En til uregjerlig barn...

[Gjest også en mamma]

Har lest noen av svarene - er han 2-3 år sånn ca?

Jeg syns at prinsippet med advarsler og time-out er for komplisert for en unge i den alderen. Samme gjelder forsåvidt belønningssystemer i form av klistremerker og avkrysning. Han trenger å få reaksjonen der og da.

Nå er han liten, og man må avpasse reaksjonen etter alder. Hvis jeg var deg ville jeg planlagt litt, slik at du kan avverge bagatellene. Du nevner f.eks. å få saft, sykle inne, lese bok - dette er jo bagateller, som han fyrer seg opp over. Så finn et alternativ - og avled han. For eksempel - han ber om saft - si nei, men du kan få et eple, og del eplet i båter og server. Han ber om å sykle, si nei, men kanskje du vil... Skjønner du hvor jeg vil? Altså, du skal ikke gi etter på alt mulig, men du kan ikke straffe han for at han blir sint for at han ikke får viljen sin heller.

Klart han blir sint! Han VIL ha saft! Prøv å tenk igjennom hvilke ting han liker. Hos oss har noen sikre ideer vært å ta fram plastelina eller maleskrin. Dette er ting vi ikke hadde tilgjengelig hele tiden da de var på den alderen, fordi det var relativt sølete. :-) Hvis han liker sånt - ta det fram når du ser situasjonen begynne å bygge seg opp.

For eksempel, du ser han begynner å trave rundt, og du skjønner at nå ber han snart om noe - kom han gjerne i forkjøpet, spør om han vil hjelpe deg å finne fram plastelina. Eller hvis han kommer deg i forkjøpet - du trenger strengt tatt ikke si nei en gang, bare si at "først tenkte jeg at vi kunne...".

Han har egen vilje, og han er ikke i stand til å forstå hvorfor han ikke får lov til alt han ønsker.

Når det gjelder slåing, sparking, biting osv, så er det mer alvorlig, syns jeg, og da ville jeg kontant tatt han i armen og sagt med sint stemme: "DU slår ikke meg!!!!!" Gir han seg ikke, så ville jeg på andre tilsnakk sagt at "Da vil jeg ikke være sammen med deg!" og gått til et annet rom, eller en annen del av rommet, snudd ryggen til han og latt han bælje og rase, hvis han gjør det.

Hvis han går løs på ting og tang inne, sparker, slår, kaster, osv, så ville jeg fjernet han fra situasjonen. Fysisk båret han ut på rommet. Jeg ser ikke noe poeng i advarsler til barn på denne alderen, for det blir litt tomme ord for han egentlig. Han skjønner ikke innholdet, og til en viss grad blir advarsler av typen "Gjør du det en gang til så..." nesten en provokasjon, som får ungen til å gjøre det igjen, selv om han egentlig ikke hadde tenkt det.

[Glimtipper]

Har lest noen av svarene - er han 2-3 år sånn ca?

Jeg syns at prinsippet med advarsler og time-out er for komplisert for en unge i den alderen. Samme gjelder forsåvidt belønningssystemer i form av klistremerker og avkrysning. Han trenger å få reaksjonen der og da.

Nå er han liten, og man må avpasse reaksjonen etter alder. Hvis jeg var deg ville jeg planlagt litt, slik at du kan avverge bagatellene. Du nevner f.eks. å få saft, sykle inne, lese bok - dette er jo bagateller, som han fyrer seg opp over. Så finn et alternativ - og avled han. For eksempel - han ber om saft - si nei, men du kan få et eple, og del eplet i båter og server. Han ber om å sykle, si nei, men kanskje du vil... Skjønner du hvor jeg vil? Altså, du skal ikke gi etter på alt mulig, men du kan ikke straffe han for at han blir sint for at han ikke får viljen sin heller.

Klart han blir sint! Han VIL ha saft! Prøv å tenk igjennom hvilke ting han liker. Hos oss har noen sikre ideer vært å ta fram plastelina eller maleskrin. Dette er ting vi ikke hadde tilgjengelig hele tiden da de var på den alderen, fordi det var relativt sølete. :-) Hvis han liker sånt - ta det fram når du ser situasjonen begynne å bygge seg opp.

For eksempel, du ser han begynner å trave rundt, og du skjønner at nå ber han snart om noe - kom han gjerne i forkjøpet, spør om han vil hjelpe deg å finne fram plastelina. Eller hvis han kommer deg i forkjøpet - du trenger strengt tatt ikke si nei en gang, bare si at "først tenkte jeg at vi kunne...".

Han har egen vilje, og han er ikke i stand til å forstå hvorfor han ikke får lov til alt han ønsker.

Når det gjelder slåing, sparking, biting osv, så er det mer alvorlig, syns jeg, og da ville jeg kontant tatt han i armen og sagt med sint stemme: "DU slår ikke meg!!!!!" Gir han seg ikke, så ville jeg på andre tilsnakk sagt at "Da vil jeg ikke være sammen med deg!" og gått til et annet rom, eller en annen del av rommet, snudd ryggen til han og latt han bælje og rase, hvis han gjør det.

Hvis han går løs på ting og tang inne, sparker, slår, kaster, osv, så ville jeg fjernet han fra situasjonen. Fysisk båret han ut på rommet. Jeg ser ikke noe poeng i advarsler til barn på denne alderen, for det blir litt tomme ord for han egentlig. Han skjønner ikke innholdet, og til en viss grad blir advarsler av typen "Gjør du det en gang til så..." nesten en provokasjon, som får ungen til å gjøre det igjen, selv om han egentlig ikke hadde tenkt det.

Takk for langt svar.

Jeg er uenig med deg. Vi har gode resultater med vår måte å gjøre ting på.

Avledning er selvfølgelig førstevalget, men jeg kan ikke tilbringe hele dagen på det. Jeg må gjøre det som passer vår situasjon i øyeblikket. Vi skal flytte til et annet land om tre uker og alt ligger på mine skuldre, i tillegg til at vi skal på 8 dagers ferie om to dager. På toppen av det kommer en prosjekt jeg må ha ferdig innen fredag.

Som du forstår er det helt umulig for meg å gi han min fulle oppmerksomhet hele dagen.

[Sofline]

Det er nok det samme, bare jeg som ikke er så nøye på navnet

Nå snakker vi kun engelsk og det har vi gjort helt siden vi bestemte oss for å flytte til England i sommer. Han skal slippe norsk helt til han har god kontroll på engelsken sin og kommuniserer godt, så skal jeg revurdere

Det er ikke uvanlig at tospråklige barn bruker lenger tid på å lære seg å snakke, men det går seg til og blir en fordel senere. Sier min venninne her som jobber med tospråklige barn. Men det vet du sikkert alt om...

[AAA]

Det er derfor det kun snakkes engelsk her i huset nå. Ettersom vi flytter til England om en måned, så er norsk helt bortkastet.

Det hoeres ut som en riktig beslutning, naar situasjonen er som den er.

Jeg var foroevrig ikke klar over at tilknytningsforstyrrelser kunne gi seg utslag i forstyrrelser i spraakutvikling. Man laerer saa lenge man lever. ;-)

Ha det bra i England da, og lykke til med spraak og alt!

[Sofline]

Det er nok det samme, bare jeg som ikke er så nøye på navnet

Nå snakker vi kun engelsk og det har vi gjort helt siden vi bestemte oss for å flytte til England i sommer. Han skal slippe norsk helt til han har god kontroll på engelsken sin og kommuniserer godt, så skal jeg revurdere

Jeg har lest litt nedover her og skjønner nå hvorfor du velger å kutte ut norsken for en periode. Lykke til i England! Jeg henger meg på at du virker som en god mor for sønnen din.

[Gjest også en mamma]

Takk for langt svar.

Jeg er uenig med deg. Vi har gode resultater med vår måte å gjøre ting på.

Avledning er selvfølgelig førstevalget, men jeg kan ikke tilbringe hele dagen på det. Jeg må gjøre det som passer vår situasjon i øyeblikket. Vi skal flytte til et annet land om tre uker og alt ligger på mine skuldre, i tillegg til at vi skal på 8 dagers ferie om to dager. På toppen av det kommer en prosjekt jeg må ha ferdig innen fredag.

Som du forstår er det helt umulig for meg å gi han min fulle oppmerksomhet hele dagen.

Det er selvsagt helt i orden at du er uenig. :-) Men jeg har litt problemer med å forstå at du virkelig er fornøyd med din egen måte å gjøre ting på - når du samtidig skriver ett innlegg som hovedinnlegget i denne tråden. Men deg om det. :-)

[Glimtipper]

Den kommer jeg nok aldri over tror jeg :-(

Men jeg ser meg i speilet hver kveld med et strengt blikk og spør meg selv om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har gjort så godt for dem den dagen som jeg er i stand til. Og etterhvert har jeg kommet til at det gjør jeg som regel.

Også ser jeg resultatene da. Ser at de er trygge, glade gutter, at de fungerer fint sosialt, at de er empatiske og flinke til å utrykke seg, og at de blir trygge nok til slutt til å kreve sine plasser i verden. Og da er det lettere.

Men jeg har hatt mareritt om eksen senest nå i natt - det kommer nok av at jeg er oppe i en runde med å nekte samvær i sommer og som vanlig går mange runder med meg selv for å være sikker på at jeg tenker på ungene og deres behov og ikke blander kortene, og på at jeg tar de riktige valgene - og ikke minst fordi jeg gruer meg til sirkuset som følger da.

Så samvittigheten for at jeg ikke har greid å gi ungene mine en "Disney" oppvekst med harmonisk familieliv og mor og far under samme, lykkelige tak - den kommer nok til å plagemeg bestandig.

Men kanskje gjør det meg mer bevisst som mor, og dermed kanskje til en bedre mor, så er det godt for noe likevel?

Takk for godt svar

Jeg skal tenke litt over det du har skrevet her.

[Glimtipper]

Det hoeres ut som en riktig beslutning, naar situasjonen er som den er.

Jeg var foroevrig ikke klar over at tilknytningsforstyrrelser kunne gi seg utslag i forstyrrelser i spraakutvikling. Man laerer saa lenge man lever. ;-)

Ha det bra i England da, og lykke til med spraak og alt!

Takk for det, AAA

[Glimtipper]

Det er selvsagt helt i orden at du er uenig. :-) Men jeg har litt problemer med å forstå at du virkelig er fornøyd med din egen måte å gjøre ting på - når du samtidig skriver ett innlegg som hovedinnlegget i denne tråden. Men deg om det. :-)

Jeg ville gjerne ha råd innenfor de begrensningene vår nåværende situasjon har. Beklager at jeg ikke forklarte den godt nok

Jeg har også fått en del råd jeg nå følger. Vi får se om det hjelper. Squishy har fått se stefaren på webkamera i dag og det virker som han er i mye bedre humør allerede

[Gjest bjørnetjeneste??]

Han er nok dessverre for ung og har for dårlig språk til å skjønne noen av de aktivitetene :/

Men takk for forslag

For dårlig språk til å skjønne noen av aktivitetene???

$

Dette høres merkelig ut. Du må ikke gå i den fellen å tro at det dårlige språket avspeiler "et dårlig hode" - språk og tenkning/forståelse er to forskjellige ting!

At han snakker lite, betyr ikke at han forstår lite av ditt språk eller at han ikke forstår ting generelt. Å tenke på denne måten kan føre til at du gjør ungen din en stor bjørnetjeneste - å behandle ham som "dummere" enn han er!!!

Det er forøvrig som regel stor gevinst i å oppdra ungen tospråklig fra tidlig av. Spesielt om du selv ikke snakker innfødt engelsk. Jo eldre ungen blir jo vanskeligere blir det for ham å lære det andre språket, så om du "venter" med norsken kan det fort bli til at den blir et fremmedspråk for ham.

[Glimtipper]

For dårlig språk til å skjønne noen av aktivitetene???

$

Dette høres merkelig ut. Du må ikke gå i den fellen å tro at det dårlige språket avspeiler "et dårlig hode" - språk og tenkning/forståelse er to forskjellige ting!

At han snakker lite, betyr ikke at han forstår lite av ditt språk eller at han ikke forstår ting generelt. Å tenke på denne måten kan føre til at du gjør ungen din en stor bjørnetjeneste - å behandle ham som "dummere" enn han er!!!

Det er forøvrig som regel stor gevinst i å oppdra ungen tospråklig fra tidlig av. Spesielt om du selv ikke snakker innfødt engelsk. Jo eldre ungen blir jo vanskeligere blir det for ham å lære det andre språket, så om du "venter" med norsken kan det fort bli til at den blir et fremmedspråk for ham.

Du vet lite om vår situasjon, så jeg velger å ikke kommentere

[Gjest togli]

For dårlig språk til å skjønne noen av aktivitetene???

$

Dette høres merkelig ut. Du må ikke gå i den fellen å tro at det dårlige språket avspeiler "et dårlig hode" - språk og tenkning/forståelse er to forskjellige ting!

At han snakker lite, betyr ikke at han forstår lite av ditt språk eller at han ikke forstår ting generelt. Å tenke på denne måten kan føre til at du gjør ungen din en stor bjørnetjeneste - å behandle ham som "dummere" enn han er!!!

Det er forøvrig som regel stor gevinst i å oppdra ungen tospråklig fra tidlig av. Spesielt om du selv ikke snakker innfødt engelsk. Jo eldre ungen blir jo vanskeligere blir det for ham å lære det andre språket, så om du "venter" med norsken kan det fort bli til at den blir et fremmedspråk for ham.

Hvis du har lest flere av Glimtippers innlegg rundt dette temaet før, så skjønner du nok at de gjør ting til det beste for barnet sitt. Det er ikke alltid slik at den "normale oppskriften" passer for alle barn.

Bare for å ha sagt det - Sånn generelt er det riktig det du skriver:)