Jeg er så utakknemlig!

[Gjest Sliten og forvirret]

Klokka er grytidlig morgen, men jeg har ikke sovet siden før kl 4, ble vekket av at eldstemann ropte på pappa..

Ble liggende og vri meg, tankene ville ikke gi seg, og til slutt fikk jeg nesten panikk av mine egne tanker -- Nemlig at det ville vært best om jeg flyttet for meg selv.. Tanken har lurt i bakhodet i flere år, men jeg har aldri tatt den seriøst. Denne gangen ble tanken så overveldende at jeg ikke klarte holde tårene unna, måtte bare stå opp for å være i fred.

Ingen ville forstå noe som helst dersom jeg gjorde alvor av det, vi har ingen store problemer i forholdet (han er en flott og snill mann godt likt av alle) vi har to barn, gode jobber, fint hus med hage, bil, god økonomi. Så hva er problemet? Jo, at jeg aldri har hatt "behov" for noe av dette. (Da snakker jeg altså ikke om barna, men det andre, det ytre)

Jeg flyttet til denne byen fordi jeg traff samboeren min da jeg var 20 (12 år siden), og ikke hadde den fjerneste anelse om hva jeg ville her i verden. Jeg visste bare at jeg ikke ville flytte hit.. men slik ble det, for noe alternativ hadde jeg ikke. Startet på et studie på måfå, trivdes ikke så veldig godt med valget, men gjorde meg ferdig. Startet deretter på et nytt studie, valgt etter hjertet. Men det ble snart vanskelig for meg å jobbe med dette yrket (utviklet allergi), og tok i noen år diverse vikariater i relaterte yrker som jeg trivdes sånn passe med.. Og har til slutt endt opp i det første jeg utdannet meg til, og trives helt greit...

Men jeg flyttet altså til en by jeg ikke ville bo i (Oslo), jeg kjente ingen her, fikk ikke særlig kontakt med andre de årene jeg studerte, er litt sjenert av meg, har ikke lett for å bli kjent med folk. Trives uansett med få, gode venner, så jeg holder meg liksom til de 2 jeg har. Min samboers venner er alle så innmari vellykka på alle måter, hvertfall etter fasaden å dømme, de er pengesterke og opptatt av båt og luksusting... og jeg trives forferdelig dårlig blant fasademennesker -- men er nå redd for at jeg er blitt akkurat slik selv... Vi har et stort hus, selv om jeg ikke føler behov for spesielt stor plass, vi har stor hage selv om jeg ikke kan fordra hagearbeid, osv. Jeg vet, jeg høres så forbanna UTAKKNEMLIG ut! Jeg har heller ingenting å utsette på samboer, men han er så ulik meg, han elsker å ha mange prosjekter på gang. Han har masse energi og idéer, mens jeg er en rolig person som liker rutiner og forutsigbarhet, vil ikke ha hundre baller i lufta. Og blir stressa av alt han vil få gjort. Ting tar nemlig TID, har det vist seg, særlig med to barn som vi nesten aldri har barnevakt for.

Vi har pusset opp mer eller mindre konstant de siste 6 åra, særlig har dette huset og flyttingen hit nesten tatt knekken på meg. Jeg har allerede vært utbrent i et års tid (deltidssykmeldt) og sliter med en form for "energimangel". Er kanskje også på vei til å bli deprimert, kanskje har jeg vært deprimert lenge --- og kanskje trenger jeg faktisk å flytte for meg selv?!? Ikke vet jeg hvordan jeg skulle funnet energi til det, å ha ungene alene i perioder, uten noe særlig sosialt nettverk... Kan ikke prate med samboer om dette, han er verdens snilleste, og ville fått sjokk stakkar... Så jeg tyr til kloke dolere med livserfaring...

[laban]

Dere burde jo snakke litt alvor sammen, i og med at du går delvis sykemeldt og er på kanten til å være utbrent. Jeg mener ikke nødvendigvis snakke om noe samlivsbrudd, men sykmeldingen / diagnosen din er jo et klart signal om at det bør gjøres noen forandringer.

Jeg synes ikke det virker som om det er mann og barn du burde velge bort, men noe av det andre du føler du har havnet i uten egentlig å ha ønsket det.

Kan dere planlegge bedre, sette opp en prioriteringsliste for hva som gjenstår å gjøre med huset og kanskje sette bort noe, eller vedta å utsette noe, slik at dere også rekker å glede dere litt over det som faktisk er gjort? Noen ganger hjelper det å ha bestemt at f.eks. det slitte gulvet skal få se slitt ut fram til 2010. Stress og slitenhet kommer ikke nødvendigvis av å ha mange oppgaver, men av å fokusere på de oppgavene man ikke får gjort. De færreste rekker alt man synes man burde.

Hvis du sier til samboeren din (i en rolig situasjon som egner seg for voksenprat) at sykmeldingen har gjort det nødvendig for deg å tenke over hva som kan forandres for å redusere belastningen på deg, og så legger fram forskjellige løsninger, inkludert den at du flytter ut - tror du det kan være et utgangspunkt for en konstruktiv samtale? Da vil han vel forstå at det er alvor, men også at det finnes alternativer som er mindre dramatiske enn at dere flytter fra hverandre. For jeg tviler på at det egentlig er det du ønsker deg.

Akkurat vennenes statusjag synes jeg dere kan drite i. Dere er voksne og bestemmer selv hva dere synes er viktig. Det er mange som velger å bruke penger på f.eks. opplevelser og ferier i stedet for materielle ting.

Vet ikke om dette ble bare rør, men kanskje kan du få noen ideer, så jeg sender det allikevel.

[Gjest mallet]

Jo, du må snakke med din samboer. Om du sliter med å finne ordene kan du kanskje vise ham det du har skrevet her?

Jeg synes ikke det virker som du egentlig har lyst å flytte ut. Det du ønsker er å endre det livet dere har sammen. Da må du ta fatt i problemene og si rett ut hva du ønsker. Kanskje du ikke får det akkurat slik du vil ha det, for et samliv krever en del kompromiss. Men jeg synes absolutt du kan kreve å slippe konstant oppussing. Om han får vite om følelsene og tankene dine kan dere sammen jobbe for å finne en løsning på hverdagen som fungerer bedre for dere begge.

[mrxx]

En ting er sikkert, du må snakke med samboeren din, hvem ellers skal du snakke med? Det verste vi menn vet er jenter som svarer at ikke noe er galt når vi spør. Vi ser og merker jo at ting ikke er så bra, men å finne ut hva det er, er umulig hvis du ikke sier noe.

Det livet du lever og det livet du ønsker å leve høres ut som om det er langt fra hverandre. Derfor er det viktig at du snakker med samboeren din, slik at dere kan komme frem til et kompromiss, hvis det er mulig.

Konstant oppussing er slitsomt, det skal gjøres når det er behov for det eller når man liker å pusle med det.

Vennene som jager etter status er bare å drite i, de har det ikke akkurat så veldig godt de heller når de til stadighet må vise dette, det er svært slitsomt.

[Elis31]

Kan anbefale boken Simpel Living, synes den var ganske bra. Også på å finne ut ha man egentlig vil....

[Gjest erom]

Du høres deprimert ut. Man bør ikke ta store avgjørelser mens man er deprimert, så jeg vil anbefale behandling før du foretar valg som er vanskelige å omgjøre

[PieLill]

Nå er du sliten nå?

Er det slik at du føler du har blitt passasjer i ditt eget liv? At du har mistet tilgangen til førersetet, gass, brems og ratt? At alt blir feil, selv om ting ikke er så gale? Ikke så rart om du får lyst til å start helt på nytt, helt for deg selv. Komme bort fra alt.

Men det er vel ikke det som vil løse problemene. Løsningen finnes vel heller i mange små og store valg - og kommunikasjon.

Om du tar opp problemet med samboeren med et jeg-vil-ut-utgangspunkt, skremmer du fort vettet av mannen og låser for mye av den gode dialigen. Har du et jeg-føler-jeg-trenger-utgangspunkt, går det nok mye bedre. Særlig om du tar opp ting som er viktige for deg og som han faktisk kan gjøre noe med.

Noe handler vel om å senke tempoet noe. Noe handler kanskje om å endre på noen prioriteringer. Kanskje dere trenger å se på hvordan besluttningsprosessene foregår og om de kan forbedres. Og noe handler vel om å skape et større 'privat' rom for bare deg.

mvh

[Gjest gomle]

Jeg tror rett og slett du er ensom og deprimert, og flytter du for deg selv tar du jo med "deg selv" på flyttelasset. Ta en tur til legen, forklar hvordan du føler deg, prøv å finne noen behandling, samtaleterapi eller noe sånt, og ta tak i livet ditt selv. Du har mye å bygge på, barn, en snill mann osv. Snakk med din mann, og prøv sammen å finne noe som kan gjøre livet ditt bedre.