Uregjerlige barn og konsekvenser

[Terka]

Ja, men som voksen vet du at dette er regler som gjelder for yrkeslivet. Du skriver under en arbeidsavtale, og vet at det gjelder lover og regler for arbeidsforholdet. Du vet at du forplikter deg, og du er gammel nok til å velge å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold.

Hvis barnet har gjort noe galt ute, mens barnet var uten tilsyn, så virker det rart å nekte barnet å være ute. Det er jo den gale handligen som er gal, ikke at barnet var ute. For å sammenligne med en nyopplevd hendelse hjemme hos oss - barna er 5 og 7 og var alene hjemme en times tid mens mor og far var på sykkeltur. På forhånd var vi enige om at de fikk se på TV, kunne ringe oss hvis de ville, skulle ikke åpne døra for fremmede, ikke svare telefonen hvis den som ringte ikke lå i adresseboka, de kunne få brødskiver, brus og is.

Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is. Vi hadde bare sagt "is". Men om vi skulle "straffet" - ville det ikke vært feil å nekte dem å se på TV? Selv om de altså så på TV mens de spiste disse isene.

Jeg tror uenigheten går på definisjonen av konsekvens. Jeg mener at det finnes konsekvenser som ikke naturgitte (som å bli våt i regnet), men som likefullt ikke er å betrakte som straff.

[Gjest også en mamma]

De store barna har fått legge seg når de vil i sommer mot at de ikke har støyet om kveldene. De har ikke holdt sin del av avtalen, så da ble konsekvensen fast leggetid litt tidligere.

5-åringen løp mellom hyllene på butikken i går. Tilsnakk hjalp ikke, så da plasserte jeg henne i bilen mens pappaen og lillesøster handlet videre. Selv sto jeg utenfor bilen slik at det ble kjedelig for henne der inne. Dette har vi gjort en gang med en av de eldste, og det virker!

Lillesøster på 3 år får også konsekvenser. F eks når hun maler seg i fjeset tar jeg malesakene fra henne.

Jeg synes det er viktig å ha klare regler og avtaler. Ungene vet som oftest hvilke konsekvenser de får om de gjør noe galt. Sykling uten hjelm betyr at de er uten sykkel noen dager. Det tror jeg de har prøvd seg på bare en gang hver, for den konsekvensen svir skikkelig. Det er også greit å gi konsekvens som er relevant i forhold til hva de har gjort.

Der hvor reglene er klarlagt på forhånd, som i dine eksempler, så er jeg enig i at konsekvensene er greie. Men jeg ser en liten risiko også. Man må alltid tenke over om den straffen man innfører kan virke som en form for "frikjøp" fra reglene.

For eksempel det med sykkelhjelm. Er det greit å sykle uten sykkelhjelm hvis man deretter lar sykkelen stå i tre dager? Det blir litt som for oss voksne og trafikkforseelser. Det er mange som gambler litt på at bot er greit, men ikke miste lappen. Derfor kjører man for fort, med risiko for å bli tatt, for det er jo grei straff, liksom. Det får ikke folk til å følge fartsgrensene, som kanskje intensjonen var. :-)

[Gjest mallet]

Ja, men jeg synes det går an å mene(og si til barnet) at man er usikker på om barnet KLARER å oppføre seg skikkelig. Spesielt hvis det har vært mye tull i det siste. Jeg hadde ikke nølt med å kreve at barnet viser at det klarer å oppføre seg som folk før det bestemmes om det blir tur eller ikke.

Jeg kunne ha sagt noe sånt som: jeg vil ikke dra på tur med deg hvis du oppfører deg slik som du har gjort de siste dagen. Vi har ikke hatt det noe hyggelig, og slik vil jeg ikke ha det når vi skal spandere på oss den fine turen. Du må vise meg at du kan oppføre deg slik jeg vet du kan FØR vi drar. I morgen kveld bestemmer vi om det blir tur i overmorgen.

Ja, hvis den endelige avgjørelsen tas kvelden før (eller samme morgen) som turen, synes jeg godt man kan gjøre det sånn. Ideelt sett burde man jo gjøre som "også en mamma" foreslår, å gi barnet en sjanse men dra hjem hvis det ikke fungerer, men med tanke på reisevei og inngangsbilletter går det ikke alltid å gjøre det i praksis. Jeg gidder i alle fall ikke betale haugevis av penger bare for å banke inn et pedagogisk prinsipp

[AneM1365380603]

Ja, men som voksen vet du at dette er regler som gjelder for yrkeslivet. Du skriver under en arbeidsavtale, og vet at det gjelder lover og regler for arbeidsforholdet. Du vet at du forplikter deg, og du er gammel nok til å velge å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold.

Hvis barnet har gjort noe galt ute, mens barnet var uten tilsyn, så virker det rart å nekte barnet å være ute. Det er jo den gale handligen som er gal, ikke at barnet var ute. For å sammenligne med en nyopplevd hendelse hjemme hos oss - barna er 5 og 7 og var alene hjemme en times tid mens mor og far var på sykkeltur. På forhånd var vi enige om at de fikk se på TV, kunne ringe oss hvis de ville, skulle ikke åpne døra for fremmede, ikke svare telefonen hvis den som ringte ikke lå i adresseboka, de kunne få brødskiver, brus og is.

Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is. Vi hadde bare sagt "is". Men om vi skulle "straffet" - ville det ikke vært feil å nekte dem å se på TV? Selv om de altså så på TV mens de spiste disse isene.

''Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is.''

Her hadde dette ført til tilsnakk *Humre litt*

[Terka]

Ja, hvis den endelige avgjørelsen tas kvelden før (eller samme morgen) som turen, synes jeg godt man kan gjøre det sånn. Ideelt sett burde man jo gjøre som "også en mamma" foreslår, å gi barnet en sjanse men dra hjem hvis det ikke fungerer, men med tanke på reisevei og inngangsbilletter går det ikke alltid å gjøre det i praksis. Jeg gidder i alle fall ikke betale haugevis av penger bare for å banke inn et pedagogisk prinsipp

Nei, jeg har også det økonomiske/praktiske i bakhodet.. Derimot kan man gjøre det sånn på en tur i skogen eller til byen. (Og det har jeg gjort)

[Gjest mallet]

Og hvis barnet da neste gang gjør noe helt annet, men like galt... Som tydelig viser at han/hun ikke kan være aleine. Er det fortsatt straff? Det er jo en indirekte konsekvens, selv om man kanskje ikke skal prøve å forklare det ordet for barnet!

Forskjellen på straff og konsekvens er vel kanskje hva barnet er i stand til å forstå? Barnet forstår at han/hun blir våt i regnvær, så det er en direkte konsekvens. Men at han/hun ikke får lov av mamma å være ute på grunn av tidligere ugagn sees kanskje som straff, fordi det for barnet ikke henger direkte sammen med handlingen?

Er ikke direkte enig eller uenig med noen av dere tror jeg, bare tenker på trykk jeg:-)

Det er forskjell på å ikke få være ute, og ikke få være ute alene. Hvis barnet gjentatte ganger finner på ugagn ute alene, så blir det ikke riktig å nekte det å være ute i det hele tatt, men mor/far/eldre søsken må være med det. Om det ikke passer for noen å være ute med barnet, så får det være inne.

[Gjest også en mamma]

Og hvis barnet da neste gang gjør noe helt annet, men like galt... Som tydelig viser at han/hun ikke kan være aleine. Er det fortsatt straff? Det er jo en indirekte konsekvens, selv om man kanskje ikke skal prøve å forklare det ordet for barnet!

Forskjellen på straff og konsekvens er vel kanskje hva barnet er i stand til å forstå? Barnet forstår at han/hun blir våt i regnvær, så det er en direkte konsekvens. Men at han/hun ikke får lov av mamma å være ute på grunn av tidligere ugagn sees kanskje som straff, fordi det for barnet ikke henger direkte sammen med handlingen?

Er ikke direkte enig eller uenig med noen av dere tror jeg, bare tenker på trykk jeg:-)

Det er jo derfor jeg spør. :-) For jeg har problemer med å forstå begrepet konsekvens brukt i barneoppdragelse. Jeg OPPFATTER konsekvens som de naturgitte. Setter du deg ned i søledammen er konsekvensen at du blir våt. Ingen har bestemt det. Sånn er det bare. Så snart at det er noen som vurderer, bruker egne følelser og tanker som retningslinjer, og "lager konsekvens", da er jeg ikke enig i at det ER konsekvens. Har man lagd det blir det for meg straff, uansett. :-)

For eksempel: konsekvensen av å spise er at du blir mett. Konsekvensen av å ikke spise er at du blir sulten. Dersom "konsekvensen" av å ikke spise er at man må sitte fem minutter på en stol, da er det en straff. For det har noen andre bestemt.

[Gjest mallet]

Ja, men som voksen vet du at dette er regler som gjelder for yrkeslivet. Du skriver under en arbeidsavtale, og vet at det gjelder lover og regler for arbeidsforholdet. Du vet at du forplikter deg, og du er gammel nok til å velge å gå inn i et forpliktende arbeidsforhold.

Hvis barnet har gjort noe galt ute, mens barnet var uten tilsyn, så virker det rart å nekte barnet å være ute. Det er jo den gale handligen som er gal, ikke at barnet var ute. For å sammenligne med en nyopplevd hendelse hjemme hos oss - barna er 5 og 7 og var alene hjemme en times tid mens mor og far var på sykkeltur. På forhånd var vi enige om at de fikk se på TV, kunne ringe oss hvis de ville, skulle ikke åpne døra for fremmede, ikke svare telefonen hvis den som ringte ikke lå i adresseboka, de kunne få brødskiver, brus og is.

Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is. Vi hadde bare sagt "is". Men om vi skulle "straffet" - ville det ikke vært feil å nekte dem å se på TV? Selv om de altså så på TV mens de spiste disse isene.

Jeg ville ikke ilagt straff for dette, men jeg ville nok snakket med dem om å begrense seg.

[Gjest mallet]

Nei, jeg har også det økonomiske/praktiske i bakhodet.. Derimot kan man gjøre det sånn på en tur i skogen eller til byen. (Og det har jeg gjort)

Ja, om ungen ikke oppfører seg i butikken eller svømmehallen, så bærer det rett hjem. Så får vi heller spise makaroni til middag den dagen

[Gjest også en mamma]

''Så kom vi hjem, og ungene hadde ikke tatt en is hver, men tre. Nå valgte vi å ikke straffe i det hele tatt, for vi hadde ikke spesifisert antallet is.''

Her hadde dette ført til tilsnakk *Humre litt*

Må vel legge til at vi har en gutt som er meget bokstavelig av seg, og det vet vi jo. Så når vi altså ikke har spesifiset antallet, så vet vi at vi selv har gjort feil. Vi kan ikke irettesette barna for våre feil. :-) Så vi sa bare "Oi! Har dere tatt TRE iser hver? Det var mye, vi hadde tenkt en til hver." Hvorpå eldstemann svarte at "Du sa ikke en, og vi hadde lyst på mer." Og jeg svarte omtrent noe sånt som at "Jaja, spist er spist, men da er det nesten tomt for is i fryseren også." :-)

[Lillemus]

Enig. Man skal da ikke "forstå ihjel" heller.

''Enig. Man skal da ikke "forstå ihjel" heller.''

Helt enig! For mye dilling og forståelse gir gjerne for utydelige grenser, noe som igjen lett kan føre til utrygge barn. Men det betyr ikke at man skal fare opp og hyle og rope om den minste ting da. )

[Gjest også en mamma]

Jeg ville ikke ilagt straff for dette, men jeg ville nok snakket med dem om å begrense seg.

Som nevnt under her er gutten vår meget bokstavelig, og det vet vi jo. Så vi må spesifisere til han. Sånn er det bare. :-) Ergo var det på en måte vår egen feil at det ble sånn. Men konsekvensen (!) var jo at det ble nesten tomt for is i fryseren. :-)

[AneM1365380603]

Der hvor reglene er klarlagt på forhånd, som i dine eksempler, så er jeg enig i at konsekvensene er greie. Men jeg ser en liten risiko også. Man må alltid tenke over om den straffen man innfører kan virke som en form for "frikjøp" fra reglene.

For eksempel det med sykkelhjelm. Er det greit å sykle uten sykkelhjelm hvis man deretter lar sykkelen stå i tre dager? Det blir litt som for oss voksne og trafikkforseelser. Det er mange som gambler litt på at bot er greit, men ikke miste lappen. Derfor kjører man for fort, med risiko for å bli tatt, for det er jo grei straff, liksom. Det får ikke folk til å følge fartsgrensene, som kanskje intensjonen var. :-)

Vi har gitt dem noen dager uten sykkel og sagt at neste gang dobler vi tiden. Det hjelper skal jeg si deg Når de ser at vi er konsekvente vet de også at vi gjennomfører det neste gang.

Barn vil selvsagt prøve seg på regelbrudd uten at en er forberedt, men det tar vi etterhvert.

[Gjest også en mamma]

Vel, det er en måte å sette krav til oppførsel på. Besøk i familieparker o.l. har også et økonomisk aspekt. Jeg ville gjerne minimere muligheten for å måtte forlate parken når vi hadde betalt hundrevis/tusenvis av kroner i inngangspenger.

Men hvis det er sant det man sier på forhånd, at det blir utrivelig for alle parter - da er det jo ikke noe poeng i å være der lengre. Det er jo som om himmelens sluser åpner seg - og man ikke har med regntøy, da er det jo bare å snu. Hvorfor "tvinge" seg igjennom en hel dag i en familiepark hvis det virkelig er så ukoselig?

[Anonym 82]

Det er jo derfor jeg spør. :-) For jeg har problemer med å forstå begrepet konsekvens brukt i barneoppdragelse. Jeg OPPFATTER konsekvens som de naturgitte. Setter du deg ned i søledammen er konsekvensen at du blir våt. Ingen har bestemt det. Sånn er det bare. Så snart at det er noen som vurderer, bruker egne følelser og tanker som retningslinjer, og "lager konsekvens", da er jeg ikke enig i at det ER konsekvens. Har man lagd det blir det for meg straff, uansett. :-)

For eksempel: konsekvensen av å spise er at du blir mett. Konsekvensen av å ikke spise er at du blir sulten. Dersom "konsekvensen" av å ikke spise er at man må sitte fem minutter på en stol, da er det en straff. For det har noen andre bestemt.

Så du regner det ikke som en konsekvens at ingen vil leke med deg hvis du er slem, biter og slår? Da er det straff fra de andre barna, når de ikke bil være sammen med deg?

[Gjest også en mamma]

Vi har gitt dem noen dager uten sykkel og sagt at neste gang dobler vi tiden. Det hjelper skal jeg si deg Når de ser at vi er konsekvente vet de også at vi gjennomfører det neste gang.

Barn vil selvsagt prøve seg på regelbrudd uten at en er forberedt, men det tar vi etterhvert.

Vi har aldri foreslått straff for sykling uten hjelm. Vi har bare sagt at du SKAL ha hjelm på når du sykler. Akkurat som at man SKAL ha på sikkerhetsbelte i bil. :-) Har faktisk aldri vært et problem. I går kom jeg riktignok hjem og fant eldstemann på sykkel uten hjelm. Han hadde lekt, og da han så meg komme kastet han seg på sykkelen for å komme meg i møte. Da jeg påpekte at han hadde glemt hjelmen ble han skikkelig overrasket selv - "Å! Det glemte jeg!"

[Gjest også en mamma]

Så du regner det ikke som en konsekvens at ingen vil leke med deg hvis du er slem, biter og slår? Da er det straff fra de andre barna, når de ikke bil være sammen med deg?

Egentlig regner jeg det ikke som konsekvens, nei, men det er litt annerledes med barn enn med voksne. Eller forresten, det er jo på en måte en konsekvens. Men mobbing, for eksempel, som er bevisste handlinger, det er ingen naturlig konsekvens av noe som helst. Men at en 3-åring ikke orker å leke med en som bare er slem, det er konsekvens.

Det er kanskje litt forskjell på om konsekvensen er gjennomtenkt eller ikke. Hvis jeg planlegger å gjøre slik eller sånn, da er det straff. Men barn som reagerer på andre barns oppførsel har sjelden planlagt dette, eller forsøkt å sette det i system.

Nå kom jeg på en tanke. Egentlig tror jeg det er det å sette i system jeg reagerer på. Konsekvenser kan ikke settes i system. I det øyeblikket man setter i system, da er det straff, ikke konsekvens.

[Terka]

Men hvis det er sant det man sier på forhånd, at det blir utrivelig for alle parter - da er det jo ikke noe poeng i å være der lengre. Det er jo som om himmelens sluser åpner seg - og man ikke har med regntøy, da er det jo bare å snu. Hvorfor "tvinge" seg igjennom en hel dag i en familiepark hvis det virkelig er så ukoselig?

Altså, JEG vil ikke være i parken med et troll av en unge (sier ikke det, da). Jeg krever å SE at ungen klarer å oppføre seg FØR vi drar. Hvis det ikke har vært noen historie med dårlig oppførsel i forkant av turen, sier jeg selvfølgelig ikke dette. Men det gjør jeg dersom ungen har vært frekk, slått, kranglet, ikke reagert på tilsnakk mm i flere dager før turen.

Dersom det likevel viser seg når vi kommer til parken at den dårlige oppførselen fortsetter, DA vurderes det å reise hjem. Det får eventuelt ungen beskjed om i parken etter at h*n har blitt irettesatt på den dårlige oppførselen. Men jeg sier også at det bare blir gitt EN beskjed.

[Gjest tobarnsmora]

Tror du gjør det på den beste måten faktisk. Har 2 på 9 og 12, og straff/konsekvenser har jeg omtrent aldri brukt, men mye snakking til, og med- ungene, om alt mulig egentlig, banning, stygt språk, hva som er god oppførsel, hva jeg ikke liker osv, og tar gutten på 9 alltid for stygt språk, ordet "dritt" vil jeg ikke høre, og det går nå litt på "lesbe" og "hore", sier at jeg vil ikke at de skal si sånne ord, men han må jo prøve ut litt likevel, 9-årige gutter vil tøffe seg litt, men de får aldri aksept for stygg språkbruk hjemme. "Jeg vet at du kan alle de stygge ordene, alle unger lærer jo det, men vi skal ikke bruke dem, og tenk om JEG skulle bruke alle de stygge ordene hele tiden hjemme, og jeg kan flerer enn deg, da ville det bli svart i stua, hva?!" Og så ler vi litt.

Ser jo at hos andre familier, så sitter banning litt løsere, når foreldrene sier "oh shit" i tide og utide, så sier ungene deres det og. Har lært min gutt at dette faktisk betyr faen, og at vi ikke skal gå rundt og si sånt.

Rose ved god oppførsel, og gi tydelige meldinger når de gjør og sier uønskede ting, hele tiden i kommunikasjon med barna, tydelig på hva du selv står for, feks at det er feigt å snakke stygt om andre, at hvis vi er greie med andre mennesker så vil de vanligvis være greie mot oss også. Lekekamerater får ikke banne hjemme hos oss uten at jeg kommenterer språkbruken deres, det må de tåle å høre. Jeg nekter dem ikke å banne, det er ikke det, men jeg sier feks at "sånne ord liker jeg ikke at du bruker så jeg hører på."

Hos små unger som f.eks slår, sparker, banner - ta det med en gang, trenger ikke bli sint eller gjøre noe drama ut av det.

[Gjest mallet]

Som nevnt under her er gutten vår meget bokstavelig, og det vet vi jo. Så vi må spesifisere til han. Sånn er det bare. :-) Ergo var det på en måte vår egen feil at det ble sånn. Men konsekvensen (!) var jo at det ble nesten tomt for is i fryseren. :-)

Ja, man kan jo "utvide" konsekvensen litt også ved å ikke kjøpe mer is på en stund, slik at barna får oppleve at når de spiser mye is en dag, så er det tomt når de har lyst på is en annen dag. Det ligger vel i grenseland mellom straff og konsekvens slik du tolker det, siden det manglende innkjøpet tross alt er med overlegg.