Og så kom kjærlighetssorgen.................

[sivv]

Min samboer gjennom 15 år flyttet ut for snart 3 år siden etter mitt ønske (vi har to barn 13 og 7 år). Grunnen til at jeg ønsket dette var bl.a. at jeg ikke følte det var noe kjærlighet igjen mellom oss. Hverdagen besto av trivielle ting, han snakket stygt til meg (feit dum stygg ekkel etc), siste sexopplevelse resulterte i det yngste barnet for min del, han var notorisk utro (og ærlig talt det var faktisk ikke den viktigste grunnen til at jeg ville bryte). I tillegg mener jeg han drakk for mye, selv om han ikke var direkte full hver kveld. Så langt så godt, han flyttet ut, jeg overtok huset som opprinnelig var hans barndomshjem da jeg har bedre inntekt og kunne greie lånet. Vi hadde ett fint samarbeid både når det gjaldt ungene og annen hjelp vi kunne yte til hverandre i tiden som fulgte, når hans bitterhet over at jeg overtok huset lettet. Han hadde ungene en helg hver mnd og en dag i uken, men avtalen om barnebidrag (1000 kr/mnd) ble ikke overholdt og jeg syntes det var helt greit siden han hjalp meg endel og tok ungene når jeg trengte det.

I april kunne ungene fortelle etter en pappahelg at de hadde truffet pappas nye kjæreste. Jeg gikk i svart. Jeg viste ingenting, riktignok ante jeg at han traff noen innimellom, men ikke at det var fast og så fast at han kunne presentere henne for ungene....og uten noe varsel til meg. Neste gang han kom innom trengte jeg hjelp til en liten sak men da hadde han ikke tid for noen sto på butikken med melk som måtte i kjøleskapet. Jeg forsto hvem noen var men sa ingen ting. Jeg måtte "ta han på fersken" engang ungene var der for å få hilse på henne. Da hadde han sagt han kunne komme med ungene om kvelden, men siden jeg passerte på tur hjem sendte jeg en sms(ett halvt min unna) og sa at jeg var kaffetørst og derfor stakk innom for å hente ungene. Når jeg parkerte fikk jeg en tilbake hvor det sto:"passer ikke, har besøk". Da var ungene der, så jeg gikk inn og fikk hilst og ba henne gå ut, hvorpå det sprakk totalt for meg. Jeg kjeftet og kalte han respektløs siden han ikke sa noe til meg før ungene fikk beskjed, og overfor henne siden hun ble omtalt som "noen". Han svarte at han ville være sikker på forholdet før jeg fikk beskjed....men ungene hadde da hilst på henne og det er da da han må være sikker? Så ble det til at han ikke ville si noe fordi han skjønte hvordan jeg ville reagere........men jeg tror ikke jeg hadde reagert sånn hvis han var tidligere ute (men hvem vet). Han fortalte at de hadde vært sammen i over to år, etter min hoderegning altså bare noen få mnd etter at han flytttet ut. Det rare er at ingen av hans søsken, venner etc heller viste noe. En venn sa: Jasså hun har endelig fått tak i han nå, hun har jo vært som ett slips etter han i flere år.

Ihvertfall: jeg gikk rett i gulvet. Og vet ikke hvorfor, men jeg tror, i likhet med mange rund oss, at jeg innerst inne har trodd det ble oss to igjen. Dette har jeg formidlet til min ex og spurt om ikke han har tenkt den tanken, men fikk da bare ett surt svar om at:" jeg kunne ikke først kaste han ut, også nå komme å be om godt vær."

Situasjonen er blitt slik at han unngår å prate med meg, alt sammarbeid har opphørt. Og jeg griner (alene) og føler meg som verdens mest ensomme sjel, for i neste sekund å være sinna og forbanna for å ha blitt lurt (jeg vasket bl.a. ned hans første leilighet når han flyttet og da var jo han sammen med henne, jeg skrudde garderober til krampa tok meg i hans nye leilighet og lempet og bærte møbler så svetten rant.....og så kunne hun komme når alt var klart og jeg hadde dratt hjem). Jeg har forsøkt den vennskapelige tonen, for å bli kjent med henne og for å vise ungene at dette er greit. Først innviterte jeg meg selv på kaffe for deretter å invitere de på grilling med meg å ungene. Men noen invitasjoner derfra har det ikke blitt. Jeg vet at hun er en uskyldig part, men av natur får jeg god kontakt med alle mennesker, men ikke med henne, når jeg var hos de (de hos meg) snakket hun bare med min ex om felles ting de hadde og ga ingen åpning for at vi kunne bli kjent ( det skal sies at min ex har en sønn fra før meg og der var kontakten mellom mor og meg på plass med en gang, det var faktisk jeg som dengang ba han ta sitt ansvar overfor sønnen og få igang helgesamvær etc)

Nå skal det sies at han er en tenåring på vel 45 år, han furter som vår eldste hvis ikke ting går hans vei. Han (vi) har aldri snakket om følelser (han drar seg unna det å ta stilling til egne følelser).

Mine reaksjoner er for meg helt uforståelige. Jeg er en dame på vel 40 med begge beina plantet godt i bakken, har alltid forholdt meg til fakta og gjort det beste utav det, møtt verden stort sett med ett smil. Jeg har bedre utdannelse og jobb enn han etter hans syn, han er litt gammeldags der, etter mitt syn har alle en oppgave å fylle i samfunnet. Han har rakket ned på min utd og jobb overfor meg i alle år, men overfor andre har han skrytt og vært stolt over mine prestasjoner bl.a. Jeg mener jeg har en god intuisjon, og at jeg leser han som en åpen bok og der mener jeg å lese at han egentlig ønsker seg tilbake til meg, men at stoltheten hindrer han, han greier heller ikke å komme seg ut av sitt nåværende forhold....han må da ta stilling til sine egne følelser og brenne en bro og det tror jeg ikke han er mann for. Men jeg kan jo ta feil og hvordan finner jeg ut av det, om jeg spørr blir jeg jo bare møtt av ett nebbete svar.

Jeg vil jo ikke ha tilbake samlivet vi hadde heller, jeg vil ha det bedre. Jeg trøster meg selv med at min reaksjon ihvertfall tyder på at min kjærlighet til han var (er) ekte.

Ja dette ble ett veldig langt innlegg og jeg føler ennå at masse mangler, men jeg velger å avrunde tror jeg, har da fått tømt meg litt. Det jeg lurer på er:

Bør jeg søke profesjonell hjelp i psykiatrien f.eks og når bør jeg gjøre det....hvor lenge kan jeg tillate meg å ha slike humørsvigninger (de skaper ingen problemer for andre egentlig).

Har forresten tenkt å innkalle han til ett møte hvor vi reviderer samværsavtale (til annenhver helg og en dag i uka) og barnebidraget ønsker jeg øker og nå blir betalt (han har jo sluttet å hjelpe meg, snakker jo ikke engang) Er det å forlange for mye? Jeg er veldig usikker for slik jeg kjenner han vil han da aldri mer prate med meg (økonomi er status for han, det samme er hans nye unge kjæreste tror nå jeg) Ja dette var litt fra mitt surrete hue

[mrxx]

Hvis jeg forstår dette rett, så lager du slike sener 3 år etter at han flyttet ut??? Da må du være steike gal.

Hva fanden har du med at han har fått seg en ny kjæreste da?

Du må da ha DET rykte på bygda som ei gal dame.

Dette skjønner jeg ikke en dritt av. Du bør oppsøke profesjonell hjelp, det har du helt rett i, hvis det er slik som jeg forsto innlegget.

Ellers var innlegget ditt vondt å lese på grunn av manglende avsnitt.

[sivv]

Hvis jeg forstår dette rett, så lager du slike sener 3 år etter at han flyttet ut??? Da må du være steike gal.

Hva fanden har du med at han har fått seg en ny kjæreste da?

Du må da ha DET rykte på bygda som ei gal dame.

Dette skjønner jeg ikke en dritt av. Du bør oppsøke profesjonell hjelp, det har du helt rett i, hvis det er slik som jeg forsto innlegget.

Ellers var innlegget ditt vondt å lese på grunn av manglende avsnitt.

Ja jeg så det med avsnittene etterpå, beklager det, holdt ikke med linjeskift. Jeg er ny her (og blir nok ikke gammel heller).

Forstår at jeg ikke har fått med meg essensen på svaret du skriver. Jeg har selvfølgelig ikke noe med at han har fått ny dame (selv om jeg håpet på noe annet) jeg var mest bekymret over at han da ikke hadde forbredt meg i tilfelle ungene reagerte, de er jo som unger flest og ønsker mor og far sammen igjen.

Og nei jeg blir ikke sett på som en gal dame på bygda, men faktisk en som gir mye omsorg og omtanke til andre, gamle som unge. Behandler alle med respekt. Opptrer personlig når det behøves og profesjonellt i andre samenhenger. Det jeg hører er at jeg har vært snill alt for lenge og aldri har satt meg og mine behov først.....At jeg alltid tenker på andres velbefinnende før mine.

Men jeg forstår nå på mrxx innlegg at jeg ikke har greid å formidle det jeg har av følelser og tanker, og jeg visste jo at jeg kortet ned personlighets beskrivelsene til ett minimum. Dette beklager jeg overfor andre brukere som også missoppfatter mitt innlegg, jeg fremstår nok ikke som gal, selv om jeg hadde 1 utbrudd og da ett kontrollert ett hvor respekt for andre og ivaretagelse av andre sto i sentrum. Utover dette har jeg holdt fasaden og vært grei og snill som jeg pleier, overfor alle jeg møter. Beklager at jeg tok opp tiden deres i ett forsøk på å få litt hjelp og råd i en vanskelig situasjon, siden jeg ikke har muligheter for å søke dette andre steder.

[mrxx]

Ja jeg så det med avsnittene etterpå, beklager det, holdt ikke med linjeskift. Jeg er ny her (og blir nok ikke gammel heller).

Forstår at jeg ikke har fått med meg essensen på svaret du skriver. Jeg har selvfølgelig ikke noe med at han har fått ny dame (selv om jeg håpet på noe annet) jeg var mest bekymret over at han da ikke hadde forbredt meg i tilfelle ungene reagerte, de er jo som unger flest og ønsker mor og far sammen igjen.

Og nei jeg blir ikke sett på som en gal dame på bygda, men faktisk en som gir mye omsorg og omtanke til andre, gamle som unge. Behandler alle med respekt. Opptrer personlig når det behøves og profesjonellt i andre samenhenger. Det jeg hører er at jeg har vært snill alt for lenge og aldri har satt meg og mine behov først.....At jeg alltid tenker på andres velbefinnende før mine.

Men jeg forstår nå på mrxx innlegg at jeg ikke har greid å formidle det jeg har av følelser og tanker, og jeg visste jo at jeg kortet ned personlighets beskrivelsene til ett minimum. Dette beklager jeg overfor andre brukere som også missoppfatter mitt innlegg, jeg fremstår nok ikke som gal, selv om jeg hadde 1 utbrudd og da ett kontrollert ett hvor respekt for andre og ivaretagelse av andre sto i sentrum. Utover dette har jeg holdt fasaden og vært grei og snill som jeg pleier, overfor alle jeg møter. Beklager at jeg tok opp tiden deres i ett forsøk på å få litt hjelp og råd i en vanskelig situasjon, siden jeg ikke har muligheter for å søke dette andre steder.

Etter 3 år så trenger du i alle fall ikke å bekymre deg over at barna reagerer, de har jo allerede den gangen dere skiltes skjønt hva dette har dreid seg om. De har selvsagt sett at dere ikke lenger bor sammen.

Sånn generelt er jeg enig i at man ikke skal presentere stadig nye "onkler" og "tanter" for barna sine og man skal heller ikke presentere dem altfor tidlig. Men for det første gikk det et halvt år og ikke har det vært flere heller. Uansett kan du ikke lage noe sene av dette hele 3 år etter.

Hvorfor beklager du innlegget ditt? Du søker råd og jeg svarte på det, men du fikk kanskje ikke det svaret og støtten du forventet at du skulle få?

Da jeg leser innlegget ditt så leser jeg det litt slik at du tror selv at du har hatt et så godt forhold til din eks at han fortsatt må ha hatt følelser for deg og at han fortsatt gikk og var småforelsket i deg, men så raste verden sammen da du oppdaget at han har hatt en kjæreste over lenger tid. Du ble plutselig ikke den han har avholdt mest. Det ble en trussel for deg når det var ei anna jente inn i bildet, fordi du forventet ikke at han skulle finne ei anna ei, for han hadde jo deg. Prøv å kjenn litt på dette, om det stemmer eller ikke.

Du må komme deg videre i livet og ikke bruke tid på hva din eks gjør og ikke gjør når det gjelder andre jenter. Forhold deg til han som eks, far til dine barn og helst som en god venn, men ikke noe mer, for noe mer har du ikke noe med.

[Platina]

Jeg forstår at det kan føles som et sjokk at han har funnet seg en ny kjæreste, men du hadde ingen rett til å reagere som du gjorde. Sendte henne ut fra hans hjem og sprakk fullstendig? Ikke noe rart at hun har problemer med å forholde seg til deg i ettertid.

Hvorfor i all verden vil du ha ham tilbake etter den beskrivelsen du gav om ham først i innlegget? En utro, nedlatende dranker er vel ikke noe å ha? Mulig du skrev noe om formildende omstendigheter i siste halvdel av innlegget, men jeg kom ikke så lang. Var for tungt å lese.

[sivv]

Etter 3 år så trenger du i alle fall ikke å bekymre deg over at barna reagerer, de har jo allerede den gangen dere skiltes skjønt hva dette har dreid seg om. De har selvsagt sett at dere ikke lenger bor sammen.

Sånn generelt er jeg enig i at man ikke skal presentere stadig nye "onkler" og "tanter" for barna sine og man skal heller ikke presentere dem altfor tidlig. Men for det første gikk det et halvt år og ikke har det vært flere heller. Uansett kan du ikke lage noe sene av dette hele 3 år etter.

Hvorfor beklager du innlegget ditt? Du søker råd og jeg svarte på det, men du fikk kanskje ikke det svaret og støtten du forventet at du skulle få?

Da jeg leser innlegget ditt så leser jeg det litt slik at du tror selv at du har hatt et så godt forhold til din eks at han fortsatt må ha hatt følelser for deg og at han fortsatt gikk og var småforelsket i deg, men så raste verden sammen da du oppdaget at han har hatt en kjæreste over lenger tid. Du ble plutselig ikke den han har avholdt mest. Det ble en trussel for deg når det var ei anna jente inn i bildet, fordi du forventet ikke at han skulle finne ei anna ei, for han hadde jo deg. Prøv å kjenn litt på dette, om det stemmer eller ikke.

Du må komme deg videre i livet og ikke bruke tid på hva din eks gjør og ikke gjør når det gjelder andre jenter. Forhold deg til han som eks, far til dine barn og helst som en god venn, men ikke noe mer, for noe mer har du ikke noe med.

Tror jeg uttrykker meg klønete skriftlig. Jeg mente ikke at ungene reagerte på at vi ikke bor sammen, men på at en annen bor sammen med far. Og det har de jo gjort også, og jeg har da forsøkt som jeg prøvde å beskrive vist at jeg godtar henne. Men denne gangen forsøkte jeg ikke å ta opp de problemene, det tenkte jeg kanskje kunne bli en annen gang.

Jeg forstår at jeg reagerer fordi han nå hopper når en annen sier hopp, mulig jeg fremstår som dum her, men jeg føler meg ikke slik egentlig.

Prøvde egentlig bare å danne bakteppet for mine to spørsmål.

Hvor lenge bør man gå å surre med hodet sitt alene, før man søker hjelp? Og er mine krav om samvær og barnebidrag urimelige?

I tillegg håpet jeg kanskje noen kunne forklare hvorfor han plutselig ikke vil holde på vennskapet vi hadde, jeg har selvfølgelig vært ærlig og sagt hva jeg tror ligger bak min reaksjon, og jeg har også beklaget den (han forsto den egentlig sa han da), men det skal da ikke få han til å kutte det flotte samarbeidet vi hadde.

[Persille1365381127]

Vel, jeg skjønner hvordan du føler det - og kan ikke gjøre annet enn å føle medlidenhet, fordi du har det vondt.

Men; det er tre ÅR siden det ble slutt mellom dere.... Du kan ikke trampe inn i hans hjem, kaste ut ny kjæreste og forlange en forklaring - sånn er det bare.

Hadde det vært tre uker, greit nok - men tre år... Det er jo egentlig nok til å både ha startet og avsluttet en nytt forhold faktisk.

Jeg tror nok mrxx har litt rett i det han sier, du har tenkt at det har vært dere innerst inne fordi du har gitt mye - og han ikke har hatt noen andre. I hans øyne har det antagelig aldri vært sånn, i hans øyne har det vært en praktisk løsning.

Du trenger på ingen måte være den nyes venninne. Hun er din eks sin kjæreste, han har tre barn med to forskjellige kvinner - dere tre trenger ikke være bestiser

Det viktigste er at dere alle tre får det til å fungere med ham, ikke med hverandre. Det er ikke naturlig at du inviterer dem på grilling eller slike ting...

Jeg har et KJEMPEgodt forhold til min eks, men vi gjør kun ting sammen som omhandler Billa. Avslutninger, barnebursdag, sånne ting. Han kommer ikke hjem til oss på besøk liksom. Men vi kan ta en kaffe om en av oss må vente på noe - så det er ikke det at det er motvilje, det er bare ikke natulig.

Jeg tror du bare må innse og akseptere at deres forhold er over, kanskje ikke helt på den måten du trodde - men det blir ikke dere igjen. Om du trenger profesjonell hjelp til å takle det kan jeg ikke uttale meg om, men det kan hende det hjelper med noen å snakke med...

Kjærlighetssorg er kjipt, jeg vet alt om det. De sier at det går over med tiden, jeg lurer litt på hvor mye tid det skal ta - men det blir ihvertfall lettere å leve med i hverdagen etterhvert

[mrxx]

Tror jeg uttrykker meg klønete skriftlig. Jeg mente ikke at ungene reagerte på at vi ikke bor sammen, men på at en annen bor sammen med far. Og det har de jo gjort også, og jeg har da forsøkt som jeg prøvde å beskrive vist at jeg godtar henne. Men denne gangen forsøkte jeg ikke å ta opp de problemene, det tenkte jeg kanskje kunne bli en annen gang.

Jeg forstår at jeg reagerer fordi han nå hopper når en annen sier hopp, mulig jeg fremstår som dum her, men jeg føler meg ikke slik egentlig.

Prøvde egentlig bare å danne bakteppet for mine to spørsmål.

Hvor lenge bør man gå å surre med hodet sitt alene, før man søker hjelp? Og er mine krav om samvær og barnebidrag urimelige?

I tillegg håpet jeg kanskje noen kunne forklare hvorfor han plutselig ikke vil holde på vennskapet vi hadde, jeg har selvfølgelig vært ærlig og sagt hva jeg tror ligger bak min reaksjon, og jeg har også beklaget den (han forsto den egentlig sa han da), men det skal da ikke få han til å kutte det flotte samarbeidet vi hadde.

Du kan da ikke forvente at han skal være evig singel fordi barna kanskje vil reagere på det. Jeg skjønner ikke hvor du vil med dette her egentlig. Som jeg nevnte i forrige innlegg, jeg tror at det ligger noe annet bak, at du bevisst eller ubevisst bruker barna som en unnskylding, fordi du ikke liker at han har fått seg kjæreste.

Jeg forstår ikke helt hvorfor du lurer på hvorfor dere ikke har samme kjemi og kontakt som før heller. Etter en slik utblåsing du hadde hvor du blant annet kaster hans kjæreste ut av huset, så er da ikke det noe rart. Hans kjæreste kan jo ikke like deg noe godt etter en slik behandling, du burde i alle fall ha bedt henne om unnskyldning også.

Jeg skjønner eksen din godt, han kan jo ikke ta sjansen på at det oppstår mer av sammen oppførsel av deg.

Han sitter helt sikkert mellom barken og veden, du på den ene siden som han kanskje vil ha hatt ett godt forhold til og hans kjæreste, som ønsker minst mulig kontakt med deg. Jeg tror at jeg hadde blitt rimelig oppgitt etter en slik utblåsing og oppførsel.

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke forholder deg til denne mannen på noen annn måte enn en eks og far til dine barn. Ut i fra det du skriver så er det ikke mye å samle på.

Samvær og betaling bør dere bli enige om og selvsagt kan du forlange at det blir betalt.

Når det gjelder hva som surrer i hode ditt, så klarer jeg ikke å svare på det, bortsett fra at jeg alt har skrevet som henger sammen med hva som surrer rundt. Kanskje vil dette gi seg hvis du forholder deg riktig til din eks og kommer deg videre i livet.

[Persille1365381127]

Tror jeg uttrykker meg klønete skriftlig. Jeg mente ikke at ungene reagerte på at vi ikke bor sammen, men på at en annen bor sammen med far. Og det har de jo gjort også, og jeg har da forsøkt som jeg prøvde å beskrive vist at jeg godtar henne. Men denne gangen forsøkte jeg ikke å ta opp de problemene, det tenkte jeg kanskje kunne bli en annen gang.

Jeg forstår at jeg reagerer fordi han nå hopper når en annen sier hopp, mulig jeg fremstår som dum her, men jeg føler meg ikke slik egentlig.

Prøvde egentlig bare å danne bakteppet for mine to spørsmål.

Hvor lenge bør man gå å surre med hodet sitt alene, før man søker hjelp? Og er mine krav om samvær og barnebidrag urimelige?

I tillegg håpet jeg kanskje noen kunne forklare hvorfor han plutselig ikke vil holde på vennskapet vi hadde, jeg har selvfølgelig vært ærlig og sagt hva jeg tror ligger bak min reaksjon, og jeg har også beklaget den (han forsto den egentlig sa han da), men det skal da ikke få han til å kutte det flotte samarbeidet vi hadde.

''Hvor lenge bør man gå å surre med hodet sitt alene, før man søker hjelp?''

Hjelp er relativt. Noen får utbytte av å snakke med venninder, noen skriver på nettet, noen går i terapi. Gjør det som føles rett for deg, ikke det "alle andre" sier. Om du vil snakke med en terapaut - så gjør du det.

''Og er mine krav om samvær og barnebidrag urimelige?''

Nei, det er de ikke - og dette bør dere også ha en ordentlig avtale på.

''I tillegg håpet jeg kanskje noen kunne forklare hvorfor han plutselig ikke vil holde på vennskapet vi hadde''

Fordi du reagerte urimelig på hans nye forhold. Du reagerer på noe du i prinsipp ikke har rett til å reagere på - fordi det er tre år siden det ble slutt mellom dere. Alt du kan reagere på overfor ham nå, er hvordan han behandler barna deres.

Du har ikke skrevet noe om at han ikke ivaretar dem - dermed er det du som må gjøre en innsats for å bygge opp dette igjen. Ikke ham...

''men det skal da ikke få han til å kutte det flotte samarbeidet vi hadde.''

Men det gjør han fordi han opplever deg som urimelig og kranglete (vil jeg tro) - ikke fordi han plutselig har lagt deg for hat...

Lykke til

[mrxx]

''Hvor lenge bør man gå å surre med hodet sitt alene, før man søker hjelp?''

Hjelp er relativt. Noen får utbytte av å snakke med venninder, noen skriver på nettet, noen går i terapi. Gjør det som føles rett for deg, ikke det "alle andre" sier. Om du vil snakke med en terapaut - så gjør du det.

''Og er mine krav om samvær og barnebidrag urimelige?''

Nei, det er de ikke - og dette bør dere også ha en ordentlig avtale på.

''I tillegg håpet jeg kanskje noen kunne forklare hvorfor han plutselig ikke vil holde på vennskapet vi hadde''

Fordi du reagerte urimelig på hans nye forhold. Du reagerer på noe du i prinsipp ikke har rett til å reagere på - fordi det er tre år siden det ble slutt mellom dere. Alt du kan reagere på overfor ham nå, er hvordan han behandler barna deres.

Du har ikke skrevet noe om at han ikke ivaretar dem - dermed er det du som må gjøre en innsats for å bygge opp dette igjen. Ikke ham...

''men det skal da ikke få han til å kutte det flotte samarbeidet vi hadde.''

Men det gjør han fordi han opplever deg som urimelig og kranglete (vil jeg tro) - ikke fordi han plutselig har lagt deg for hat...

Lykke til

Persilla har mye bra og fornuftige svar:-)

[Persille1365381127]

Persilla har mye bra og fornuftige svar:-)

Det hender hun glimter til!

Det er lettere å se andre enn seg selv

[sivv]

Du kan da ikke forvente at han skal være evig singel fordi barna kanskje vil reagere på det. Jeg skjønner ikke hvor du vil med dette her egentlig. Som jeg nevnte i forrige innlegg, jeg tror at det ligger noe annet bak, at du bevisst eller ubevisst bruker barna som en unnskylding, fordi du ikke liker at han har fått seg kjæreste.

Jeg forstår ikke helt hvorfor du lurer på hvorfor dere ikke har samme kjemi og kontakt som før heller. Etter en slik utblåsing du hadde hvor du blant annet kaster hans kjæreste ut av huset, så er da ikke det noe rart. Hans kjæreste kan jo ikke like deg noe godt etter en slik behandling, du burde i alle fall ha bedt henne om unnskyldning også.

Jeg skjønner eksen din godt, han kan jo ikke ta sjansen på at det oppstår mer av sammen oppførsel av deg.

Han sitter helt sikkert mellom barken og veden, du på den ene siden som han kanskje vil ha hatt ett godt forhold til og hans kjæreste, som ønsker minst mulig kontakt med deg. Jeg tror at jeg hadde blitt rimelig oppgitt etter en slik utblåsing og oppførsel.

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke forholder deg til denne mannen på noen annn måte enn en eks og far til dine barn. Ut i fra det du skriver så er det ikke mye å samle på.

Samvær og betaling bør dere bli enige om og selvsagt kan du forlange at det blir betalt.

Når det gjelder hva som surrer i hode ditt, så klarer jeg ikke å svare på det, bortsett fra at jeg alt har skrevet som henger sammen med hva som surrer rundt. Kanskje vil dette gi seg hvis du forholder deg riktig til din eks og kommer deg videre i livet.

Jeg forstår at dette ble helt feil, jeg prøvde å finne litt trøst og forståelse i en for meg vanskelig tid. Siden jeg bare har meg selv å snakke med om dette. Jeg har spurt og fått nei, jeg forholder meg til fakta jeg.

Takk for oppmerksomheten.

[....AV]

Jeg forstår at dette ble helt feil, jeg prøvde å finne litt trøst og forståelse i en for meg vanskelig tid. Siden jeg bare har meg selv å snakke med om dette. Jeg har spurt og fått nei, jeg forholder meg til fakta jeg.

Takk for oppmerksomheten.

Et råd til deg til neste gang:

Hvis du bare er ute etter trøst og forståelse, bør du si dette uttrykkelig i innlegget ditt. Hvis ikke vil du få både råd som du liker og ikke liker.

Jeg synes faktisk du har fått både støtte og gode råd i denne tråden selv om ikke alle er fullstendig enig i alt du føler. Les det en gang til når du er litt roligere, så kanskje du kan dra nytte av noen av rådene.

[Lillemus]

Så du gikk inn i _hans_ hus og ba hans nye kjæreste om å gå ut? Tro meg - da hadde jeg kastet deg på dør istedet! En slik oppførsel hører ingensteds hjemme!

Og det er ikke sikkert hans påstand om at han ikke ville si noe til deg med tanke på hvordan du ville reagere var tatt helt ut av det blå.... Slapp av da - det har vært slutt mellom dere i 3 år! Ok, jeg kan være enig i at han burde fortalt deg om den nye kjæresten før han sa noe til ungene, men gjort er gjort og det virker vel ikke som om ungene akkurat har blitt livsvarig akadet av det?

[mrxx]

Et råd til deg til neste gang:

Hvis du bare er ute etter trøst og forståelse, bør du si dette uttrykkelig i innlegget ditt. Hvis ikke vil du få både råd som du liker og ikke liker.

Jeg synes faktisk du har fått både støtte og gode råd i denne tråden selv om ikke alle er fullstendig enig i alt du føler. Les det en gang til når du er litt roligere, så kanskje du kan dra nytte av noen av rådene.

Det var gode råd:-)

[....AV]

Det var gode råd:-)

:-)

[mrxx]

Jeg forstår at dette ble helt feil, jeg prøvde å finne litt trøst og forståelse i en for meg vanskelig tid. Siden jeg bare har meg selv å snakke med om dette. Jeg har spurt og fått nei, jeg forholder meg til fakta jeg.

Takk for oppmerksomheten.

Vi forstår jo at du har det vanskelig og sånn sett kan vi gi deg trøst, men det er viktig at du får vite hva vi mener om hvordan du har oppført deg, hvis vi hadde dillet og dallet med deg så hadde det også vært en bekreftelse på at det du gjorde var riktig og at det er du som har rett.

Det vil igjen bety at du hadde fått en støtte på at dette var greit og kanskje hadde fortsatt med å oppføre deg dumt og gjort noe lignende i en annen situasjon senere.

I den situasjonen du er i nå er det svært vanskelig å være helt objektiv, det er greit få å forklart i klare ordlag hva andre mener om det du har gjort.

Du ble rett og slett sjalu når du oppdaget at han hadde en kjæreste og har antagelig trodd og ikke minst likt å ha han der nærmest som en siklende hund etter deg, men så har det vist seg at det ikke har vært slik likevel. Slikt er tøft å oppdage, så jeg tror nok at de aller fleste her skjønner at du har det vanskelig.

Trøst deg med at det går over, nå får du gå videre og finne deg en ny partner etter hvert og leve livet og ikke se deg for mye i speilet og håpe på at en eks fortsatt skal sikle etter deg.

Lykke til videre:-)

[sivv]

Så du gikk inn i _hans_ hus og ba hans nye kjæreste om å gå ut? Tro meg - da hadde jeg kastet deg på dør istedet! En slik oppførsel hører ingensteds hjemme!

Og det er ikke sikkert hans påstand om at han ikke ville si noe til deg med tanke på hvordan du ville reagere var tatt helt ut av det blå.... Slapp av da - det har vært slutt mellom dere i 3 år! Ok, jeg kan være enig i at han burde fortalt deg om den nye kjæresten før han sa noe til ungene, men gjort er gjort og det virker vel ikke som om ungene akkurat har blitt livsvarig akadet av det?

Jeg spurte nå pent om hun kunne gå ut så jeg fikk pratet med han alene. Han har da til og med nøkkel til mitt hus, så såpass kunne jeg tillate meg syntes nå jeg. Og jeg var ikke uhøffelig eller ufin mot henne, men veldig sint på han ja.

Men jeg har forstått at jeg tar fullstendig feil i og med denne tråden her, men det er slutt på å si greit når det ikke passer å ha ungene og "låne bort" penger fordi noen har invitert han på en eller annen tur, bytte bil fordi han skal kjøre langt, låne han hengeren, stryke skjoren, passe katten, vanne plantene og masse annet jeg tross alt har hjulpet han med i disse årene fordi han ikke greier det helt selv osv.osv uansett hvor urimelig dere synes jeg er.

[Lillemus]

Jeg spurte nå pent om hun kunne gå ut så jeg fikk pratet med han alene. Han har da til og med nøkkel til mitt hus, så såpass kunne jeg tillate meg syntes nå jeg. Og jeg var ikke uhøffelig eller ufin mot henne, men veldig sint på han ja.

Men jeg har forstått at jeg tar fullstendig feil i og med denne tråden her, men det er slutt på å si greit når det ikke passer å ha ungene og "låne bort" penger fordi noen har invitert han på en eller annen tur, bytte bil fordi han skal kjøre langt, låne han hengeren, stryke skjoren, passe katten, vanne plantene og masse annet jeg tross alt har hjulpet han med i disse årene fordi han ikke greier det helt selv osv.osv uansett hvor urimelig dere synes jeg er.

''men det er slutt på å si greit når det ikke passer å ha ungene og "låne bort" penger fordi noen har invitert han på en eller annen tur, bytte bil fordi han skal kjøre langt, låne han hengeren, stryke skjoren, passe katten, vanne plantene og masse annet jeg tross alt har hjulpet han med i disse årene fordi han ikke greier det helt selv osv.osv ''

Ikke si at du har drevet og lånt ham penger og strøket skjortene hans!? At dere samarbeider om ungene og passer kjæledyr / vanner planter er ting jeg også hadde gjort uten å blunke (det gjør vi da også), men jeg hadde ikke lånt ham penger uten videre og jeg hadde i alle fall ikke strøket skjortene hans!!!!

Dere er ikke et par lenger - du trenger ikke være hans oppofrende tjener!

Og jeg synes fremdeles ikke du var i din rett til å be hans kjæreste gå ut fra hans hus fordi du skulle snakke med ham. Da burde du gjort en avtale med ham slik at dere kunne treffes på tomannshånd.

[mrxx]

Jeg spurte nå pent om hun kunne gå ut så jeg fikk pratet med han alene. Han har da til og med nøkkel til mitt hus, så såpass kunne jeg tillate meg syntes nå jeg. Og jeg var ikke uhøffelig eller ufin mot henne, men veldig sint på han ja.

Men jeg har forstått at jeg tar fullstendig feil i og med denne tråden her, men det er slutt på å si greit når det ikke passer å ha ungene og "låne bort" penger fordi noen har invitert han på en eller annen tur, bytte bil fordi han skal kjøre langt, låne han hengeren, stryke skjoren, passe katten, vanne plantene og masse annet jeg tross alt har hjulpet han med i disse årene fordi han ikke greier det helt selv osv.osv uansett hvor urimelig dere synes jeg er.

Ut i fra hva du skriver her så skjønner jeg veldig godt at du føler de snytt og utnyttet. Så det er ikke noe rart at du blir sint på han heller. Selvsagt bør du ikke stryke skjorter og låne han penger osv, det kan du slutte med.

Men ikke lag for mye styr av bytting av når han skal ha ungene, hvis han vil bytte og ikke bare unngå å ha dem. Jo mer fleksiblet dere kan ha det, jo bedre er det jo for alle parter, men det igjen betyr at han skal ha ungene den tiden han skal ha dem. Så hvis det er ei helg eller en dag det ikke passer, så må han ha dem ei annen helg eller en annen dag.