Alltid ødlegger jeg - hjelp meg å forbedre meg!

[Gjest Sisse]

Nå er jeg så sliten. I gjen har vi krangla om en bagatell. Og i gjen er et bare MIN skyld.

Vi har vært sammen i elleve år. Ikke gift, ingen barn. Han er hyggelig og grei, og tålmodig.

Men så skjer det i gjen og i gjen at det blir krangel.

Det starter ofte uten at jeg merker det. Jeg er dum, og sier noe som irriterer han. Eller enda verre - jeg gjentar det jeg har sagt tidligere, eller fortsetter å snakke om en sak etter at han har sagt seg ferdig med det. Tydeligvis har jeg et større behov for å snakke om ting enn han. Og det gjør han så sint. Han skriker opp, blir aggressiv, og kutter samtalen tvert. Ber meg om å holde kjeft og ikke si noe mer. Han skriker opp om at jeg maser og maser. Beskylder meg for masse, sier at jeg mener det og det - som er helt feil- og jeg får ikke mulighet til å svare/forklare.

Det er ille når vi ikke engang er uenige på forhånd, men er det til og med en diskusjon hvor jeg er uenig med han (i den grad jeg tør være det), så blir han helt krakilsk. Hva naboene tror orker jeg ikke å tenke på engang. Han blir også fysisk truende. Kaster ting/slår rundt seg. Dette er ganske sjelden, men han sier (truer?) hver gang han blir sint at "om du ikke gir deg nå så veit du hva som skjer".

Jeg blir livredd. Ofte blir jeg så redd at jeg beynner å gråte. Det forverrer alt.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne forstå når jeg har gått for langt. - Når jeg har holdt på et samtaletema for lenge. Eller når jeg bare skal "late som jeg mener det samme som han". Han sier at hadde det ikke vært for meg så, så hadde han ALDRI vært i dårlig humør. Da pleier jeg å si at hvis jeg er så fæl, så får han da gjøre ting slutt, kaste meg ut.(han eier huset vi bor i). Da beskylder han meg for å true med å flytte.

Ikke vet jeg, hvordan jeg er blitt så fæl. Og jeg er så lei meg for at jeg gang på gang får han til å bli så sint og aggressiv.

Har tenkt tanken på å flytte herifra, men jeg vil jo ikke leve alene for resten av mitt liv, og jeg forstår jo at det ikke er mange som holder ut med sånne som meg. Og vi har det jo fint så lenge jeg tenker meg om før jeg snakker.

Akuratt nå føles det som om jeg kveles. Jeg er så redd for å si noe feil. Og jeg er helt forsvarsløs - for jeg får jo ikke lov å snakke ferdig. Han gidder ikke å høre på meg. I morgen skal vi på ferie.

Men han er jo så snill innimellom. Og jeg er jo så vanskelig, så egentelig burde jeg jo være glad for at noen holder ut med meg. Etter sånne krangler er han ikke særlig langsint. Plutselig er alt glemt, og alt er så bra. Selv føler jeg meg ofte syk etter sånne kuler. Får sterk hodepine, vondt i brystet, vondt i magen, får diarè, tung og vond i kroppen. Selv om jeg forsøker å glemme det i hodet - så sitter det i gjen. På denne måten tror jeg det er mye mer alvorlig for meg , det går liksom iksom så fort over for samboeren. Og han forstår nok ikke hvor lei meg jeg blir. Har selvfølgelig forsøkt å si noe om det, men da blir det bare bråk.

Utenifra så er det nok jeg som er vanskelig. Han har store problemer med å si nei til ting/tjenester han ikke har lyst til å gjøre. Da sier han ofte at han må spørre meg først om han "får lov". Det er også vanskelig for meg å forstå, for jeg sier da aldri nei. Det gjør at hans familie og venner synes jeg er streng. Det er leit for meg at han lyver til dem om at han "ikek får lov" - når han egentlig ikke vil. Han er snill, sjarmerende, hjelpsom utad, og viser aldri sine sinte sider til andre. SÅ jeg forstår jo at det er meg som får fram alt dette fæle. Og nå trenger jeg hjelp til å forstå hvordan jeg kan klare å forbedre meg.

Hvordan skal jeg tenke - hva skal jeg gjøre- for å få ting til å fungere i gjen? Har dere råd om hvordan jeg skal takle sinnet hans? Og ikke minst hvordan jeg skal klare å forstå når jeg har gått for langt - sånn at han blir sint.

Dette ble mye på en gang.

Trist hilsen fra

[gyrken]

Stakkars deg.. du ser det selv, ikke sant? Jeg tror du vil ha det bedre uten denne mannen. Sammen med ham blir du bare en nervebunt uten selvtillit.

[shandy]

Oi, oi, oi jenta mi. Dette var leit. Jeg vet hvordan du har det. Du håper i det lengste, men det samme gjentar seg.

Forsøk å få han i terapi, hvis ikke må du gå før det smeller.

Jeg vet ingenting om deg, men kjenner lusa på ganga og du hadde vel neppe skrevet dette innlegget hvis det ikke var for noe?

Jeg kan ikke gi deg noen særskilte råd, annet enn at du må begynne å tenke selv. Det er ikke deg deg er noe galt med.

Dere har ikke barn - en klar lettelse for deg og du kan hvis du vil GÅ, uten å såre en eneste sjel. Foruten din egen kanskje, men den får det bedre etter hvert. Glem hvordan han har det, det er ikke verdt en tanke engang, men jeg vet.

Lykke til !

[Gjest hum]

Jeg kjente meg igjen i det du skrev. Jeg har nemlig en far (OG delvis en mor) som er sånn. Pappa skal alltid få meg til å få dårlig samvittighet for noe som er "min" feil. Det er utrolig slitsomt. Tror nok det er derfor jeg har så dårlig selvtillit. Det verste av alt er at foreldrene mine ser det ikke selv at de er sånn, spesielt ikke pappa.

Heldigvis skal jeg flytte snart. Det blir utrolig befriende. Jeg anbefaler deg å avslutte forholdet, før det går for langt. Han virker ikke helt god, denne samboeren din. Han virker utrolig manipulativ, akkurat som faren min. Det er ikke bra. Du føler jo at det er din feil(det er jo helt sykt!). Jeg har(hadde) det akkurat sånn. Men nå er det snart over. Heldigvis for det. Jeg tror nok pappa/mamma hadde gått meg på nervene løs hvis jeg hadde fortsatt å bo hjemme. Jeg hadde blitt ødelagt. Man blir jo så utrolig selv-destruktiv av å leve under slike omstendigheter..Ikke bra.

[Lille Lizzi]

*klem*

uff! Det blir mye for deg her...jeg får helt vondt av å lese....

Vennen min...,det er ikke deg det er noe galt med.

Ikke ta på deg skylden....,dere er forskjellige , det er der det ligger....han har kort lunte , og sier ting en ikke skal si

selv om en er sint.

Han har ingen rett til å true deg....ikke la han holde på.

Prøv en siste gang å snakke med han om du føler at det kan gå.

Ellers vil jeg råde deg til å pakke og flytte....,en dag kan den agresjonen gå ut over deg.Og du min venn fortjener bedre. Du ser det ikke nå, men du vil en gang se det....

Kos

[På tur]

Det er IKKE din skyld at det blir krangel - når det er han som farer opp og brøler. Det er IKKE din skyld at han blir sint og truende. Det er lov å ta opp diskusjoner, det er ikke lov å svare med brøling og trusler.

Ut i fra det du beskriver blir du utsatt for psykisk vold av denne mannen. Det er ikke du som trenger å forbedre deg - det er han! Men, som jeg har sagt til flere andre her på DOL: Det er lite sannsynlig at manipulerende og truende/voldelige menn slutter med det, uansett hva du sier og gjør.

Du burde derfor komme deg vekk fra ham. Ut i fra det du skriver virker det som han har kommet langt i å knekke deg; det er typisk for slike menn å sørge for at kvinnen de mishandler føler at de selv har skylden. Kom deg unna før det er for sent. Du sier han er snill innimellom, men husk at folk som er glade i hverandre er snille alltid (i hvert fall så godt som :-), selv når de er uenige.

[Gjest tuvali]

Det er ikke din skyld at han har kort lunte?! Det er ikke du som er dum. Det er ikke du som får han til å bli aggresiv. Du har lov til å si noe som irriterer han, gjenta ting eller være uenig uten at det skulle bli et helvete mellom dere av den grunn. Det er han det er noe veldig alvorlig galt med, som får deg til å gå rundt å være redd for hva du sier. Ut fra det du skriver virker han verken hyggelig eller grei, og langt i fra tålmodig. Det er han som skriker, blir aggresiv og krakilsk, beskylder deg for uriktige ting osv. Det er han som har fått deg til å tro at det er DU som bør forbedre deg. Men det stemmer ikke. Det er ikke han som må holde ut med vanskelige deg, men du som er utrolig tålmodig og holder ut med ham. Han er fæl. Ingen ting du kan si eller gjøre vil få han til å forandre seg. Hans lunte blir ikke noe lengere ved at du tilslutt holder kjeft om alt, du vil aldri finne deg i nok, slik at han aldri blir sint igjen, du sier jo selv det kan væe bagateller som utløser hans aggresjon. Hvordan skal dere gå gjennom livet sammen hvis du ikke kan si et ord?

Det er helt sikkert mange som ikke bare ville holde ut med deg, men elske deg og behandle deg med respekt uten at du må liste deg rundt og alltid tenke på han og hans eventuelle reaksjon før du snakket. Ingen ting du har skrevet her vitner om at du er fæl, vanskelig eller har noe som helst grunn til å forandre deg eller forbedre deg. Problemet ditt er jo at i lengen kan ikke du holde ut med en sånn som han. Du sier jo selv at du kvelses. Det er ikke din skyld, det er ikke du som kveler deg selv. Kom deg unna, det finns mange hyggelige menn derute, elleve år med han her er mer enn nok for deg. Hvis ikke mister du all selvtillit, all glede, alt liv.

Lykke til med ferien, uansett.

Skriv gjerne igjen.

Med vennlig hilsen

[Gjest skudd i natten]

Beklager hvis dette er helt feil, men syndes dette var trist å høre.

Samboeren din heter vel ikke tilfeldigvis Bjørnar?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje dere kunne ha nytte av å lese mitt innlegg om "time-out" på forum for psykiatri:

Time out

Time-out er som du skriver en variasjon over temaet å telle til ti.

Det er fint mulig å lære seg og utføre selv.

Disse punktene er viktige:

Du må tenke ut _på forhånd_ hva du skal gjøre (det er for sent å finne ut det når du står i situasjonen).

Aksjonen (det du skal gjøre) må kunne utføres umiddelbart og uten forberedelser.

I starten bør time-out inkludere fysisk adskillelse ved at du fjerner deg fra stedet/personen du blir sint på.

Mange har nytte av at det er noe hardt fysisk inkludert. Dette kan være løping, sykling el. lignende.

En skal først vende tilbake når en har kjølnet.

Dersom det er en fast person(er) en blir sint på, bør en på forhånd ha diskutert hvordan begge skal oppføre seg etter en slik time-out. En bør ikke starte diskusjonen igjen der og da.

Lykke til :-)

[Fransiscka]

Slik jeg ser det er det ikke du som ødelegger ting. Slik jeg ser det, er det hans feil det meste her. Det er han som er sint og voldelig, han som truer, og han som opptrer skremmende. greit nok at du maser om ting, tar opp ting ofte, og har behov for å diskutere. Men dette er ingen feil i den forstand. Du gjør intet galt. Du er som de fleste normale, småmasete kjerringer av oss:)

Du burde bryte, hvis du klarer, for å leve med en sint og voldelig mann over lengre tid, er ingen enkel oppgave. kom deg unna før dere blir gift, eller får barn. Da blir straks ting vanskeligere...

Trøstende hilsen fra

[svp]

Du ber vel egentlig ikke om hjelp for å forbedre deg. Din beskrivelse av samboeren er såpass malende, at jeg ville tippet at du liker å spille en offerrolle. Kjenner meg igjen, for jeg har det litt på samme måte.

Ikke vet jeg om forholdet ditt har kjørt seg inn i et umulig spor. Ikke vet jeg hva dere krangler om eller hvordan kranglene starter.

Roping, brøling og trusler er måter en 8-åring vinner en krangel med en 6-åring på.

Du sier at han beskylder deg for å stadig vende tilbake til gamle saker.

Hva om du foreslår at dere snakker ut en gang for alle om en sak, og at du deretter aldri vil nevne det mer. Skriv gjerne ned de punktene du vil ha frem, slik at du ikke nevner samme punkt mange ganger. Kanskje skjønner han at ved å gjøre en saklig diskusjon, kan dere legge en ubehagelig sak bak dere.

Jeg har i min vennekrets et par hvor den ene hele tiden vender tilbake til det samme gamle omkvedet, og det er ikke morsomt for den som hele tiden får høre den samme gamle leksa. Det maler sundt alt som holder dem sammen.

Ikke kom med vage trusler om å flytte. Flytt hvis du vil, og still et ultimatum hvis det kreves.

I en setning: vær klar, konsis og konsekvent!

[Gjest maria77]

Hei!

Det er vanskelig å vurdere en situasjon man selv ikke har vært til stede og opplevd. Men utifra det du skriver har jeg bare en ting å si, kom deg ut av hele forholdet! I det et voksent menneske begynner å kaste ting rundt seg, rope og brøle slik at det er fare for at naboene hører det - ja da er det noe mentalt galt hos vedkommende!

Sånt er det bare 2-åringer som har lov til å gjøre.

Det er lov å ta opp et emne som en tenker på, og du har ingen grunn til å føle deg dårlig fordi du deler dine tanker med samboeren din!

Du er ikke vanskelig, det er det han som er, som tydeligvis ikke kan føre en normal samtale... Finn deg en annen mann, og du vil skjønne dette!

Lykke til!

[Gjest (Anonymous)]

Kjære du.

Du har det visst ikke helt enkelt. For det første, så er det ikke du som må forbedre deg. Vi er jo alle følelsesmennesker i større eller mindre grad. Kunsten er å vise det. Jeg kjenner meg igjen i den situasjonen der det liksom ikke er noe mere å diskutere. Blir det tatt videre opp, så ender det som regel i en diskusjon/krangel. Med meg gikk det så langt at jeg ikke hadde noen selvfølelse igjen kan man si. Jeg følte jeg gikk og sa unnskyld for alt, og tok på meg skylden for alt som skjedde i forholdet. Jeg så ingen annen løsning enn det for å slippe krangel. Enden på det, ble at det måtte utenforstående til for å spørre meg om jeg virkelig ville ha det sånn. Det som er rart, er at man ser det ikke selv. Man er så fokusert på å ikke ta opp et emne der man vet motparten reagerer med irritasjon/sinne.

Husk på at det er ikke andre som bestemmer hva du skal føle. Det bestemmer du selv.

Det er en menneskerett å bli hørt. jeg vet at det er lett å si dette, men jeg føler jeg har vært igjennom noe av det samme. Jeg sa det rett ut,at jeg finner meg ikke i å bli behandlet sånn lenger. Jeg vil bli hørt, og ikke minst respektert for mine tanker og følelser. Ikke nødvendigvis være enig, men ihvertfall bli hørt på uten at det skal ende i krangel og trusler.

Sett deg ned du, alene eller sammen med en venn og prøv å finn ut om du virkelig vil ha

det sånn resten av livet.

Glem ikke at man skal like seg selv også. Ikke bare kjempe som en gal for at andre skal gjøre det.

Sett ned foten, og si klart ifra hvordan du må ha det for å ha det bra i et forhold. Hvis det blir møtt med sinne og trusler så er det leit å si det, men da er det vel ikke så veldig mye mere å satse på. Husk at det er veldig mange der ute som helt sikkert vil like deg, og ikke minst rekspektere deg for den du er.

Ønsker deg alt det beste.

Hilsen

meg