhold, ikke et kjærlighetsforhold. Dette fristet ingen av oss.

Vi har vært masse sammen som venner, og det syns både poden og vi er supert. Vi voksne har av og til savnet å være en familie, men siden vi alle tre har det bedre og er gladere nå enn for et år siden har vi måttet innse at beslutningen var riktig. Men vi er, og kommer til å være masse sammen, og også i år skal vi feriere sammen. Jeg har imidlertid truffet en ny mann, og kjenner nå godt hva jeg har savnet i forholdet til eksen. En slik tilstedeværelse, omsorg og nærhet som han gir, fikk jeg aldri med eksen, og jeg kjenner nå hvor stort behov jeg har for dette.

For meg har året som har gått og det å møte en ny mann tydeliggjort at beslutningen fra et år tilbake var riktig. Selv om mange snakker som at det bare er menn som slår eller drikker man kan flytte fra, så vet jeg veldig godt at det er feil.

[Gjest trodde ikke det ville bli sånn]

Dette tror jeg er veldig vanlig. Da eksen og jeg flyttet fra hverandre for et drøyt år siden hadde vi det akkurat som dere, og som deg var jeg i tvil om hvorvidt vi hadde tatt en riktig beslutning. Likevel kjente vi begge at det vanskelig kunne bli bra mellom oss, for vi hadde jo prøvd å rette på forholdet gjennom flere år uten å lykkes. Det dårlig fungerende forholdet hadde gjort oss frustrerte og såre, og vi gikk begge med en følelse av ensomhet sammen, viste det seg. Slik kan man jo ikke ha det.

Vi har nok aldri vært bedre venner enn etter at vi flyttet fra hverandre eksen og jeg, og jeg lurte også veldig lenge etter bruddet på om jeg hadde fortatt et dårlig veivalg. Eksen fortalte at han gikk og tenkte på det samme, for vi snakket masse sammen og har kanskje aldri vært bedre venner enn i denne tiden. Likevel visste vi innerst inne at jo, - det er mye godt oss i mellom, men om vi blir sammen ville vi hatt et vennskapsforhold, ikke et kjærlighetsforhold. Dette fristet ingen av oss.

Vi har vært masse sammen som venner, og det syns både poden og vi er supert. Vi voksne har av og til savnet å være en familie, men siden vi alle tre har det bedre og er gladere nå enn for et år siden har vi måttet innse at beslutningen var riktig. Men vi er, og kommer til å være masse sammen, og også i år skal vi feriere sammen. Jeg har imidlertid truffet en ny mann, og kjenner nå godt hva jeg har savnet i forholdet til eksen. En slik tilstedeværelse, omsorg og nærhet som han gir, fikk jeg aldri med eksen, og jeg kjenner nå hvor stort behov jeg har for dette.

For meg har året som har gått og det å møte en ny mann tydeliggjort at beslutningen fra et år tilbake var riktig. Selv om mange snakker som at det bare er menn som slår eller drikker man kan flytte fra, så vet jeg veldig godt at det er feil.

Dette var et "trøstende" innlegg..

Hvor gammel er poden?

[mil1365380270]

Tror det er vanlig, opplevd det selv. Er jo en grunn til at man ble sammen. Når det er endelig slutt, slipper man tenke på alle grunnene til at man kom dit, og de fine tingene kommer frem. Pluss at begge sikkert trenger litt støtte og dere ikke har andre det er mer naturlig å få det fra. Tror det er en bearbeidelse av alt også. Det går over. Etter en stund vil du antakelig igjen se det var mer negativt enn positivt, og at beslutningen var riktig :-)

[Gjest her_også]

En trøst for meg også å lese svarene du har fått. Jeg og eksmannen har ikke hatt et skikkelig godt forhold på mange år, men vi har samarbeidet bra om hus og hjem. Vi er skapt for å være venner, ikke kjærester, så vi besluttet å flytte i fra hverandre. Nå har jeg bodd for meg selv i en måned, og det er tunge dager, men vi er enige i at vi har gjort det rette. Har snakket endel (nesten mer enn på de siste fem årene til sammen ) og er gode venner. Vi kan godt stikke innom hos hverandre, spise middag sammen ol, og det er jo trossalt godt siden vi har en sønn sammen.

Jeg er ganske sikker på at om vi ikke hadde brutt nå, så hadde det endt opp med at en av oss hadde truffet en ny før eller siden...og DA ville alt blitt så mye verre.

[Gjest Kayia]

Dette var et "trøstende" innlegg..

Hvor gammel er poden?

Han er 13. Vi har snakket en del med han underveis, og det han har slitt mest med er at han syns det er stressende å huske alt han skal ta med fra plass til plass (mobil, lommebok, treningsutstyr, spesielle spill, klær han liker spesielt godt etc). Det har blitt en del kjøring for å hente ting kan du si...

[Gjest veldiganonymnå]

Å, dette tror jeg så gjerne kan bli meg om noen timer? Dager? Uker?

Sitter her i natt og får ikke sove fordi jeg TROR jeg kommer til å flytte fra min snille og gode mann, som jeg er glad i som en venn, men ikke elsker. Han er en god far for våre to barn, vi har til og med snakket om nummer tre. Han er trofast og til å stole på, men han rører meg ikke! Og har ikke gjort det på mange år. Det hele har gått på viljen fra min side lenge - vi har det jo godt, krangler ikke (fordi de store følelsene ikke er der, kanskje?), har gode venner og jobber og fint hus. Så hvordan kan jeg tenke på å bryte opp?

Har jeg styrke til å klare det?

Hvordan vil han reagere? Vil jeg klare å stå imot gråt og bønner?

Vil jeg bli ensom og lei meg, og angre i årevis når det ikke finnes noen vei tilbake?

Vil noen andre noen gang kunne gi meg alt det jeg savner i dette forholdet, eller skal jeg være alene nå? Klarer jeg det?

Dette tenker jeg på i natt...

[Gjest trodde ikke det ville bli sånn..]

Å, dette tror jeg så gjerne kan bli meg om noen timer? Dager? Uker?

Sitter her i natt og får ikke sove fordi jeg TROR jeg kommer til å flytte fra min snille og gode mann, som jeg er glad i som en venn, men ikke elsker. Han er en god far for våre to barn, vi har til og med snakket om nummer tre. Han er trofast og til å stole på, men han rører meg ikke! Og har ikke gjort det på mange år. Det hele har gått på viljen fra min side lenge - vi har det jo godt, krangler ikke (fordi de store følelsene ikke er der, kanskje?), har gode venner og jobber og fint hus. Så hvordan kan jeg tenke på å bryte opp?

Har jeg styrke til å klare det?

Hvordan vil han reagere? Vil jeg klare å stå imot gråt og bønner?

Vil jeg bli ensom og lei meg, og angre i årevis når det ikke finnes noen vei tilbake?

Vil noen andre noen gang kunne gi meg alt det jeg savner i dette forholdet, eller skal jeg være alene nå? Klarer jeg det?

Dette tenker jeg på i natt...

Hvis du har manglende følelser... hva med å flytte bort -for en stund? En separasjon er ment som en "tenkepause", men full retrettmulighet dersom du skulle angre og få følelser du ikke trodde var der.

-Jeg tar dette som en tenkepause, så får vi se.

I natt lå jeg forøvrig på armen hans (et år siden sist), men det blr ingen sex og ingen kjærestefølelser ble vekket i meg. Jeg er veldig glad i ham ja, men han kunne like godt vært broren min..

Lykke til hos deg (også)!

[Gjest trodde ikke det ville bli sånn..]

En trøst for meg også å lese svarene du har fått. Jeg og eksmannen har ikke hatt et skikkelig godt forhold på mange år, men vi har samarbeidet bra om hus og hjem. Vi er skapt for å være venner, ikke kjærester, så vi besluttet å flytte i fra hverandre. Nå har jeg bodd for meg selv i en måned, og det er tunge dager, men vi er enige i at vi har gjort det rette. Har snakket endel (nesten mer enn på de siste fem årene til sammen ) og er gode venner. Vi kan godt stikke innom hos hverandre, spise middag sammen ol, og det er jo trossalt godt siden vi har en sønn sammen.

Jeg er ganske sikker på at om vi ikke hadde brutt nå, så hadde det endt opp med at en av oss hadde truffet en ny før eller siden...og DA ville alt blitt så mye verre.

Hei.

Ja, det ville blitt mye værre, både for dere og for familien rundt. Det var godt å kunne svare NEI med hånden på hjertet når man får spørsmålet "er det en annen part inne i bildet".

Fortsatt Lykke Til! (Håper forøvrig at vi også klarer å ha det sånn som dere... -Bare det ikke da blir en real smell hvis det etterhvert skulle dukke opp en ny..)