Håpløs(t)?

[Sissa3]

Jeg er ei dame på 41 år, som ikke vet mine arme råd!! Nå håper jeg VIRKELIG noen der ute har noen synspunkter på dette jeg nå skal skrive om. GJERNE MENN også! (For det er jo selvsagt en mann det gjelder) Er det meg som er håpløs?? Hør nå:

Har vært sammen med/samboer i 3 år. Kommunikasjonsproblemer er nå enda èn ting. Det er jo dette med å forstå at menn er fra Mars og kvinner fra Venus...

Men jeg opplever at mitt problem dreier seg om noe mer enn det?!

1. Jo, kommunikasjonen vår er heller skral. Ting som blir sagt misforstås etc Dette jobbes med kontinuerlig, når HAN vil snakke. For ofte nekter han! Og her nærmer jeg meg kjernen...

2. Han er en ganske så lukket person, mens jeg er åpen av natur. Jeg mener bl.a at når man har lyst til å dele resten av livet med et menneske, så "gir man seg hen" på den måten at man også deler ting, fra barndom, oppvekst, etc Dette vil ikke samboer. Jeg er av den oppfatning av at mye av det man har opplevd på godt og vondt er med på å forme den personen man blir som voksen, og at innsikt i dette hos hverandre kan bidra til å styrke forholdet. Man viser hverandre TILLIT ved å dele, + at man får et bedre grunnlag for å forstå hverandre (reaksjonsmåter osv) En slik åpenhet fører også til nærhet, og en følelse av å være "ett". (Det handler for meg om dette med å både kunne gråte og le sammen)

Det kan også dreie seg om hverdagslige ting, som at han får vite noe om noen, men sier ingenting til meg om det...Lojalt nok, men samtidig opplever Jeg det som manglende tillit til meg. Jeg må evt få høre det fra andre personer...Enda han burde vite at jeg er tett som ei potte om det jeg evt hadde fått vite!!

Disse tingene bidrar til at jeg opplever en slags mur mellom oss. Jeg føler en veldig to-somhet i noe som burde vært så annerledes. Jeg har vært i et forhold der denne nærheten jeg nå savner, til fulle var på plass...og det var så godt og føltes så riktig! Er det jeg som er for kravstor?

Jeg må tilføye at jeg selvfølgelig er av den oppfatning at man også skal ha lov til å være enkeltindivider i et forhold, og ha respekt for hverandre som den man er. Men jeg mener bare at "grunnmuren" må være til stede!

Mannen jeg snakker om har selvsagt masse gode sider også, ellers hadde jeg nok vært ute av forholdet for lenge siden. Men det er enda et problem:

3. Han er også svært lukket når det gjelder sex.

Jeg er vel ikke annerledes enn gjennomsnittet på det feltet, (kunne gjerne hatt sex 1-2g pr uke f.eks.) men han har vel tatt initiativ så det kan telles på ei hånd i løpet av et år. Jeg tar initiativet innimellom, men blir ofte avvist. Kan f.eks prøve å stryke litt på han etc, men da er han ganske snart opptatt av noe annet han "må" gjøre. Og hvis/når vi først har sex, er han ganske passiv. Men joda, ting fungerer for han fysisk, det er ikke det det handler om. Han har vært slik som dette nesten fra første stund(kanskje ikke de aller første gangene)

Ja, jeg har prøvd å snakke med han om dette! Han sier selv at han bare har lite behov...men han hadde visst ofte nok one-night-stands da han var singel...

Disse tingene gjør som sagt at jeg føler en mur mellom oss, jeg føler meg halv i forholdet, og føler også manglende tillit fra hans side. Opplever det som om jeg skyves lenger og lenger bort...

Har tatt opp alt dette med han. Han sier selv at han har det best med å holde ting for seg selv og at han likevel kan føle seg som ett i et forhold.

Har jeg et urealistisk bilde på hva jeg ønsker meg i et forhold?

Hva bør jeg gjøre?

Jeg elsker han jo så inderlig....

[Gjest mallet]

Det kan hende du forventer litt mye. Jeg er kvinne, men kanskje litt mer som din samboer. Jeg forteller gjerne om ting som har hendt meg tidligere i livet, men ikke alt, og det er mye mannen min ikke vet om meg. Ikke at det egentlig er hemmelig, men det føles likevel ikke naturlig for meg å fosse ut med hele livshistorien min. Det kommer litt etter litt når det føles naturlig.

Når det gjelder å fortelle videre ting jeg har hørt av andre, så forteller jeg aldri mannen min om ting som er fortalt meg i fortrolighet, selv om jeg stoler på at han ikke forteller det videre til andre. Vi er to personer, ikke en, og folk må kunne stole på at det de har fortalt meg, det har de fortalt *meg*, ikke mannen min.

[Lillemus]

Jeg er litt enig med deg og litt enig med mannen din. Synes det er knallkoselig å høre om kjærestens barndom og ungdomstid og deler gjerne med ham om min egen også. Men jeg antar det er ting han velger ikke å fortelle meg, på samme måte som det er ting jeg ikke forteller ham om meg selv, fortid er tross alt fortid, selv om den har formet oss til den vi er nå i dag.

Og det med at han ikke deler ting andre forteller ham med deg synes jeg er helt riktig. Ting fortalt ham i fortrolighet er jo ikke ment for deg, men for ham. Hvis vedkommende mente at du også burde vite det så hadde h*n vel sørget for å si at mannen din kunne fortelle det eller fortalt deg det selv.

[Gjest Valnøtt]

Jeg er enig med mallet og Lillemus.

Det en av oss får vite fra noen som kun er ment fortalt til en av oss blir der. Vi er jo to og ikke en.

Og på resten så handler det om å møtes på veien. Gi litt selv og få litt tilbake.

[Sissa3]

Det kan hende du forventer litt mye. Jeg er kvinne, men kanskje litt mer som din samboer. Jeg forteller gjerne om ting som har hendt meg tidligere i livet, men ikke alt, og det er mye mannen min ikke vet om meg. Ikke at det egentlig er hemmelig, men det føles likevel ikke naturlig for meg å fosse ut med hele livshistorien min. Det kommer litt etter litt når det føles naturlig.

Når det gjelder å fortelle videre ting jeg har hørt av andre, så forteller jeg aldri mannen min om ting som er fortalt meg i fortrolighet, selv om jeg stoler på at han ikke forteller det videre til andre. Vi er to personer, ikke en, og folk må kunne stole på at det de har fortalt meg, det har de fortalt *meg*, ikke mannen min.

Har fått 3 ganske like svar nå ja...og takker for dem! Godt å høre at andre har andre meninger enn meg selv, søster og svoger...(Kun dem jeg har drøftet dette med...)

Lurer på om dette er noe som kan endre seg med alder og erfaring fra ulike forhold?

Og...hva med sex-biten? Noen tanker om det?

[Lillemus]

Har fått 3 ganske like svar nå ja...og takker for dem! Godt å høre at andre har andre meninger enn meg selv, søster og svoger...(Kun dem jeg har drøftet dette med...)

Lurer på om dette er noe som kan endre seg med alder og erfaring fra ulike forhold?

Og...hva med sex-biten? Noen tanker om det?

Sex-biten høres nitrist ut. Men jeg har vært i et sånt forhold selv, hvor jeg var den passive part. Jeg tror rett og slett kjemien aldri stemte, for det er overhodet ikke sånn i det forholdet jeg er i nå!

Jeg hadde ikke orket å være i et forhold der jeg til stadighet ble avvist i sengen. Selvfølgelig har man lov til ikke å orke hver gang, for all del!, men når hovedregelen er at man blir avvist og de seksuelle behovene er svært forskjellige så hadde jeg nok droppet ut ganske raskt.

[Sissa3]

Sex-biten høres nitrist ut. Men jeg har vært i et sånt forhold selv, hvor jeg var den passive part. Jeg tror rett og slett kjemien aldri stemte, for det er overhodet ikke sånn i det forholdet jeg er i nå!

Jeg hadde ikke orket å være i et forhold der jeg til stadighet ble avvist i sengen. Selvfølgelig har man lov til ikke å orke hver gang, for all del!, men når hovedregelen er at man blir avvist og de seksuelle behovene er svært forskjellige så hadde jeg nok droppet ut ganske raskt.

Uff ja...Det blir til at man nesten ikke har lyst til å ta initiativet lenger... Det er jo ganske så deprimerende å føle seg "ikke-begjært"

Har vært i forhold tidligere hvor det nesten har vært for mye av det gode ;-) men heller DET, sier jeg nå...

Min eldre søster råder meg til å "starte på nytt", for "Du er enda ung, flott og sprek," som hun sier. Jeg vet ikke jeg... :-( Ikke lett! Har ikke lyst til å være på evig leit heller. Har tross alt også vært gift tidligere...

[Gjest mallet]

Har fått 3 ganske like svar nå ja...og takker for dem! Godt å høre at andre har andre meninger enn meg selv, søster og svoger...(Kun dem jeg har drøftet dette med...)

Lurer på om dette er noe som kan endre seg med alder og erfaring fra ulike forhold?

Og...hva med sex-biten? Noen tanker om det?

Sex-biten høres ikke ut som noe jeg selv hadde ønsket å leve med.

Når alt kommer til alt er det jo du selv som må avgjøre om du ønsker å leve i forholdet slik det er, om det ikke er noe håp om at det vil forandre seg. Tingene du beskriver virker mer som utslag av ulik personlighet enn av dårlig kommunikasjon - kommunikasjon kan løses, men personlighet er ikke så lett å forandre.

Du kan ikke forlange at han blir mer åpen og får større sex-lyst, men du kan bestemme at du selv ønsker en partner som er mer lik deg selv på disse punktene. Eller så kan du bestemme at du er villig til å leve med disse delene av personligheten hans fordi han har andre gode sider som gjør at du totalt sett trives i forholdet.

[Sissa3]

Sex-biten høres ikke ut som noe jeg selv hadde ønsket å leve med.

Når alt kommer til alt er det jo du selv som må avgjøre om du ønsker å leve i forholdet slik det er, om det ikke er noe håp om at det vil forandre seg. Tingene du beskriver virker mer som utslag av ulik personlighet enn av dårlig kommunikasjon - kommunikasjon kan løses, men personlighet er ikke så lett å forandre.

Du kan ikke forlange at han blir mer åpen og får større sex-lyst, men du kan bestemme at du selv ønsker en partner som er mer lik deg selv på disse punktene. Eller så kan du bestemme at du er villig til å leve med disse delene av personligheten hans fordi han har andre gode sider som gjør at du totalt sett trives i forholdet.

Du skriver skremmende likt med det jeg selv tenker...og innser!!!

Jeg VET at jeg har behov for noe annet enn jeg har/får (har prøvd å godta ulikhetene + å fortrenge dem) men....klarer ikke å bryte ut! Fornuften og følelsene sloss som bare det!!! Frustrerende!

Ja kommunikasjon er èn ting...og vi er faktisk enige om å ta et prep-kurs.... men så er det dette med de individuelle forskjellene da :-(