Er det meg det er noe galt med?

[tusseline]

Jeg er enig i det sunshine skriver til deg.

I tillegg så kan jeg si at jeg (desverre) kjenner igjen meg selv fra mitt forrige forhold. Mye av det du beskriver har jeg også opplevd. Det endte med at jeg ikke var villig til å vente så mange år på å få et fellesskap - og bli en enhet. Vårt forhold tok slutt. Jeg syntes 5 år og mer var for lenge å vente på noe mer konkret enn det å være kjærester. Særboerskap ligger heller ikke for meg.

Nei, du får vurdere hvilke faktorer som er viktig for deg, og at du får en hverdag du kan leve med.

Lykke til

[Gjest Liss66]

Jeg er enig i det sunshine skriver til deg.

I tillegg så kan jeg si at jeg (desverre) kjenner igjen meg selv fra mitt forrige forhold. Mye av det du beskriver har jeg også opplevd. Det endte med at jeg ikke var villig til å vente så mange år på å få et fellesskap - og bli en enhet. Vårt forhold tok slutt. Jeg syntes 5 år og mer var for lenge å vente på noe mer konkret enn det å være kjærester. Særboerskap ligger heller ikke for meg.

Nei, du får vurdere hvilke faktorer som er viktig for deg, og at du får en hverdag du kan leve med.

Lykke til

Takk for innlegget. Hvordan gikk det med deg? Har du en ny kjæreste? Er du fornøyd med din beslutning?

[tusseline]

Takk for innlegget. Hvordan gikk det med deg? Har du en ny kjæreste? Er du fornøyd med din beslutning?

Ja, jeg er fornøyd med beslutningen min .

Jeg er over 40, og det å vente i mange år - og å fortsette kun som kjærester, for så å kanskje se om det kunne bli noe mer - det var ikke noe for meg. Etter å ha bodd alene x antall år hadde jeg lyst å finne en person å _dele_ livet med: ikke bare være kjærester og leke at man har et forpliktende forhold

Jeg traff en ny mann senere - som ikke var redd for å binde seg eller dele hverdagene . Så jeg koser meg veldig, og skal gifte meg neste år .

[Gjest Liss66]

Ja, jeg er fornøyd med beslutningen min .

Jeg er over 40, og det å vente i mange år - og å fortsette kun som kjærester, for så å kanskje se om det kunne bli noe mer - det var ikke noe for meg. Etter å ha bodd alene x antall år hadde jeg lyst å finne en person å _dele_ livet med: ikke bare være kjærester og leke at man har et forpliktende forhold

Jeg traff en ny mann senere - som ikke var redd for å binde seg eller dele hverdagene . Så jeg koser meg veldig, og skal gifte meg neste år .

Hmmm. Det var ikke verst! Jeg er veldig usikker. Føler visst at dette er mannen i mitt liv. Tror neppe jeg treffer en som han igjen. Samtidig er jeg litt for ulykkelig under de rådende omstendigheter. Følte du så sterk for ha forrige også?