Ny sjanse? - trenger råd!

[isbe]

Samboeren min og jeg har hatt et forhold som har vært helt dødt i noen år. Vi har ikke hatt noen form for samliv, og heller ingen samtaler m.m Det siste året har min samboer såvidt sagt godnatt og hei til meg - ellers har det vært taust. VI har 2 barn og yngstemann, som er funksjonshemmet, begynner nå på skolen i år.

For et par dager siden fant vi ut at nå var det slutt. Samboeren min mente dette ikke var noe å jobbe med, og mente at det var bare å avslutte. Jeg mener i utgangspunktet at man skal jobbe for et forhold - men da må man være to om jobbingen. Tok opp samtalen igjen i jula, men det har altså ikke gitt resulateter. Vi fortalte dermed folk rundt oss at nå var det slutt, og bestemte at han skulle flytte ut når han fikk hus. Nå er det gått to dager, og når jeg prater med han idag sier han at han har gått skikkelig i seg selv, kanskje har han vært i en depresjon, kanskje i en livskrise, men iallefall mener han nå at vi bør prøve igjen, at det er noe å satse på. Han ønsker å være en familie når minstemann begynner på skolen m.m. Jeg er usikker. Hvilke råd ville dere gi. Jeg er kolosalt sliten og har de siste dagene engasjert meg i og orientert meg om alt fra forsikringer, oppgjør av bolig, barnefordeling + + + Nå er jeg utslitt....

[hidi, the scorpion]

Forlang at mannen din oppsøker lege, slik at han får hjelp med sine plager. Gjør han det, så ville jeg gitt han en sjanse til, og dere bør oppsøke hjelp tilsammen også

Ønsker dere alt mulig godt!

[laban]

Jeg tror jeg ville satt som betingelse at dere sammen får bistand "utenfra", altså familievernkontoret eller noe dere blir enige om å ha som tredjepart. Da kan mannen din også få råd om hvor han evt. bør søke hjelp med sine spesifikke problemer. Det er ikke uvanlig at påkjenningene med et barn med spesielle behov, går hardt utover foreldrenes forhold.

Uten noen andre å hente litt hjelp fra, tror jeg det er små sjanser for at du orker å gå enda en runde. Det er vanskelig når kommunikasjonen har vært så fastlåst.

Lykke til!

[spiky]

Jeg hadde det akkurat som du beskriver i 2-3 år. Samboeren var avvisende og uengasjert, vi passet ikke sammen, ble enige om å gjøre det slutt, og så feiga'n ut i siste liten. Sikkert 5-6 ganger. Ba om at vi måtte prøve likevel, vi har barn sammen. Dette holdt vi på med som sagt i nærmere 3 år, før vi fant ut at nå er det nok.

[Gjest lykke til]

Gi en ny sjangse. Vi bor hver for oss nå men skal prøve på ny, og jeg tenker blant annet at når vi har barn bør vi prøve mer for å få det til å fungere.

[Gjest Elextra]

Om det er mulig rent praktisk ville jeg foreslå at dere bodde fra hverandre en stund. Lettere å tenke gjennom saker og ting når en er alene. Og om dere bare bestemmer dere for å fortsette, uten noe ordentlig oppgjør først, er det vel stor fare for at dere raskt er tilbake i gammelt spor.

Ville ellers tenkt det var vanskelig å vekke et forhold som har ligget brakk i flere år, men skal ikke si det er umulig.

[Gjest Wita]

Jeg mener at dere med et funksjonhemmet barn burde hatt hjelp for lenge siden med parforholdet og depresjonen.

Jeg ville forsøkt å starte på nytt og skaffet hjelp hos en familierådgiver.

[Gjest Valnøtt]

Stakkars deg - dette er så slitsomt som det blir.

Det er fint med familieliv og alt det der. Men elsker han deg? Vil han være kjæresten din? Elsker du ham og vil være hans kjæreste videre?

Hvis ja - sats alt og hele deg og mer til.

Hvis ikke - da må dere snakke sammen og være veldig ærlige på hva dere har av forventninger til tiden fremover, til dere selv og hverandre og se om det er liv laga ut av en sang med ihvertfall felles refreng - eller om dere er så langt unna hverandre at dette ikke vil gå. Vil du ha mer enn han kan gi - eller omvendt - så går det ikke. Da er det kanskje bedre å rydde pent etter dere og heller bevare vennskap og samarbeid utenfor forholdet.

Men er det følelser igjen - sloss for dem med nebb og klør!

[Gjest J31!]

Om det er mulig rent praktisk ville jeg foreslå at dere bodde fra hverandre en stund. Lettere å tenke gjennom saker og ting når en er alene. Og om dere bare bestemmer dere for å fortsette, uten noe ordentlig oppgjør først, er det vel stor fare for at dere raskt er tilbake i gammelt spor.

Ville ellers tenkt det var vanskelig å vekke et forhold som har ligget brakk i flere år, men skal ikke si det er umulig.

''Om det er mulig rent praktisk ville jeg foreslå at dere bodde fra hverandre en stund. Lettere å tenke gjennom saker og ting når en er alene. Og om dere bare bestemmer dere for å fortsette, uten noe ordentlig oppgjør først, er det vel stor fare for at dere raskt er tilbake i gammelt spor.''

Denne signerer jeg ;o)

[PieLill]

Når jeg tenker på alt dere har måttet trå dere gjennom, er det ikke rart om forholdet skranter. Det handler vel ikke om at noen av dere er håpløse å leve med, men at belastningene har vært for store.

Forstår godt du kjenner du ikke orker mer når du endelig har innstilt deg på brudd og så sier mannen at han vil prøve likevel. Men du har kanskje mer å tape på å ikke prøve enn å prøve.

Om dere skal prøve på nytt trenger dere en klar plan for hvordan dere skal jobbe for å få ting på rett kjøl igjen. Dere må også ha en vilje til å holde ut en stund før ting blir bedre. Og dere trenger _mye_ hjelp og avlastning. (Det er jo mangelen på god hjelp og avlastning som i stor grad har tært på dere begge.)

Det er ingen vits i å prøve igjen om det innebærer å fortsette enda lengre i samme spor.

Jeg tror Modum bad har et godt tilbud til familier som har havnet i deres situasjon. De hadde det i hvert fall før. Kanskje verdt å sjekke.

Om dere prøver på nytt og det likevel rakner, er det kanskje lettere å leve med for deg enn om du går å bebreider deg selv for at du avviste en utrakt hånd.

mvh

[løvinne71]

Hovedproblemet deres har utvilsomt vært mangelen på kontakt og kommunikasjon, og krefter til å prøve å gjenopprette dette. til å gjenomppretteMen siden samoeren din nå har kommet ut av skallet og be

[løvinne71]

Hovedproblemet deres har utvilsomt vært mangelen på kontakt og kommunikasjon, og krefter til å prøve å gjenopprette dette. til å gjenomppretteMen siden samoeren din nå har kommet ut av skallet og be

Oops! Sendte innlegget før det var ferdig...

Skulle si følgende:

Hovedproblemet deres har tydeligvis vært mangel på kontakt og kommunikasjon, og krefter og overskudd til å gjenopprette dette.

Dere har kanskje vært så oppttatte av hverdagens utfordringer, at det har vært liten tid til å pleie parforholdet. Når dette pågår over lang tid, blir det stadig vanskeligere å ta skrittet tilbake i riktig spor. Og etterhvert innfinner man seg mer og mer med den utilfredsstillende situasjonen, og begynner å tenke brudd som en løsning på problemet, fremfor det å jobbe seg tilbake til hverandre.

Siden samboeren din nå har tatt steget med å bryte isen, så har han dermed tatt første skritt på veien for å gjenopprette en dialog.

Jeg synes derfor du bør ta imot denne anledningen, og gjøre et nytt forsøk på å redde forholdet før dere evt gir opp!

Det er tross alt barn involvert. og jeg synes alle barn fortjener at foreldrene gjør sitt ytterste for å prøve å holde sammen.

Grunnen til at jeg sier dette, er at forholdet deres ikke har lidt av krangler eller konfliker som har gått utover husfreden. I slike tilfeller er det oftest best for alle parter at man skiller lag.

Mens deres forhold høres "bare" ut til å ha visnet stille bort grunnet for lite næring. Og jeg ser ingen grunn til at det ikke skulle kunne våkne til liv igjen hvis dere begge har lyst og vilje til jobbe for det.

Tror det er viktig, som Pielill sier, at dere legger helt konkrete planer for HVA dere kan gjøre for å få det bedre, og jobber bevisst med å oppnå dette.

Mye av et forhold sitter i hodet. Og med en positiv innstilling og god vilje, tror jeg det er gode muligheter for at dere kan få det godt sammen igjen!

Ønsker dere lykke til.