vil han ikke ha meg og mine barn...

[tutti2]

Jeg er sammen med en gutt som ikke har barn selv. Jeg har to på 5 og 8 år og deler omsorgen 50/50 med barnefaren. Vi bor rett i nærheten av hverandre og hjelper hverandre i hverdagen om det trengs. Ungene er så fornøyd og trives med og ha begge i nærheten.

Min kjærste som jeg har vært sammen med i 3 år bor ikke hos oss. De første 2 årene var det litt frem og tilbake med oss da jeg slet med bruddet og dårlig samvittighet overfor ungene. Jeg måtte ha to år før jeg kom meg videre. Det har jeg nå gjort, men min kjærste er fortsatt usikker på meg. Han har egen leilighet og mener at skal vi kjøpe noe sammen må vi flytte til en annen kommune for det for vi mer for pengene. Jeg ønsker ikke dette for jeg vil at ungene skal ha samme omgangskrets og vil helst bo i samme området. Min kjærste sier at barna omstiller seg, og ja de gjør helt sikkert det, men hvorfor kan ikke han omstille seg. Han vil ikke bo sammen med oss nå fordi vi bor i blokk. Blokk vil han aldri bo i. Men det var det jeg hadde råd til da jeg startet på nytt. De siste månedene har min kjærste trukket seg mer og mer tilbake. Og jeg har sagt at jeg ikke vil ha det slik, da får vi bryte. Jeg har også klaget fordi han har kjeftet veldig på ungene de få gangene han er hos oss. Klart at han skal snakke til de, men jeg har ikke likt måten han har tatt de på i og med at han er der så lite i hverdagen ellers. Har aldri funnet på noe sammen med guttene alene. Når jeg tar opp dette at jeg ønsker meg en familie og at vi er sammen oftere sier han at det ikke er lett for han fordi jeg blir sint når han blander seg inn og snakker til ungene. derfor har han trukket seg tilbake. Det har kun skjedd et par ganger da, og jeg mener han burde tatt opp dette når problemet var der og ikke flere måneder etterpå.

Men han har heller ingen forståelse for at jeg ønsker det beste for ungene og å bo i nærheten av faren.

Noen som har erfaring med forhold til noen uten barn?

[Gjest hårrå`n]

Jeg har i over 3 år nå,vært sammens med en som er helgepappa selv.Men aldri har han vært interessert i å bygge opp et forhold til mitt barn.I begynnelsen av vårt forhold,var vi mye med barna,sammens,når han hadde barnet sitt selv i helgene,ferier og høytider.Men veldig sjeldent når han ikke hadde sitt eget barn.

Jeg deler også 50 med barnefar, og har hele tiden påpekt at jeg syns det er viktig at han tar del i livet hans som mitt når jeg har han.Men dette skjedde aldri.Og nå er det slutt.

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at siden han trekker seg mer og mer unna, så kan det fort bli vanskelig å snu om dette. Og aldri om jeg hadde gitt etter for han og flyttet til en annen kommune! Det er mer normalt for HAN å omstille seg, slik at barna ikke lider noe tap av samvær med far eller tap av omgangskrets. Dette bør du tenke nøye gjennom.Hva som er viktigst for deg og barna dine? Føles det bra å flytte til en annen kommune, så gjør dere det.Men om det føles feil, så ikke gjør det.Det blir det bare problemer utav.

[Gjest Geir]

''Han har egen leilighet og mener at skal vi kjøpe noe sammen må vi flytte til en annen kommune for det for vi mer for pengene.''

Det tror eg bare er en dårlig unnskyldning og at hovedgrunnen er at han ikkje takler at du og ungenes far er så fantastisk godt sammarbeid om fellesbarna, han er rett og slett sjalu (eller ondskapsfull) og ønsker å ødelegge dette.

''Jeg ønsker ikke dette for jeg vil at ungene skal ha samme omgangskrets og vil helst bo i samme området.''

En helt riktig avgjørelse syns eg, mange som kunne lært av deg.

''Min kjærste sier at barna omstiller seg, og ja de gjør helt sikkert det...''

Om de "må" så gjør de nok det på sikt, men _tapet_ deres vil nok garantert prege både livskvaliteten og sikkert også ha en negativ utvikling på oppvekst og utvikling, i forhold til slik de har det nå.

''...men hvorfor kan ikke han omstille seg.''

LOL... Akkurat! Veldig bra spørsmål, spør han rett ut!

''Han vil ikke bo sammen med oss nå fordi vi bor i blokk. Blokk vil han aldri bo i.''

Det er selvføgelig bare en unnskyldning som er det reneste pisspreik (unnskyld meg)!

Eg mener bestemt at han der er du _ikkje_ tjent med i lengden, han vil sabotere det flotte samarbeidet du og barnas far har om ungene, eg tror også han kommer til å redusere barnas trivsel, trygghet og livskvalitet.

Han blir nok heller ikkje enkel å leve med, og _du_ fortjener noe bedre!

Mvh

[Persille1365381127]

''Min kjærste sier at barna omstiller seg, og ja de gjør helt sikkert det, men hvorfor kan ikke han omstille seg.''

Det er prisen man må betale for å være sammen med en som har barn - det krerver større omstillinger fra den som ikke har barn. Sånn er det bare...

Han kan ikke kreve at dere skal flytte, og du burde ikke la ham få kreve det heller.

Og det burde han ha visst da han ble sammen med deg

[Lillemus]

Jeg har to unger og er særbo med en kar uten barn. Dette fungerer fint, han bor på landet og vi er her ute ganske mye og han og ungene trives fint sammen.

Når ungene er hos pappaen er jeg hos kjæresten min stort sett, har jeg ungene er vi hjemme i byen i uka, men ofte hos kjæresten min på landet i helgene og feriene. Han vil heller ikke flytte til byen og egentlig synes jeg det er så deilig å ha et sted på landet at det er helt greit, selv om jeg ofte savner det å ha ham hos meg hele tiden. )

Vi har snakket mye om dette og han vet at det ikke er noe alternativ for meg å flytte ut til ham så lenge ungene er såpass små (8 og 10 år straks), vi får se om noen år. Han sier bare at:"Så lenge du vil vente med å flytte hit så venter jeg på deg jeg." )

[tutti2]

Jeg har i over 3 år nå,vært sammens med en som er helgepappa selv.Men aldri har han vært interessert i å bygge opp et forhold til mitt barn.I begynnelsen av vårt forhold,var vi mye med barna,sammens,når han hadde barnet sitt selv i helgene,ferier og høytider.Men veldig sjeldent når han ikke hadde sitt eget barn.

Jeg deler også 50 med barnefar, og har hele tiden påpekt at jeg syns det er viktig at han tar del i livet hans som mitt når jeg har han.Men dette skjedde aldri.Og nå er det slutt.

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at siden han trekker seg mer og mer unna, så kan det fort bli vanskelig å snu om dette. Og aldri om jeg hadde gitt etter for han og flyttet til en annen kommune! Det er mer normalt for HAN å omstille seg, slik at barna ikke lider noe tap av samvær med far eller tap av omgangskrets. Dette bør du tenke nøye gjennom.Hva som er viktigst for deg og barna dine? Føles det bra å flytte til en annen kommune, så gjør dere det.Men om det føles feil, så ikke gjør det.Det blir det bare problemer utav.

Takk for svar. Barna er i allefall det viktigste opp i dette. Og så kjekt det er og bo i nærheten slik som vi gjør. Barna kan hente ting selv når de trenger det og har alle venner rundt.

Har barna det godt så har jeg det godt også. Måtte jeg bare få en mann som vil ha meg med min baggasje

Vi skal ta en prat ikveld fordi jeg har sagt at vi må finne ut hva vi gjør. Følelsene er jo der og det gjør det vanskelig og bryte.

[vips1]

Synes du tenker helt riktig jeg og at skal man tenke på det beste for ungene så må man bo i samme nærområdet som den andre forelderen. Dette burde kjæresten din respektere.

Jeg har det siste året opplevd at barnefar har flyttet ut av kommunen og bor ikke lenger i samme nærmiljø. Vi har hatt 50/50 i flere år men nå begrenser samværet med far seg mer og mer. Ungene vil ikke dit noe særlig i det hele tatt i ukedagen lenger, de vil være der kameratene er. Bare ment som en liten advarsel på hva som kan komme til å skje dersom du velger å flytte.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har en kjæreste som ikke har barn fra før.

Han hadde sikkert kjent ungene et år før han irettesatte dem første gangen. Han brukte laaaang tid på å bare være der, leke litt, høre etter hvis de ville fortelle noe, forklare skikkelig når de spurte om noe og lære dem at han hadde respekt for dem.

Kjefte på dem så jeg har reagert har han aldri gjort, men det har skjedd et par ganger at jeg har sagt fra at det ser ut til at de tester ham litt, så det kan være greit å vurdere om det bør avklares en grense eller ikke. Og hvis det skal settes en grense så settes den med dialog - ikke med kjeft.

[Gjest Valnøtt]

Forresten - da vi flyttet sammen var det aldri noe tema engang hvor vi skulle bo. Kjæresten min flyttet inn hos oss - etter å ha blitt formelt invitert av ungene til å bo her.

Og vi bor på _landet_, og kjæresten min er (var) _ultra_ urban :-)

[løvinne71]

Jeg synes ærlig talt det høres ut som kjæresten din begynner å få betenkligheter mht å involvere / forplikte seg til deg og barna dine.

Alle argumentene hans høres mere ut som unnskyldninger for å slippe å si rett ut at han ikke ønsker, eller er klar for, de forpliktelsene som medfører å være samboer og stefar på heltid.

Ja, han var klar over at du kom med en "pakkeløsning" da han møtte deg. Men for en som ikke har barn selv, er det vanskelig å vite hva dette innebærer i praksis.

Men nå har han jo kjent deg og barna i noen år. Og fått et bedre innblikk i hva hverdagen, med forholdsvis små barn, innebærer.

Kanskje han føler at det blir for mye for ham?

Eller kanskje han føler seg litt usikker på hvilken rolle han vil få i en familie hvor barnefaren bor så nære, og har så mye kontakt med barna? Kanskje han er redd for å bli en "outsider" siden hans rolle som stefar og omsorgsperson egentlig er "overflødig?"

Han vet at et samboerskap med deg / dere innebærer store endringer i hans daglig liv. Så jeg synes det er fullt forståelig at han er skeptisk, og ikke ønsker å gjøre noe overilt.

Du må nok bare ta deg en prat med ham, og be om noen ærlige svar på hva han tenker og føler.

Men jeg synes uansett det er riktig av deg å ta hensyn til barna først og fremst.