Åpent brev til deg som er leder på språkreiser

[Gjest Tatjana]

Hva tenkte du, da du tok denne jobben? Tenkte du at det ville bli en grei måte å få seg en ferietur på? Eller tenkte du at du ville jobbe med ungdommer, hjelpe dem og være sammen med dem?

På organisasjonens nettsider står det at du - lederen - er ungdommenes trygghet i et fremmed land. Er de alene, redde eller usikre skal de ringe deg. Har de problemer med vertsfamilien skal de ringe deg. Er de alene ute om kvelden skal de ringe deg.

Trodde du ikke at noen ville ringe? Eller syntes du de ringte på feil tidspunkt? Syntes du det var mest behagelig å slippe å forholde deg til hele problemstillingen? Straffet du dem fordi vi ringte deg etter at du hadde lagt deg? Var det derfor du avviste dem?

Jeg tror ikke du har barn selv. Du så så ung ut da vi så deg på Gardermoen. Men vi stolte på organisasjonen. De sier at lederne har fått god opplæring. Legg merke til at jeg sier stolte på, i fortid. For det gjør jeg ikke lenger.

Jeg er mor. Det er grusomt å være mor, når barnet ditt ringer fra en bussholdeplass i et fremmed land og ikke tør å gå hjem til vertsfamilien. Har du snakket med lederen? spurte jeg. Vet du hva hun svarte? Hun sa: Ja, men hun sier at det ikke er noe hun kan gjøre. Hun sier at vi overdriver.

Barnet mitt sto på en busslomme i et fremmed land og ringte meg og gråt fordi hun ikke turde å gå hjem til vertsfamilien. Hun var redd, og de voksne som skulle hjelpe henne og venninnene hennes avviste henne som en bråkmaker. Vet du hvordan det føles å være mor da?

Jeg hatet deg da. Jeg hadde lyst til å ringe deg og skrike i telefonen. Jeg gjorde det ikke. Det ville ikke hjulpet. I stedet ringte jeg faren til venninna. Jeg gråt. Etter samtalen med ham lå jeg på badegulvet og gråt, jeg gråt for barnet mitt som er langt unna og som jeg ikke kunne få hjulpet. Min lille sønn på fire og et halvt år trøstet meg så godt han kunne. Men hvem trøstet barnet mitt, der i utlandet? Ikke du. Hvem hjalp barnet mitt, i et fremmed land? Ikke du.

Ga du faen, eller bare lot du som? Syntes du de jentene var noen plagsomme masekopper? Hvordan hadde du det inni deg mens dette sto på?

Vi brukte en formue på telefoner. Men pengene er ikke det viktige her. Det som er viktig er at vi måtte slåss mot deg og alle de andre voksne som liksom skulle være der for å hjelpe og støtte barnet vårt. I stedet slo dere fast at hun - og venninnene - var hurper, masekopper, at de overdrev. Gadd du å undersøke? Da de ringte og sa at vertsmor satt og drakk og det gikk folk ut og inn, folk som drakk? Nei. Du gikk og la deg du. Da de ringte oss og sa de ble tilbudt øl? Nei, du var trøtt du. Da de var fortvilet fordi de, tre jenter, måtte dele en liten seng på 1 m 20 cm, gikk du dit for å hjelpe dem? Det står på nettsidene til organisasjonen at ungdommene kan ringe lederen, som kan komme og hjelpe dem å prate med vertsfamilien. Du gjorde ikke det du.

Og da vi ringte deg den kvelden sa du: Jeg vet at vertsfamilien har problemer med alkohol. Men jeg kan ikke love at vi får gjort noe med dette i morgen, eller i overmorgen en gang. Jeg har lagt meg, jeg.

Og jeg sitter her i Norge og lurer på hvorfor. Hvorfor er du med på denne språkreisen? Hvorfor avviste du ungen min når hun trengte hjelp? Hvorfor gjorde du ikke jobben din?

Tenk gjennom det, før du skal på språkreise igjen.

Hilsen en mor

[Bookworm]

Nå er jeg verken leder for språkreise, reisende eller har opplevd noe slik som du beskriver - men jeg måtte bare få uttrykke min største medfølelse for det dere (og ikke minst datteren deres) opplevde her! Noe så fryktelig umodent og lite ansvarsfullt av denne lederen. Det kan nok være noe i det du sier tidlig i innlegget om at h*n ønsket seg en utenlandstur.

Skriv i det minste et klagebrev til språkreisearrangøren, finn ut hvilke myndigheter som står ansvarlig for dette og klag til dem også... Ønsker dere lykke til videre...

PS: Er datteren din hjemme nå?

[laban]

Trist lesning. Og det føyer seg bare inn i rekka av massevis av tilsvarende historier. Håper det ble en slags løsning.

Digresjon:

Jeg fatter ikke at de store "norske" språkferieskolene har kunder i det hele tatt. Opplegget er syltynt - umotiverte skandinaviske lærere som har sommerjobb fordi de trenger pengene, vertsfamiler som også trenger pengene og ikke akkurat rekrutteres fra sosialgruppe 1, lokale gjenger som hater hordene med rike ungdommer som invaderer byen deres, elever som holder sammen hele tiden og dermed snakker nesten bare norsk utenom skoletimene - og som stort sett bare lærer å drikke øl.

Jada, jeg overdriver, og det finnes sikkert unntak. Men jeg forstår ikke hvorfor disse skolene overlever, til tross for manges dårlige erfaringer, når det finnes seriøse alternativer. For de "store" språkene er det massevis av kurs / skoler som drives fra landene der disse språkene snakkes, som har fast ansatte, erfarne lærere og som tar imot ungdom fra hele verden, slik at det blir både faglig og sosialt utbytte og slik at de må snakke språket på heltid under oppholdet.

Vent til ungdommene blir over 16, da kan de bo på studenthjem og slippe å forholde seg til ustabile vertsfamilier.

[Gjest togli]

Det er det verste jeg har hørt!! Jeg hadde tilta :-(((

Jeg er frista til å si at du burde gå til media med dette slik at andre foreldre unngår å oppleve noe slikt med sine egne barn...

Hvordan gikk det med datteren din tilslutt? Håper alt er iorden nå!

*klem*

[frosken]

Trist lesning. Og det føyer seg bare inn i rekka av massevis av tilsvarende historier. Håper det ble en slags løsning.

Digresjon:

Jeg fatter ikke at de store "norske" språkferieskolene har kunder i det hele tatt. Opplegget er syltynt - umotiverte skandinaviske lærere som har sommerjobb fordi de trenger pengene, vertsfamiler som også trenger pengene og ikke akkurat rekrutteres fra sosialgruppe 1, lokale gjenger som hater hordene med rike ungdommer som invaderer byen deres, elever som holder sammen hele tiden og dermed snakker nesten bare norsk utenom skoletimene - og som stort sett bare lærer å drikke øl.

Jada, jeg overdriver, og det finnes sikkert unntak. Men jeg forstår ikke hvorfor disse skolene overlever, til tross for manges dårlige erfaringer, når det finnes seriøse alternativer. For de "store" språkene er det massevis av kurs / skoler som drives fra landene der disse språkene snakkes, som har fast ansatte, erfarne lærere og som tar imot ungdom fra hele verden, slik at det blir både faglig og sosialt utbytte og slik at de må snakke språket på heltid under oppholdet.

Vent til ungdommene blir over 16, da kan de bo på studenthjem og slippe å forholde seg til ustabile vertsfamilier.

Tydelig at vi har ulike erfaringer i forhold til det å være med på språkreiser. Jeg reiste første gang som 13-åring og deretter to somre til. Bodde i supre vertsfamilier, ble godt ivaretatt på alle mulige måter. Hadde valgt å bo som eneste student i alle familiene, og det var nok en fordel.

Husker at de norske reiselederne var unge og ikke spesielt oppmerksomme, men fordi jeg hadde så bra vertsfamilier og var ganske selvstendig så fungerte det uansett svært bra for meg.

Som voksen har jeg også deltatt på internasjonale språkkurs, og jeg er enig i at disse har bedre faglig opplegg og gir bedre utbytte. Men jeg har også i disse sammenhengene valgt å bo hos vertsfamilie, og ville ikke vært det foruten.

[laban]

Tydelig at vi har ulike erfaringer i forhold til det å være med på språkreiser. Jeg reiste første gang som 13-åring og deretter to somre til. Bodde i supre vertsfamilier, ble godt ivaretatt på alle mulige måter. Hadde valgt å bo som eneste student i alle familiene, og det var nok en fordel.

Husker at de norske reiselederne var unge og ikke spesielt oppmerksomme, men fordi jeg hadde så bra vertsfamilier og var ganske selvstendig så fungerte det uansett svært bra for meg.

Som voksen har jeg også deltatt på internasjonale språkkurs, og jeg er enig i at disse har bedre faglig opplegg og gir bedre utbytte. Men jeg har også i disse sammenhengene valgt å bo hos vertsfamilie, og ville ikke vært det foruten.

Jeg tror at for akkurat dette temaet har ting blitt verre med årene. Dessverre.

[Gjest Tatjana]

Takk for svar. Slik gikk det:

Vi brukte en hel dag - fra åttetiden om morgenen til rundt åtte om kvelden - i telefonen. Vi ga opp lederen, og gikk i stedet løs på de ansvarlige her i Norge. De valgte å sende plassansvarlig i kursbyen på hjemmebesøk til vertsfamilien. (Jeg tror ikke et øyeblikk at hun var der.) For å gjøre en lang historie kort: Til sist fikk vi ordnet med bytte av vertsfamilie.

Tenåringen ble fornøyd, for hverken hun eller vennene er spesielt bortskjemte eller vanskelige. Men jeg får vel ikke et rolig øyeblikk før hun er hjemme igjen... :-)

[frosken]

Jeg tror at for akkurat dette temaet har ting blitt verre med årene. Dessverre.

Det kan godt hende at de norske språkskolene har blitt dårligere med årene, men det er ikke så veldig mange år siden jeg var i Frankrike og bodde hos en familie. Så det med at vertsfamilier kan være vel så bra som studenthjem tror jeg fortsatt gjelder.

Hvis jeg skulle latt en ungdom reise på språkreise, så tror jeg at jeg mener det er en forutsetning av vedkommende er villig til å være totalavholdende i forhold til alkohol hele turen. Hvis ikke, hadde jeg ikke tatt sjansen.

[morsan]

Huffameg for en historie!! Bra de fikk byttet familie, da.

Ps: Du skriver veldig godt, synes jeg, men trist at det velskrevne har et så kjipt innhold.

[morsan]

Trist lesning. Og det føyer seg bare inn i rekka av massevis av tilsvarende historier. Håper det ble en slags løsning.

Digresjon:

Jeg fatter ikke at de store "norske" språkferieskolene har kunder i det hele tatt. Opplegget er syltynt - umotiverte skandinaviske lærere som har sommerjobb fordi de trenger pengene, vertsfamiler som også trenger pengene og ikke akkurat rekrutteres fra sosialgruppe 1, lokale gjenger som hater hordene med rike ungdommer som invaderer byen deres, elever som holder sammen hele tiden og dermed snakker nesten bare norsk utenom skoletimene - og som stort sett bare lærer å drikke øl.

Jada, jeg overdriver, og det finnes sikkert unntak. Men jeg forstår ikke hvorfor disse skolene overlever, til tross for manges dårlige erfaringer, når det finnes seriøse alternativer. For de "store" språkene er det massevis av kurs / skoler som drives fra landene der disse språkene snakkes, som har fast ansatte, erfarne lærere og som tar imot ungdom fra hele verden, slik at det blir både faglig og sosialt utbytte og slik at de må snakke språket på heltid under oppholdet.

Vent til ungdommene blir over 16, da kan de bo på studenthjem og slippe å forholde seg til ustabile vertsfamilier.

Jeg har også en helt annen erfaring, men det er jo så lenge siden, og tidene har sikkert forandret seg og arrangørene sikkert ikke de samme lenger.

I 1981 var jeg i England med Tjæreborg, og noen klassevenninner var i samme by med EF på delvis samme tid. Våre erfaringer, både mht vertsfamilie, reiseledere og opplegg var veldig ulikt.

Jeg bodde hos en topp familie, kjempehyggelige, god og nok mat, det eneste jeg har å utsette er en litt klumpete madrass.;-)

Opplegget på dagtid var fint, og bare 15 elever i klasserommet. Lederne, både den norske og den engelske, var hyggelige og virket som "voksne nok". Den norske reiselederen var til vanlig engelsklærer på ungdomsskole i Norge, og brukte litt av sin lange sommerferie (rettelse: avspassering!!*S*) til å undervise i 3 uker i utlandet.

Mine venninner som reiste med EF var ikke så heldige, og hadde også mye verre historier å komme med mht dem de gikk i klasse med osv.

[frk.s]

For en kjip historie (!), men jeg tenker at det gode som kan komme ut av slik elendig behandling er:

en datter som vet at hun kan si ifra,

som får støtte hjemme og

som (desverre) lærer at ikke alle voksne er til å stole på, men at hun kan sette grenser, bli hørt og endre ting som ikke fungerer!

[laban]

Jeg har også en helt annen erfaring, men det er jo så lenge siden, og tidene har sikkert forandret seg og arrangørene sikkert ikke de samme lenger.

I 1981 var jeg i England med Tjæreborg, og noen klassevenninner var i samme by med EF på delvis samme tid. Våre erfaringer, både mht vertsfamilie, reiseledere og opplegg var veldig ulikt.

Jeg bodde hos en topp familie, kjempehyggelige, god og nok mat, det eneste jeg har å utsette er en litt klumpete madrass.;-)

Opplegget på dagtid var fint, og bare 15 elever i klasserommet. Lederne, både den norske og den engelske, var hyggelige og virket som "voksne nok". Den norske reiselederen var til vanlig engelsklærer på ungdomsskole i Norge, og brukte litt av sin lange sommerferie (rettelse: avspassering!!*S*) til å undervise i 3 uker i utlandet.

Mine venninner som reiste med EF var ikke så heldige, og hadde også mye verre historier å komme med mht dem de gikk i klasse med osv.

Det er historiene om EF og hovedkonkurrenten (tror de het SIS eller noe sånt den gangen?) som har gitt meg fordommene mot de norske organisasjonene. Pluss noen opplevelser referert av venner av datteren min, som har reist med deres etterfølgere.

Men denne industrien er jo enorm, så det ville være rart om erfaringene var entydige.