dere som har opplevd utroskap........

[Gjest anonym igjen]

hvordan føltes det etterpå?

klarte dere å redde ekteskapet?

hvordan klarte dere evt.det?

og hvor lange har man det så vondt?

[Craven]

Å oppdage at det mennesket jeg holdt (og holder) mest av i verden gikk bak min rygg i månedsvis sendte meg rett inn i den største krisen i livet ever.

Det gjorde vondt i lange tider etterpå, og alle former for følelser veltet opp i meg dag ut og dag inn - sorg, raseri på ene siden, men også en sterk selvransakelse overfor mine følelser overfor henne og hvordan dette kunne skje. For det gikk ikke så mange dagene før jeg skjønte at jeg ikke var totalt uten skyld jeg også i at hun hadde et forhold på si.

Vi klarte å redde forholdet, og det kom først og fremst av en ting: Hun la seg 100% langflat med en eneste gang. Og hun led med meg i ukene og månedene etterpå. Hun måtte finne seg i det mest utrolige, og det gjorde hun. Dessuten: Hun fortalte igjen og igjen og igjen alle detaljer. Jeg skulle ikke være den som ikke visste hva som hadde skjedd. Altså det skulle ikke være et krypdyr av en fyr der ute som visste mer enn meg.

Hun gjorde alt rett i kampen for å redde forholdet vårt.

Det tok bortimot to år før jeg kunne si at jeg hadde lagt det noenlunde bak meg. Men jeg stoler ikke på henne 100%, men det er en pris jeg er villig til å betale for å få være sammen med slik vidundelig kvinne.

Men hun vet at bryter hun igjen min tillit hva angår det andre kjønn er det over og ut med en gang med store konsekvenser for flere enn bare oss.

[lissi67]

Å oppdage at det mennesket jeg holdt (og holder) mest av i verden gikk bak min rygg i månedsvis sendte meg rett inn i den største krisen i livet ever.

Det gjorde vondt i lange tider etterpå, og alle former for følelser veltet opp i meg dag ut og dag inn - sorg, raseri på ene siden, men også en sterk selvransakelse overfor mine følelser overfor henne og hvordan dette kunne skje. For det gikk ikke så mange dagene før jeg skjønte at jeg ikke var totalt uten skyld jeg også i at hun hadde et forhold på si.

Vi klarte å redde forholdet, og det kom først og fremst av en ting: Hun la seg 100% langflat med en eneste gang. Og hun led med meg i ukene og månedene etterpå. Hun måtte finne seg i det mest utrolige, og det gjorde hun. Dessuten: Hun fortalte igjen og igjen og igjen alle detaljer. Jeg skulle ikke være den som ikke visste hva som hadde skjedd. Altså det skulle ikke være et krypdyr av en fyr der ute som visste mer enn meg.

Hun gjorde alt rett i kampen for å redde forholdet vårt.

Det tok bortimot to år før jeg kunne si at jeg hadde lagt det noenlunde bak meg. Men jeg stoler ikke på henne 100%, men det er en pris jeg er villig til å betale for å få være sammen med slik vidundelig kvinne.

Men hun vet at bryter hun igjen min tillit hva angår det andre kjønn er det over og ut med en gang med store konsekvenser for flere enn bare oss.

Takk for svar og at du ville dele dette med meg.

Som du sikkert forstår har jeg nylig opplevd utroskap,da jeg er kvinne og du mann kan det hende det er litt anderledesfor meg enn deg.

Da tenker jeg mest på hvordan ting blir etterpå,selv synes jeg vi kvinner er mer åpen og villig til å snakke om ting,føler min mann ikke vil si så altfor mye.

Han har selvsagt svart på alt jeg har spurt om og fortalt helt tydelig om alt som skjedde,noe som føles helt grusomt.

Kansje jeg også føler at han ikke er helt ferdig med det og at han egentlig vil bort,selv om han sier han vil fortsette,jeg synes ikke han viser den helt store angeren for å si det sånn.

Alle er vi forskjellige,og ikke alle er like åpen og pratsomme,det virker som din kone angrer dypt på hva hun har gjort og det blir litt anderledes.

Iom at jeg ikke har lyst å skilles føler jeg på en måte at jeg må være snill og grei(ellers går han)og det er det som kansje er det vondeste,har egntlig mest lyst til å banke han,hyle og skrike,gråte,banne,løpe,spy og div.

Har det så forbannet vondt.

Forstår at det hadde du også,vet ikke helt hva jeg gjør,føler meg så lost og fryktelig alene,har ikke noen å snakke med,vil ikke fortelle det til noen,vil egentlig bare ha det inni meg og håpe jeg en dag kan glemme det.

Takker igjen for svar "snufs"

[Craven]

Takk for svar og at du ville dele dette med meg.

Som du sikkert forstår har jeg nylig opplevd utroskap,da jeg er kvinne og du mann kan det hende det er litt anderledesfor meg enn deg.

Da tenker jeg mest på hvordan ting blir etterpå,selv synes jeg vi kvinner er mer åpen og villig til å snakke om ting,føler min mann ikke vil si så altfor mye.

Han har selvsagt svart på alt jeg har spurt om og fortalt helt tydelig om alt som skjedde,noe som føles helt grusomt.

Kansje jeg også føler at han ikke er helt ferdig med det og at han egentlig vil bort,selv om han sier han vil fortsette,jeg synes ikke han viser den helt store angeren for å si det sånn.

Alle er vi forskjellige,og ikke alle er like åpen og pratsomme,det virker som din kone angrer dypt på hva hun har gjort og det blir litt anderledes.

Iom at jeg ikke har lyst å skilles føler jeg på en måte at jeg må være snill og grei(ellers går han)og det er det som kansje er det vondeste,har egntlig mest lyst til å banke han,hyle og skrike,gråte,banne,løpe,spy og div.

Har det så forbannet vondt.

Forstår at det hadde du også,vet ikke helt hva jeg gjør,føler meg så lost og fryktelig alene,har ikke noen å snakke med,vil ikke fortelle det til noen,vil egentlig bare ha det inni meg og håpe jeg en dag kan glemme det.

Takker igjen for svar "snufs"

Jeg tror du er helt nødt til å stille deg et spørsmål om dette er liv laga. I motsetning til hva du opplever, var vi to som jobbet hardt med dette fra dag 1. Jeg var ikke alene, vi var to om å lide, dog på forskjellige måter.

Jeg fikk følelser jeg ikke trodde jeg hadde en gang, og alt tok hun i mot. Alt delte jeg med henne, og det var take it og leave it, hun måtte gått om hun ikke hadde ville eller klart det.

Det kom veldig mye postivt også ut av dette. Vi fikk røsket voldsomt opp i forholdet. Og veldig merkelig: Sexen var i en periode mer intens enn noen gang.

Mitt råd: Dersom han ikke viser ekte anger og/eller ikke jobber sammen med deg, bør du vurdere å bryte. Du vil uansett aldri kunne stolte helt på ham igjen, det kan jeg ikke med min partner heller, men fordi hun jobbet slik med meg i flere år etter lot forholdet seg redde.