Forhold uten gnist

[Gjest mannpå33]

Vi har vært kjærester/samboer i 8 år, forlovet i 7 år, og fått to flotte barn. Min samboer har nå greid å mase seg frem til en vielse på tinghuset i løpet av sommeren.

Skal jeg være ærlig så synes jeg at forholdet har vært en eneste lang nedtur de siste årene. Jeg føler at vi lever i et søskenforhold, og trives veldig godt alene de gangene hun reiser bort. Kamerater snakker så fint om å gjøre romantiske ting sammen, type sette bort barna og gå på resturant e.l.

Dette har vi forsøkt mange ganger og meg gir det null effekt, selv om jeg ser at hun koser seg de gangene. Jeg maler bare på meg et smil og later som jeg gjør det samme.

Jeg var en gang i tiden en svært romantisk mann som fant på svært så mye uorginalt, men den lidenskapen har blitt borte. Jeg vet at jeg har den i meg fortsatt, men greier ikke å få den frem ovenfor henne. Hun kan si at hun elsker meg, og jeg svarer det jeg vet hun vil høre - selv om jeg ikke vet hva jeg føler.

Hver dag møter jeg kvinner i jobbsammenhenger osv som jeg småforelsker meg i, og som jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med. Jeg har lyst på å bryte ut, men så er det to essensielle punkter som holder meg tilbake: barna og økonomien.

Jeg har hverken råd til å flytte ut og betale de kostnadene som følger av det, og jeg ønsker ikke at barna skal lide av å få skilte foreldre. Vi har som nevnt et "søsken"-forhold, dvs at vi stort sett er greie og snille med hverandre, men intimiteten er null(den betyr heller ikke så mye for meg lenger).

Er det i det hele tatt noen håp for oss(meg)? Noen der ute med lignende erfaring som kan komme med tips på hva jeg bør gjøre.

[Gjest Ulvinnen]

''Mase seg frem til en vielse''

Hvis det er det synet du har på å gifte deg, så syns jeg du skal la være. Man gifter seg fordi man elsker partneren, og ønsker at det skal vare livet ut. En ting er at det for mange dessverre forandrer seg underveis, men har man ikke det ønsket en gang i utgangspunktet, så dropp det.

En helt annen ting er at det kan være riktig at dere fortsetter å være samboere av hensyn til barna. Men en ekteskap virker helt feil.

[Gjest hos oss]

Jeg har sagt klart i fra at noe ekteskap kommer ikke på tale. Dersom vi hadde gjort det mens vi var ung og nyforelsket så....Men så går årene, og ting er ikke like klart lenger, vi har slitt litt vi også. Jeg har begrunnet det med at vi kan være sammen så lenge vi har det bra sammen, ikke for at vi er gift....

[Gjest Näckrosa]

IKKE gift deg hvis du ikke har det bra og du synes samboeren din griner seg til ekteskap. Det skal jo føles rett å stå der og si ja..

Lykke til!

[Gjest barn først]

Prioriter dine barn, og vent med å leve ut ditt behov for lidenskap når barna har blitt voksne.

[Speak]

Å gifte seg når man egentlig ikke vil synes jeg er veldig feil. Det tviler jeg sterkt på at det kan komme noe godt ut av. Hverdagen vil alikevel være den samme.

Jeg har selv vært gjennom en runde på familievernkontoret + besøk hos en sexolog. Vi hadde noen grunnleggende problemer som har blitt løst, og i tillegg har nå folholdet endelig blitt noe bedre. Det er fortsatt ingen dans på roser, men jeg føler mer for han enn jeg har gjort på mange år.

Så mitt tips er å droppe bryllup, og heller oppsøke litt hjelp. Kanskje andre personer kan finne enkelte ting som vil gjøre at hverdagen blir litt mer koselig og intim. Lykke til.

[løvinne71]

For å si det slik:

Det er mye av et forhold som sitter mellom ørene!!

Og med den innstillingen du har til din samboer og deres forhold, så gir du det ikke mye sjanse!

Det høres litt ut som du har bestemt deg, eller innfunnet deg med, at du er "lei" av henne, og ikke er fornøyd. Og den negative innstillingen din overskygger det positive dere har, eller evt. kunne ha hatt, sammen.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at du ikke nevner noen konflikter eller åpenbare grunner for at forholdet går dårlig. Dere er tydeligvis "gode venner" i hverdagen. Dere prøver å være kjærester innimellom, og hun sier hun elsker deg og ønsker også gifte seg med deg.

Dette høres m.a.o. ikke ut som et konfliktfylt forhold og en familie uten håp.

Men likevel er du ganske ensidig i din oppfatning om at forholdet ikke har noe å tilby deg lenger.

Det jeg tror egentlig har skjedd, er det samme som de fleste par opplever etter en tid:

Nyforelskelsen og spenningen forvinner, og hverdagen kommer. Ansvaret for barn og de praktiske forpliktelsene blir hovedfokuset. Og man får mindre tid og anledning til å ivareta både sine egne interesser, og til å pleie parforholdet.

Mange opplever derfor at de "mister noe" i denne fasen.

Man blir lett utilfreds fordi man ikke klarer å opprettholde kjæresteforholdet og sexlivet slik det var "før."

Og det er frustrerende å ikke kunne prioritere seg selv og egne interesser slik man gjorde tidligere.

Dermed er det lett å bli litt trist og misfornøyd med hele tilværelsen.

Tankene blir negative. Og man bebreider lett partneren sin for at han / hun ikke lenger klarer å gjøre en fornøyd, og begynner istedet å assossierer vedkommende som en del av den kjedelige og krevende hverdagen.

Hvis slike tanker får etablere seg grundig, så sier det seg selv at enhver gnist slokner etterhvert, og at forholdet går mot en sikker død.

Men husk at det ofte er "omstendighetene" som har endret seg -ikke nødvendigvis partneren din!

Forskjellen er at man etterhvert må gjøre en større innsats selv for å vedlikeholde det man fikk "gratis" i begynnelsen av

forholdet.

I motsatt fall skjer det som du opplever. Man lar ting skure og gå, helt til man plutselig opplever forholdet som så kjedelig og "dødt" at man føler behov for å søke etter spenning andre steder.

Kort sagt tror jeg det du opplever er ganske vanlig og normalt i den fasen dere er av forholdet og av livet.

Spørsmålet er med hvilken innstilling man velger å takle det, og hvor man velger å sette fokuset.

Svært mye av tenkemåten din er basert på VILJE. Du kan langt på vei VELGE hvilken innstilling du vil ha til henne og forholdet.

Og innstlillingen din fører igjen til hva du faktisk FØLER.

Hva var det du falt for hos henne? Og hva var det du tente på?

Er dette virkelig borte, eller har du bare "glemt" å legg merke til det?

Hvilke verdier betyr mest i livet ditt akkurat nå?

Er det de samme verdiene som hun har?, eller kan de evt. oppfylles eller forenes med hennes?

Jeg synes du skal tenke litt igjennom disse tingene før du evt. gjør noe drastisk.

Hvis du tross dette, føler at forholdet ikke er "liv laga" synes jeg du bør prate med henne om dette på en fair måte. Ikke gift deg med henne, eller jatt med henne hvis du ikke mener det.

Hun fortjener bedre enn å være i et forhold / ekteskap som er basert på feil premisser.

Lykke til!

[Mrs. Wallace]

For å si det slik:

Det er mye av et forhold som sitter mellom ørene!!

Og med den innstillingen du har til din samboer og deres forhold, så gir du det ikke mye sjanse!

Det høres litt ut som du har bestemt deg, eller innfunnet deg med, at du er "lei" av henne, og ikke er fornøyd. Og den negative innstillingen din overskygger det positive dere har, eller evt. kunne ha hatt, sammen.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at du ikke nevner noen konflikter eller åpenbare grunner for at forholdet går dårlig. Dere er tydeligvis "gode venner" i hverdagen. Dere prøver å være kjærester innimellom, og hun sier hun elsker deg og ønsker også gifte seg med deg.

Dette høres m.a.o. ikke ut som et konfliktfylt forhold og en familie uten håp.

Men likevel er du ganske ensidig i din oppfatning om at forholdet ikke har noe å tilby deg lenger.

Det jeg tror egentlig har skjedd, er det samme som de fleste par opplever etter en tid:

Nyforelskelsen og spenningen forvinner, og hverdagen kommer. Ansvaret for barn og de praktiske forpliktelsene blir hovedfokuset. Og man får mindre tid og anledning til å ivareta både sine egne interesser, og til å pleie parforholdet.

Mange opplever derfor at de "mister noe" i denne fasen.

Man blir lett utilfreds fordi man ikke klarer å opprettholde kjæresteforholdet og sexlivet slik det var "før."

Og det er frustrerende å ikke kunne prioritere seg selv og egne interesser slik man gjorde tidligere.

Dermed er det lett å bli litt trist og misfornøyd med hele tilværelsen.

Tankene blir negative. Og man bebreider lett partneren sin for at han / hun ikke lenger klarer å gjøre en fornøyd, og begynner istedet å assossierer vedkommende som en del av den kjedelige og krevende hverdagen.

Hvis slike tanker får etablere seg grundig, så sier det seg selv at enhver gnist slokner etterhvert, og at forholdet går mot en sikker død.

Men husk at det ofte er "omstendighetene" som har endret seg -ikke nødvendigvis partneren din!

Forskjellen er at man etterhvert må gjøre en større innsats selv for å vedlikeholde det man fikk "gratis" i begynnelsen av

forholdet.

I motsatt fall skjer det som du opplever. Man lar ting skure og gå, helt til man plutselig opplever forholdet som så kjedelig og "dødt" at man føler behov for å søke etter spenning andre steder.

Kort sagt tror jeg det du opplever er ganske vanlig og normalt i den fasen dere er av forholdet og av livet.

Spørsmålet er med hvilken innstilling man velger å takle det, og hvor man velger å sette fokuset.

Svært mye av tenkemåten din er basert på VILJE. Du kan langt på vei VELGE hvilken innstilling du vil ha til henne og forholdet.

Og innstlillingen din fører igjen til hva du faktisk FØLER.

Hva var det du falt for hos henne? Og hva var det du tente på?

Er dette virkelig borte, eller har du bare "glemt" å legg merke til det?

Hvilke verdier betyr mest i livet ditt akkurat nå?

Er det de samme verdiene som hun har?, eller kan de evt. oppfylles eller forenes med hennes?

Jeg synes du skal tenke litt igjennom disse tingene før du evt. gjør noe drastisk.

Hvis du tross dette, føler at forholdet ikke er "liv laga" synes jeg du bør prate med henne om dette på en fair måte. Ikke gift deg med henne, eller jatt med henne hvis du ikke mener det.

Hun fortjener bedre enn å være i et forhold / ekteskap som er basert på feil premisser.

Lykke til!

Kjempegodt svar, løvinne71!

[Gjest Valnøtt]

Jeg giftet meg fordi det ble så mye mas og fordi det var forventet og fordi vi hadde barn og gjeld og alt det der.

Nå hadde vi andre problemer da - det skal sies.

Men jeg tror jeg ville ventet medå gifte meg til jeg hadde det godt i forholdet var jeg deg.

Det første du må gjøre er å lese svaret til løvinnen en gang til - og deretter enda en gang. Og så vurdere om du bør ta en seriøs prat med kjæresten din.

Lykke til :-)