Hypokondri?

[Gjest 1979gutt]

Jeg er nok en hypokonder, eller kanskje en som lider av angst, eller kanskje begge deler? Jeg føler meg ikke psykisk syk, snarere tvert om. Jeg er nyforelsket, har et bra sosialt liv og grei økonomi. Jeg har det i utgangspunktet bra, men har fysiske symptomer som plager meg. Historien starter i april 2007. Det er dagen etter bursdagen min, og jeg holder på rydde etter festen i det jeg merker smerter i venstre hånd. Det er som om den uten grunn har sovnet, og den våkner ikke før etter en halvtime. I løpet av de neste dagene har jeg flere slike episoder hvor armer, bein eller fingertupper sovner i 30-40 minutter av gangen. Såkalte parestesier. Jeg bestemmer meg for å gå til lege etter en uke med parestesier. Jeg drar dit egentlig ganske lett til sinns. Jeg har aldri vært redd leger, jeg har nesten aldri vært syk, og så for meg en bagatell. Isteden gjorde legen en tabbe som fikk snøballen til å rulle, noe han selv har beklaget etterpå. Han begynte å snakke om MS, svulst, diabetes og at vi måtte ta MR-sjekker og blodprøver for å se at det ikke var noe farlig. Etter å ikke ha vært syk i det hele tatt i 28 år så går jeg altså til legen med noen rare greier jeg aldri har kjent før, og han begynner å snakke om MS. Jeg ble pissredd. Og ser i ettertid klart at jeg i denne perioden utviklet angst og hypokondri. Jeg var overbevist om at jeg hadde fått MS. Jeg tilbrakte timesvis foran dataskjermen og bedrev selvdiagnostisering. Etter hvert ble jeg grundig utredet, med MR, spinalpunksjon, besøk hos øyelege og nevrolog. Jeg klagde på – og kjente – parestesier som hoppet og sprang over alt i kroppen: hender, føtter, lår, ansikt. Det var hodepine, sviende følelse som når du er solbrent, og det var smerter i selve øyeeplet. Konklusjon: Ingenting. Et hav av blodprøver ble tatt. Ikke diabetes, ikke stoffskifteproblemer, ingenting, Jeg leste også om hypokondri og psykiske reaksjoner, og skjønte at det stemte godt for meg. Frykten og problemene klinget av utover høsten. Men i desmeber kom de tilbake etter at jeg fikk beskjed om at jeg trolig har hatt optikusnevitt en gang, trolig i april da det hele startet. Jeg hadde følt meg frisk, men øyesmertene som jeg ikke hadde kjent siden april/mai kom tilbake, parestesien returnerte med full kraft, det samme gjorde angsten og hodepinen. Nå var det i gang med selvdiagnostiseringen igjen. Jeg var som en ulv over internett og helseleksika. Jeg dreiet samtidig inn på angst. ”Hmmm.... Var det kanskje det jeg hadde?” Jo mer jeg leste om GAD, jo mer passet det på mine symptomer. Jeg skiftet dermed fokus! Fra å være redd MS ble jeg nå redd angst. Jeg ble overbevist om at jeg hadde GAD, og typiske fysiske GAD-symptomer skyllet inn over meg. For føreste gang kjente jeg svimmelhet, tilknyting i brystet etc. Og jeg leste at GAD var kronisk. Jeg ble livredd for å ha angst resten av livet. Men etter bare en time hos psykolog og bruk av trim og johannesurt har det gått bedre. Ut over våren og sommeren har jeg vært i bra form. Mange av de fysiske symptomene har fortsatt vært der, men nå som et bakteppe. Etter ny kontroll hos nevrolog i juni fikk jeg utskrevet ”Neurontin” i håp om at det skulle bedre på mitt fremste fysiske symptom, brennende følelse i lår og bein, samt lett tremor i fingrene. Jeg var nå i bra form i toppeasjen, men slet altså litt – men levelig – med kroppslige ting. Jeg tok medisinen og sluttet med johannesurt. Neurontinen virket imidlertid ikke. Jeg fikk ikke bedring, snarere merket jeg at jeg begynte å glemme ting. Klarte ikke huske navn etc. Dette skremte meg, ikke minst ettersom jeg har en krevende jobb hvor god husk er viktig. Så jeg konkluderte med at dette virker ikke, og sluttet med medisinen. Dette var for vel fjorten dager siden. Det var kanskje ikke lurt? Du skal vel helst trappe ned på slike sterke medisiner. Samme helgen som jeg sluttet var jeg to dager på fylla, søndagen var jeg helt jævlig fyllesjuk samt at jeg hadde skikkelig angstsymptomer med svetting, skjelving og hodepine med susing i ørene. Etter et par dager kom en knallhard sommerforkjølelse, som gjorde at allmenntilstanden ble skral. Nå i helgen dro jeg i bryllup. Jeg følte meg jævlig. Parestesiene, den brennende og numme følelsen i føttene, svettingen, skjelvingen og ikke minst svetting kombinert med ordinære forkjølelsessymptomer slo inn for fullt. Og med kroppslig forverring kom de negative tankene som jeg i månedsvis hadde holdt i sjakk tilbake for fullt. ”Har jeg GAD? Er det noe nevrologisk? Nei, nei, det er jo angst! Jeg er psykisk syk! Folk ser det sikkert på meg! Ser de at jeg skjelver! Ser de at jeg svetter unormalt mye? Hvorfor har jeg det ikke bra nå som jeg skal ha det bra?” Disse tankene raste gjennom hodet mitt og ødela nesten det som skulle – og var – en fantastisk bryllupshelg hvor kameratgjengen ble samlet for å feire en av mine beste kompiser. Jeg svettet, følte meg generelt dårlig, hadde parestesier, det gikk ilninger nedover ryggen. Selv alkohol hjalp ikke. Tidligere har alle plager forsvunnet etter et vist antall angstfordrivere. Denne gangen gikk jeg i en ond sirkel og kvernet og tenkte på plagene mine helt til jeg var sørpefull. Først da bedret det seg. I etterkant har jeg blitt noe bedre. Men fortsatt – nå er vi fire dager etter bryllupet – så svetter jeg for den minste ting. Bare det å gå opp en trapp utløser Nilen i panna mi og Amazonas på ryggen. Riktignok er jeg noe overvektig, og det har vært fantastisk sommertemperatur i det siste, men min svetting har vært langt over det som er normalt. Har nå kjøpt inn aluminiumklorid-deodorant. Jeg har hatt mer intense skjelvinger enn noen gang. Det er bedre nå, men ikke helt borte. Jeg har hatt hodepine i en uke i strekk, med stikking, øyesmerter og susing i ørene. Jeg har hatt hjertebank og ilningene er der ennå. Spesielt hvis jeg snakker med folk og ubevisst tenker ”ser de at jeg er syk?” Og stivheten og melkesyrefølelsen i lårene som har vært der i halvannet år er der hele tiden. Går jeg opp en trapp er det som jeg akkurat har gjennomført en fjelltur. Skyldes dette at kroppen er bi helspenn. Synes også jeg har blitt sløvere, mer klumsete og mer glemsk. Det var jo dette jeg tiskrev Neurontin, og grunnen til at jeg sluttet med de tablettene. Jeg har resept på mer, men har nå igjen – fra og med mandag – startet opp med johannesurt og omega3 isteden. 1. Ut fra mine beskrivelser, tror du jeg er hypokonder, eller har jeg angst, eller har jeg begge deler? 2. Jeg klarer ikke slippe tanken om at det er ett eller annet nevrologisk – ikke MS, den frykten er nok borte – som allikevel ligger i bunn, og at det er helseangst oppå der. Jeg er 100 prosent overbevist om at hvis de kroppslige symptomene forsvant eller roet seg, slik som i høst og vår, så ville jeg føle meg mye bedre. Er et slik scenario realistisk? 3. Mange av symptomene mine er lett å kjenne igjen når jeg leser om angst (jada, å lese seg i hjel på Lommelegen og andre lignende sider er vel ikke bra for meg, men i april i fjor, i desember i fjor og nå i helgen har jeg ikke klart å holde meg unna) – men parestesier og nevrologiske utfall, kan det forklares med angst og eventuelt depresjon?? Eller må det være noe annet polynevropatisk bak? Er det virkelig mulig at psyken skaper slike somatiske plager? Er det psykosomatisk det jeg utsettes for? Et eksempel: Jeg kjenner øyesmerter i mai, går til øyelege og tar VER-undersøkelse, kjenner ingenting i øyet resten av året, desemberdagen jeg får beskjed om at ”Hei, du hadde visst synsnervebetennelse i mai” så kommer øyesmertene tilbake! 4. Hva i helsike kan gjøres? Neurontin var en bommert, johannesurten hjalp jo litt på toppetasjen, men fjernet ikke de fysiske plagene. Hva skal jeg gjøre? 5. Er betablokkere en løsning? Jeg er 110 prosent overbevist om at forsvinner/dempes de fysiske symptomene, så vil alt gå mye lettere. Betablokkere tar jo svetting, skjelving og hjerteklapp, gjør de ikke? Jeg har en medfødt hjertefeil med hull i en skillevegg. En hjertefeil jeg aldri har merket noe til, problematiserer det bruk av denne og andre typer medisin? 6. Hva med antidepresiva, hvordan hjelper det mot angst? Jeg føler meg jo noenlunde OK i toppetasjen, kan SSRI-preparater fjerne de kroppslige plagene mine? Kan angsten min, om det nå er GAD eller helseangst, behandles med medikamenter. Lyrica? Hva med bivirkninger? Alkohol? Bilkjøring? Sex? Tidligere henvendelser: http://www.doktoronline.no/qa/forum/3/qa3597557.html http://www.doktoronline.no/qa/forum/3/qa3617374.html http://www.doktoronline.no/qa/forum/3/qa3766535.html Hilsen mann på 29 år, med som du ser, mye på hjertet!