Er det meg det er noe galt med?

[Gjest Liss66]

Jeg (42 år) har vært sammen med en veldig flott mann (49 år) i 1.5 år. Når vi er sammen er alt utrolig bra: Kommunikasjon, sex, humor og forholdet hans til mine barn (8 og 10 år) osv. Vi bor 5 mil fra hverandre. Jeg har full omsorg for mine barn, han har delt for sine, i tillegg er hans barn store, 15 og 19 år. Jeg har bodd alene siden mine barn var små og har en veldig sterk lengsel etter et felles hjem. Og et "vi-prosjekt". Dette behovet deler ikke han på samme måte. Han sier at han elsker meg og at han aldri har hatt det så bra sammen med noen annen kvinne, at jeg er det beste i livet hans, men han føler ikke at han kan flytte på seg pga sitt yngste barn. Jeg mener det blir et for langt og usikkert prosjekt om jeg skal vente til hans yngste datter er ferdig på vgs om 4 år - før vi kan satse på noe felles. Det går kollektivtransport mellom våre to bosteder, så jeg forstår ikke at dette skal være så vanskelig. Jeg føler at alt blir på hans premisser og at vi lever i delte verdener. Jeg blir ikke særlig godt kjent med hans barn, mens han er veldig integrert i mitt liv. Hans 15-årige datter fikk dessuten et anfall av sjalusi i sommer mot meg, jeg hadde på følelsen av at vi hadde vært sammen i 1.5 år og at hun plutselig forstod at faren hennes hadde en kvinne i sitt liv. Dette har satt situasjonen veldig på spissen, da jeg vakler mellom å forstå hans dilemma og føle meg valgt bort. Jeg har en sterk avvisningsproblematikk hjemmefra og trekker meg unna om jeg føler meg uønsket. Jeg skjønner ikke at han ikke kan ha oss begge nært. Jeg ønsker å inkludere hans datter og tenker at hun hører til hos oss. Dette har nok blitt vanskeligere etter sommerens utbrudd. Men det er vel faren hennes som må ivareta meg i denne situasjonen tenker jeg og her synes jeg ikke han er særlig flink. Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk. Han ville ikke kjøpe bursdagsgave til datteren sin sammen med meg (sist januar)? Han greidde ikke å få gjennom at jeg skulle få være med på Sermonien til datteren hans som en av 10 gjester da hun skulle konfirmeres, jeg fikk billett etter at en meldte avbud. Vi har vært på flere turer med hans barn, enn han med mine, men når det kommer til familiehytta er den følsomt område. Siden vi ikke bor sammen er det begrenset hvor mye tid vi tilbringer sammen. Om da halve ferien skal være på et sted jeg er uønsket (av hans datter) føler jeg at dette blir vanskelig. Jeg har trukket meg fra denne ferien i sommer. Familien gjorde det klart at hans datter har førsteretten på dette stedet. Når jeg lister opp problematikken her, så ser det veldig endimensjonalt negativt ut. Det er veldig mye bra i dette forholdet. Han er en generøs og flott mann, med utrolig mange kvaliteter. Jeg er fullt inkludert i vennegjengen, i familieselskap osv. Men i forhold til bo og barn er det delt. Jeg bare lurer på hva kan jeg forvente? Jeg føler at det nesten er noe galt med meg som ønsker et felles prosjekt. Jeg ønsker å være sammen med denne mannen, men jeg tror ikke at jeg orker slike separate opplegg så lenge. Og kommer han til å forandre mening? Er dette noe som kan modnes? Eller? Er det noe jeg kan gjøre med min egen instilling som gjør at jeg ikke føler et savn hele tiden når han er borte. Og a noe mangler fordi vi ikke bor sammen? Jeg har prøvd å være litt barsk. Jeg har gitt ham et ultimatum, hvor jeg sa at vi kan bo som vi gjør ett år til, men da må det bli en forandring. Om han ikke ønsker å forandre på bosituasjonen orker jeg ikke å være kjæresten hans lenger. Jeg merker at jeg er redd for å miste ham nå. At han faktisk velger meg bort. Jeg blir oppgitt over meg selv. Hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med det flotte vi har sammen slik som det er. Jeg savner ham alltid masse når han ikke er her. For ham er det mye mindre problematisk å være fra hverandre. Han sier at han savner meg. Men jeg bekymrer meg for at dette er for skjevt. Jeg ønsker at han skal bevise at han faktisk elsker meg og vil satse på meg. Han mener at jeg har behov for bekreftelse hele tiden og at dette blir for mye for ham. Hva er egentlig riktig strategi? Jeg merker at jeg tviler på hans kjærlighet når vi er fra hverandre. Ikke når jeg er sammen med ham. Han tviler ikke på min. Jeg er som to ulike personer når han er her og når han er borte. Er det meg det er noe galt med? Hva er standarden? Hvor ofte snakker man på telefonen når man er borte fra hverandre? Hva sier man? Han mener at jeg må vite at han fortsatt er glad I meg selv om han ikke sier det hele tiden. Tja. Hva sier du til dette? Har jeg tapt? Jeg ønsker jo ikke å være en nikkedukke som bare sitter og venter på han - nå han har tid. Hvordan kan jeg få likevekt?

[Gjest Benkeplate]

Jeg forstår at du savner ham, og ønker at dere kan bo sammen. Når det er sagt, så bør hensynet til barna alltid komme først. Selv om datteren hans er 15 år og nesten voksen, er dette en veldig sårbar alder.

Hun har alle vennene sine der hun bor.

Jeg synes du er urimelig som forlanger at han skal velge, dette kommer det aldri noe godt ut av.

Og hadde jeg vært deg, hadde jeg vært veldig forsiktig med å stille ultimatum. Han kan ikke velge bort barna sine, og du kommer ikke til å vinne ham over på den måten. Du driver ham snarere vekk i fra deg.

Tror du må jobbe med deg selv for å godta situasjonen, og jobb sammen med ham. På meg virker det som om du ikke hører etter hva han forteller deg. Snakk med ham, kom frem til løsninger sammen, men du må godta at enkelte ting har du ikke kontroll eller makt til å forandre.

Lykke til. ( postet du innlegget på feil forum?)

[Gjest Liss66]

Jeg forstår at du savner ham, og ønker at dere kan bo sammen. Når det er sagt, så bør hensynet til barna alltid komme først. Selv om datteren hans er 15 år og nesten voksen, er dette en veldig sårbar alder.

Hun har alle vennene sine der hun bor.

Jeg synes du er urimelig som forlanger at han skal velge, dette kommer det aldri noe godt ut av.

Og hadde jeg vært deg, hadde jeg vært veldig forsiktig med å stille ultimatum. Han kan ikke velge bort barna sine, og du kommer ikke til å vinne ham over på den måten. Du driver ham snarere vekk i fra deg.

Tror du må jobbe med deg selv for å godta situasjonen, og jobb sammen med ham. På meg virker det som om du ikke hører etter hva han forteller deg. Snakk med ham, kom frem til løsninger sammen, men du må godta at enkelte ting har du ikke kontroll eller makt til å forandre.

Lykke til. ( postet du innlegget på feil forum?)

Takk. Har flyttet innlegget over til samliv nå. Hva synes du om disse symbolske tingene jeg skriver da?

[Gro Isachsen, Sexolog]

Det er ikke noe galt med verken deg eller ham, men det virker som om dere er på litt forskjellig sted i livet og at du vil endring her og nå, mer enn han kan eller ønsker. Du kjenner på usikkerheten og tolker hans lojalitet til datteren som en avvisning og at han av den grunn ikke kan flytte sammen med deg nå som ytterligere avvisning. I det hele tatt virker det som om du tolker hans ord og handlinger mer i verste mening enn i beste mening. Prøv heller å høre hva han sier og tolk hans utsagn om at han vil flytte sammen med deg så snart dattera har forlatt redet, og at du er det beste som har hendt ham, som en bekreftelse på deg og på parforholdet og glem alt om gaver og konfirmasjon og krangel om hvem som er mest sammen med hvem. Det viktigste er vel at dere har det bra når dere er sammen og at han også kan og ønsker være der for deg – som kjæreste.

Prøv å se saken fra hans synsvinkel. Hvordan hadde du reagert om han stilte ultimatum om flytting innen ett år - ellers slutt - til deg, og at dette ville ført til at dine barn ble rykket opp med roten i en svært sårbar periode?

Han må jo ta hensyn til sin 15-årige datter. Det er en alder der mye skjer og faste holdepunkter og foreldre fortsatt betyr mye. Du kan ikke forvente at hun skal godta å flytte bort fra sitt kjente nærmiljø fordi du føler behov for utvikling i forholdet og ser på samboerskap som neste naturlige skritt for paret.

Jeg vil foreslå at du leser Sissel Grans siste bok, “Kjærlighetens tre porter”. Der beskrives tilnytningsatferd, hvordan det kan føre til usikkerhet og klamring og behov for bekreftelse. Boka handler også om hvordan vi forvalter vår kjærlighet på en svært insiktsfull måte – som de fleste får a-ha-opplevelser av.