Alvorlige sider i et forhold.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

Jeg ble sammen med en mann for vel fem år siden. Da hadde jeg små barn, eget hus, bil, drev å utdannet meg, var selvsikker og selvstendig.

Vi flytter etterhvert inn til ham siden min bolig var liten og i dårlig stand.

Problemene begynner ved at han ikke ønsker at vi kjøper ting sammen til huset ol. Han har huset fullt av møbler og mener jeg kan kjøpe ting hvis jeg selv vil. Historien fortsetter, og selv om mannen min er noe av det snilleste og enkleste noen kan ha så viser han noen svært sære og egosentriske sider også.

Han mener han har måttet gi slipp på så mye arbeid og fornuftige ting på fritiden at han derfor ikke har vært motivert til å gi meg den plassen jeg skulle hatt i huset her, og han stiller opp for barna men kommer aldri med en eneste ting å gjøre sammen med dem.

Jeg har mine dårlige sider, ingen tvil om det, og jeg setter høye krav til partneren min, jeg har vært alene med ungene siden de var helt små så jeg krever nok kanskje en god del mer enn andre kvinner. Men jeg er også veldig trofast, jeg er en mor til fingerspissene og en aktiv og god partner på mange områder. Trenger min mann hjelp så er jeg der og tar et realt skippertak, uavhengig om det er fysisk eller psykisk, om det gjelder å stable ved eller ringe på en mobil. Jeg går heller ikke ut, fester ikke, har få venner og er kun mor og partner på fritiden.

For meg så betyr det mest at vi får familieliv og forholdt på bena, så kan vi tenke folk og ting utenfor huset. For ham så er det viktigst å ha orden på alt utenom huset, så kommer det andre automatisk etterpå mener han.

Nå er jeg så nedkjørt av dette her at jeg har måttet begynne på antidepressiva. Jeg ser ingen glede i noe, og føler meg gammel, sliten og grå. Jeg føler jeg har kastet bort fem år av mitt liv, at jeg har vært dårlig mor i fem år siden jeg har brukt all min energi på foholdet. (gjør mye for ungene mine, de får ha masse venner hjemme, steller for dem støtt, handler alt de trenger, men savner å gjøre ting med dem, dra steder, ha litt spesielle ferier osv)

Jeg føler også at jeg når jeg traff ham så var jeg en sprek 35 åring med masse livsgnist, mens jeg nå er en betraktelig mer sliten 40 åring (jeg har for all del beholdt utseende, men fem år er jo noe det, om ikke annet så mentalt)

Jeg sitter i dag men en eiendom som nesten har forfalt i steden for å øke i verdi. Jeg bor i hans hus, har hans møbler, har ikke ordnet særlig selv her i huset. Har ikke hobbier, få venner (skammer meg såpass over tilstanden min at jeg har kuttet kontakten med de få gode vennene jeg hadde) Jeg føler jeg ikke stiller opp nok for ungene og jeg begynner å slite veldig på jobben.

Jeg skjønner at jeg trenger å finne meg selv igjen, finne et liv og forberede meg på mulige forandringer i fremtiden.

Men jeg vet ikke hva jeg skal tillate meg. Jeg er skeptisk på fremmede mennesker, og orker ikke pågående mannfolk, så det enkleste for meg er å unngå mennesker eller ha kontakt med de jeg kjenner fra før. Desverre så er det gjerne snakk om xer. Jeg har xer som driver med ting jeg har lyst til å begynne med, det er xer som har tilgang på informasjon og som kan hjelpe.

Selv om jeg ikke føler jeg gjør noe galt ved å ta opp tråden med xer så er det unektelig veldig "ikke meg" å gjøre sånt. Men ved å gjøre det så kan jeg få en mulighet til å få kommet meg litt bort i ny og ne, få tatt opp en veldig ønsket hobbi, fått smilt og ledd litt i det hele tatt.

Samtidig som det virkelig trengs nå, for nå er jeg veldig langt nede, så er jeg redd for at jeg skal ødelegge ting for ungene mine. De har jo tross alt også vært i dette forholdet i fem år. Er det egoistisk å tenke så mye på meg selv at jeg risikerer å bryte forholdet med en stefar de virkelig trives meg og er glad i? Skulle jeg heller prøve å ta meg sammen, pusle litt for meg selv og iallefall holde ut til ungene er store?

Hva kan jeg spandere på meg selv? Hva kan jeg gjøre for meg selv? Kan jeg ta opp et lån på 100.000 til hobbyen min bare fordi jeg har råd til det og fordi det kan gi ungene og meg en mulighet til små fine utflukter og turer/tider sammen. Det kan jo være at jeg må flytte ut herfra og kjøpe meg et nytt hus.

Problemet mitt er at jeg har mistet alt av dømmekraft ovenfor meg selv. Jeg vet ikke lenger hva jeg fortjener, hva jeg skal tillate å gjøre for meg selv, hvor grensene går for det å gjøre viktige ting for seg selv for å overleve eller om det kan kalles skadelig for forhold/ikke korrekt.

Jeg føler jeg ikke har noe igjen. I dag er jeg bare et ulykkelig menneske, en mor med verdens dårligste samvittighet. Og jeg vet ikke om alle de vonde følelsene jeg har skyldes en dårlig partner eller om jeg faktisk ikke er god i hodet selv.

Jeg har foreslått for ham å oppsøke familieterapaut og familierådgivning, men han vil ikke. Han synes det virker dumt, samt at han er helt sikker på at de vil si til oss at vi overhode ikke passer sammen og at det ikke er sjangs i hele tatt for at vi skal klare å få dette til å fungere.

Føler meg som det verste mennske på jord i blandt, som en halvgal tulling. Jeg har fått en tristhet og et sinne som jeg omtrent ikke kan kontrollere, og jeg vet ikke lenger om det er min mann som har bidratt til dette eller om jeg faktisk ikke er god selv.

Noen som kan hjelpe så er jeg svært takknemmelig.

Inntil nå har jeg gjort alt riktig, er ikke ute og fester, har ikke kontakt med xer eller andre "skumle" personer, gjør ingen ting som kan engste min mann osv. Men nå begynner det å skrike i meg og jeg føler at jeg må gjøre noe for ikke å miste forstanden, begynne med hobbyer selv om det involverer xer, ta en tur på byen i blandt for å kunne føle meg atraktiv igjen osv.

Skal jeg tillate meg slikt eller skal jeg ta meg selv i nakkeskinnet og psyke meg til å pusle rolig her hjemme som før slik at jeg ikke risikerer forholdet, først og fremst med tanke på ungene. Og jeg er veldig glad i mannen min også da, veldig, og han sier han er veldig glad i meg.

[Gjest been there - done that]

Selv om du sier du er glad i mannen din synes jeg du skal forsøke å flytte for deg selv. Ingen sier at forholdet behøver å ta slutt selv om dere bor hver for dere.

Kjærestetiden er ofte rosenrød, samboertid kveler kjærligheten.

Jeg har selv levd i et forhold som du beskriver, og først etter at jeg flyttet for meg selv sammen med barna mine så jeg hvor ulykkelig mannen gjorde meg - til tross for kjærligheten.

Du har også - som jeg hadde - en mann som ikke vil forsøke å gjøre annet enn det han gjør, familierådgiver er skumle greier.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

Selv om du sier du er glad i mannen din synes jeg du skal forsøke å flytte for deg selv. Ingen sier at forholdet behøver å ta slutt selv om dere bor hver for dere.

Kjærestetiden er ofte rosenrød, samboertid kveler kjærligheten.

Jeg har selv levd i et forhold som du beskriver, og først etter at jeg flyttet for meg selv sammen med barna mine så jeg hvor ulykkelig mannen gjorde meg - til tross for kjærligheten.

Du har også - som jeg hadde - en mann som ikke vil forsøke å gjøre annet enn det han gjør, familierådgiver er skumle greier.

Tusen takk for svar.

Jeg har sakt til ham at det nok hadde vært det beste, at vi bodde hver for oss og så fikk forholdet gå som det gikk.

Men vi er ringinvolverte, og jeg har kviet meg for å gå til dette steget pga ungene og den praten de må fronte. Det er også masse familie, bekjente, venner som ikke gjør ting på en slik måte selv, og det ville bli veldig mye styr og prat og vanskelige situasjoner.

Så det virker så vanskelig.

Derfor hadde jeg håpet å finne meg et liv på siden, slik at jeg kunne begynne å le igjen, leve igjen, og få opp glød, spirit og pågangsmot. Men så var det dette med grenser da, hva kan jeg som partner tillate meg, hva kan jeg som mor tillate meg, har jeg rett, har jeg lov, er jeg dum.

Osv.

[Gjest personlige grenser]

"Er det egoistisk å tenke så mye på meg selv at jeg risikerer å bryte forholdet med en stefar de virkelig trives meg og er glad i? Skulle jeg heller prøve å ta meg sammen, pusle litt for meg selv og iallefall holde ut til ungene er store?

"

Ja det synes jeg er galt. Jeg synes du skal sette personlige grenser for deg selv i forholdet. Du må slutte å gjøre så mye for andre. Lytt og lær (tar sin tid) til å kjenne dine behov. Sette grenser for deg selv uten å kritisere. Finn et likeverdig forhold. Snakk med mannen din. Si at du ønsker en foranring men for all del ikke kritiser ha. , så går det bra skal du se. Det er ikke noe galt med mannen din med men kommunikasjonen mellom deres må bli bedre. Men gjør ham forberedt på en forandring .

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

"Er det egoistisk å tenke så mye på meg selv at jeg risikerer å bryte forholdet med en stefar de virkelig trives meg og er glad i? Skulle jeg heller prøve å ta meg sammen, pusle litt for meg selv og iallefall holde ut til ungene er store?

"

Ja det synes jeg er galt. Jeg synes du skal sette personlige grenser for deg selv i forholdet. Du må slutte å gjøre så mye for andre. Lytt og lær (tar sin tid) til å kjenne dine behov. Sette grenser for deg selv uten å kritisere. Finn et likeverdig forhold. Snakk med mannen din. Si at du ønsker en foranring men for all del ikke kritiser ha. , så går det bra skal du se. Det er ikke noe galt med mannen din med men kommunikasjonen mellom deres må bli bedre. Men gjør ham forberedt på en forandring .

Tusen takk for svaret ditt.

Tro meg, jeg har vært veldig ærlig med mannen min, jeg har grått, skreket, tryglet, bedt, forklart.

Jeg har fortalt ham at jeg føler meg overkjørt, ikke hjemme her, at jeg savner diverse ting osv. Han sier han forstår, han sier jeg har rett, men plutselig godt uti diskusjonen så når han et stadie hvor han vipper over. Da kan han plutselig påstå at han aldri sier noe galt, aldri gjør noe galt, aldri krever eller forlanger noe, at det er meg og bare meg som er helt på villspor.

Han lærer heller ikke av situasjoner. Støtt sier han "jeg viste ikke, har ikke gjort før, var ikke klar over" osv. og jeg forklarer og gir store muligheter for at ting skal synke inn og at han skal skjønner, forvalte og gro inn i tankegang og situasjoner.

Men tre dager etterpå kan vi være i en annen situasjon, og da er vi tilbake i null igjen. Dette skjer gang på gang på gang.

Jeg skjønner at vi nå har diskutert oss dritt lei hverandre, og derfor har jeg bedt om at vi prøver hjelp utenfor. Men dette vil han altså ikke. Ikke er han klar for å kjøpe noe sammen, ikke synes han at vi kan ta sydentur sammen når forholdet er slik, ikke kan vi kjøpe møbler sammen eller forandre noe sammen i huset fordi at han jobber mindre når han er sammen med meg og da blir det mindre penger inn osv. osv. osv.

Jeg har kommet med masser av ideer for oss som familie, og oss som par. Men jeg får ikke gehør for noe. Mye kan han si seg enig i, mene er bra ol men det skjer aldri noe, han detter tilbake til sitt spor.

Jeg har nå innsett at jeg aldri bør forvente noe annet av ham enn det jeg har sett til nå. Han vil aldri bli den partneren jeg hadde forventninger til at han skulle være.

Det er tungt å innse såpass langt ute i et forhold, siden det jo er barn, venner og familie involvert. Derfor har jeg altså nå begynt å skjønne at det er viktig å få et egetliv før jeg går helt til grunne som menneske.

Jeg har bare problem med å vite livets grenser. Når er jeg en dårlig mor, når er jeg en dårlig partner. Nei, lett er det ikke.

[Gjest mallet]

Du skriver at du vurderer å bli for ungenes skyld. Men hva lærer de egentlig av dette? Av å observere et destruktivt forhold lærer de bare at det er greit å la seg tråkke på, greit å tråkke på andre. Slik du beskriver situasjonen synes jeg du og ungene bør flytte tilbake til ditt eget hus, og så kan du vurdere kjæresteforholdet over tid når du har fått rom til å se deg selv og dine behov i et klarere lys.

Samboeren din virker ikke villig til å leve livet *sammen* med deg, og når han ikke engang er villig til å sette av et par timer til familieveiledning synes jeg det sier noe om hva du og forholdet er verdt for ham. Kanskje det kan åpne øynene hans at dere flytter, kanskje ikke. Du skal i alle fall være svært sikker på at han har forandret seg før du velger å flytte tilbake. Ikke stol på fagre løfter. Hvis dere virkelig velger å satse på nytt bør dere kanskje vurdere å kjøpe en ny bolig i fellesskap i stedet for at du skal bo hos ham.

[mrxx]

Det jeg ikke skjønner er hvorfor dette hindrer deg i å gjøre masse fint sammen med barna, det kan du da gjøre selv om han ikke er med på det. Dra til syden da vel eller andere steder, jeg skjønner at du helst vil ha han med deg, men for å få en opplevelesestur med barna så trenger ikke han å være med.

Hvorfor begynner du ikke med hobbyen? Hva hindrer deg i det? Ikke vær så opptatt av å ha han med på alt, gjør det alene da.

Lær deg å lev litt mer i forholdet ditt, du stenger deg selv inne uten at du trenger det. Du kan da være så fri du bare ønsker i forholdet, skulle han ikke godta det så får du heller flytte.

Kanskje ved å leve livet, så er det lettere for deg å se om forholdet er liv laga også og ikke minst lettere å bryte ut.

Du trenger da ikke å sitte der med henda i fanget og ikke få gjort noe som helst.

Bortsett fra å finne ut om du skal fortsette å leve sammen med han eller ikke, så skjønner jeg ikke helt hva som hindrer deg i alt det andre du vil.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

Det jeg ikke skjønner er hvorfor dette hindrer deg i å gjøre masse fint sammen med barna, det kan du da gjøre selv om han ikke er med på det. Dra til syden da vel eller andere steder, jeg skjønner at du helst vil ha han med deg, men for å få en opplevelesestur med barna så trenger ikke han å være med.

Hvorfor begynner du ikke med hobbyen? Hva hindrer deg i det? Ikke vær så opptatt av å ha han med på alt, gjør det alene da.

Lær deg å lev litt mer i forholdet ditt, du stenger deg selv inne uten at du trenger det. Du kan da være så fri du bare ønsker i forholdet, skulle han ikke godta det så får du heller flytte.

Kanskje ved å leve livet, så er det lettere for deg å se om forholdet er liv laga også og ikke minst lettere å bryte ut.

Du trenger da ikke å sitte der med henda i fanget og ikke få gjort noe som helst.

Bortsett fra å finne ut om du skal fortsette å leve sammen med han eller ikke, så skjønner jeg ikke helt hva som hindrer deg i alt det andre du vil.

Du har helt rett, takk for svar.

Det som har hindret meg i å gjøre særlig med barna er at dette forholdet samt en del andre ting ellers i livet har krevet såpass av meg at det ikke har vært krefter til mer enn den vanlige hverddagen.

Jeg har heller ikke villet dra til syden alene med barna fordi jeg i det lengste har ønsket av vi skulle dra hele familien. Vi har jo gjerne kun mulighet til en tur i året og jeg har synes at det har vært galt at denne turen ikke skulle være for oss alle sammen. Og så har tiden gått, og det har ikke blitt noen tur.

Jeg både ser og skjønner nå at jeg skulle bare dratt, uten å forvente at dette var noe vi som familie skulle sittet og ha planlagt sammen. Jeg er desverre altfor "trofast" slik, for meg er det unaturlig masse slike ting. For meg så er det natulig at en familie drar på turer og gjør ting sammen til en viss grad for hverddagen og livet er såpass hektisk at vi alle trenger å se hverandre i andre lys, oppleve andre ting sammen, dele nytt sammen.

Jeg har veldig lyst til å begynne med hobbyen min. Men jeg trenger som sakt ekspertise og backup av andre for å begynne (veteranbil) Det var liksom der xene kommer inn. Har xer som kan være kompis og støttespillere, men jeg føler jo at jeg kjører over en grense her selv om jeg ikke gjør noe galt, hverken mentalt eller kropslig. men det er sånn jeg er.

Jeg ser masse muligheter med denne hobbyen for å holde mentale og kropslige i orden (mekking og stell selv på mørke lange vinderdager, innmelding i klubber etc på nettet osv) Og ikke minst så har jeg lyst til å pakke en liten ryggsekk og dra på treffer i hele Norge på sommeren. (både alene og med ungene)

Jeg har desverre vært altfor "devoted" til min mann og dette forholdet i disse årene. Så usunt "devoted" at jeg nesten har ødelagt meg selv. Nå er jeg rede for en forandring og det er liksom hvordan te meg og hvordan gjøre ting jeg sliter litt med.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

Du skriver at du vurderer å bli for ungenes skyld. Men hva lærer de egentlig av dette? Av å observere et destruktivt forhold lærer de bare at det er greit å la seg tråkke på, greit å tråkke på andre. Slik du beskriver situasjonen synes jeg du og ungene bør flytte tilbake til ditt eget hus, og så kan du vurdere kjæresteforholdet over tid når du har fått rom til å se deg selv og dine behov i et klarere lys.

Samboeren din virker ikke villig til å leve livet *sammen* med deg, og når han ikke engang er villig til å sette av et par timer til familieveiledning synes jeg det sier noe om hva du og forholdet er verdt for ham. Kanskje det kan åpne øynene hans at dere flytter, kanskje ikke. Du skal i alle fall være svært sikker på at han har forandret seg før du velger å flytte tilbake. Ikke stol på fagre løfter. Hvis dere virkelig velger å satse på nytt bør dere kanskje vurdere å kjøpe en ny bolig i fellesskap i stedet for at du skal bo hos ham.

Takk for svar mallet.

Ja, desverre så har nok ungene fått med seg en del av mitt triste og miserable liv og humør innimellom. Og det får meg til å føle meg som ennå en dårligere mor enn jeg føler meg fra før.

Jeg er helt enig i at vi burde flytte fra hverandre, og jeg er egentlig svært motivert for dette, men av hensyn til ungene, bekjente, venner, familie, prat på byen osv. så har jeg ikke klart å ta steget til nå.

Jeg tror jeg nå begynner å bli såpass moden for en forandring at jeg skal klare å ordne meg et liv på siden her, og det er nok lurt. Jeg har ikke noe å tjene på å bryte opp fullstendig uten krefter, totalt nedkjørt og omtrent på bar bakke. Da er det mye bedre hvis jeg klarer å komme meg mentalt først, ha omgangskrets, vennekrets og noe å klamre meg til hvis det skulle gå sånn i fremtiden.

Føler også at jeg nå er såpass vimsete psykisk, siden jeg er svært sliten av dette her. Hvis jeg fremdeles ønsker å dra når jeg har det bra med meg selv så kan jeg kanskje være mer sikker på at jeg gjør det riktige?

Det er viktig for meg å vite siden jeg har dratt meg ungene i dette her.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk for svar.

Jeg har sakt til ham at det nok hadde vært det beste, at vi bodde hver for oss og så fikk forholdet gå som det gikk.

Men vi er ringinvolverte, og jeg har kviet meg for å gå til dette steget pga ungene og den praten de må fronte. Det er også masse familie, bekjente, venner som ikke gjør ting på en slik måte selv, og det ville bli veldig mye styr og prat og vanskelige situasjoner.

Så det virker så vanskelig.

Derfor hadde jeg håpet å finne meg et liv på siden, slik at jeg kunne begynne å le igjen, leve igjen, og få opp glød, spirit og pågangsmot. Men så var det dette med grenser da, hva kan jeg som partner tillate meg, hva kan jeg som mor tillate meg, har jeg rett, har jeg lov, er jeg dum.

Osv.

Hei igjen :-)

Jeg tror det største sviket du kan gjøre mot barna dine er å lære dem at et forhold til en annen er så viktig at man skal utslette seg selv. Vil du like å se dine unger gjøre det i sine forhold, eller vil du heller se at de tar seg selv og egne behov på alvor?

Hvis du liker å skru veteranbil (tøff hobby), så skrur du veteranbil. Og trenger du hjelp av xen din og kan få det uten noe tull og ikke engang mannen din synes det er noe problem så er det ikke noe problem.

Du har jo en jobb. Og mannen din har en jobb. Og hvis to voksne mennesker med fulle jobber kan ha råd til å kjøpe så mye som en sofa sammen på fem år så er det på tide å gå over økonomien. Alvorlig talt - der det er vilje er det vei. Og er det ikke vilje så kommer man ingen vei heller.

Ta ansvar for deg selv heretter. Ikke la deg forfalle. Ikke bruk all tid og alle krefter på forholdet ditt. La forholdet ligge i dvale og gjør det du trenger å gjøre. Begynn med å reise på en hoppe på tur til syden nå før skolen begynner igjen. Gubben er med hvis han vil, ellers blir han hjemme, men du og ungene tar dere en tur.

Deretter tar du selvrespekten tilbake bit for bit og er deg og ikke en som går fulltid i rollen som samboer mens alt annet står på vent. Du blir ikke yngre - du må leve livet ditt, ikke vente gjennom det.

Så ser du an hva som skjer med forholdet. Er det liv laga så dør ikke forholdet av at du krever plass som menneske. Og er det ikke liv laga så har du prøvd altfor hardt altfor lenge. Det er på tide å overlate til noen andre å ta ansvar for seg, og på at du selv tar ansvar for deg.

Store klemmer :-)

[Gjest Dette går virkelig ikke bra.]

Hei igjen :-)

Jeg tror det største sviket du kan gjøre mot barna dine er å lære dem at et forhold til en annen er så viktig at man skal utslette seg selv. Vil du like å se dine unger gjøre det i sine forhold, eller vil du heller se at de tar seg selv og egne behov på alvor?

Hvis du liker å skru veteranbil (tøff hobby), så skrur du veteranbil. Og trenger du hjelp av xen din og kan få det uten noe tull og ikke engang mannen din synes det er noe problem så er det ikke noe problem.

Du har jo en jobb. Og mannen din har en jobb. Og hvis to voksne mennesker med fulle jobber kan ha råd til å kjøpe så mye som en sofa sammen på fem år så er det på tide å gå over økonomien. Alvorlig talt - der det er vilje er det vei. Og er det ikke vilje så kommer man ingen vei heller.

Ta ansvar for deg selv heretter. Ikke la deg forfalle. Ikke bruk all tid og alle krefter på forholdet ditt. La forholdet ligge i dvale og gjør det du trenger å gjøre. Begynn med å reise på en hoppe på tur til syden nå før skolen begynner igjen. Gubben er med hvis han vil, ellers blir han hjemme, men du og ungene tar dere en tur.

Deretter tar du selvrespekten tilbake bit for bit og er deg og ikke en som går fulltid i rollen som samboer mens alt annet står på vent. Du blir ikke yngre - du må leve livet ditt, ikke vente gjennom det.

Så ser du an hva som skjer med forholdet. Er det liv laga så dør ikke forholdet av at du krever plass som menneske. Og er det ikke liv laga så har du prøvd altfor hardt altfor lenge. Det er på tide å overlate til noen andre å ta ansvar for seg, og på at du selv tar ansvar for deg.

Store klemmer :-)

Tusen, tusen tak for et varmt svar Valnøtt. Igjen, for du har svart meg i andre tråder før. Og du er varmhjertet og klar i tankegang.

"Jeg tror det største sviket du kan gjøre mot barna dine er å lære dem at et forhold til en annen er så viktig at man skal utslette seg selv. Vil du like å se dine unger gjøre det i sine forhold, eller vil du heller se at de tar seg selv og egne behov på alvor?"

Nei, jeg har tvert i mot jobbet mot å få selvstendige småegosentrerte barn som skal vite å leve livet sitt, utdanne seg, reise og tenke på seg selv og leve når de kan, uten å bekymre seg om mamman sin. Ironisk, hva

"Hvis du liker å skru veteranbil (tøff hobby), så skrur du veteranbil. Og trenger du hjelp av xen din og kan få det uten noe tull og ikke engang mannen din synes det er noe problem så er det ikke noe problem."

Det er en super hobby, som kan gi mye glede på mange måter. Det er tøft, morsomt, underholdende og ikke minst sosialt. Men nei, selvsakt vil ikke min mann like at jeg har noe som helst med noen annen mann å gjøre. Og det blir et problem, for det kryr ikke av kyndige veteraninteresserte kvinner der ute. Han er nok litt trangsynt min mann, for for seg selv så ser han ikke noe problem med litt kontakt med xen sin, fordi det er nødvendig kontakt etc. Det kan forøvrig diskuteres, det er ikke barn i bildet her. Men siden min kontakt vil være "moro" så er det et problem.

Du har jo en jobb. Og mannen din har en jobb. Og hvis to voksne mennesker med fulle jobber kan ha råd til å kjøpe så mye som en sofa sammen på fem år så er det på tide å gå over økonomien. Alvorlig talt - der det er vilje er det vei. Og er det ikke vilje så kommer man ingen vei heller.

Det er ikke økonomien det kommer ann på, men viljen. Han mener at siden han jobber mindre når han er sammen med meg og vi bruker noen penger på å kjøpe ferdigmat, handle litt klær etc så vil han ikke bruke penger på ny sofa f.eks. Det blir unødvendig siden det allerede står en soffa der. Dessuten så kjøpte jo han den soffaen i sin tid, så ønsker jeg en ny sofa så får jeg kjøpe den selv. (men han er ikke så lysten på å sette bort eller selge det han har så det blir plass til en ny soffa da)

Det blir litt skakkt for meg, fordi det er viktig at vi som par ordner noe i huset her sammen, for å få hjemmet her til vårt og ikke hans. Og hvis jeg skal ha hovedansvar for unger selv, kjøpe inn møbler selv, dra på ferier selv osv. hva i all verden har jeg mann for da? Jeg kan jo ha venner å ta kaffe med, venner å ha sex med, venner å dra på ferie med, venner å prate med. For meg så er et forhold å ha felles drømmer og mål, sitte sammen og planlegge og ønske. Skjønner at jeg selv i min voksne alder er langt i overkant overromantisk i tankeganen. Har liksom skjønt det nå

Ta ansvar for deg selv heretter. Ikke la deg forfalle. Ikke bruk all tid og alle krefter på forholdet ditt. La forholdet ligge i dvale og gjør det du trenger å gjøre. Begynn med å reise på en hoppe på tur til syden nå før skolen begynner igjen. Gubben er med hvis han vil, ellers blir han hjemme, men du og ungene tar dere en tur.

Du har helt rett. Dette med sydentur har jeg vært seriøst inne på selv. Bortskjett for at jeg nå begynner å bli litt amper og egentlig ikke liker at han skal få velge til enhver tid. Gidder han så skal han få bli med, finner han på noe annet mer fornuftig eller morsomt så skal han få slippe. Det er da like mye hans plikt å "passe på" familien sin som det er min føler jeg. Så det er nok mulig jeg planlegge en tur bare for barna og meg selv. Men jeg vil vurdere pr i år, kanskje hopper jeg på en veteranbil i steden (og da går en del penger til det) og da må jeg planlegge turer til våren og sommeren med ungene på biltreff i steden (og innom dyreparker, fornøyelsesparker ol da selvsak når vi er på treff i nærheten)

Deretter tar du selvrespekten tilbake bit for bit og er deg og ikke en som går fulltid i rollen som samboer mens alt annet står på vent. Du blir ikke yngre - du må leve livet ditt, ikke vente gjennom det.

Dette har du veldig rett i. Og smellen jeg har fått nå er at jeg har insett hva jeg har gått miste om i fem år. Som du sier, jeg ha ikke blitt yngre. Jeg er jo egentlig en morsom jente, med mye livsgnist, lyst til å gjøre ting med ungene mine, lyst til å danse litt, dra på kjæresteturer, elske masse. Og så har jeg klart å fordype meg i en mann såpass som jeg har som holder igjen på det aller meste.

Så ser du an hva som skjer med forholdet. Er det liv laga så dør ikke forholdet av at du krever plass som menneske. Og er det ikke liv laga så har du prøvd altfor hardt altfor lenge. Det er på tide å overlate til noen andre å ta ansvar for seg, og på at du selv tar ansvar for deg.

Her har du også helt rett. Og det er dette jeg har veldig stort håp om å få til nå. Få et eget liv, bli meg selv igjen, begynne å leve på nytt og nyte de årene med mindre barn som jeg har igjen. (de blir fort store)

Jeg tror også at jeg har å vinne på å komme meg psykisk før jeg abryter dette siden det er barn med her. Holder forholdet så er det bra, og jeg vil ha det bedre i det forhåpentligvis, og ryker forholdet når jeg har kommet meg så var nok det meningen, men da har jeg mer venner, omgangskrets og ting å klamre meg til i prosessen. Og det kommer nok både ungene og meg selv til gode.

"Store klemmer :-)"

Takk, det samme tilbake til deg Valnøtt.

[mrxx]

Du har helt rett, takk for svar.

Det som har hindret meg i å gjøre særlig med barna er at dette forholdet samt en del andre ting ellers i livet har krevet såpass av meg at det ikke har vært krefter til mer enn den vanlige hverddagen.

Jeg har heller ikke villet dra til syden alene med barna fordi jeg i det lengste har ønsket av vi skulle dra hele familien. Vi har jo gjerne kun mulighet til en tur i året og jeg har synes at det har vært galt at denne turen ikke skulle være for oss alle sammen. Og så har tiden gått, og det har ikke blitt noen tur.

Jeg både ser og skjønner nå at jeg skulle bare dratt, uten å forvente at dette var noe vi som familie skulle sittet og ha planlagt sammen. Jeg er desverre altfor "trofast" slik, for meg er det unaturlig masse slike ting. For meg så er det natulig at en familie drar på turer og gjør ting sammen til en viss grad for hverddagen og livet er såpass hektisk at vi alle trenger å se hverandre i andre lys, oppleve andre ting sammen, dele nytt sammen.

Jeg har veldig lyst til å begynne med hobbyen min. Men jeg trenger som sakt ekspertise og backup av andre for å begynne (veteranbil) Det var liksom der xene kommer inn. Har xer som kan være kompis og støttespillere, men jeg føler jo at jeg kjører over en grense her selv om jeg ikke gjør noe galt, hverken mentalt eller kropslig. men det er sånn jeg er.

Jeg ser masse muligheter med denne hobbyen for å holde mentale og kropslige i orden (mekking og stell selv på mørke lange vinderdager, innmelding i klubber etc på nettet osv) Og ikke minst så har jeg lyst til å pakke en liten ryggsekk og dra på treffer i hele Norge på sommeren. (både alene og med ungene)

Jeg har desverre vært altfor "devoted" til min mann og dette forholdet i disse årene. Så usunt "devoted" at jeg nesten har ødelagt meg selv. Nå er jeg rede for en forandring og det er liksom hvordan te meg og hvordan gjøre ting jeg sliter litt med.

Du sitter og venter på at livet skal begynne mens det forsvinner for deg. Fortsetter du med dette så oppdager du plutselig at livet har gått uten at du har fått noe ut av det, fordi du hele tiden skal vente på andre.

Du bruker din mann som unskyldning for at du ikke får gjort noe, greit nok at han ikke backer deg opp, men det unnskylder ikke at du ikke kan gjøre noe selv. Du er selvstendig nok til det, det er jeg helt sikker på.

Sett i gang i dag, turer med barna kan du dra på i helgene, det er ikke bare store og flotte turer som barna setter pris på, men også små dags turer.

Forøvrig er det ikke dumt å begynne med veteranbiler, jeg skrur mye bil, ikke veteran, men holder på med litt bilsport og det er en fin hobby:-)

[Gjest Valnøtt]

Tusen, tusen tak for et varmt svar Valnøtt. Igjen, for du har svart meg i andre tråder før. Og du er varmhjertet og klar i tankegang.

"Jeg tror det største sviket du kan gjøre mot barna dine er å lære dem at et forhold til en annen er så viktig at man skal utslette seg selv. Vil du like å se dine unger gjøre det i sine forhold, eller vil du heller se at de tar seg selv og egne behov på alvor?"

Nei, jeg har tvert i mot jobbet mot å få selvstendige småegosentrerte barn som skal vite å leve livet sitt, utdanne seg, reise og tenke på seg selv og leve når de kan, uten å bekymre seg om mamman sin. Ironisk, hva

"Hvis du liker å skru veteranbil (tøff hobby), så skrur du veteranbil. Og trenger du hjelp av xen din og kan få det uten noe tull og ikke engang mannen din synes det er noe problem så er det ikke noe problem."

Det er en super hobby, som kan gi mye glede på mange måter. Det er tøft, morsomt, underholdende og ikke minst sosialt. Men nei, selvsakt vil ikke min mann like at jeg har noe som helst med noen annen mann å gjøre. Og det blir et problem, for det kryr ikke av kyndige veteraninteresserte kvinner der ute. Han er nok litt trangsynt min mann, for for seg selv så ser han ikke noe problem med litt kontakt med xen sin, fordi det er nødvendig kontakt etc. Det kan forøvrig diskuteres, det er ikke barn i bildet her. Men siden min kontakt vil være "moro" så er det et problem.

Du har jo en jobb. Og mannen din har en jobb. Og hvis to voksne mennesker med fulle jobber kan ha råd til å kjøpe så mye som en sofa sammen på fem år så er det på tide å gå over økonomien. Alvorlig talt - der det er vilje er det vei. Og er det ikke vilje så kommer man ingen vei heller.

Det er ikke økonomien det kommer ann på, men viljen. Han mener at siden han jobber mindre når han er sammen med meg og vi bruker noen penger på å kjøpe ferdigmat, handle litt klær etc så vil han ikke bruke penger på ny sofa f.eks. Det blir unødvendig siden det allerede står en soffa der. Dessuten så kjøpte jo han den soffaen i sin tid, så ønsker jeg en ny sofa så får jeg kjøpe den selv. (men han er ikke så lysten på å sette bort eller selge det han har så det blir plass til en ny soffa da)

Det blir litt skakkt for meg, fordi det er viktig at vi som par ordner noe i huset her sammen, for å få hjemmet her til vårt og ikke hans. Og hvis jeg skal ha hovedansvar for unger selv, kjøpe inn møbler selv, dra på ferier selv osv. hva i all verden har jeg mann for da? Jeg kan jo ha venner å ta kaffe med, venner å ha sex med, venner å dra på ferie med, venner å prate med. For meg så er et forhold å ha felles drømmer og mål, sitte sammen og planlegge og ønske. Skjønner at jeg selv i min voksne alder er langt i overkant overromantisk i tankeganen. Har liksom skjønt det nå

Ta ansvar for deg selv heretter. Ikke la deg forfalle. Ikke bruk all tid og alle krefter på forholdet ditt. La forholdet ligge i dvale og gjør det du trenger å gjøre. Begynn med å reise på en hoppe på tur til syden nå før skolen begynner igjen. Gubben er med hvis han vil, ellers blir han hjemme, men du og ungene tar dere en tur.

Du har helt rett. Dette med sydentur har jeg vært seriøst inne på selv. Bortskjett for at jeg nå begynner å bli litt amper og egentlig ikke liker at han skal få velge til enhver tid. Gidder han så skal han få bli med, finner han på noe annet mer fornuftig eller morsomt så skal han få slippe. Det er da like mye hans plikt å "passe på" familien sin som det er min føler jeg. Så det er nok mulig jeg planlegge en tur bare for barna og meg selv. Men jeg vil vurdere pr i år, kanskje hopper jeg på en veteranbil i steden (og da går en del penger til det) og da må jeg planlegge turer til våren og sommeren med ungene på biltreff i steden (og innom dyreparker, fornøyelsesparker ol da selvsak når vi er på treff i nærheten)

Deretter tar du selvrespekten tilbake bit for bit og er deg og ikke en som går fulltid i rollen som samboer mens alt annet står på vent. Du blir ikke yngre - du må leve livet ditt, ikke vente gjennom det.

Dette har du veldig rett i. Og smellen jeg har fått nå er at jeg har insett hva jeg har gått miste om i fem år. Som du sier, jeg ha ikke blitt yngre. Jeg er jo egentlig en morsom jente, med mye livsgnist, lyst til å gjøre ting med ungene mine, lyst til å danse litt, dra på kjæresteturer, elske masse. Og så har jeg klart å fordype meg i en mann såpass som jeg har som holder igjen på det aller meste.

Så ser du an hva som skjer med forholdet. Er det liv laga så dør ikke forholdet av at du krever plass som menneske. Og er det ikke liv laga så har du prøvd altfor hardt altfor lenge. Det er på tide å overlate til noen andre å ta ansvar for seg, og på at du selv tar ansvar for deg.

Her har du også helt rett. Og det er dette jeg har veldig stort håp om å få til nå. Få et eget liv, bli meg selv igjen, begynne å leve på nytt og nyte de årene med mindre barn som jeg har igjen. (de blir fort store)

Jeg tror også at jeg har å vinne på å komme meg psykisk før jeg abryter dette siden det er barn med her. Holder forholdet så er det bra, og jeg vil ha det bedre i det forhåpentligvis, og ryker forholdet når jeg har kommet meg så var nok det meningen, men da har jeg mer venner, omgangskrets og ting å klamre meg til i prosessen. Og det kommer nok både ungene og meg selv til gode.

"Store klemmer :-)"

Takk, det samme tilbake til deg Valnøtt.

''Det er da like mye hans plikt å "passe på" familien sin som det er min føler jeg.''

Nettopp. Der ligger hele hemmeligheten. Du sender den gamle sofaen på loppis og sier fra at den har du kastet, du forventer halve summen av ham til en ny - og spør om han vil bli med å velge ut en eller om han bare vil se kvitteringen. Og du SPØR ikke om det er greit. Du SIER FRA at hvis såpass ikke er greit så får dere selge hele gården og flytte et annet sted hvor du også er herskerinne i eget hjem, for nå blir det andre boller enten han vil eller ikke.

Så overlater du til ham å vokte familielivet og å holde på deg. Du skal være i forholdet til ham fordi du har det så fint der at du ønsker å være der - ikke i mangel på alternativer.

Reis til syden, bestill sofaen, kast gardinene og få inn litt nytt. Ikke spør om lov - han er ikke din sjef og han kan ikke diktere alt ned på et så latterlig detaljnivå hvis dere skal bo sammen i et likeverdig forhold.

Så hvis du krever din rett og din plass så tror jeg at du får det bedre om ikke annet.

Også vet du en ting til - ungene dine lærer av det du gjør. Det betyr at de nå vet hvordan de skal oppdra sine barn til å bli selvstendige, men de vet ikke hvordan de skal sette seg i respekt i sine egne forhold når de blir så store - men det kan de lære nå :-)

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

Du sitter og venter på at livet skal begynne mens det forsvinner for deg. Fortsetter du med dette så oppdager du plutselig at livet har gått uten at du har fått noe ut av det, fordi du hele tiden skal vente på andre.

Du bruker din mann som unskyldning for at du ikke får gjort noe, greit nok at han ikke backer deg opp, men det unnskylder ikke at du ikke kan gjøre noe selv. Du er selvstendig nok til det, det er jeg helt sikker på.

Sett i gang i dag, turer med barna kan du dra på i helgene, det er ikke bare store og flotte turer som barna setter pris på, men også små dags turer.

Forøvrig er det ikke dumt å begynne med veteranbiler, jeg skrur mye bil, ikke veteran, men holder på med litt bilsport og det er en fin hobby:-)

Du har helt rett mrxx. Men inntil jeg møtte min mann så var jeg et svært resturssterkt menneske, og vi hadde det veldig bra sammen barna og jeg. Var foresten alene med dem i mange år. Så selvstendig og oppegående på slike måter kan jeg så helt klart være.

Men jeg har hatt vanskeligheter med å involvere meg seriøst, jeg stoler helt enkelt ikke så mye på mennsker når det blir så nære relasjoner. Så det har kostet meg mye det å komme dit hen at jeg gir hele meg selv til et annet menneske slik som jeg har gjort her. Jeg har opparbeidet meg tillit, avhengighet og kjærlighet til et annet menneske så det at jeg har vært så tafatt og dårlig en mor er som du sier ikke fordi jeg har manglet selvstendighet men fordi jeg sakte men sikkert har blitt et veldig nedbrutt menneske.

Det har skjedd mye som gjør at jeg føler meg oversett, tråkket på, lite respektert osv. Og dette gjør noe med et menneske. Og ja, jeg må skammelig innrømme at jeg har blitt til et menneske som stiller opp her hjemme, men som ikke orker noe annet enn det jeg må ute i den vide verdenen.

Jeg har også følt det slik at hvis jeg skal ha hovedansvar for ungene selv, jobbe fullt men alikavel ha hovedansvar for hus, hjem mat etc, dra på ferier alene, planlegge ting alene, kjøpe inn møbler etc alen, hvorfor i all verden skal jeg ha en mann da?

Drikke kaffe kan jeg gjøre med venner, ha sex likeså, dra på ferie etc. etc.

For meg så har dette med forhold vært å planlegge, ønske, ville - sammen. Være det en ikke kan være som singel, to.

Jeg skjønner at jeg har vært en håpløs romantiker, at verden virkelig ikke nødvendigvis er slik

Ja, jeg har veldig lyst til å slenge meg på bilverdenen. Jeg har ønsket meg amerikansk veteran i mange år, nå har jeg lyst til å hoppe i det. Kjøpe en bil, ordne med den hele vinteren, melde meg inn i klubben, sondere terrenget, og pakke bagen og unga og dra på tur til vår og sommer.

Og når ungene er hos sin far i en uke, bare meg og skjønnheten

Jeg trenger å våkne opp, og få tilbake livsgnisten. Det er veldig tøft for meg å se at jeg har vaset bort hele fem, lange år av mitt liv, som selvstendig, humoristisk og varmt menneske, og ikke minst som en svært hengiven mor.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra]

''Det er da like mye hans plikt å "passe på" familien sin som det er min føler jeg.''

Nettopp. Der ligger hele hemmeligheten. Du sender den gamle sofaen på loppis og sier fra at den har du kastet, du forventer halve summen av ham til en ny - og spør om han vil bli med å velge ut en eller om han bare vil se kvitteringen. Og du SPØR ikke om det er greit. Du SIER FRA at hvis såpass ikke er greit så får dere selge hele gården og flytte et annet sted hvor du også er herskerinne i eget hjem, for nå blir det andre boller enten han vil eller ikke.

Så overlater du til ham å vokte familielivet og å holde på deg. Du skal være i forholdet til ham fordi du har det så fint der at du ønsker å være der - ikke i mangel på alternativer.

Reis til syden, bestill sofaen, kast gardinene og få inn litt nytt. Ikke spør om lov - han er ikke din sjef og han kan ikke diktere alt ned på et så latterlig detaljnivå hvis dere skal bo sammen i et likeverdig forhold.

Så hvis du krever din rett og din plass så tror jeg at du får det bedre om ikke annet.

Også vet du en ting til - ungene dine lærer av det du gjør. Det betyr at de nå vet hvordan de skal oppdra sine barn til å bli selvstendige, men de vet ikke hvordan de skal sette seg i respekt i sine egne forhold når de blir så store - men det kan de lære nå :-)

Du har helt rett Valnøtt, så rett som det går ann å få.

Hele greiene er nok som du sier at jeg har vært for ydmyk og myk i det hele tatt og håpet at han skulle gjøre de tingene jeg har bedt om med liv og lyst.

Jeg skulle krevd og forlangt som du sier, for jeg er også sikker på at han ville takle veldig mye bedre ting hvis jeg er blid og fornøyd, og jeg hadde selvsakt vært mer blid og fornøyd hvis ting gikk litt mer min vei.

Du er svært klartenkt Valnøtt, men det viste jeg jo fra før av

[Gjest Valnøtt]

Du har helt rett Valnøtt, så rett som det går ann å få.

Hele greiene er nok som du sier at jeg har vært for ydmyk og myk i det hele tatt og håpet at han skulle gjøre de tingene jeg har bedt om med liv og lyst.

Jeg skulle krevd og forlangt som du sier, for jeg er også sikker på at han ville takle veldig mye bedre ting hvis jeg er blid og fornøyd, og jeg hadde selvsakt vært mer blid og fornøyd hvis ting gikk litt mer min vei.

Du er svært klartenkt Valnøtt, men det viste jeg jo fra før av

Takk for skryt :-)

Du er nok av den typen som er altfor hensynsfull og bare gir og gir, også blir du sittende og vente på den samme hensyntfulle måten tilbake. Men de fleste er ikke sånn.

Man må ta plassen sin og skape den slik at man trives i den. Og er forholdet bra så er det en selvfølge at man får den plassen.

Og du - at mannen din ikke tillater at du har kontakt med _noen_ annen mann??? Alvorlig talt - sett deg i respekt jente!

Dette klarer du - det tror jeg :-)

[sola60]

Vet du, dette høres nesten ut som jeg har det her, bortsett fra at jeg bor sammen med mine barns far og at vi har vært sammen leenge. Tro meg, ingenting vil forandre seg. Jeg ble sammen med ham når jeg var nitten og ikke hadde peiling. Jeg flyttet inn i hans hus, på hans vilkår og har tatt meg av hans etterhvert syke mor, pusset opp hans hus og tatt vare på felles barn, gjort husarbeid og har ingenting uten om hjem og jobb. Det jeg gjør utenom er å følge opp barna. Tro meg - du vil ikke ha det sånn i livet ditt videre.

Ta grep, flytt ut mens du kan og fremdeles har et annet sted å bo. Slike mannfolk er greie nok i små porsjoner, men de klarer ikke involvere seg og forplikte seg fullt ut. Ta opp igjen kontakten med gamle venner, finn hobbyer du kan få utløp for livsgnisten, selv om det innebærer kontakt med x-er. Tåler ikke han det så er det hans problem. Ikke la deg fange i denne mannens felle, uansett hvor behagelig og trygg den virker.

Tro meg, jeg vet hvordan du har det, men vær sterk og modig, slik det høres ut som du egentlig er. Selv bygger jeg motet (og økonomien) opp til å bryte ut.

[Gjest Dette går virkelig ikke bra.]

Vet du, dette høres nesten ut som jeg har det her, bortsett fra at jeg bor sammen med mine barns far og at vi har vært sammen leenge. Tro meg, ingenting vil forandre seg. Jeg ble sammen med ham når jeg var nitten og ikke hadde peiling. Jeg flyttet inn i hans hus, på hans vilkår og har tatt meg av hans etterhvert syke mor, pusset opp hans hus og tatt vare på felles barn, gjort husarbeid og har ingenting uten om hjem og jobb. Det jeg gjør utenom er å følge opp barna. Tro meg - du vil ikke ha det sånn i livet ditt videre.

Ta grep, flytt ut mens du kan og fremdeles har et annet sted å bo. Slike mannfolk er greie nok i små porsjoner, men de klarer ikke involvere seg og forplikte seg fullt ut. Ta opp igjen kontakten med gamle venner, finn hobbyer du kan få utløp for livsgnisten, selv om det innebærer kontakt med x-er. Tåler ikke han det så er det hans problem. Ikke la deg fange i denne mannens felle, uansett hvor behagelig og trygg den virker.

Tro meg, jeg vet hvordan du har det, men vær sterk og modig, slik det høres ut som du egentlig er. Selv bygger jeg motet (og økonomien) opp til å bryte ut.

Tusen takk for et ekte svar sola60

Det er synd å høre at du har vært i en slik situasjon "alltid".

Jeg har nok nå, heldigvis, kommet dit hen at jeg skjønner det må være en enten eller. Og har gitt ham beskjed om at jeg vil begynne med denne hobbyen, at jeg vil selge min bolig jeg har nå (den er litt liten for oss) og så kjøpe en ny bolig. Om han den gangen blir med på flyttelasset gjenstår å se.

Han sier selv nå at han endelig skjønner alvoret på dette, men at han ikke skjønner hvorfor han er så tafatt, treg, og i det hele tatt slik han er.

Jeg har gitt ham beskjed at slik ting er nå fungerer ting ikke. Og vårt forholdt går mot den sikre død. Det må alvorligere og større ting på plass før det kan være noen mulighet. Og inntil det evnt. skjer så så driver jeg mentalt å frigjør meg fra ham og kjærligheten til ham. Jeg har også meldt meg inn i en klubb nå,(rundt den hobbyen jeg vil begynne med) og han vet at der er også en x innmeldt.

Jeg har også sakt til ham at jeg egentlig nå skulle kastet ut en del møbler, og bedt ham bidra til halvparten av det, evnt. at jeg bare gav ham regningen. Men at jeg faktisk nå ikke var så sikker på at jeg ville noe videre i dette forholdet så derfor lar jeg være. Jeg tror virkelig han har skjønt ting nå, og han vet at den dagen jeg begynner å flakse igjen, den dagen er sjangsene små for at jeg vender tilbake.

Det er en lang veg å gå her for meg, men jeg tror jeg endelig har tatt første steget og at jeg faktisk ER på veg fremover.

Jeg håper du vil klare å komme deg videre du også. Du har jo helt rett i at dette er noe vi klarer. Herregud, jeg var alene i mange år før jeg møtte ham. Med flere barn. Og når du tenker på det økonomiske, du vet hva du får i trygd og støtter? Får du ham til å skrive på flyttepapirene til barna da tror du?

Jeg får si som du: dette er jeg helt sikker på at du klarer.

Ønsker deg masse lykke til jeg, og takk igjen for dine varma ord til meg

[sola60]

Tusen takk for et ekte svar sola60

Det er synd å høre at du har vært i en slik situasjon "alltid".

Jeg har nok nå, heldigvis, kommet dit hen at jeg skjønner det må være en enten eller. Og har gitt ham beskjed om at jeg vil begynne med denne hobbyen, at jeg vil selge min bolig jeg har nå (den er litt liten for oss) og så kjøpe en ny bolig. Om han den gangen blir med på flyttelasset gjenstår å se.

Han sier selv nå at han endelig skjønner alvoret på dette, men at han ikke skjønner hvorfor han er så tafatt, treg, og i det hele tatt slik han er.

Jeg har gitt ham beskjed at slik ting er nå fungerer ting ikke. Og vårt forholdt går mot den sikre død. Det må alvorligere og større ting på plass før det kan være noen mulighet. Og inntil det evnt. skjer så så driver jeg mentalt å frigjør meg fra ham og kjærligheten til ham. Jeg har også meldt meg inn i en klubb nå,(rundt den hobbyen jeg vil begynne med) og han vet at der er også en x innmeldt.

Jeg har også sakt til ham at jeg egentlig nå skulle kastet ut en del møbler, og bedt ham bidra til halvparten av det, evnt. at jeg bare gav ham regningen. Men at jeg faktisk nå ikke var så sikker på at jeg ville noe videre i dette forholdet så derfor lar jeg være. Jeg tror virkelig han har skjønt ting nå, og han vet at den dagen jeg begynner å flakse igjen, den dagen er sjangsene små for at jeg vender tilbake.

Det er en lang veg å gå her for meg, men jeg tror jeg endelig har tatt første steget og at jeg faktisk ER på veg fremover.

Jeg håper du vil klare å komme deg videre du også. Du har jo helt rett i at dette er noe vi klarer. Herregud, jeg var alene i mange år før jeg møtte ham. Med flere barn. Og når du tenker på det økonomiske, du vet hva du får i trygd og støtter? Får du ham til å skrive på flyttepapirene til barna da tror du?

Jeg får si som du: dette er jeg helt sikker på at du klarer.

Ønsker deg masse lykke til jeg, og takk igjen for dine varma ord til meg

Så bra at du er sterk nok til å ruske opp med fyren! _Jeg jobber fremdeles med å komme helt dit.

Det er så godt å se at andre kommer seg ut av hengemyra og klarer seg fint! Det får meg til å tenke mer positivt og bygger sakte opp selvtilliten og motet mitt også.

Lykke til:-)