Er det meg det er noe galt med?

[Gjest Liss66]

Jeg (42 år) har vært sammen med en veldig flott mann (49 år) i 1.5 år. Når vi er sammen er alt utrolig bra: Kommunikasjon, sex, humor og forholdet hans til mine barn (8 og 10 år) osv. Vi bor 5 mil fra hverandre. Jeg har full omsorg for mine barn, han har delt for sine, i tillegg er hans barn store, 15 og 19 år. Jeg har bodd alene siden mine barn var små og har en veldig sterk lengsel etter et felles hjem. Og et "vi-prosjekt". Dette behovet deler ikke han på samme måte. Han sier at han elsker meg og at han aldri har hatt det så bra sammen med noen annen kvinne, at jeg er det beste i livet hans, men han føler ikke at han kan flytte på seg pga sitt yngste barn. Jeg mener det blir et for langt og usikkert prosjekt om jeg skal vente til hans yngste datter er ferdig på vgs om 4 år - før vi kan satse på noe felles. Det går kollektivtransport mellom våre to bosteder, så jeg forstår ikke at dette skal være så vanskelig. Jeg føler at alt blir på hans premisser og at vi lever i delte verdener. Jeg blir ikke særlig godt kjent med hans barn, mens han er veldig integrert i mitt liv. Hans 15-årige datter fikk dessuten et anfall av sjalusi i sommer mot meg, jeg hadde på følelsen av at vi hadde vært sammen i 1.5 år og at hun plutselig forstod at faren hennes hadde en kvinne i sitt liv. Dette har satt situasjonen veldig på spissen, da jeg vakler mellom å forstå hans dilemma og føle meg valgt bort. Jeg har en sterk avvisningsproblematikk hjemmefra og trekker meg unna om jeg føler meg uønsket. Jeg skjønner ikke at han ikke kan ha oss begge nært. Jeg ønsker å inkludere hans datter og tenker at hun hører til hos oss. Dette har nok blitt vanskeligere etter sommerens utbrudd. Men det er vel faren hennes som må ivareta meg i denne situasjonen tenker jeg og her synes jeg ikke han er særlig flink.

Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk. Han ville ikke kjøpe bursdagsgave til datteren sin sammen med meg (sist januar)? Han greidde ikke å få gjennom at jeg skulle få være med på Sermonien til datteren hans som en av 10 gjester da hun skulle konfirmeres, jeg fikk billett etter at en meldte avbud. Vi har vært på flere turer med hans barn, enn han med mine, men når det kommer til familiehytta er den følsomt område. Siden vi ikke bor sammen er det begrenset hvor mye tid vi tilbringer sammen. Om da halve ferien skal være på et sted jeg er uønsket (av hans datter- bestemor og tante er på hennes side) føler jeg at dette blir vanskelig. Jeg har trukket meg fra denne ferien i sommer. Familien gjorde det klart at hans datter har førsteretten på dette stedet. Når jeg lister opp problematikken her, så ser det veldig endimensjonalt negativt ut. Det er veldig mye bra i dette forholdet. Han er en generøs og flott mann, med utrolig mange kvaliteter. Jeg er fullt inkludert i vennegjengen, i familieselskap osv. Men i forhold til bo og barn er det delt. Jeg bare lurer på hva kan jeg forvente? Jeg føler at det nesten er noe galt med meg som ønsker et felles prosjekt. Jeg ønsker å være sammen med denne mannen, men jeg tror ikke at jeg orker slike separate opplegg så lenge. Og kommer han til å forandre mening? Er dette noe som kan modnes? Eller? Er det noe jeg kan gjøre med min egen instilling som gjør at jeg ikke føler et savn hele tiden når han er borte. Og a noe mangler fordi vi ikke bor sammen? Jeg har prøvd å være litt barsk. Jeg har gitt ham et ultimatum, hvor jeg sa at vi kan bo som vi gjør ett år til, men da må det bli en forandring. Om han ikke ønsker å forandre på bosituasjonen orker jeg ikke å være kjæresten hans lenger. Jeg merker at jeg er redd for å miste ham ettr dette. At han faktisk velger meg bort. Jeg blir oppgitt over meg selv. Hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med det flotte vi har sammen slik som det er? Jeg savner ham alltid masse når han ikke er her. For ham er det mye mindre problematisk å være fra hverandre. Han sier at han savner meg. Men jeg bekymrer meg for at dette er for skjevt. Jeg ønsker at han skal bevise at han faktisk elsker meg og vil satse på meg. Han mener at jeg har behov for bekreftelse hele tiden og at dette blir for mye for ham. Hva er egentlig riktig strategi? Jeg merker at jeg tviler på hans kjærlighet når vi er fra hverandre. Ikke når jeg er sammen med ham. Han tviler ikke på min. Jeg er som to ulike personer når han er her og når han er borte. Er det meg det er noe galt med? Hva er standarden? Hvor ofte snakker man på telefonen når man er borte fra hverandre? Hva sier man? Han mener at jeg må vite at han fortsatt er glad I meg selv om han ikke sier det hele tiden. Tja. Hva sier du til dette? Har jeg tapt? Jeg ønsker jo ikke å være en nikkedukke som bare sitter og venter på han - nå han har tid. Hvordan kan jeg få likevekt?

[Gjest Ulvinnen]

''Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk.''

Hva er det som er symbolsk ved at hans ekskone har hatt en ny mann siden bruddet? Det skjønte jeg ikke.

Jeg skjønte heller ikke det med at 15-åringens far skal ivareta deg? Det var kanskje feilskrevet?

Så lenge det er konflikt mellom deg og hans datter, så må han la datterens interesser komme først. Sånn er det bare. Barn er viktigere enn nye partnere.

Jeg vil tro at når dine egne barn er blitt 15 år, så vil du ikke lenge føle at det er så gammelt. Det er en alder da det skjer mye med dem, de skal gjennom store forandringer og trenger mye trygghet.

Så jeg synes ikke det er merkelig at faren ikke ønsker å flytte datteren nå.

Om du ikke takler å være særboer i 3-4 år til, er jeg redd du heller må se deg om etter en ny mann.

[Persille1365381127]

Jeg tenker at han må prioritere datteren foran deg så lenge de er så unge som de er. Hadde hun vært 20 hadde saken vært annerledes, men som femtenåring er hun fortsatt et barn.

Og når dere ikke bor sammen, så synes jeg faktisk ikke det er så veldig rart at dere ikke reiser på ferie med hans familie osv heller, til familiehytta.

Selv om det kanskje ville vært naturlig å flytte sammen etter halvannet år, så hadde ikke jeg heller flyttet fem mil eller mer vekk fra ungenes skole - det gjør jo at samværet blir vanskeligere.

Om datteren må reise fem mil for å komme seg på skolen om morgenen, så er det betraktelig mer slitsomt enn fem minutter - og hun vil da kanskje velge å ikke komme til ham.

Det er heller ingen av hennes venner som er der han vil flytte til, nok en grunn til å ikke komme.

Jeg skjønner at du har behov han ikke har, men de er like fullt DINE behov, ikke deres. Han vil ikke det samme som deg - sånn er det.

Det vil si at dere enten må kompromisse, en må overkjøre den andre, eller dere må gå fra hverandre.

Så får dere velge da, begge to - hva er viktigst for dere?

Er det viktigst for deg å ha en å bo sammen med? Eller i det hele tatt å være sammen med ham. Er det viktigst for ham å bo som han gjør, av hensyn til barna (hvilket jeg personlig mener det burde være) eller er det viktigere å være med deg?

Jeg tenker at han har familie, og har lyst på en kjæreste - du vil ha en familie, ikke bare en kjæreste...

Så det er vel kanskje du som velge, er det bra nok for deg å leve slik han vil? Hvis ikke - så får du gi ham ultimatumet.

[Lillemus]

''Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk.''

Hva er det som er symbolsk ved at hans ekskone har hatt en ny mann siden bruddet? Det skjønte jeg ikke.

Jeg skjønte heller ikke det med at 15-åringens far skal ivareta deg? Det var kanskje feilskrevet?

Så lenge det er konflikt mellom deg og hans datter, så må han la datterens interesser komme først. Sånn er det bare. Barn er viktigere enn nye partnere.

Jeg vil tro at når dine egne barn er blitt 15 år, så vil du ikke lenge føle at det er så gammelt. Det er en alder da det skjer mye med dem, de skal gjennom store forandringer og trenger mye trygghet.

Så jeg synes ikke det er merkelig at faren ikke ønsker å flytte datteren nå.

Om du ikke takler å være særboer i 3-4 år til, er jeg redd du heller må se deg om etter en ny mann.

Hvis jeg hadde fått vite at det bare er 4 år igjen av særboerskapet og at vi da kunne flytte sammen, så hadde jeg blitt hoppende glad.... *Sukk*

[Gjest Ulvinnen]

Hvis jeg hadde fått vite at det bare er 4 år igjen av særboerskapet og at vi da kunne flytte sammen, så hadde jeg blitt hoppende glad.... *Sukk*

Godt at du er en tålmodig sjel!

Det er ikke alle som er like flinke til å la barnas hensyn komme i første rekke som deg, dessverre. Jeg syns du er flink

[Gjest Benkeplate]

''Takk. Har flyttet innlegget over til samliv nå. Hva synes du om disse symbolske tingene jeg skriver da?''

Jeg svarte deg først på det andre forumet, men velger å ta spørsmålet ditt her.

Jeg forstår ikke helt hva du mener med symbolsk? Du nevner et par ting. Det ene er at eks kona hans har hatt en ny mann i 7 år. Hva har det med symbolikk å gjøre?

Det andre er at han ikke kjøper gaver sammen med deg til datteren. Jeg synes ikke at dette er så rart. Barn er så såre på mange ting, og han føler kanskje at det blir en mer personlig gave bare fra ham. Jeg er gift med pappaen til barna mine, men av og til kjøper vi gaver hver for oss til barna. ( for all del vi kjøper sammen også) Jeg får ofte en litt mer intim følelse når jeg gir noe til barna, bare fra meg.

Uansett hva grunnen er synes jeg ikke du skal henge deg opp i dette, det er jo i grunn og bunn en bagatell. Kjøp noe fint som bare er fra deg du.

Du nevner en del ting om ferie, familiehytte osv. Jeg skal ikke kommentere alt sammen, bare si at jeg synes du legger for mye i disse tingene.

Jeg er enig med flere av de andre. Barn vil alltid komme før en ny partner. Det beste du kan gjøre er å støtte ham og datteren hans så godt du kan.

Synes ikke 4 år er så lang tid i denne sammenhengen. Du har jo mannen. Og etter hva jeg leser her, høres han ut til å være en å ta vare på.

Lykke til

[Gjest Liss66]

''Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk.''

Hva er det som er symbolsk ved at hans ekskone har hatt en ny mann siden bruddet? Det skjønte jeg ikke.

Jeg skjønte heller ikke det med at 15-åringens far skal ivareta deg? Det var kanskje feilskrevet?

Så lenge det er konflikt mellom deg og hans datter, så må han la datterens interesser komme først. Sånn er det bare. Barn er viktigere enn nye partnere.

Jeg vil tro at når dine egne barn er blitt 15 år, så vil du ikke lenge føle at det er så gammelt. Det er en alder da det skjer mye med dem, de skal gjennom store forandringer og trenger mye trygghet.

Så jeg synes ikke det er merkelig at faren ikke ønsker å flytte datteren nå.

Om du ikke takler å være særboer i 3-4 år til, er jeg redd du heller må se deg om etter en ny mann.

Det symbolske er følgende: "Han ville ikke kjøpe bursdagsgave til datteren sin sammen med meg (sist januar)? Han greidde ikke å få gjennom at jeg skulle få være med på Sermonien til datteren hans som en av 10 gjester da hun skulle konfirmeres, jeg fikk billett etter at en meldte avbud. Vi har vært på flere turer med hans barn, enn han med mine, men når det kommer til familiehytta er den følsomt område". Siden vi ikke bor sammen er det begrenset hvor mye tid vi tilbringer sammen.

Det er vel det som er poenget at så lenge vi ikke bor sammen blir vi annenrangs om ikke tredjerangs.

Det jeg ser på som symbolsk - jeg lurer på er det et bevis på at han ikke elsker meg høyt nok - når det kommer til stykket?

En mulighet er også at vi flytter på oss og flytter nærmere kjæresten min. Men da blir det evt å møtes på halvveien. Selv om jeg mener at det ikke burde være et stort problem noen dager annenhver uke, i forhold til at mine barn skulle måtte bytte skole feks. Tja.

Jeg registrer med interesse at det er ingen som har vist forståelse for min situasjon. Ganske interessant.

[Gjest Liss66]

''Noen småting har fått meg til å stusse. (Han har vært skilt i 7 år. Hans eks-kone har hatt en ny mann siden bruddet). Hvor tungt skal jeg vektlegge disse tingene? For meg er det symbolsk.''

Hva er det som er symbolsk ved at hans ekskone har hatt en ny mann siden bruddet? Det skjønte jeg ikke.

Jeg skjønte heller ikke det med at 15-åringens far skal ivareta deg? Det var kanskje feilskrevet?

Så lenge det er konflikt mellom deg og hans datter, så må han la datterens interesser komme først. Sånn er det bare. Barn er viktigere enn nye partnere.

Jeg vil tro at når dine egne barn er blitt 15 år, så vil du ikke lenge føle at det er så gammelt. Det er en alder da det skjer mye med dem, de skal gjennom store forandringer og trenger mye trygghet.

Så jeg synes ikke det er merkelig at faren ikke ønsker å flytte datteren nå.

Om du ikke takler å være særboer i 3-4 år til, er jeg redd du heller må se deg om etter en ny mann.

Jeg vil bare presisere at jeg ikke har noen konflikt med hans datter, hun tåler ikke å måtte dele sin far med noen. Det hadde ikke spilt noen rolle hvem det hadde vært. Jeg har vært inkluderende og generøs. De er faren enig i. Derfor ble jeg nok tatt litt på sengen av sommerens utbrudd. Jeg har brukt mine få barnefrie perioder på å være sammen med han og hans barn.

[Gjest Valnøtt]

Jeg synes at det er mye for en femtenåring å reise fem mil til og fra skole og gammelt nærmiljø daglig i annenhver uke. Jeg ville ikke sett det som naturlig at hun skulle gjøre det.

Jeg synes også det er greit at han kjøper bursdaggave til henne alene, men dere kunne kjøpt en ting sammen også hvis det var viktig for deg.

Jeg føler også at det er hans jobb å rydde opp i datterens avvisning av deg - der er jeg enig med deg. Men har du spurt ham om han ser dette problemet? Og hva han har gjort eller ønsker å gjøre for å løse det?

Dere har jo reist på flere turer sammen med barna hans. Da er det ingen tvil om at han signaliserer til sine barn at han har truffet Damen. Men han dropper det med den hytta fordi det er så viktig for datteren. Den eneste måten du kan gi datteren full seier på da er å la akkurat den hytta bli viktig for deg også... Blås i hele hytta. Det er en bagatell. Blås i om søstere osv støtter datterens avvisning av deg. Det er vel ikke sikkert at de faktisk gjør det heller, det kan jo hende det ikke er verre enn at de har sagt noe i retning av "De er jo sårbare i den alderen, hun er nok sjalu og trenger å ha pappa litt alene nå". Kanskje fulgte de til og med opp med "Håper kjæresten hans skjønner at han må ta vare på ungen sin".

Det er jo ikke å være mot deg synes jeg. (Hvis det er sånn da).

Han vil ikke bygge familiene deres sammen enda. Men han er glad i deg og presenterer deg som kjæresten sin overalt.

Du ble ikke bedt i utgangspunktet i datterens konfirmasjon. Hadde det vært et svært selskap hadde jeg skjønt at du ble sur. Men det var ti personer der. Det er bare de aller, aller nærmeste det. Og det er konfirmantens nærmeste - ikke konfirmantens fars nærmeste. Hadde det vært det siste ville han hatt deg som første inviterte veitu.

Du må nok tåle at du ikke blir denne datterens stemor. Men det er ikke noe i veien for at du kan bli denne mannens livsledsager - hvis han får det som han vil :-)

Men hvis du mistrives og er utrygg på ham slik dere har det nå er det ikke sikkert at det er verdt å vente på for deg.

[Gjest Liss66]

Jeg synes at det er mye for en femtenåring å reise fem mil til og fra skole og gammelt nærmiljø daglig i annenhver uke. Jeg ville ikke sett det som naturlig at hun skulle gjøre det.

Jeg synes også det er greit at han kjøper bursdaggave til henne alene, men dere kunne kjøpt en ting sammen også hvis det var viktig for deg.

Jeg føler også at det er hans jobb å rydde opp i datterens avvisning av deg - der er jeg enig med deg. Men har du spurt ham om han ser dette problemet? Og hva han har gjort eller ønsker å gjøre for å løse det?

Dere har jo reist på flere turer sammen med barna hans. Da er det ingen tvil om at han signaliserer til sine barn at han har truffet Damen. Men han dropper det med den hytta fordi det er så viktig for datteren. Den eneste måten du kan gi datteren full seier på da er å la akkurat den hytta bli viktig for deg også... Blås i hele hytta. Det er en bagatell. Blås i om søstere osv støtter datterens avvisning av deg. Det er vel ikke sikkert at de faktisk gjør det heller, det kan jo hende det ikke er verre enn at de har sagt noe i retning av "De er jo sårbare i den alderen, hun er nok sjalu og trenger å ha pappa litt alene nå". Kanskje fulgte de til og med opp med "Håper kjæresten hans skjønner at han må ta vare på ungen sin".

Det er jo ikke å være mot deg synes jeg. (Hvis det er sånn da).

Han vil ikke bygge familiene deres sammen enda. Men han er glad i deg og presenterer deg som kjæresten sin overalt.

Du ble ikke bedt i utgangspunktet i datterens konfirmasjon. Hadde det vært et svært selskap hadde jeg skjønt at du ble sur. Men det var ti personer der. Det er bare de aller, aller nærmeste det. Og det er konfirmantens nærmeste - ikke konfirmantens fars nærmeste. Hadde det vært det siste ville han hatt deg som første inviterte veitu.

Du må nok tåle at du ikke blir denne datterens stemor. Men det er ikke noe i veien for at du kan bli denne mannens livsledsager - hvis han får det som han vil :-)

Men hvis du mistrives og er utrygg på ham slik dere har det nå er det ikke sikkert at det er verdt å vente på for deg.

Takk for konstruktiv tilbakemelding!

[Gjest Liss66]

Jeg synes at det er mye for en femtenåring å reise fem mil til og fra skole og gammelt nærmiljø daglig i annenhver uke. Jeg ville ikke sett det som naturlig at hun skulle gjøre det.

Jeg synes også det er greit at han kjøper bursdaggave til henne alene, men dere kunne kjøpt en ting sammen også hvis det var viktig for deg.

Jeg føler også at det er hans jobb å rydde opp i datterens avvisning av deg - der er jeg enig med deg. Men har du spurt ham om han ser dette problemet? Og hva han har gjort eller ønsker å gjøre for å løse det?

Dere har jo reist på flere turer sammen med barna hans. Da er det ingen tvil om at han signaliserer til sine barn at han har truffet Damen. Men han dropper det med den hytta fordi det er så viktig for datteren. Den eneste måten du kan gi datteren full seier på da er å la akkurat den hytta bli viktig for deg også... Blås i hele hytta. Det er en bagatell. Blås i om søstere osv støtter datterens avvisning av deg. Det er vel ikke sikkert at de faktisk gjør det heller, det kan jo hende det ikke er verre enn at de har sagt noe i retning av "De er jo sårbare i den alderen, hun er nok sjalu og trenger å ha pappa litt alene nå". Kanskje fulgte de til og med opp med "Håper kjæresten hans skjønner at han må ta vare på ungen sin".

Det er jo ikke å være mot deg synes jeg. (Hvis det er sånn da).

Han vil ikke bygge familiene deres sammen enda. Men han er glad i deg og presenterer deg som kjæresten sin overalt.

Du ble ikke bedt i utgangspunktet i datterens konfirmasjon. Hadde det vært et svært selskap hadde jeg skjønt at du ble sur. Men det var ti personer der. Det er bare de aller, aller nærmeste det. Og det er konfirmantens nærmeste - ikke konfirmantens fars nærmeste. Hadde det vært det siste ville han hatt deg som første inviterte veitu.

Du må nok tåle at du ikke blir denne datterens stemor. Men det er ikke noe i veien for at du kan bli denne mannens livsledsager - hvis han får det som han vil :-)

Men hvis du mistrives og er utrygg på ham slik dere har det nå er det ikke sikkert at det er verdt å vente på for deg.

Takk for konstruktiv tilbakemelding!

[Gjest Ulvinnen]

Det symbolske er følgende: "Han ville ikke kjøpe bursdagsgave til datteren sin sammen med meg (sist januar)? Han greidde ikke å få gjennom at jeg skulle få være med på Sermonien til datteren hans som en av 10 gjester da hun skulle konfirmeres, jeg fikk billett etter at en meldte avbud. Vi har vært på flere turer med hans barn, enn han med mine, men når det kommer til familiehytta er den følsomt område". Siden vi ikke bor sammen er det begrenset hvor mye tid vi tilbringer sammen.

Det er vel det som er poenget at så lenge vi ikke bor sammen blir vi annenrangs om ikke tredjerangs.

Det jeg ser på som symbolsk - jeg lurer på er det et bevis på at han ikke elsker meg høyt nok - når det kommer til stykket?

En mulighet er også at vi flytter på oss og flytter nærmere kjæresten min. Men da blir det evt å møtes på halvveien. Selv om jeg mener at det ikke burde være et stort problem noen dager annenhver uke, i forhold til at mine barn skulle måtte bytte skole feks. Tja.

Jeg registrer med interesse at det er ingen som har vist forståelse for min situasjon. Ganske interessant.

''Det jeg ser på som symbolsk - jeg lurer på er det et bevis på at han ikke elsker meg høyt nok - når det kommer til stykket?''

Det tror jeg ikke. Jeg syns at de tingene du nevner er bagateller, ikke noe som beviser om du er elsket eller ei.

Godt at du syns det er interessant at de som svarer ser saken på en annen måte enn deg. Kanskje du skulle prøve å ta det innover deg? Når du lufter problemet her, så er det vel nettopp for å prøve å se saken på en ny måte? Ikke ta det som om de som svarer er i mot deg, men at vi prøver å gi deg gode råd og en ny innfallsvinkel.

Det er godt at du ikke har noen konflikt med 15-åringen. At hun ikke vil dele faren sin, hvis hun er klar over at det kan innebære at hun må flytte 5 mil, må jeg si at jeg har forståelse for.

[Gjest Liss66]

''Det jeg ser på som symbolsk - jeg lurer på er det et bevis på at han ikke elsker meg høyt nok - når det kommer til stykket?''

Det tror jeg ikke. Jeg syns at de tingene du nevner er bagateller, ikke noe som beviser om du er elsket eller ei.

Godt at du syns det er interessant at de som svarer ser saken på en annen måte enn deg. Kanskje du skulle prøve å ta det innover deg? Når du lufter problemet her, så er det vel nettopp for å prøve å se saken på en ny måte? Ikke ta det som om de som svarer er i mot deg, men at vi prøver å gi deg gode råd og en ny innfallsvinkel.

Det er godt at du ikke har noen konflikt med 15-åringen. At hun ikke vil dele faren sin, hvis hun er klar over at det kan innebære at hun må flytte 5 mil, må jeg si at jeg har forståelse for.

Det har ikke vært snakk om noe flytting som våre barn har vært involvert i. Så det er nok ikke grunnen her.

[Tralla]

Jeg synes ikke 1,5 år er så veldig lenge jeg. Så har forståelse for at han ikke er kommet like langt som deg. Men det betyr ikke at han ikke kommer dit en dag. Særlig når en har barn, synes iallefall jeg at det er greit å bruke litt ekstra lang tid.

Prøv å ikke analyser at han gjør, for å finne ut om han elsker deg eller ikke. Nyt heller tiden dere faktisk har sammen og gjør det beste ut av den. Ikke fokuser på det dere ikke har i dag. Er vanskelig, det vet jeg. Men positive ting kommer utav positive tanker :-)

Du hadde nok heller ikke villet flytte på deg slik at du ville miste mye tid sammen med dine barn, og forstår nok også egentlig at han heller ikke vil det. Så hvis du har eneomsorgen for dine, kan det kanskje være en ide at du flytter nærmere/ til ham?

Og jeg ville vært sikker på at livet sammen med hele hans familie ville blitt bra, før jeg hadde flyttet sammen med han. Hvis du allerede nå vet at ting skjærer seg med datteren hans, så må du vente deg større og verre konflikter om dere bor sammen. Og da vil han måtte prioritere henne forran deg mange ganger. Er du klar for det? Prøv heller, men hans hjelp å få et greit forhold til hans barn. Spør ham om han ken hjelpe deg med det.

Ellers vil jeg si at jeg forstår mange av tankene dine. Selvfølgellig har en lyst til å dele hverdagen sammen med den en er glad i, men la det komme naturlig. Ikke tving frem ting. En er to i et forhold, og ofte beveger en seg i utakt. Men en kan komme til mål alikevel, det tar bare litt lenger tid :-)

[Gjest Elextra]

Jeg synes at det er mye for en femtenåring å reise fem mil til og fra skole og gammelt nærmiljø daglig i annenhver uke. Jeg ville ikke sett det som naturlig at hun skulle gjøre det.

Jeg synes også det er greit at han kjøper bursdaggave til henne alene, men dere kunne kjøpt en ting sammen også hvis det var viktig for deg.

Jeg føler også at det er hans jobb å rydde opp i datterens avvisning av deg - der er jeg enig med deg. Men har du spurt ham om han ser dette problemet? Og hva han har gjort eller ønsker å gjøre for å løse det?

Dere har jo reist på flere turer sammen med barna hans. Da er det ingen tvil om at han signaliserer til sine barn at han har truffet Damen. Men han dropper det med den hytta fordi det er så viktig for datteren. Den eneste måten du kan gi datteren full seier på da er å la akkurat den hytta bli viktig for deg også... Blås i hele hytta. Det er en bagatell. Blås i om søstere osv støtter datterens avvisning av deg. Det er vel ikke sikkert at de faktisk gjør det heller, det kan jo hende det ikke er verre enn at de har sagt noe i retning av "De er jo sårbare i den alderen, hun er nok sjalu og trenger å ha pappa litt alene nå". Kanskje fulgte de til og med opp med "Håper kjæresten hans skjønner at han må ta vare på ungen sin".

Det er jo ikke å være mot deg synes jeg. (Hvis det er sånn da).

Han vil ikke bygge familiene deres sammen enda. Men han er glad i deg og presenterer deg som kjæresten sin overalt.

Du ble ikke bedt i utgangspunktet i datterens konfirmasjon. Hadde det vært et svært selskap hadde jeg skjønt at du ble sur. Men det var ti personer der. Det er bare de aller, aller nærmeste det. Og det er konfirmantens nærmeste - ikke konfirmantens fars nærmeste. Hadde det vært det siste ville han hatt deg som første inviterte veitu.

Du må nok tåle at du ikke blir denne datterens stemor. Men det er ikke noe i veien for at du kan bli denne mannens livsledsager - hvis han får det som han vil :-)

Men hvis du mistrives og er utrygg på ham slik dere har det nå er det ikke sikkert at det er verdt å vente på for deg.

Du har stadig så kloke svar du, Valnøtt.

[Gjest sofie olsen]

hei. Nå har jeg kanskje ikke noe konstruktive svar eller løsninger for deg, men vil fortelle deg min opplevelser da min mor fant jeg en venn.

Jeg var 16 år, og mamma fikk en mannlig venn. Ikke noe mer, men det var nok for meg. Jeg var umennseklig ekkel med ham, selv om jeg kjente ham fra før, og faktisk likte ham som person, så hatet jeg at mamma skulle bli venn med ham. De var ikke kjæreste engang.

Om han var på besøk, sa jeg ikke hei engang, og snudde på helen, og dro rett til pappa. Aldri, om jeg ville godta at han skulle få plass i vårt hjem.

Grunnen til at jeg reagerte? Vet egentlig ikke. Men hadde vel nok med mine omveltninger, til at jeg kunne klare å forholde meg til at mamma kanskje skulle finne seg en ny kjæreste. Heldigvis, var de begge veldig tålmodige med meg, de gikk ikke fortere frem, enn at jeg klarte å følge med, og godta situasjonen. Jeg vet, jeg ville ha steilet om mamma hadde tatt ham med til familiehytta. Det var mitt fristed. Jeg var veldig egoistisk på den tiden, og jeg skjemmes nesten av det nå.

Takk og lov, så gav de ikke opp. De er nå samboere, og mamma kunne ikke ha funnet en bedre mann enn ham. Jeg går veldig godt overens med ham i dag. Jeg måtte bare bruke tid på å bli kjent med situasjonen.

Jeg råder deg, ikke gi opp. Ta deg tid. Jeg er utrolig glad for at mamma og vennen hennes tok seg tid, og aksepterte at jeg trengte tid for å godta.

Jeg har en annen venninne, der moren ikke godtok. Hun klarte aldri å komme overens med hennes samboer. Selv om hun er voksen. Pussig nok.Selv om jeg er voksen i dag, kan jeg finne på å føle meg som barn igjen sammen med mine foreldre.

[Gjest Liss66]

hei. Nå har jeg kanskje ikke noe konstruktive svar eller løsninger for deg, men vil fortelle deg min opplevelser da min mor fant jeg en venn.

Jeg var 16 år, og mamma fikk en mannlig venn. Ikke noe mer, men det var nok for meg. Jeg var umennseklig ekkel med ham, selv om jeg kjente ham fra før, og faktisk likte ham som person, så hatet jeg at mamma skulle bli venn med ham. De var ikke kjæreste engang.

Om han var på besøk, sa jeg ikke hei engang, og snudde på helen, og dro rett til pappa. Aldri, om jeg ville godta at han skulle få plass i vårt hjem.

Grunnen til at jeg reagerte? Vet egentlig ikke. Men hadde vel nok med mine omveltninger, til at jeg kunne klare å forholde meg til at mamma kanskje skulle finne seg en ny kjæreste. Heldigvis, var de begge veldig tålmodige med meg, de gikk ikke fortere frem, enn at jeg klarte å følge med, og godta situasjonen. Jeg vet, jeg ville ha steilet om mamma hadde tatt ham med til familiehytta. Det var mitt fristed. Jeg var veldig egoistisk på den tiden, og jeg skjemmes nesten av det nå.

Takk og lov, så gav de ikke opp. De er nå samboere, og mamma kunne ikke ha funnet en bedre mann enn ham. Jeg går veldig godt overens med ham i dag. Jeg måtte bare bruke tid på å bli kjent med situasjonen.

Jeg råder deg, ikke gi opp. Ta deg tid. Jeg er utrolig glad for at mamma og vennen hennes tok seg tid, og aksepterte at jeg trengte tid for å godta.

Jeg har en annen venninne, der moren ikke godtok. Hun klarte aldri å komme overens med hennes samboer. Selv om hun er voksen. Pussig nok.Selv om jeg er voksen i dag, kan jeg finne på å føle meg som barn igjen sammen med mine foreldre.

Takk Sofie! Det var en nyttig tilbakemelding.

[Gjest Valnøtt]

Du har stadig så kloke svar du, Valnøtt.

Eh.... Takk :-) *rødme nå*

[Gjest Shunshine]

Jeg er i et forhold på over ti år, skal si hverdagen har kommet. Særboerskap høres meget deilig ut synes jeg....

Du får kjenne etter om det er noe du kan sette pris på, eller om det ikke er til å leve med for deg. Kanskje du skal gi deg et år og bare nyte og være trygg og se hva du føler etter ett år? Kanskje har han da nevnt noe om hva han ser for seg etter de fire årene?

Men dersom dette rett og slett gjør deg ulykkelig, så er jo ikke dette noe for deg.

Masse varme klemmer fra meg

[løvinne71]

Det symbolske er følgende: "Han ville ikke kjøpe bursdagsgave til datteren sin sammen med meg (sist januar)? Han greidde ikke å få gjennom at jeg skulle få være med på Sermonien til datteren hans som en av 10 gjester da hun skulle konfirmeres, jeg fikk billett etter at en meldte avbud. Vi har vært på flere turer med hans barn, enn han med mine, men når det kommer til familiehytta er den følsomt område". Siden vi ikke bor sammen er det begrenset hvor mye tid vi tilbringer sammen.

Det er vel det som er poenget at så lenge vi ikke bor sammen blir vi annenrangs om ikke tredjerangs.

Det jeg ser på som symbolsk - jeg lurer på er det et bevis på at han ikke elsker meg høyt nok - når det kommer til stykket?

En mulighet er også at vi flytter på oss og flytter nærmere kjæresten min. Men da blir det evt å møtes på halvveien. Selv om jeg mener at det ikke burde være et stort problem noen dager annenhver uke, i forhold til at mine barn skulle måtte bytte skole feks. Tja.

Jeg registrer med interesse at det er ingen som har vist forståelse for min situasjon. Ganske interessant.

"Jeg registrer med interesse at det er ingen som har vist forståelse for min situasjon. Ganske interessant."

Men det sier vel kanskje ganske mye?

Isolert sett, så forstår jeg godt at du er frustrert over at du ikke får så mye tid og oppmerksomhet fra kjæresten din som du ønsker og har behov for.

Det er både logisk og forståelig at du gjerne vil tilbringe mest mulig tid med en mann du elsker og er glad i, og at du savner ham når dere er borte fra hverandre.

MEN, når man ser på HELHETEN, så ser man at det er mange andre ting som må tas med i betraktningen. Og at det er mange flere hensyn å ta enn at akkurat DIN situasjon skal bli best mulig for deg!

En POSITIV endring for deg, (at du får flyttet sammen med kjæresten) vil kanskje føre til NEGATIV endring for andre involverte!? Det vil medfører flytting, eller mere reising frem og tilbake, for enten dine eller hans barn. Og 15 åringen vil miste sitt "private revir" i et hjem hun er vant til å dele kun med far og biologiske søsken.

15 åringer gjennomgår store endringsprossesser i seg selv. Og er av den grunn ofte svært selvopptatte og følsomme for endringer i omgivelsene.

De kan ikke uten videre "snakkes til fornuft", eller påtvinges endringer som angår dem selv, uten at dette medfører tildels kraftige protester og reaksjoner.

Det er sikkert dette din kjæreste tenker på. Og han føler seg klemt litt mellom barken og veden når han må velge mellom dine krav / ønsker, og hensynet / forholdet til datteren sin.

Han forstår hvor vanskelig det vil være for henne å bli påtvunget en ny familie.

Dessuten er ikke 1,5 år særlig lenge i et "voksent" forhold!

Selvom du føler at du kjenner kjæresten din godt, og er klar for en videreutvikling i forholdet deres, så blir du nok fortsatt oppfattet som en litt "utenforstående fremmed" av hans barn, og øvrige familie.

Og det er et SVÆRT langt skritt fra der dere er nå, til å bli samboere på heltid med dine, mine og våre barn, og de omstillingene og utfordringene dette medfører!

Jeg kan derfor forstå at din kjæreste holder tilbake på "samboerplanene."

Men det betyr ikke det samme som at han ikke er nok glad i deg, eller ikke satser nok på forholdet.

Han føler kanskje rett og slett at "timingen" ikke er riktig, fordi det er så mange praktiske og følelsesmessige hensyn å ta.

Jeg synes derfor du skal satse på å kose deg med forholdet mellom kjæresten din og deg. Og ikke være så fokusert på å bli integrert i hans barn, familie og hverdag.

15 og 19 åringer trenger ingen stemor. Men de trenger en stabil hverdag og god tid til å forsone seg med forandringer.

Det er kun få år igjen før de lever sine "egne liv." Og da er det fritt frem for dere å ta hensyn til deres egne behov. Men intill videre synes jeg faktisk hensynet til barna bør komme først.

Det høres jo ut som han ikke verdt å "vente" på??