Uregjerlige barn og konsekvenser

[Gjest mallet]

Tøysete. :-) Jeg mener at f.eks. i tråden her nede, hun som vil nekte gutten Namsskogan familiepark fordi han har vært ufyselig noen dager - man kan godt kalle det "konsekvens" - men i bunn og grunn er det jo hevn! Liksom "Ha, ha, du er en slem ekling, og jeg kan ikke gjøre noe med det, men bare vær sånn du så skal du se hvor ekkel JEG kan være!".

Nja, i prinsippet synes jeg ikke det er noe galt i å inndra goder som følge av dårlig oppførsel, hvis det er det som fungerer for et visst barn. I akkurat dette eksempelet ville jeg antakelig ikke gjort det samme, og ideelt sett er det nok bedre med en nærmere tilknytning mellom handling og straff. Men hvis man begrunner det f.eks med at "Hvis du ikke kan oppføre deg, så kan vi ikke dra til xxx, for det blir ikke noe hyggelig for mormor og mamma og de som jobber der å være sammen med deg når du er sur og tverr", så er det mer forståelig for barnet enn om straffen presenteres uten nærmere forklaring. Men dette avhenger selvsagt av barnets modenhetsnivå også.

[Gjest også en mamma]

Nja, i prinsippet synes jeg ikke det er noe galt i å inndra goder som følge av dårlig oppførsel, hvis det er det som fungerer for et visst barn. I akkurat dette eksempelet ville jeg antakelig ikke gjort det samme, og ideelt sett er det nok bedre med en nærmere tilknytning mellom handling og straff. Men hvis man begrunner det f.eks med at "Hvis du ikke kan oppføre deg, så kan vi ikke dra til xxx, for det blir ikke noe hyggelig for mormor og mamma og de som jobber der å være sammen med deg når du er sur og tverr", så er det mer forståelig for barnet enn om straffen presenteres uten nærmere forklaring. Men dette avhenger selvsagt av barnets modenhetsnivå også.

Men jeg er rett og slett uenig i at man skal si sånt. For med å si at "blir ikke noe hyggelig når du er så sur og tverr" så sier man på en måte at man forventer at barnet ALLTID vil være sur og tverr. Greit, han er det der og da, men hvordan kan man påstå at han vil være sur og tverr om to dager?

[Gjest mallet]

http://www.nettpsykologene.no/barneoppdragelse.htm

Denne linken sier ingenting om at man ikke skal vise at man er sint. Det står at man ikke bør hande i affekt, og det er jeg enig i - det skrev jeg jo også. Men det er stor forskjell på å være sint og å handle i affekt.

[Gjest også en mamma]

http://www.nettpsykologene.no/barneoppdragelse.htm

Det sto da ingenting der om at barn som ikke har opplevd sinte voksne selv ikke blir sinte?

[Gjest mallet]

Men jeg er rett og slett uenig i at man skal si sånt. For med å si at "blir ikke noe hyggelig når du er så sur og tverr" så sier man på en måte at man forventer at barnet ALLTID vil være sur og tverr. Greit, han er det der og da, men hvordan kan man påstå at han vil være sur og tverr om to dager?

Det er jeg enig i.

[Skogstrollet]

Vet du, nå ler jeg godt og hjertelig her. Sinne er en følelse, og en akkurat like tillatt følelse som glede og sorg. Barna har lært raseri før de er født. De har det i seg, akkurat som glede, og sorg, og mange andre følelser.

Det jeg erfarer at vi "får igjen" for "kjefting" og høy stemme er at ungene tar igjen verbalt. Med oss, altså. Jeg har fått tilsnakk (meget strengt) de siste dagene fra gutten på 7 for at jeg ikke har satt skoene på plass i yttergangen.

Resultatet av dette er selvsagt at hos oss kan støynivået enkelte ganger være høyt, alle sier i klartekst hva de mener, vi kan kjefte - men vi er gode på å snakke om både gode og vonde følelser.

Værsegod, le av hjertens lyst, men når det har gått så langt at barnet slår etter deg er det på tide å stoppe opp og tenke, og kanskje legge om måten du oppdrar barnet på.

[Gjest også en mamma]

Denne linken sier ingenting om at man ikke skal vise at man er sint. Det står at man ikke bør hande i affekt, og det er jeg enig i - det skrev jeg jo også. Men det er stor forskjell på å være sint og å handle i affekt.

Jepp. To sjeler en tanke!

Affekt og sint er vidt forskjellig. Det er omtrent som forskjellen på ett glass vin og stupfylla.

[Gjest også en mamma]

Værsegod, le av hjertens lyst, men når det har gått så langt at barnet slår etter deg er det på tide å stoppe opp og tenke, og kanskje legge om måten du oppdrar barnet på.

Jeg er overbevist om at det ikke finnes barn som aldri har slått etter noen, aldri har kastet en leke, aldri blitt sint.

[Anonym 82]

Konsekvens er det som skjer som en naturlig følge av dine valg, tenker jeg. Altså: Går du ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir du våt. Det er en konsekvens. Går du ut barbent og i pysj om vinteren blir du kald. Det er også en konsekvens.

Straff, mener jeg, er noe som noen andre lar skje som følge av dine handlinger. Straff kan være å ikke få se barne-tv i kveld for eksempel (med mindre handlingen var å ødelegge tv'en, da er det en konsekvens). Det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men forskjellen i mine øyne er at konsekvensen kommer som en direkte følge av dine handlinger, mens straff ikke nødvendigvis er det.

Altså: Går du ut i regnet uten regntøy, er konsekvensen at du blir våt. Kanskje velger foreldrene dine å straffe deg for det ved å nekte deg å se barne-tv samme kveld.

Time-out er å fjerne barnet fra situasjonen og gi det en mulighet til å tenke seg om og roe seg ned. Jeg har sett på disse nanny-programmene på tv at de bruker en stol i gangen, en krok eller et trinn i trappa. De bruker også like mange minutter som barnet er gammelt til. Fire minutter for en fireåring, for eksempel.

Jeg bruker en modifisert versjon av time-out. Jeg sier til barnet at du kan komme tilbake når du er ferdig med å slå (skrike, sparke, kaste ting). Kommer barnet tilbake etter 15 sekunder er det greit, så lenge oppførselen er bedret. Trenger barnet 10 minutter er det også greit. Jeg gjør det slik fordi det funker på mine barn.

Og det er IMHO noe av det viktigste i barneoppdragelse: Å innse at barn er forskjellige. Til og med søsken kan trenge ulike innfallsvinkler i forhold til straff, konsekvens og time-out. Det som virker på et barn, trenger ikke nødvendigvis å virke på et annet. For noen barn er det nok at foreldrene sier "nei." Andre trenger "NEI!" Noen trenger to gjentakelser, andre trenger 100.

Og derfor blir det veldig vanskelig å si at i barneoppdragelse er dette riktig og det der feil.

Men la oss si at barnet ditt finner på noe ugangn mens det er ute og leker aleine. Konsekvensen av det er jo at du ikke lenger stoler på at barnet kan oppføre seg, og dermed kan ikke barnet være ute aleine igjen før denne tilliten er gjenopprettet!

Er dette konsekvens eller straff?

[Gjest mallet]

Jeg er overbevist om at det ikke finnes barn som aldri har slått etter noen, aldri har kastet en leke, aldri blitt sint.

Jeg tror faktisk jeg hadde blitt litt bekymret om jeg hadde møtt et slikt barn

[Gjest også en mamma]

Jeg tror faktisk jeg hadde blitt litt bekymret om jeg hadde møtt et slikt barn

Jeg også. :-) Riktignok snakker vi jo da om små barn, de bør jo slutte å slå før de blir konfirmanter. :-)

[Gjest også en mamma]

Men la oss si at barnet ditt finner på noe ugangn mens det er ute og leker aleine. Konsekvensen av det er jo at du ikke lenger stoler på at barnet kan oppføre seg, og dermed kan ikke barnet være ute aleine igjen før denne tilliten er gjenopprettet!

Er dette konsekvens eller straff?

Jeg oppfatter det som en straff. For det er den voksne som avgjør basert på egne følelser. "Jeg føler at jeg ikke kan stole på deg, derfor får du ikke lov". En annen voksen ville kanskje ikke opplevd dette som et tillitsbrudd, og bare gitt barnet tilbakemelding på den konkrete handlingen "Du får IKKE lov å kaste stein på bilene når du er ute!".

[Terka]

Det er jeg enig i.

Ja, men jeg synes det går an å mene(og si til barnet) at man er usikker på om barnet KLARER å oppføre seg skikkelig. Spesielt hvis det har vært mye tull i det siste. Jeg hadde ikke nølt med å kreve at barnet viser at det klarer å oppføre seg som folk før det bestemmes om det blir tur eller ikke.

Jeg kunne ha sagt noe sånt som: jeg vil ikke dra på tur med deg hvis du oppfører deg slik som du har gjort de siste dagen. Vi har ikke hatt det noe hyggelig, og slik vil jeg ikke ha det når vi skal spandere på oss den fine turen. Du må vise meg at du kan oppføre deg slik jeg vet du kan FØR vi drar. I morgen kveld bestemmer vi om det blir tur i overmorgen.

[Terka]

Jeg oppfatter det som en straff. For det er den voksne som avgjør basert på egne følelser. "Jeg føler at jeg ikke kan stole på deg, derfor får du ikke lov". En annen voksen ville kanskje ikke opplevd dette som et tillitsbrudd, og bare gitt barnet tilbakemelding på den konkrete handlingen "Du får IKKE lov å kaste stein på bilene når du er ute!".

Tja, er ikke helt enig her.

Hvis du skulker jobben jevnt og trutt, så får du sparken. Det er ikke en straff, men en konsekvens av at du ikke gjør det du skal.

[Gjest også en mamma]

Ja, men jeg synes det går an å mene(og si til barnet) at man er usikker på om barnet KLARER å oppføre seg skikkelig. Spesielt hvis det har vært mye tull i det siste. Jeg hadde ikke nølt med å kreve at barnet viser at det klarer å oppføre seg som folk før det bestemmes om det blir tur eller ikke.

Jeg kunne ha sagt noe sånt som: jeg vil ikke dra på tur med deg hvis du oppfører deg slik som du har gjort de siste dagen. Vi har ikke hatt det noe hyggelig, og slik vil jeg ikke ha det når vi skal spandere på oss den fine turen. Du må vise meg at du kan oppføre deg slik jeg vet du kan FØR vi drar. I morgen kveld bestemmer vi om det blir tur i overmorgen.

På en måte enig, men jeg syns i såfall det er bedre å gjøre det slik:

"Vi skal i familieparken, og i parken forventer jeg at du oppfører deg ordentlig. Det vil si at du skal holde deg i nærheten av oss, du skal gjøre som du får beskjed om, du skal ikke si stygge ting til noen, og du skal være snill mot oss andre. Hvis du gjør det så får vi en hyggelig dag og skal kose oss lenge i parken, hvis ikke så drar vi hjem med en gang. Forstår du det?"

Og så må man selvsagt gjennomføre det. Ikke gå rundt og mase om det hele tiden, men bryter barnet de på forhånd opplistede reglene, så er det greit med en advarsel eller to - og sklir det ut - ta med ungen og forlat parken. DET er konsekvens, mener jeg. For da har man lagd reglene på forhånd, og faktisk gitt barnet en sjanse.

Men å forlange god oppførsel i forkant, det blir fjernt, syns jeg.

[AneM1365380603]

:-D

Men da sier du ikke at du har gitt han konsekvens? Det er det utrykket jeg ikke forstår. Jfr. spesielt den tråden lengst ned her.

De store barna har fått legge seg når de vil i sommer mot at de ikke har støyet om kveldene. De har ikke holdt sin del av avtalen, så da ble konsekvensen fast leggetid litt tidligere.

5-åringen løp mellom hyllene på butikken i går. Tilsnakk hjalp ikke, så da plasserte jeg henne i bilen mens pappaen og lillesøster handlet videre. Selv sto jeg utenfor bilen slik at det ble kjedelig for henne der inne. Dette har vi gjort en gang med en av de eldste, og det virker!

Lillesøster på 3 år får også konsekvenser. F eks når hun maler seg i fjeset tar jeg malesakene fra henne.

Jeg synes det er viktig å ha klare regler og avtaler. Ungene vet som oftest hvilke konsekvenser de får om de gjør noe galt. Sykling uten hjelm betyr at de er uten sykkel noen dager. Det tror jeg de har prøvd seg på bare en gang hver, for den konsekvensen svir skikkelig. Det er også greit å gi konsekvens som er relevant i forhold til hva de har gjort.

[Terka]

På en måte enig, men jeg syns i såfall det er bedre å gjøre det slik:

"Vi skal i familieparken, og i parken forventer jeg at du oppfører deg ordentlig. Det vil si at du skal holde deg i nærheten av oss, du skal gjøre som du får beskjed om, du skal ikke si stygge ting til noen, og du skal være snill mot oss andre. Hvis du gjør det så får vi en hyggelig dag og skal kose oss lenge i parken, hvis ikke så drar vi hjem med en gang. Forstår du det?"

Og så må man selvsagt gjennomføre det. Ikke gå rundt og mase om det hele tiden, men bryter barnet de på forhånd opplistede reglene, så er det greit med en advarsel eller to - og sklir det ut - ta med ungen og forlat parken. DET er konsekvens, mener jeg. For da har man lagd reglene på forhånd, og faktisk gitt barnet en sjanse.

Men å forlange god oppførsel i forkant, det blir fjernt, syns jeg.

Vel, det er en måte å sette krav til oppførsel på. Besøk i familieparker o.l. har også et økonomisk aspekt. Jeg ville gjerne minimere muligheten for å måtte forlate parken når vi hadde betalt hundrevis/tusenvis av kroner i inngangspenger.

[Gjest også en mamma]

Tja, er ikke helt enig her.

Hvis du skulker jobben jevnt og trutt, så får du sparken. Det er ikke en straff, men en konsekvens av at du ikke gjør det du skal.

Ja, men som voksen vet du at dette er regler som gjelder for yrkeslivet. Du skriver under en arbeidsavtale, og vet at det gjelder lover og regler for arbeidsforholdet. Du vet at du forplikter deg, og du er gammel nok til å velge å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold.

Hvis barnet har gjort noe galt ute, mens barnet var uten tilsyn, så virker det rart å nekte barnet å være ute. Det er jo den gale handligen som er gal, ikke at barnet var ute. For å sammenligne med en nyopplevd hendelse hjemme hos oss - barna er 5 og 7 og var alene hjemme en times tid mens mor og far var på sykkeltur. På forhånd var vi enige om at de fikk se på TV, kunne ringe oss hvis de ville, skulle ikke åpne døra for fremmede, ikke svare telefonen hvis den som ringte ikke lå i adresseboka, de kunne få brødskiver, brus og is.

Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is. Vi hadde bare sagt "is". Men om vi skulle "straffet" - ville det ikke vært feil å nekte dem å se på TV? Selv om de altså så på TV mens de spiste disse isene.

[Anonym 82]

Jeg oppfatter det som en straff. For det er den voksne som avgjør basert på egne følelser. "Jeg føler at jeg ikke kan stole på deg, derfor får du ikke lov". En annen voksen ville kanskje ikke opplevd dette som et tillitsbrudd, og bare gitt barnet tilbakemelding på den konkrete handlingen "Du får IKKE lov å kaste stein på bilene når du er ute!".

Og hvis barnet da neste gang gjør noe helt annet, men like galt... Som tydelig viser at han/hun ikke kan være aleine. Er det fortsatt straff? Det er jo en indirekte konsekvens, selv om man kanskje ikke skal prøve å forklare det ordet for barnet!

Forskjellen på straff og konsekvens er vel kanskje hva barnet er i stand til å forstå? Barnet forstår at han/hun blir våt i regnvær, så det er en direkte konsekvens. Men at han/hun ikke får lov av mamma å være ute på grunn av tidligere ugagn sees kanskje som straff, fordi det for barnet ikke henger direkte sammen med handlingen?

Er ikke direkte enig eller uenig med noen av dere tror jeg, bare tenker på trykk jeg:-)

[Gjest mora2]

Uregjerlig unger er for meg unger som ikke har respekt for foreldrene og andre. Unger som ikke hører når man snakker til dem. Umulige unger rett og slett.

Hos oss har vi time- out. Først en advarsel, så konsekvens.

Om Snuppen hadde slått meg, hadde han havnet rett i time- out og mistet det han evt holdt på med av leker.

Jeg tolerere ikke at ungene slår, spytter ovs ovs.

Dette vet de er galt, og da får de heller ingen advarsel.

Dårlig oppførsel får konsekvenser. Jeg tar ikke fem flate ører for å fjerne leker, godteri, blad og andre goder.

Om de får advarsel avhenger av hve de gjør, hvor galt det er,og om de er klar over at det er galt.

Belønning får de om de har gjort noe for å fortjene det.

Snuppen er nå 5 år snart, og vet hva god oppførsel er.Jeg belønner ikke han for god oppførsel, jeg forventer han oppfører seg! Alle har det mye kosligere når alle oppfører seg, så det er en belønning i seg selv.