overrasket

[Gjest liseberg]

Satt og chattet med en kompis her om dagen, som jeg var hodstups forelsket i. Husker ennå veldig godt første gang jeg traff ham, og det var forelskelse ved første blikk. Men det gikk et helt år før jeg fikk mitt første kyss. Jeg trodde da det skulle bli oss, og jeg var høyt oppe i skyene. Men... det ble ikke noe. Han avlsuttet før det ble noe mer.

Ett år gikk, og det kom et kyss til, og noe hemmelige kjærtegn en natt, uten noe mer skjedde. Denne gangen pratet vi ikke om det engang. Jeg gikk videre i livet mitt.

Fem måneder senere, kom havnet vi til sengs sammen, og startet et hemmelig forhold. Omstendighetene sa at vi kunne ikke gå ut offentlig. Eller, det var det han fortalte meg. Jeg godtok, som ung og naiv. Jeg hadde fyllt atten 7 måneder tidligere, og han var endel eldre enn meg.

Livet mitt var en berg og dalbane av følelser, og så fant han seg en kjæreste. Jeg var knust. Likevel fortsatte vi forholdet, og sexen var som narkotika. Jeg klarte ikke å holde meg unna.

Jeg flyttet. Og livet gikk videre. Når vi traff, klarte vi ikke å holde fingrene av fatet. Jeg klarte bare ikke. Slik hadde vi det, for de neste 5-6 årene. Han ble den store forelskelsen jeg aldri fikk. Min besettlse. Min drøm. Og hver gang jeg kom i et forhold, min sammenlignelse.

Og så, endelig traff jeg mannen med stor M. Jeg har vært i et forhold med min samboer i fire år nå, og jeg er ennå stormende forelsket i kjæresten min. Jeg er lykkelig.

Så nå kom det fram. Han angret, for å ha latt meg slippe mellom fingrene hans, for ikke å ha sett hvor verdigfullt vi hadde det. Men, han er også glad på mine vegner, for at jeg er lykkelig. Nå sitter jeg her, og fikk endelig vite at jeg var mer enn bare et knull, en elskerrinne, et tidsfordriv.

Det gav fred i mitt hjerte. Takk.