Kjærlighet og hat går hånd i hånd

[Gjest Jeg har mistet meg selv]

Det har jeg nå fått oppleve.

Jeg er sammen med en mann som jeg elsker. Jeg kjenner gode varme følelser i kroppen når jeg tenker på ham de tidene vi har det bra, det er han jeg ønsker å gifte meg med, og bli gammel sammen med.

Samtidig så hater jeg ham. Jeg føler et sinne, en bitterhet og et hat som nesten spiser meg opp.

Han eier ikke initiativ, giv til noe annet utenom seg selv og sitt. Samme hva jeg spør om, ber om, trygler om, forklarer eller skriker om så skjer det ikke noe.

Jeg har i kjærlighet til ham strukket meg selv altfor langt.

Jeg skjønner at det beste antagelig hadde vært å bryte, da dette forholdet er direkte destruktivt for meg, men samtidig klarer jeg ikke bla fordi mine følelser for ham er så sterke.

Jeg har aldri før i mitt lange liv hatet og elsker en person så mye og slik.

Er det noen andre som har fått oppleve dette som kan gi meg sine erfaringer.

Skjønner at vi kunne ha godt av samtaler begge to alene, og sammen, men igjen så er det ikke så enkelt å få til når bare en av oss drar lasset.

Takknemmelig for historier om dette.

[Babette]

Det å elske noen man ikke har det ordentlig godt sammen med, blir en form for ulykkelig kjærlighet. Samtidig spørs det om ikke hat-delen av følelsene dine vil øke og spise av elske-delen hvis samlivet og årene fortsetter å gå i samme spor.

Det er mange menn som er litt passive, og mange som har det slik at det er kvinnen som er "in charge" i forholdet. Hun som er planleggeren i forhold til ferie og turer, innkjøp, oppussing osv. Men i ditt tilfelle er det antakelig mer ekstremt.

Da er spørsmålet: Er det bare sånn han er, eller kan det være at dine initiativ, ditt mas og dine forventinger forsterker hans passivitet? Altså at dere har utviklet et uheldig rollemønster i forholdet?

[Lillemus]

Tror du at han vil komme til å sprette opp og plutselig gjøre alt i huset og stelle med deg og barn den dagen det kommer barn i hus?

Jeg hadde ikke orket ha en sånn mann.

[Gjest Elextra]

Dump ham!

(svarer i god gammel DOL-ånd, men som Babette og Lillemus tror jeg seriøst det er det beste for deg)

[laban]

''Jeg skjønner at det beste antagelig hadde vært å bryte, da dette forholdet er direkte destruktivt for meg''

Den magefølelsen synes jeg du skal ta alvorlig.

Hvis kjæresten ikke virker helt "riktig" i den fasen man bare har seg selv å tenke på, er forelsket og uten særlig mange forpliktelser, er sjansene små for at det skal bli vellykket den dagen man deler gjeld, barn og hverdagspåkjenninger som nattevåk, regninger og skittentøy. Da er det mye verre å bryte og flere mennesker involvert.

[Gjest Jeg har mistet meg selv.]

''Jeg skjønner at det beste antagelig hadde vært å bryte, da dette forholdet er direkte destruktivt for meg''

Den magefølelsen synes jeg du skal ta alvorlig.

Hvis kjæresten ikke virker helt "riktig" i den fasen man bare har seg selv å tenke på, er forelsket og uten særlig mange forpliktelser, er sjansene små for at det skal bli vellykket den dagen man deler gjeld, barn og hverdagspåkjenninger som nattevåk, regninger og skittentøy. Da er det mye verre å bryte og flere mennesker involvert.

Vi er på en måte der. Vi har vært sammen i noen år, det er barn involvert, dog ikke hans, og vi bor sammen siden tre år tilbake.

Det er så veldig vanskelig å bryte med ham når jeg egentlig elsker ham så høyt og bare ønsker å tilbringe tiden med ham, prate, kose oss, være kjærester.

Det er en skummel følelse å elske og hate på en gang.

[Gjest Jeg har mistet meg selv.]

Dump ham!

(svarer i god gammel DOL-ånd, men som Babette og Lillemus tror jeg seriøst det er det beste for deg)

Jeg har tenkt på å dumpe ham mangel, mange ganger.

Men det er så vanskelig å gå videre når jeg elsker ham så høyt og egentlig bare vil være med ham, være kjærester og kose oss.

Det er en svært vanskelig situasjon å være i, å elske og hate et menneske så intenst på en gang.

[Gjest Jeg har mistet meg selv.]

Tror du at han vil komme til å sprette opp og plutselig gjøre alt i huset og stelle med deg og barn den dagen det kommer barn i hus?

Jeg hadde ikke orket ha en sånn mann.

Nei, vi har vært sammen i noen år nå, og har barn, dog ikke hans, og bor sammen.

Han har bare blitt værre og værre.

Men det er vanskelig å bryte når jeg egentlig elsker ham.

Det er en svært vanskelig situasjon å elske og hate noen så intenst på samme gang.

[Gjest Elextra]

Jeg har tenkt på å dumpe ham mangel, mange ganger.

Men det er så vanskelig å gå videre når jeg elsker ham så høyt og egentlig bare vil være med ham, være kjærester og kose oss.

Det er en svært vanskelig situasjon å være i, å elske og hate et menneske så intenst på en gang.

''Men det er så vanskelig å gå videre når jeg elsker ham så høyt og egentlig bare vil være med ham, være kjærester og kose oss.''

Slik er det å ha kjærlighetssorg, de fleste av oss har opplevd det. Men ike ta til takke med de smulene du eventuelt kan få! Det eneste som hjelper er avstand - i tid og i rom.

[Gjest Jeg har mistet meg selv.]

Det å elske noen man ikke har det ordentlig godt sammen med, blir en form for ulykkelig kjærlighet. Samtidig spørs det om ikke hat-delen av følelsene dine vil øke og spise av elske-delen hvis samlivet og årene fortsetter å gå i samme spor.

Det er mange menn som er litt passive, og mange som har det slik at det er kvinnen som er "in charge" i forholdet. Hun som er planleggeren i forhold til ferie og turer, innkjøp, oppussing osv. Men i ditt tilfelle er det antakelig mer ekstremt.

Da er spørsmålet: Er det bare sånn han er, eller kan det være at dine initiativ, ditt mas og dine forventinger forsterker hans passivitet? Altså at dere har utviklet et uheldig rollemønster i forholdet?

Han er nok som person veldig passiv, og det blir nok også forsterket av at jeg er så handlekraftig.

Det har blitt værre og værre over årene.

Men det er vanskelig å bryte ut, jeg elsker ham virkelig og det eneste jeg ønsker er å være kjærester, kose oss og nyte sommeren sammen.

Det er svært vanskelig å elske og hate noen så intenst på en gang.

[Gjest Jeg har mistet meg selv.]

''Men det er så vanskelig å gå videre når jeg elsker ham så høyt og egentlig bare vil være med ham, være kjærester og kose oss.''

Slik er det å ha kjærlighetssorg, de fleste av oss har opplevd det. Men ike ta til takke med de smulene du eventuelt kan få! Det eneste som hjelper er avstand - i tid og i rom.

Det er ironisk å klare å ha kjærlighetssorg når jeg fremdeles er inne i forholdet.

Følelsene mine og det at jeg vet at jeg har latt ham og forholdet med ham plukke meg i biter gjør meg bitter, jeg synes selv jeg er blitt en patetisk kvinne.

Jeg har aldri hatt et slikt forhold. Jeg har vært borti mye vondt med menn, men alikavel kan jeg ikke erindre å ha hatet slik, eller elsket slik.

For første gang så føler jeg meg ikke i stand til å handle på en fornuftig måte, det er en vond opplevelse.

[Gjest Elextra]

Det er ironisk å klare å ha kjærlighetssorg når jeg fremdeles er inne i forholdet.

Følelsene mine og det at jeg vet at jeg har latt ham og forholdet med ham plukke meg i biter gjør meg bitter, jeg synes selv jeg er blitt en patetisk kvinne.

Jeg har aldri hatt et slikt forhold. Jeg har vært borti mye vondt med menn, men alikavel kan jeg ikke erindre å ha hatet slik, eller elsket slik.

For første gang så føler jeg meg ikke i stand til å handle på en fornuftig måte, det er en vond opplevelse.

Huff. Håper du klarer å komme deg ut av dette; er du først ute tror jeg det bare går én vei - oppover.

[Babette]

Han er nok som person veldig passiv, og det blir nok også forsterket av at jeg er så handlekraftig.

Det har blitt værre og værre over årene.

Men det er vanskelig å bryte ut, jeg elsker ham virkelig og det eneste jeg ønsker er å være kjærester, kose oss og nyte sommeren sammen.

Det er svært vanskelig å elske og hate noen så intenst på en gang.

Men er kjærligheten så mye verdt at du godtar å miste deg selv?

Jeg tror du innerst inne håper at han skal forandre seg, selv om du vet at det neppe vil skje.

Hvis du ikke klarer å bryte ut, er du nødt til å godta ham som han er.

[Mrs. Wallace]

Det er ironisk å klare å ha kjærlighetssorg når jeg fremdeles er inne i forholdet.

Følelsene mine og det at jeg vet at jeg har latt ham og forholdet med ham plukke meg i biter gjør meg bitter, jeg synes selv jeg er blitt en patetisk kvinne.

Jeg har aldri hatt et slikt forhold. Jeg har vært borti mye vondt med menn, men alikavel kan jeg ikke erindre å ha hatet slik, eller elsket slik.

For første gang så føler jeg meg ikke i stand til å handle på en fornuftig måte, det er en vond opplevelse.

''Det er ironisk å klare å ha kjærlighetssorg når jeg fremdeles er inne i forholdet. ''

Egentlig ikke. Det betyr at du er i ferd med å forberede deg følelsesmessig på å bryte med ham.

[Babette]

Dump ham!

(svarer i god gammel DOL-ånd, men som Babette og Lillemus tror jeg seriøst det er det beste for deg)

Jeg sier ikke direkte at hun bør dumpe ham.

[Gjest Elextra]

Jeg sier ikke direkte at hun bør dumpe ham.

Ok - jeg overforenklet kanskje litt.

[Glimtipper]

Jeg hadde det slik som deg. Omtrent samme problemstillingen også. Og all den kjærligheten jeg følte ble sakte med sikkert spist opp av ren forakt (jeg vil ikke si hat). Forakten gikk riktignok fort over til likegyldighet, hvorpå jeg trakk på skuldrene og flyttet ut. Det ble ingen kjærlighetssorg på meg, for å si det sånn...

Jeg hadde aldri gjort samme feilen igjen. En slik person betviler jeg kan forandre seg til å bli aktiv og initiativrik. Men det er min mening.

[Gjest Jeg har mistet meg selv]

Jeg hadde det slik som deg. Omtrent samme problemstillingen også. Og all den kjærligheten jeg følte ble sakte med sikkert spist opp av ren forakt (jeg vil ikke si hat). Forakten gikk riktignok fort over til likegyldighet, hvorpå jeg trakk på skuldrene og flyttet ut. Det ble ingen kjærlighetssorg på meg, for å si det sånn...

Jeg hadde aldri gjort samme feilen igjen. En slik person betviler jeg kan forandre seg til å bli aktiv og initiativrik. Men det er min mening.

Jeg har som sakt vært med på mye elendighet i forhold til menn, men dette er noe av det veste tror jeg.

Å føle så mye negativt for noen som du føler så mye positivt for, det virker jo helt ulogisk, jeg blir liksom litt redd min egen mentalitet og psyke innimellom.

Jeg har tenkt på ting jeg kan gjøre som kan hjelpe meg å få distanse til ham, som kan gi meg gnisten for livet tilbake, men jeg er livredd for å miste ham. Klarer ikke se livet uten ham.

Jeg har aldri, aldri vært så hjelpesløs og tafatt noen gang, og jeg er voksen, dette må da være dyp kjærlighet? Eller har det tørna helt for meg?

Jeg har jo barn som blir berørt av dette også da, det er klart at det hjelper litt til på å ikke ville ta en forhastet avgjørelse.

Det er enkelte ganger jeg kunne ønske meg en ånd i flaske, bare sette meg ned og få litt hjelp for en gang skyld.

Har vært fantastisk med pågangsmot, handlekraftig, stolt, sterk, i alle år, og nå føler jeg meg som ingen ting.

Og det verste er at jeg virkelig har utseende med meg også, og er livlig, leken og full av humor, ikke er for gammel heller, så det er forferdelig synd at den jeg er så veldig glad i ikke skal klare å sette pris på det jeg har å gi ham.

Jeg ønsker å være kjærester, dra på små kjærlighetsferier, familieferier, bade nakne, elske masse, ut og spise på kvelden, leve i det hele tatt, og så møter han meg ikke på noen områder.

Hvordan i all verden kan jeg fortsette å være så alvorlig glad i en mann som gir meg så lite?

Ikke trenger jeg ham økonomisk eller fysisk heller, jeg har eget hus, bil, god jobb osv og er ikke redd for å ordne opp i ting ol selv.

Jeg blir helt redd meg selv, jeg har jo ikke ryggrad igjen. Det blir helt patetisk.

[Glimtipper]

Jeg har som sakt vært med på mye elendighet i forhold til menn, men dette er noe av det veste tror jeg.

Å føle så mye negativt for noen som du føler så mye positivt for, det virker jo helt ulogisk, jeg blir liksom litt redd min egen mentalitet og psyke innimellom.

Jeg har tenkt på ting jeg kan gjøre som kan hjelpe meg å få distanse til ham, som kan gi meg gnisten for livet tilbake, men jeg er livredd for å miste ham. Klarer ikke se livet uten ham.

Jeg har aldri, aldri vært så hjelpesløs og tafatt noen gang, og jeg er voksen, dette må da være dyp kjærlighet? Eller har det tørna helt for meg?

Jeg har jo barn som blir berørt av dette også da, det er klart at det hjelper litt til på å ikke ville ta en forhastet avgjørelse.

Det er enkelte ganger jeg kunne ønske meg en ånd i flaske, bare sette meg ned og få litt hjelp for en gang skyld.

Har vært fantastisk med pågangsmot, handlekraftig, stolt, sterk, i alle år, og nå føler jeg meg som ingen ting.

Og det verste er at jeg virkelig har utseende med meg også, og er livlig, leken og full av humor, ikke er for gammel heller, så det er forferdelig synd at den jeg er så veldig glad i ikke skal klare å sette pris på det jeg har å gi ham.

Jeg ønsker å være kjærester, dra på små kjærlighetsferier, familieferier, bade nakne, elske masse, ut og spise på kvelden, leve i det hele tatt, og så møter han meg ikke på noen områder.

Hvordan i all verden kan jeg fortsette å være så alvorlig glad i en mann som gir meg så lite?

Ikke trenger jeg ham økonomisk eller fysisk heller, jeg har eget hus, bil, god jobb osv og er ikke redd for å ordne opp i ting ol selv.

Jeg blir helt redd meg selv, jeg har jo ikke ryggrad igjen. Det blir helt patetisk.

Jeg vet ikke om dette er dyp kjærlighet. Det kan bare du svare på.

Men for meg er ikke kjærlighet det samme som en desperat følelsesmessig avhengighet. Kjærlighet for meg er når noen får meg til å føle meg vel med meg selv, trygg og glad. Når det positive veier opp for det negative i det endelige regnskapet. Noen som bygger meg opp, i stedet for å rive meg ned.

Og husk det gamle ordtaket: Aldri invester mer enn du kan tåle å tape.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har som sakt vært med på mye elendighet i forhold til menn, men dette er noe av det veste tror jeg.

Å føle så mye negativt for noen som du føler så mye positivt for, det virker jo helt ulogisk, jeg blir liksom litt redd min egen mentalitet og psyke innimellom.

Jeg har tenkt på ting jeg kan gjøre som kan hjelpe meg å få distanse til ham, som kan gi meg gnisten for livet tilbake, men jeg er livredd for å miste ham. Klarer ikke se livet uten ham.

Jeg har aldri, aldri vært så hjelpesløs og tafatt noen gang, og jeg er voksen, dette må da være dyp kjærlighet? Eller har det tørna helt for meg?

Jeg har jo barn som blir berørt av dette også da, det er klart at det hjelper litt til på å ikke ville ta en forhastet avgjørelse.

Det er enkelte ganger jeg kunne ønske meg en ånd i flaske, bare sette meg ned og få litt hjelp for en gang skyld.

Har vært fantastisk med pågangsmot, handlekraftig, stolt, sterk, i alle år, og nå føler jeg meg som ingen ting.

Og det verste er at jeg virkelig har utseende med meg også, og er livlig, leken og full av humor, ikke er for gammel heller, så det er forferdelig synd at den jeg er så veldig glad i ikke skal klare å sette pris på det jeg har å gi ham.

Jeg ønsker å være kjærester, dra på små kjærlighetsferier, familieferier, bade nakne, elske masse, ut og spise på kvelden, leve i det hele tatt, og så møter han meg ikke på noen områder.

Hvordan i all verden kan jeg fortsette å være så alvorlig glad i en mann som gir meg så lite?

Ikke trenger jeg ham økonomisk eller fysisk heller, jeg har eget hus, bil, god jobb osv og er ikke redd for å ordne opp i ting ol selv.

Jeg blir helt redd meg selv, jeg har jo ikke ryggrad igjen. Det blir helt patetisk.

Hei :-)

Du - kan det hende at du blander sammen følelsen av kjærlighet med følelsen av avhengighet?

Kjærlighet er jo å se den andre slik han er og faktisk like vedkommende. Det er dyp respekt og toleranse, tenning og beundring.

Men avhengighet kan kjennes ut slik du beskriver. Og i såfall vil du nok ha det bedre alene :-)