Uregjerlige barn og konsekvenser

[Gjest også en mamma]

Har vært to tråder om dette temaet nå, og jeg tenkte vi kunne diskutere på litt mer generell basis. Hva legger dere i uregjerlig - og hva legger dere i konsekvenser?

Jeg er kanskje ikke så veldig pedagogisk av meg, og jeg bruker ikke en gang begrepet "konsekvenser". Ei heller "straff". Men hvis ungene oppfører seg dårlig, reagerer jeg kontant.

Eksempel: Eldstemann er stygg i munnen eller slår etter meg. Min respons: Gripe kjapt tak i armen på ungen, bøye meg ned til han og si med sint stemme: "Du SLÅR ikke meg!!!" eller "SÅNN snakker ikke du til meg!!!". Jeg gir ikke time-out for denne type oppførsel, ei heller inndrar jeg goder. Jeg mener derimot at jeg gir klar beskjed om at dette er uakseptabelt. Noen vil sikkert kalle dette å "kjefte" - ungene gjør forsåvidt det.

Min erfaring er at mot slåing, stygg språkbruk og lignende så er dette meget effektivt. Skulle det være nødvendig med ytterligere reaksjon er og da, så er det å sende ungen på rommet ei stund - og deretter prate alvorlig om saken, og gjenta at DETTE er uakseptabelt.

Når det gjelder mindre alvorlige ting (f.eks. barna hører ikke etter, fortsetter å herje selv om jeg har bedt dem slutte, osv) så er det hevet stemme som virker. Da tar jeg ikke i dem (vanligvis), men kan snakke høyt eller om så rope: "Kutt ut det der NÅ!!" Men oftest holder det å si at "Hvis dere skal herje får dere gå ut!" - enten går de da ut, eller så roer de seg inne.

Men HVA ER dette "konsekvens"-greiene? Og time-out? Hvordan løser dere konkrete situasjoner hjemme hos dere?

[alwaysme]

Timeout, er vel å ta barnet ut av situasjonen, og som du gjør setter ungen på rommet sitt en stund.

Ved ubehøvlet oppførsel, lyging og lignende bruker vi også å sende ungene på rommet. Og snakke om det når barnet har roet seg slik at det som blir sagt glir litt lettere inn ;-)

Hos oss er å sende på rommet en konsekvens.

[Lillemus]

Tja... Snuppa her hadde en periode i 3-4 årsalderen da hun var fullstendig vrang ved matbordet og det var meg (mamman) det gikk ut over. Slo og sparket og nektet å spise. Slåingen og sparkingen løste jeg ved at jeg sendte henne inn på rommet ved å si strengt:"Nei, du har ikke lov til å slå så derfor må du gå fra bordet til du slutter å slå!", ta henne i armen og geleiede henne bestemt inn på rommet. Første gangen måtte jeg gå 7 ganger. Andre gangen 3. Tredje gangen 1. Og så var det slutt på denslags.

Spisetøyset (hun var jo sulten, det var bare aldri bra nok!) løste jeg ved å ta fra henne fatet og si lett henslengt:"Du er jo ikke sulten når du tøyser sånn." og så bare fortsette å spise min mat og småprate med storebroren. Altså _null_ oppmerksomhet ang dette tøyset. Det tok ikke mer enn 2-3 ganger tror jeg før hun innså at jeg ga fullstendig blanke i om hun spiste eller ikke og da var det jo ikke det minste morsomt. )

Poden har vel egentlig ikke hatt noen slike runder, men han har ofte ørene til pynt fremdeles (blir 10 år til høsten) så for en ukes tid siden fikk han inndratt Nintendoen sin for noen dager gitt. Han satt og veivet og viftet voldsomt med den ene armen ved frokostbordet og jeg ba ham slutte. Etter at jeg hadde bedt ham om det 5 ganger uten resultat fikk han beskjed om at han ikke fikk spille på Nintendoen før det var tid for neste feriebolk hos meg (det var bare halvannet døgn igjen til han ikke fikk ha den mer uansett da). Jeg skulle sikkert advart ham på forhånd, men jeg ble så drittlei og han er så stor at han vet han ikke skal sitte sånn ved matbordet.

[Gjest mallet]

Min erfaring er at unger er forskjellige, og det som funker for en unge kan være bortkastet på en annen. Noen bryr seg ikke om tilsnakk/kjefting/hevet stemme, mens andre kan være på gråten bare de hører en sint stemme. Derfor må man rett og slett prøve seg fram. Minsten her reagerer godt på streng stemme kombinert med strengt ansikt. Det er faktisk mer effektivt enn å heve stemmen.

[Gjest Tatjana]

Konsekvens er det som skjer som en naturlig følge av dine valg, tenker jeg. Altså: Går du ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir du våt. Det er en konsekvens. Går du ut barbent og i pysj om vinteren blir du kald. Det er også en konsekvens.

Straff, mener jeg, er noe som noen andre lar skje som følge av dine handlinger. Straff kan være å ikke få se barne-tv i kveld for eksempel (med mindre handlingen var å ødelegge tv'en, da er det en konsekvens). Det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men forskjellen i mine øyne er at konsekvensen kommer som en direkte følge av dine handlinger, mens straff ikke nødvendigvis er det.

Altså: Går du ut i regnet uten regntøy, er konsekvensen at du blir våt. Kanskje velger foreldrene dine å straffe deg for det ved å nekte deg å se barne-tv samme kveld.

Time-out er å fjerne barnet fra situasjonen og gi det en mulighet til å tenke seg om og roe seg ned. Jeg har sett på disse nanny-programmene på tv at de bruker en stol i gangen, en krok eller et trinn i trappa. De bruker også like mange minutter som barnet er gammelt til. Fire minutter for en fireåring, for eksempel.

Jeg bruker en modifisert versjon av time-out. Jeg sier til barnet at du kan komme tilbake når du er ferdig med å slå (skrike, sparke, kaste ting). Kommer barnet tilbake etter 15 sekunder er det greit, så lenge oppførselen er bedret. Trenger barnet 10 minutter er det også greit. Jeg gjør det slik fordi det funker på mine barn.

Og det er IMHO noe av det viktigste i barneoppdragelse: Å innse at barn er forskjellige. Til og med søsken kan trenge ulike innfallsvinkler i forhold til straff, konsekvens og time-out. Det som virker på et barn, trenger ikke nødvendigvis å virke på et annet. For noen barn er det nok at foreldrene sier "nei." Andre trenger "NEI!" Noen trenger to gjentakelser, andre trenger 100.

Og derfor blir det veldig vanskelig å si at i barneoppdragelse er dette riktig og det der feil.

[Skogstrollet]

Selv om barnet er sinna så er det viktig at du beholder roen. At han er sinna og slår deg er et symptom på noe. Du må finne ut hva som gjør at han slår. Du må være vennlig i din respons og si at sånn gjør man ikke, og så forsøke å finne ut hva som er galt. Når du blir sinna gjør du situasjonen fastlåst og du mister muligheten til å finne ut hva som gjør at han slår.

[Gjest mallet]

Selv om barnet er sinna så er det viktig at du beholder roen. At han er sinna og slår deg er et symptom på noe. Du må finne ut hva som gjør at han slår. Du må være vennlig i din respons og si at sånn gjør man ikke, og så forsøke å finne ut hva som er galt. Når du blir sinna gjør du situasjonen fastlåst og du mister muligheten til å finne ut hva som gjør at han slår.

Det der er litt utopisk. Av og til trenger barn å forstå at også voksne kan bli sinna. Noen ting *skal* man bli sint for. Man bør selvsagt beherske seg litt og ikke bli irrasjonell selv om man blir sint, men jeg har ingen tro på at det er godt for oppdragelsen at barna opplever at de kan gjøre hva som helst og mamma er like blid og vennlig. Det er lov å være sint, både for voksne og barn. Det som ikke er lov er å slå, sparke, si stygge ting til hverandre osv.

[AneM1365380603]

Et eksempel fra heimen her: Sønnen min plager en veps som er i vinduet. Jeg sier flere ganger at han må slutte med det, for vepsen kan stikke. Han hører ikke etter, og til slutt får han en akkurat passe konsekvens, for vepsen stakk han til slutt

[Gjest også en mamma]

Konsekvens er det som skjer som en naturlig følge av dine valg, tenker jeg. Altså: Går du ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir du våt. Det er en konsekvens. Går du ut barbent og i pysj om vinteren blir du kald. Det er også en konsekvens.

Straff, mener jeg, er noe som noen andre lar skje som følge av dine handlinger. Straff kan være å ikke få se barne-tv i kveld for eksempel (med mindre handlingen var å ødelegge tv'en, da er det en konsekvens). Det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men forskjellen i mine øyne er at konsekvensen kommer som en direkte følge av dine handlinger, mens straff ikke nødvendigvis er det.

Altså: Går du ut i regnet uten regntøy, er konsekvensen at du blir våt. Kanskje velger foreldrene dine å straffe deg for det ved å nekte deg å se barne-tv samme kveld.

Time-out er å fjerne barnet fra situasjonen og gi det en mulighet til å tenke seg om og roe seg ned. Jeg har sett på disse nanny-programmene på tv at de bruker en stol i gangen, en krok eller et trinn i trappa. De bruker også like mange minutter som barnet er gammelt til. Fire minutter for en fireåring, for eksempel.

Jeg bruker en modifisert versjon av time-out. Jeg sier til barnet at du kan komme tilbake når du er ferdig med å slå (skrike, sparke, kaste ting). Kommer barnet tilbake etter 15 sekunder er det greit, så lenge oppførselen er bedret. Trenger barnet 10 minutter er det også greit. Jeg gjør det slik fordi det funker på mine barn.

Og det er IMHO noe av det viktigste i barneoppdragelse: Å innse at barn er forskjellige. Til og med søsken kan trenge ulike innfallsvinkler i forhold til straff, konsekvens og time-out. Det som virker på et barn, trenger ikke nødvendigvis å virke på et annet. For noen barn er det nok at foreldrene sier "nei." Andre trenger "NEI!" Noen trenger to gjentakelser, andre trenger 100.

Og derfor blir det veldig vanskelig å si at i barneoppdragelse er dette riktig og det der feil.

Jeg tenker mye likt som deg. Derfor forstår jeg ikke begrepet "å gi barnet konsekvenser". Jeg aner rett og slett ikke hva folk snakker om. Forstår ikke hva de egentlig gir eller gjør. :-)

Gå ut i regn uten regntøy - joda, ungene har gjort det, og blitt våte. Det er jo naturlig konsekvens. :-) Ikke noe jeg gjorde i oppdragelsesøyemed.

[Gjest også en mamma]

Selv om barnet er sinna så er det viktig at du beholder roen. At han er sinna og slår deg er et symptom på noe. Du må finne ut hva som gjør at han slår. Du må være vennlig i din respons og si at sånn gjør man ikke, og så forsøke å finne ut hva som er galt. Når du blir sinna gjør du situasjonen fastlåst og du mister muligheten til å finne ut hva som gjør at han slår.

Spørs hvor sinna man blir. :-)

Når jeg "kjefter" på ungene mine, så er jeg sjelden veldig sint. Jeg er jo slett ikke ute av kontroll, og har ingen problemer med å snu meg rundt og være blid til den andre ungen sekundet etterpå.

Men at jeg blir irritert og småsint, ja, det blir jeg, og det skjønner de. Og spesielt det med å slå - det godtar jeg ikke. Punktum. Uansett hvorfor. Vi kan godt snakke om det i tillegg, men jeg gir kontant beskjed likevel.

[Gjest også en mamma]

Det der er litt utopisk. Av og til trenger barn å forstå at også voksne kan bli sinna. Noen ting *skal* man bli sint for. Man bør selvsagt beherske seg litt og ikke bli irrasjonell selv om man blir sint, men jeg har ingen tro på at det er godt for oppdragelsen at barna opplever at de kan gjøre hva som helst og mamma er like blid og vennlig. Det er lov å være sint, både for voksne og barn. Det som ikke er lov er å slå, sparke, si stygge ting til hverandre osv.

Enig. Man skal da ikke "forstå ihjel" heller.

[Gjest også en mamma]

Et eksempel fra heimen her: Sønnen min plager en veps som er i vinduet. Jeg sier flere ganger at han må slutte med det, for vepsen kan stikke. Han hører ikke etter, og til slutt får han en akkurat passe konsekvens, for vepsen stakk han til slutt

:-D

Men da sier du ikke at du har gitt han konsekvens? Det er det utrykket jeg ikke forstår. Jfr. spesielt den tråden lengst ned her.

[Gjest også en mamma]

Min erfaring er at unger er forskjellige, og det som funker for en unge kan være bortkastet på en annen. Noen bryr seg ikke om tilsnakk/kjefting/hevet stemme, mens andre kan være på gråten bare de hører en sint stemme. Derfor må man rett og slett prøve seg fram. Minsten her reagerer godt på streng stemme kombinert med strengt ansikt. Det er faktisk mer effektivt enn å heve stemmen.

Nå er mine blitt ganske store, og jeg syns det er helt legitimt å brøle litt til dem. Jeg må heve stemmen for å overdøve dem enkelte ganger, og med sint stemme og strenge ord så blir det litt "brøling". Jeg syns det er mye mer "fair" på en måte enn å "hevne" seg i ettertid på barna for at de gjorde noe ulovlig.

[Gjest mallet]

Jeg tenker mye likt som deg. Derfor forstår jeg ikke begrepet "å gi barnet konsekvenser". Jeg aner rett og slett ikke hva folk snakker om. Forstår ikke hva de egentlig gir eller gjør. :-)

Gå ut i regn uten regntøy - joda, ungene har gjort det, og blitt våte. Det er jo naturlig konsekvens. :-) Ikke noe jeg gjorde i oppdragelsesøyemed.

Det er antakelig fordi ordet "straff" har blitt tabu i dagens barneoppdragelse. Man skal liksom ikke "straffe" lenger. Derfor blir det hetende "konsekvens".

[Skogstrollet]

Det der er litt utopisk. Av og til trenger barn å forstå at også voksne kan bli sinna. Noen ting *skal* man bli sint for. Man bør selvsagt beherske seg litt og ikke bli irrasjonell selv om man blir sint, men jeg har ingen tro på at det er godt for oppdragelsen at barna opplever at de kan gjøre hva som helst og mamma er like blid og vennlig. Det er lov å være sint, både for voksne og barn. Det som ikke er lov er å slå, sparke, si stygge ting til hverandre osv.

Blir et barn sint er det nok fordi barnet har sett sine foreldre bli sinte. Man får ikke et avbalansert barn om man ikke berhersker seg.

[Gjest også en mamma]

Tja... Snuppa her hadde en periode i 3-4 årsalderen da hun var fullstendig vrang ved matbordet og det var meg (mamman) det gikk ut over. Slo og sparket og nektet å spise. Slåingen og sparkingen løste jeg ved at jeg sendte henne inn på rommet ved å si strengt:"Nei, du har ikke lov til å slå så derfor må du gå fra bordet til du slutter å slå!", ta henne i armen og geleiede henne bestemt inn på rommet. Første gangen måtte jeg gå 7 ganger. Andre gangen 3. Tredje gangen 1. Og så var det slutt på denslags.

Spisetøyset (hun var jo sulten, det var bare aldri bra nok!) løste jeg ved å ta fra henne fatet og si lett henslengt:"Du er jo ikke sulten når du tøyser sånn." og så bare fortsette å spise min mat og småprate med storebroren. Altså _null_ oppmerksomhet ang dette tøyset. Det tok ikke mer enn 2-3 ganger tror jeg før hun innså at jeg ga fullstendig blanke i om hun spiste eller ikke og da var det jo ikke det minste morsomt. )

Poden har vel egentlig ikke hatt noen slike runder, men han har ofte ørene til pynt fremdeles (blir 10 år til høsten) så for en ukes tid siden fikk han inndratt Nintendoen sin for noen dager gitt. Han satt og veivet og viftet voldsomt med den ene armen ved frokostbordet og jeg ba ham slutte. Etter at jeg hadde bedt ham om det 5 ganger uten resultat fikk han beskjed om at han ikke fikk spille på Nintendoen før det var tid for neste feriebolk hos meg (det var bare halvannet døgn igjen til han ikke fikk ha den mer uansett da). Jeg skulle sikkert advart ham på forhånd, men jeg ble så drittlei og han er så stor at han vet han ikke skal sitte sånn ved matbordet.

Vi har aldri måttet gå til det skritt å gjennomføre slike "runder" med tiltak. Tull ved matbordet har vi sagt klart i fra om, og stort sett har det holdt å true med at "Hvis du ikke kan sitte i ro kan du gå i fra bordet" - så har det roet seg.

Eldstemann må vi ofte fysisk ta i, for å få kontakt. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at streng tilsnakk, en hånd på barnets arm og krystallklar tale er et hardere virkemiddel enn å sende på rommet.

På rommet... der husker jeg at jeg og søsteren min bante og gråt og pønsket ut gruuuuusom hevn når mamma hadde jaget oss dit... :-)

[Gjest også en mamma]

Blir et barn sint er det nok fordi barnet har sett sine foreldre bli sinte. Man får ikke et avbalansert barn om man ikke berhersker seg.

Vet du, nå ler jeg godt og hjertelig her. Sinne er en følelse, og en akkurat like tillatt følelse som glede og sorg. Barna har lært raseri før de er født. De har det i seg, akkurat som glede, og sorg, og mange andre følelser.

Det jeg erfarer at vi "får igjen" for "kjefting" og høy stemme er at ungene tar igjen verbalt. Med oss, altså. Jeg har fått tilsnakk (meget strengt) de siste dagene fra gutten på 7 for at jeg ikke har satt skoene på plass i yttergangen.

Resultatet av dette er selvsagt at hos oss kan støynivået enkelte ganger være høyt, alle sier i klartekst hva de mener, vi kan kjefte - men vi er gode på å snakke om både gode og vonde følelser.

[Gjest også en mamma]

Det er antakelig fordi ordet "straff" har blitt tabu i dagens barneoppdragelse. Man skal liksom ikke "straffe" lenger. Derfor blir det hetende "konsekvens".

Tøysete. :-) Jeg mener at f.eks. i tråden her nede, hun som vil nekte gutten Namsskogan familiepark fordi han har vært ufyselig noen dager - man kan godt kalle det "konsekvens" - men i bunn og grunn er det jo hevn! Liksom "Ha, ha, du er en slem ekling, og jeg kan ikke gjøre noe med det, men bare vær sånn du så skal du se hvor ekkel JEG kan være!".

[Gjest mallet]

Blir et barn sint er det nok fordi barnet har sett sine foreldre bli sinte. Man får ikke et avbalansert barn om man ikke berhersker seg.

Det der er nok en litt naiv teori om følelser

[Skogstrollet]

Det der er nok en litt naiv teori om følelser

http://www.nettpsykologene.no/barneoppdragelse.htm