ekteskapstrøbbel

[deepest]

Min kone er 31 og jeg 35 - gift i 6 og sammen i 8 år med to barn på 1 og 5 år. De siste årene har ikke vært noen dans på roser - vi er begge godt utdannet med gode jobber og jobber mer enn nok i tillegg til hobbyer++. jeg har vært mest aktiv på hobby-fronten, men har kuttet ut flere ting for å prioritere familien. min største dårlig side er utålmodighet - det har dessverre resultert i kommentarer fra min side som ikke alltid er like hyggelige. jeg mener ikke noe vondt med dem, men i tillegg er min stahet slik at jeg ikke vil "tape". Min kones verste side er at hun gir meg 0 % oppmerksomhet. jeg skjønner at barna går foran alt, men jeg forlanger kun mer enn 0 % - jeg har sagt at jeg ikke tenker på sex i det hele tatt med den gode berøringen/armkrok i sofaen etc. min kone sa for 5 uker siden at nå var hun i kjelleren og vill ha tid for seg selv - hun orket ikke den kjeftingen hjemme (gjaldt begge veier - blir ekstra slitent når barna er masete). jeg sa at det å ikke bo sammen løser ingenting - min barn skal våkne opp med kona og meg hver dag for det har de best av. jeg sa at hun kan få den tiden hun vil for å finne tilbake til "elsker-følelsen" og at vi gjerne kan snakke med tredjepart - vi satt da rolig på verandaen med rødvin og snakket i en rolig tone sammen (hun foreslo tredjepart tidligere i vår men da hevet begge stemmen og intet godt kom ut av det). fem dager etter hennes "advarsel" hadde vi seksårs bryllupsdag - jeg ordent barnevakt hos svigers (som vet om at vi er inne i en down-periode) og vi tok middag/revy ute - det var veldig koslig sa min kone. hun sa inneværende uke at jeg har forandret meg enormt etter at hun sa fra og at hun liker meg slik jeg er nå - jeg har det også bedre selv med mindre stress og jeg trenger ikke kommentere trivialiteter i hverdagen som kan skape dårlig atmosfære. hun sa hun er glad i meg og bryr seg om meg og "trenger bare tid", hun sa til og med at jeg var kjekk! til bryllupsdagen hadde jeg egentlig tenkt til å overraske henne med hotell++ - jeg har gått på en coachingstudium siste halve år som har gitt meg en delvis brutal innsikt i meg selv og ville si unnskyld til min kone for at jeg hadde vært som jeg var. det er ingen andre inne i bildet for noen av oss - det orker ingen av oss tanken på. til høsten skal vi på familietur en uke til Eurodisney, jeg skal på HV-øvelse så vi får tid både sammen og hver for seg. vi har etter min kones "advarsel" planlagt tur til Kina i januar så det betyr vel at hun/vi ønsker å få til livet igjen!? fysisk kontakt om dagen er det lite av - istad ga hun meg en klem og et kyss på kinnet da hun dro på jobb og var godt!

Jeg elsker min kone så høyt at det gjør vondt (sitter hver kveld og ser på gamle bilder, bryllupsflm etc og griner litt for meg selv) og vil gjøre alt for hun/vi skal finne tilbake til den gode perioden og følelsen. Har noen tips eller kommentarer?

[mrxx]

Dere gjør som svært mange, dere stresser , stresser og atter stresser i stedenfor å lære dere å nyte livet og så glemmer dere hverandre midt oppe i alt dette.

Jeg fatter ikke hvorfor dere legger opp til å ikke gjøre noe annet enn å stresse. Hverdagen kan være stress nok om man ikke legger opp til det selv i tillegg.

Hobbyer er viktig å ha, men lær dere å tusle med det, istedenfor å være med på alt.

Det blir jo ikke tid til noe annet enn hverdagslige ting, barn og jobb ut av dette.

Sett av tid til hverandre, ikke minst vis i hverdagen hvor mye partneren og barna betyr. Det er jo det som gir varig kjærlighet.

[sepsi]

Når et forhold skranter er det ikke hyggelig for noen parter. Jeg kjenner meg godt igjen, men det som skiller seg fra oss er at vi ikke har småbarn.

Men da vi også hadde vært i lag i seks år, så var jeg lei. Jeg ville ut av forholdet og var fortvilet...

Jeg fortsatte i dette forholdet, men følte meg ikke elsket.

Etter å ha følt meg som et vissent blad, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg fortsatt var attraktiv og at det fortsatt var noen som snudde seg etter meg..

Min partner oppdaget også at det var noen som prøvde å sjekke meg opp selv om vi begge var tilstede.Det var en oppvekker, ja for oss begge to..

Alt i alt, endte det godt og vi fant tilbake til hverandre.

Uansett så er min erfaring det at slike oppvekkere trenger man som krydder i hverdagen, men anbefaler ikke utroskap!!

Ta en pause, dra på ferie alene!

[Gjest Notakvinnen]

Din eneste mulighet er vel å vise deg fra din beste side, og da må du gjerne også ha det bra med deg selv. Vær gjerne romantisk, men ikke sexpress. Dersom følelsnene hennes likevel er borte, er det ikke noe du får gjort med det. Annet enn å passe på at dere får en skilsmisse med barnas beste i tankene, og muligens vennskap.

[jubalong70]

Dere gjør som svært mange, dere stresser , stresser og atter stresser i stedenfor å lære dere å nyte livet og så glemmer dere hverandre midt oppe i alt dette.

Jeg fatter ikke hvorfor dere legger opp til å ikke gjøre noe annet enn å stresse. Hverdagen kan være stress nok om man ikke legger opp til det selv i tillegg.

Hobbyer er viktig å ha, men lær dere å tusle med det, istedenfor å være med på alt.

Det blir jo ikke tid til noe annet enn hverdagslige ting, barn og jobb ut av dette.

Sett av tid til hverandre, ikke minst vis i hverdagen hvor mye partneren og barna betyr. Det er jo det som gir varig kjærlighet.

Jeg underskriver på dette.

[deepest]

det har ordnet seg for oss :-) jeg tror vi begge trengte å gå i kjeller'n for å se på tingenes tilstand; og vi begge har erklært at vår kjærllighet er sterkere enn noen gang. vi har nå stresset ned og bruker tid på hverandre - og både kos og sex kommer av seg selv.

Takk til dere som ga meg tips!