prøvde å snakke men..

[sola60]

I går prøvde jeg å finne ut hva mannen i forholdet ville. Jeg dspurte ham rett ut hva han ønsket, skulle vi fortsette å bo sammen eller skulle jeg flytte? Jeg fikk først ikke noe svar, så at det fikk jeg bestemme - det var jo jeg som hadde noen mening om det. Det burde ikke komme som en overraskelse for ham at jeg spurte for vi hadde snakket om rydding og at jeg ikke orket å leve slik en stund før, men da gikk han.

Hvordan skal jeg tolke dette? Er det virkelig helt likegyldig for ham om jeg bor der eller ikke? Bryr han seg ikke om ungene heller?

Jeg har prøvd å snakke til ungene om at jeg ikke trives her lenger og at pappa og jeg ikke er kjærester lenger, men DE trives jo og klarer nok ikke å forestille seg noe annet.

Jeg er redd for framtiden, økonomi, ungenes reaksjon - ja alt!!!

[Gimmick]

Jeg må si jeg begynner å lure litt... forstår jeg det riktig når du sier du har snakket med ungene før du har tatt et valg?? Det er da litt av en byrde å legge på ungene!!!! Stakkars!

[sola60]

Jeg må si jeg begynner å lure litt... forstår jeg det riktig når du sier du har snakket med ungene før du har tatt et valg?? Det er da litt av en byrde å legge på ungene!!!! Stakkars!

jeg har bare prøvd å forklare ungene hvorfor jeg er så utafor og hvorfor mamma og pappa ikke snakker sammen mer. De er jo gamle nok til å forstå alt som foregår. den ene er 15 og den andre 8 år

[Gjest Valnøtt]

Dette skal du tolke som at det er på høy tid med en time på familievernkontoret. Er det sånn at dere går hverandre på nervene og holder på å bli sprø av hverandre og ingen av dere gidder å heve et øyenbryn ved tanken på å bli alene, så er det gått mer enn langt nok til at det er på tide å sette seg ned og ta noen avgjørelser med hjelp derfra.

Og jeg synes det er greit at du snakker med ungene om det når de er så store, men ikke involver dem i prossessen slik at de føler at de har ansvar for det som skjer i den.

[sola60]

Dette skal du tolke som at det er på høy tid med en time på familievernkontoret. Er det sånn at dere går hverandre på nervene og holder på å bli sprø av hverandre og ingen av dere gidder å heve et øyenbryn ved tanken på å bli alene, så er det gått mer enn langt nok til at det er på tide å sette seg ned og ta noen avgjørelser med hjelp derfra.

Og jeg synes det er greit at du snakker med ungene om det når de er så store, men ikke involver dem i prossessen slik at de føler at de har ansvar for det som skjer i den.

Ja, jeg tror det er neste skritt. Det er for å unngå at ungene skal få tanker om at det er deres skyld jeg prøver å forklare dem hva som foregår. Jeg har sett nok av det i jobben min. Unger lager seg så mange rare tanker som ikke voksne ser logikken i og ofte tar de ansvar for mor og fars problemer selv om det ikke har noe med dem å gjøre.