Uregjerlige barn og konsekvenser

[Skogstrollet]

Jeg kjenner et par foreldrepar som er meget avbalanserte og som aldri viser sinne eller irritasjon overfor barnet sitt. Barna er faktisk ganske ufordragelige og det tror jeg kommer av at foreldrene "forstår barna ihjel". Foreldrene bruker uendelig mye tid på å forklare og diskutere på en rolig måte. Barna gir seg ikke og skillet mellom barn/voksen blir nesten visket ut. Faren er da at barna snor de voksne rundt lillefingeren og at de stort sett får det som de vil.

Jeg er ellers enig i at foreldre bør prøve å snakke til barna uten å fyke opp i sinne, men da skal de samtidig være veldig bestemte og la barna forstå hvem som til syvende og sist bestemmer.

Forresten er det gjerne slik at når man selv får barn, så må man svelge en hel bråte kameler. Jeg hadde en ganske bestemt oppfatning av hva som var riktig barneoppdragelse før jeg selv fikk barn. Nå skjønner jeg at samme oppskrift ikke funker på alle barn og at jeg ikke alltid klarer å tenke pedagogisk riktig i alle situasjoner (selv om jeg er utdannet pedagog også).

En viktig ting til: Det er utrolig viktig at barna ser at foreldrene ikke alltid agerer korrekt. Barna skal forstå at det er menneskelig å gjøre feil. Først da kan de selv akseptere egne feil. I denne forbindelsen er det kjempeviktig at man som voksen kan be om unnskyldning for feil man har gjort overfor barnet. Da vil barnet også lære at det er naturlig å kunne be om unnskyldning.

''Jeg kjenner et par foreldrepar som er meget avbalanserte og som aldri viser sinne eller irritasjon overfor barnet sitt.''

Vet du med sikkerthet at i deres hjem er det aldri krangling?

''Barna er faktisk ganske ufordragelige og det tror jeg kommer av at foreldrene "forstår barna ihjel"''

Du tror det kommer av... Jeg tror det kommer av at det er forhold i hjemmet du ikke vet om.

''Foreldrene bruker uendelig mye tid på å forklare og diskutere på en rolig måte.''

Som du ser? Vet du at de er slik når ingen ser på?

''I denne forbindelsen er det kjempeviktig at man som voksen kan be om unnskyldning for feil man har gjort overfor barnet. Da vil barnet også lære at det er naturlig å kunne be om unnskyldning.''

Det er jeg enig i! Foreldre med arrogant holdning til barnet sitt vil få et arrogant barn tilbake.

[Gjest togli]

''Jeg kjenner et par foreldrepar som er meget avbalanserte og som aldri viser sinne eller irritasjon overfor barnet sitt.''

Vet du med sikkerthet at i deres hjem er det aldri krangling?

''Barna er faktisk ganske ufordragelige og det tror jeg kommer av at foreldrene "forstår barna ihjel"''

Du tror det kommer av... Jeg tror det kommer av at det er forhold i hjemmet du ikke vet om.

''Foreldrene bruker uendelig mye tid på å forklare og diskutere på en rolig måte.''

Som du ser? Vet du at de er slik når ingen ser på?

''I denne forbindelsen er det kjempeviktig at man som voksen kan be om unnskyldning for feil man har gjort overfor barnet. Da vil barnet også lære at det er naturlig å kunne be om unnskyldning.''

Det er jeg enig i! Foreldre med arrogant holdning til barnet sitt vil få et arrogant barn tilbake.

Det er klart at jeg vet ingenting med sikkerhet, men jeg er rimelig trygg på at det jeg har observert stemmer overens med virkeligheten, ja.

[brilleslangen]

Jeg vil bare fortelle om en episode med min nesten 6årige datter. Vi bor på et lite tettsted med lite trafikk. Nærbutikken ligger 600 meter unna huset. Det var søndag og jeg lå med feber. Datteren ville ha grøt til middag, men vi manglet en ingrediens. Datteren var kjempeivrig på å skulle dra på butikken å handle denne ingrediensen(vi har søndagsåpen butikk) Problemet var bare at jeg ikke hadde kontanter i pengepungen, kun betalingskort, og det kunne jeg jo ikke sende med ho som snart var seks... Da kom ho på noe lurt. Hva om ho lånte meg av sine oppsparte penger som ho hadde spart til ferien, så kunne ho kjøpe den tingen slik at ho fikk middagen ho ønsket, og så kunne jeg betale tilbake når jeg var frisk... Dette gikk jeg med på. Vi fant fram en 100kronersseddel fra sparepengene hennes, og avtale at ho skulle kjøpe den tingen vi manglet og så komme hjem. Ho dro på butikken, da ho kom tilbake viste det seg at ho hadde handlet den ingrediensen ho skulle ja... men resten av 100kronersseddelen hadde ho brukt på å kjøpe seg godteri. :-(.

Hva gjorde jeg? Jeg tok en alvorsprat med frøkena. Det var nemlig ikke dette vi var enig om at skulle skje. Godteriet ble beslaglagt(med beskjed om dette måtte vi fordele over noen lørdager, og så fikk ho det som tillegg til lørdagsgodtet de kommende tre lørdagene.... Og det tok noen uker før ho fikk dra på butikken å handle for meg igjen...

Det viste seg at datteren min lærte av denne episoden. Ho var veldig ivrig på å skulle få handle for meg på nytt, men jeg holdt igjen i ca 1 mnd. Så fikk ho endelig lov. Jeg sa ingenting om det som skjedde sist men ho lovte på eget initiativ at ho ikke skulle gjøre som sist, Ho skulle kun kjøpe det vi hadde avtalt sa ho. Jeg sendte med ho penger og en handlelapp hvor det sto ost, smør og en is(handlelapp fordi ho har lært å lese). Jeg var nokså spent, for jeg stolte ikke helt på ho siden forrige handel endte i fiasko, men var kommet fram til at før eller siden måtte ho jo få en ny sjanse. Da ho kom hjem viste det seg at ho kun hadde kjøpt det ho skulle og ingenting annet. Hadde med både kvittering og vekslepenger, og ikke et rødt øre manglet. Etterpå har ho vært på flere handleturer, og det har gått bra... Og nå stoler jeg på ho igjen( i den grad man kan stole på en seksåring da...)

Som en konklusjon: Jenta brukte opp nesten en hel hundrelapp på godteri uten tillatelse. Det var forsåvidt hennes penger(som ho hadde spart til ferien)

Konsekvensen av handlingen ble dermed mindre penger å bruke når vi snart reiser på ferie, konfiskert godteri(som så ble fordelt ut over flere lørdager), en alvorsprat, og svekket tillit(som gjorde at ho måtte vente ei stund med å få dra på handletur alene på nytt.

Handlingen medførte altså i realiteten mer enn en konsekvens. Men jeg synes selv at det var naturlige konsekvenser av handlingen, Og jeg mener reaksjonen var på sin plass selv om det var hennes egne penger ho brukte opp...(Og ho gjorde det ikke med den hensikt å gjøre noe galt, det var vel mer en spontan handling som ble gjort uten å tenke seg om) Og jeg tror ho fikk litt lærdom om pengevett av denne episoden(med de konsekvenser som fulgte) Det hadde ho ikke på forhånd. Og etterpå har ho vært kjempeflink til å spare penger videre:-)

[Anonym 82]

Tror jeg er enig i dette, ja. Barneoppdragelse er jammen ikke lett;)

Ikke si sånn æ! Jenta mi er bare 4 mnd, så jeg har ikke begynt engang...!

Vel, at det ikke er lett er vel en kjent sak, men det må jo være givende også, når du får se resultatene! Slik som du beskrev ang tulleringingen til datteren din for eksempel...

Målet mitt er å gi jenta mi den tryggheten på seg selv som hun trenger for å være et godt menneske - både mot seg selv og andre:-) Klarer jeg det, skal jeg ikke be om mer!

[Gjest togli]

Ikke si sånn æ! Jenta mi er bare 4 mnd, så jeg har ikke begynt engang...!

Vel, at det ikke er lett er vel en kjent sak, men det må jo være givende også, når du får se resultatene! Slik som du beskrev ang tulleringingen til datteren din for eksempel...

Målet mitt er å gi jenta mi den tryggheten på seg selv som hun trenger for å være et godt menneske - både mot seg selv og andre:-) Klarer jeg det, skal jeg ikke be om mer!

Det høres ut som et sunt mål

[AneM1365380603]

Spiller det noen rolle hva man kaller ting? Jeg vil absolutt kalle det du gjør å kjefte eller en "konsekvens", men uansett om man kaller det "appelsin" i stedet for kjeft blir det jo ikke noe annet.

Personlig kjenner jeg svært få barn det hjelper å rope eller heve stemmen til. Hvis foreldrene mine hevet stemmen til meg eller søsknene mine ble vi bare mer umulige, og det var absolutt det verste jeg visste. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal kjefte høylydt på barnet mitt, for jeg husker selv hvor fælt jeg syntes det var, og jeg håper jeg kan holde det.

Jeg sparer stemmen min til det virkelig er nødvendig, og da hører barna også etter.

[jubalong70]

Time-out er å få barna til å trekke seg unna situasjonen.

Du sier at hvis det ikke hjelper med første reaksjonen, så sender du barna på rommet - det er time-out.

Jeg har bevisst valgt å ikke bruke barnas rom som straff/time-out, men bruker en stol på stua.

"Konsekvens-greia" er at når barna gjør noe de ikke skal, så får det en konsekvens som, forhåpentligvis, skal gjøre at barnet forstår at det de gjør ikke er ønskelig.

Det er akkurat det du også gjør når du tar tak i barnet som slår og sier at det ikke er lov.

Hva et uregjerlig barn er?

Jeg definerer det som et barn som til tross for advarsler ikke hører etter, som til tross for konsekvenser ikke hører etter.

Men det skal sies at jeg ikke tror dette er barnets feil. Så og si uten unntak er det foreldrene som da ikke klarer å kommunisere riktig til barnet. Hva som er riktig vil varierer fra barn til barn og fra gang til gang. Det er vel akkurat det som er det vanskeligste med å være foreldre.

Når det gjelder konsekvenser, så mener jeg også at dette må være forutsigbart for barnet. Barnet må få vite hva som skjer hvis det utfører den uønskede handlingen, og så må barnet vite at akkurat det kommer til å skje hver eneste gang barnet gjør den handlingen.

[Gjest også en mamma]

Jeg vil bare fortelle om en episode med min nesten 6årige datter. Vi bor på et lite tettsted med lite trafikk. Nærbutikken ligger 600 meter unna huset. Det var søndag og jeg lå med feber. Datteren ville ha grøt til middag, men vi manglet en ingrediens. Datteren var kjempeivrig på å skulle dra på butikken å handle denne ingrediensen(vi har søndagsåpen butikk) Problemet var bare at jeg ikke hadde kontanter i pengepungen, kun betalingskort, og det kunne jeg jo ikke sende med ho som snart var seks... Da kom ho på noe lurt. Hva om ho lånte meg av sine oppsparte penger som ho hadde spart til ferien, så kunne ho kjøpe den tingen slik at ho fikk middagen ho ønsket, og så kunne jeg betale tilbake når jeg var frisk... Dette gikk jeg med på. Vi fant fram en 100kronersseddel fra sparepengene hennes, og avtale at ho skulle kjøpe den tingen vi manglet og så komme hjem. Ho dro på butikken, da ho kom tilbake viste det seg at ho hadde handlet den ingrediensen ho skulle ja... men resten av 100kronersseddelen hadde ho brukt på å kjøpe seg godteri. :-(.

Hva gjorde jeg? Jeg tok en alvorsprat med frøkena. Det var nemlig ikke dette vi var enig om at skulle skje. Godteriet ble beslaglagt(med beskjed om dette måtte vi fordele over noen lørdager, og så fikk ho det som tillegg til lørdagsgodtet de kommende tre lørdagene.... Og det tok noen uker før ho fikk dra på butikken å handle for meg igjen...

Det viste seg at datteren min lærte av denne episoden. Ho var veldig ivrig på å skulle få handle for meg på nytt, men jeg holdt igjen i ca 1 mnd. Så fikk ho endelig lov. Jeg sa ingenting om det som skjedde sist men ho lovte på eget initiativ at ho ikke skulle gjøre som sist, Ho skulle kun kjøpe det vi hadde avtalt sa ho. Jeg sendte med ho penger og en handlelapp hvor det sto ost, smør og en is(handlelapp fordi ho har lært å lese). Jeg var nokså spent, for jeg stolte ikke helt på ho siden forrige handel endte i fiasko, men var kommet fram til at før eller siden måtte ho jo få en ny sjanse. Da ho kom hjem viste det seg at ho kun hadde kjøpt det ho skulle og ingenting annet. Hadde med både kvittering og vekslepenger, og ikke et rødt øre manglet. Etterpå har ho vært på flere handleturer, og det har gått bra... Og nå stoler jeg på ho igjen( i den grad man kan stole på en seksåring da...)

Som en konklusjon: Jenta brukte opp nesten en hel hundrelapp på godteri uten tillatelse. Det var forsåvidt hennes penger(som ho hadde spart til ferien)

Konsekvensen av handlingen ble dermed mindre penger å bruke når vi snart reiser på ferie, konfiskert godteri(som så ble fordelt ut over flere lørdager), en alvorsprat, og svekket tillit(som gjorde at ho måtte vente ei stund med å få dra på handletur alene på nytt.

Handlingen medførte altså i realiteten mer enn en konsekvens. Men jeg synes selv at det var naturlige konsekvenser av handlingen, Og jeg mener reaksjonen var på sin plass selv om det var hennes egne penger ho brukte opp...(Og ho gjorde det ikke med den hensikt å gjøre noe galt, det var vel mer en spontan handling som ble gjort uten å tenke seg om) Og jeg tror ho fikk litt lærdom om pengevett av denne episoden(med de konsekvenser som fulgte) Det hadde ho ikke på forhånd. Og etterpå har ho vært kjempeflink til å spare penger videre:-)

Jeg syns dette var en både god, hjertevarm og litt morsom historie, jeg! Takk for at du delte den med oss. :-)

Så må jeg si at jeg syns reaksjoner og konsekvenser her var helt logiske og forståelige. Det er sånn jeg syns man burde gjøre. Heller det enn å la ungen kjøpe godteri, og deretter droppe Tusenfryd-besøket man hadde avtalt. Selv om barnet bryter en avtale, syns jeg ikke at de voksne skal gjøre det samme. Men å si at så mye godteri er uaktuelt, selv om det var egne penger, det syns jeg personlig er helt kurant.

Og til slutt må jeg legge til en liten ting. Hos oss ville vi mest sannsynlig gjort som deg i samme situasjon. Men i mange andre situasjoner vet vi at spesielt gutten på 7 trenger krystallklare beskjeder, og får han ikke det må vi til dels ta det på vår egen kappe hvis noe han misforstår. Jfr. en historie lengre ned hvor vi ga barna lov til å ta "is", vi hadde tenkt en men ungene tok tre hver. Vi hadde ikke begrenset det, og selv om vi da forklarte etterpå at vi hadde bare ment en, så ble det feil å straffe han for noe som strengt tatt var vår feil. Men dette skyldes jo at vi kjenner gutten vår og vet hvordan vi må håndtere han.

[Gjest også en mamma]

Jeg kjenner et par foreldrepar som er meget avbalanserte og som aldri viser sinne eller irritasjon overfor barnet sitt. Barna er faktisk ganske ufordragelige og det tror jeg kommer av at foreldrene "forstår barna ihjel". Foreldrene bruker uendelig mye tid på å forklare og diskutere på en rolig måte. Barna gir seg ikke og skillet mellom barn/voksen blir nesten visket ut. Faren er da at barna snor de voksne rundt lillefingeren og at de stort sett får det som de vil.

Jeg er ellers enig i at foreldre bør prøve å snakke til barna uten å fyke opp i sinne, men da skal de samtidig være veldig bestemte og la barna forstå hvem som til syvende og sist bestemmer.

Forresten er det gjerne slik at når man selv får barn, så må man svelge en hel bråte kameler. Jeg hadde en ganske bestemt oppfatning av hva som var riktig barneoppdragelse før jeg selv fikk barn. Nå skjønner jeg at samme oppskrift ikke funker på alle barn og at jeg ikke alltid klarer å tenke pedagogisk riktig i alle situasjoner (selv om jeg er utdannet pedagog også).

En viktig ting til: Det er utrolig viktig at barna ser at foreldrene ikke alltid agerer korrekt. Barna skal forstå at det er menneskelig å gjøre feil. Først da kan de selv akseptere egne feil. I denne forbindelsen er det kjempeviktig at man som voksen kan be om unnskyldning for feil man har gjort overfor barnet. Da vil barnet også lære at det er naturlig å kunne be om unnskyldning.

Amen! :-) Utrolig godt skrevet, og helt enig.

Derimot skal man aldri handle i affekt overfor barn (eller generelt for den del), men at man hever stemmen, blir sint, ja til og med er urettferdig - det mener jeg er helt naturlig. Når jeg da skjønner etterpå at jeg har vært urimelig streng (fordi jeg ble sint for en bagatell fordi jeg hadde hodepine), så ber jeg barna om unnskyldning for det, og jeg er sikker på at både store og små hos oss vet at følelser er helt greit, både de gode og de mindre gode.

[Gjest også en mamma]

Vi innførte den regelen etter at sønnen vår begynte å "glemme" hjelmen litt for ofte.

Må bare fortelle om en tenåring som slamret igjen soveromsdøra hver gang hun var sint. Etterhvert gjorde hun det veldig ofte. Til slutt truet faren med å skru av døra. Hun slamret med døra så det ristet igjen, og døra ble tatt av i 14 dager.

Da døra kom på igjen sa han at den ikke kommer på igjen neste gang hun slamrer. Hun slamrer ikke med dører lenger

He, he! :-) Til en 14-åring syns jeg det var grei skuring! Slamre dør = ingen dør. Logisk og greit, og for en 14-åring en effektiv læring. :-)

[Gjest også en mamma]

Barn som aldri får en skikkelig reaksjon blir gjerne såpass frustrerte når de blir eldre og skjønner at verden ikke funker på den måten (når de begynner i bhg/skole og møter andre folk som ikke forstår dem ihjel) at de blir ufordragelige i et uendelig langt forsøk på å prøve å provosere sine foreldre til en reaksjon...

Jeg snakker av erfaring... (er barnevernpedagog og har jobbet med både "normale" barn og barn med ulike typer problemer nå i over 10 år...)

Man skal selvfølgelig ikke rope og skrike opp for den minste ting. Men noen ting er bare ikke lov (som å slå). Barn forstår en kontant reaksjon på slike ting, og det er ingen vits i å prate ihjel hvorfor Per slo Ole når Ole tok bilen hans...

Enig.

Må også legge til at mange barn (som min sønn) trenger krystallklare beskjeder. Diffuse beskjeder, små hint, sukk, himling med øyne, risting på hodet - det går ikke inn. Enkelte barn skjønner jo dette, og er veldig oppmerksomme på kroppsspråk og ansiktsuttrykk, mens andre må ha det I KLARTEKST OG MED STORE BOKSTAVER. Kort og grei beskjed, ikke for mye innpakning.

Nå snakker jeg av egen erfaring, og vil ta et eksempel. Jeg har to barn. En gutt som altså krever KLARTEKST, og ei jente som forstår det meste. Så hvis vi sitter ved middagsbordet og en av ungene sitter og sparker i bordbeinet, for eksempel, som er ting de plutselig kan finne på å gjøre - hvis jenta gjør det kan jeg si "Sitt ordentlig ved bordet, er du snill" - og hun skjønner at jeg snakker om sparkingen, og slutter. Hvis det er gutten må jeg si: "Petter, sitt i ro med beina dine!" Hvis jeg hadde sagt "ikke spark i bordet", ville ikke meldingen uten videre gått inn, for han sparket jo ikke egentlig i bordet, han slang med beinet og tilfeldigvis sto bordet der.

Og saken er jo at korte, konkrete "kommandoer" av typen "Petter, sitt i ro med beina dine!" - de høres veldig skarpe ut. Men de fungerer antagelig på de fleste barn. Mens "snille" oppfordringer høres hyggeligere ut - og fungerer på mange barn - men ikke på alle.

[Gjest også en mamma]

Det med direkte konsekvens er ganske viktig når man er helt liten. Litt eldre barn skjønner godt andre konsekvenser også.

Når min fireåring kaller søsteren "jævelunge" er det ikke nok å snakke strengt til henne. Hun må sitte alene i trappa i noen minutter. På en måte kan man si dette er en logisk konsekvens fordi hun må taes ut av situasjonen. Jeg tror allikevel ikke hun ser slik på det (hun har jo ikke slått søsteren og da ville det vært mer logisk for henne å bli satt bort fra søsteren). Målet med denne straffen er å få henne til å synes det er kjedelig å sitte i trappa og dermed få henne til å slutte å si dette stygge ordet.

Når storesøster (11) har gjort noe "ulovlig" kan hun få data og tv-forbud i tre dager. Dette har jo ingen sammenheng med det gale hun har gjort, men hun sier selv at dette hjelper henne til å tenke konsekvens før hun gjør/sier det hun har lyst til der og da

Det er jo dette som gjør slike diskusjoner så vanskelige. Vi tilpasser stort sett etter de barna vi har, og jeg tror de fleste foreldre kanskje ubevisst gjør dette. Man tenker ikke over det, bare gjør det som føles naturlig og som fungerer i forhold til det enkelte barnet.

Men for en som ser ting utenfra kan det virke SÅ urettferdig, så meningsløst, og som klar forskjellsbehandling av barna. Og forskjellsbehandling er det jo - nettopp fordi barna har behov for ulik behandling.

[Gjest også en mamma]

Dette ville jeg ikke straffet dem for. Jeg ville bare sagt at meningen var maks en is hver og forklart at du stolte på at de husket dette til neste gang.

Jepp. Det var det vi gjorde. :-)

[Gjest togli]

Amen! :-) Utrolig godt skrevet, og helt enig.

Derimot skal man aldri handle i affekt overfor barn (eller generelt for den del), men at man hever stemmen, blir sint, ja til og med er urettferdig - det mener jeg er helt naturlig. Når jeg da skjønner etterpå at jeg har vært urimelig streng (fordi jeg ble sint for en bagatell fordi jeg hadde hodepine), så ber jeg barna om unnskyldning for det, og jeg er sikker på at både store og små hos oss vet at følelser er helt greit, både de gode og de mindre gode.

Takk

Og slik funker ting hos oss også

[Gjest togli]

Det er jo dette som gjør slike diskusjoner så vanskelige. Vi tilpasser stort sett etter de barna vi har, og jeg tror de fleste foreldre kanskje ubevisst gjør dette. Man tenker ikke over det, bare gjør det som føles naturlig og som fungerer i forhold til det enkelte barnet.

Men for en som ser ting utenfra kan det virke SÅ urettferdig, så meningsløst, og som klar forskjellsbehandling av barna. Og forskjellsbehandling er det jo - nettopp fordi barna har behov for ulik behandling.

Ja, det merker jeg veldig godt! Vi har et barn som krever helt andre reaksjonsmåter enn søstrene, så vi har sett hver eneste dag at oppdragelsen må være individuell.

Mange ganger har jeg vært redd for at vi har gjort alvorlige feil i oppdragelsen og det har heller ikke skortet på "gode råd" fra utenforstående. Vi har vært utrolig usikre, men måttet prøve å stole på at vår metode funket (selv om vi slett ikke har vært overbevist).

Først nå ser vi at det vi har gjort faktisk har gitt gode resultater. Først nå føler jeg at vi kan oppdra alle tre på noenlunde samme måte, for nå er "grumset" den ene slet med borte

[Gjest togli]

Kom plutselig på noe

Eldstejenta tok ofte selv en "time-out" når hun kjente sinnet bygge seg opp. Vi hadde f.eks. snakket strengt og bestemt til henne og hun hadde en tendens til å fyke opp i sinne. Istedet valgte hun å gå ut av situasjonen, f.eks. opp på rommet sitt. Når hun kom tilbake noen få minutter etterpå var hun blid som ei sol

Nå er hun 11 år gammel og når hun kjenner uro/irritasjon i magen (slik forklarer hun det selv) vil hun gjerne sitte på fanget eller sitte inntil oss for å "slappe av" til det roer seg. Denne uroen får hun oftest hvis hun har spist for mye søtt o.l.

[Gjest også en mamma]

Kom plutselig på noe

Eldstejenta tok ofte selv en "time-out" når hun kjente sinnet bygge seg opp. Vi hadde f.eks. snakket strengt og bestemt til henne og hun hadde en tendens til å fyke opp i sinne. Istedet valgte hun å gå ut av situasjonen, f.eks. opp på rommet sitt. Når hun kom tilbake noen få minutter etterpå var hun blid som ei sol

Nå er hun 11 år gammel og når hun kjenner uro/irritasjon i magen (slik forklarer hun det selv) vil hun gjerne sitte på fanget eller sitte inntil oss for å "slappe av" til det roer seg. Denne uroen får hun oftest hvis hun har spist for mye søtt o.l.

Dette er jo veldig bra, da! Flink jente, som greier å finne måter å takle sitt eget sinne og uro på. :-)

[Gjest togli]

Dette er jo veldig bra, da! Flink jente, som greier å finne måter å takle sitt eget sinne og uro på. :-)

Det har tatt mange samtaler og noen år, men deilig å se at det har hjulpet tilslutt

[Gjest også en mamma]

Det har tatt mange samtaler og noen år, men deilig å se at det har hjulpet tilslutt

Ja, ikke sant? :-) Men det er uansett veldig bra, hun er ikke SÅ gammel heller, og har lært å kjenne litt på sine egne grenser. Det er flott!

[brilleslangen]

Jeg syns dette var en både god, hjertevarm og litt morsom historie, jeg! Takk for at du delte den med oss. :-)

Så må jeg si at jeg syns reaksjoner og konsekvenser her var helt logiske og forståelige. Det er sånn jeg syns man burde gjøre. Heller det enn å la ungen kjøpe godteri, og deretter droppe Tusenfryd-besøket man hadde avtalt. Selv om barnet bryter en avtale, syns jeg ikke at de voksne skal gjøre det samme. Men å si at så mye godteri er uaktuelt, selv om det var egne penger, det syns jeg personlig er helt kurant.

Og til slutt må jeg legge til en liten ting. Hos oss ville vi mest sannsynlig gjort som deg i samme situasjon. Men i mange andre situasjoner vet vi at spesielt gutten på 7 trenger krystallklare beskjeder, og får han ikke det må vi til dels ta det på vår egen kappe hvis noe han misforstår. Jfr. en historie lengre ned hvor vi ga barna lov til å ta "is", vi hadde tenkt en men ungene tok tre hver. Vi hadde ikke begrenset det, og selv om vi da forklarte etterpå at vi hadde bare ment en, så ble det feil å straffe han for noe som strengt tatt var vår feil. Men dette skyldes jo at vi kjenner gutten vår og vet hvordan vi må håndtere han.

Bare hyggelig det. :-)