Utroskap over tid

[Gjest stompa osv]

Ja, jeg lærte mye av mine feil.

Og det skal svært mye til for at jeg kommer til å gjøre noe slikt igjen. 100% sikker er jeg vel ikke, for livet er langt, og mye kan skje. Men nå som jeg vet at gresset ikke er så mye grønnere, og at konsekvensene er så store, så er ihvertfall terskelen mye høyere.

Jeg synes du høres ut til å være usedvanlig tolerent ut i forhold til din kones utroskap. Eller kanskje resignert, er et bedre ord?

Utifra innleggene dine høres det litt ut som du har innfunnet deg med at hun "bare er sånn" og at du ønsker å være sammen med henne uansett om du risikerer å oppleve utroskap igjen.

Hvis dette er signalene hun også oppfatter, så vil hun kanskje tolke det som at det ikke får noen særlige konsekvenser at hun roter seg borti andre?

Jeg synes også det er betenkelig at hun viser så lite respekt for deg at hun forteller om sine positive opplevelser av utroskapen.

Du nevner heller ikke at hun har vist anger, eller takknemmelighet over å ha fått en sjanse til!

De fleste som blir avslørt, eller innrømmer utroskap, vil som regel være svært ydmyke og strekke seg svært langt for å overbevise parteren om at det aldri vil skje igjen.

Ærlig talt høres det ikke ut som dette er tilfelle med kona di?

Du vet jo best selv hva du kan tolerere og leve med. Men hvis du finner deg i for mye, kan dette føre til at hun mister respekten for deg og tøyer dine grenser.

Hun har vist mye anger og har hatt det mye vanskeligere enn meg - fordi jeg har vært så sint. Takknemlighet har hun ikke vist, tvertimot har hun hatt store problemer med å takle mitt sinne. Jeg konfronterer henne og trykker henne ned. Dette blir hun sint for, og hun har avsluttet forohodet tre ganger pga dette de siste mndr. Vi har allikevel funnet sammen igjen.

At hun skulle være takknemlig har jeg tenkt og ytret et par ganger for henne... Hun evner heller ikke å gi meg det jeg trenger, selv om jeg sier det rett ut i klartekst og at mine behov virkelig er oppnåelige for henne å gi. Men jeg tenker at hun "er sånn"...

[Gjest Ulykkelig kvinne]

Jeg har aldri vært utro, og jeg kommer nok sannsynligvis aldri til å være det heller.

Har ingen respekt for utroskap og har egentlig ikke skjønt hvordan folk kan gjøre slikt mot andre, har hatt utro partnere selv.

Men, så har det faktisk vært to ganger i livet mitt som jeg selv har skjønt hvordan og hvorfor det kanskje går ann å være utro, jeg har ikke vært det selv, men jeg har fått den sjokkerende opplevelsen av at jeg har skjønt. Det er skremmende.

Den første gangen var i forholdet med faren til barna mine. Vi hadde vært sammen i en fire års tid og fått to barn. Jeg var overlykkelig over våre to velskapte unger, den ene var bare babyen, men min partner gikk bare rundt og surmulet. Han synes det vel var litt tøft med små barn, familie, litt rot her og der, det å komme hjem og måtte bidra hver dag ogs. Han endte opp med å forelske seg i ei på jobben og hjemme gikk han bare sur og misfornøyd.

Jeg fikk ingen kompelimenter, ikke kjærtegn, ikke kos, ikke sex. Og for første gang i mitt liv kjente jeg en dyp lengsel etter å bli beundret, elsket, tatt på og holdt rundt. Jeg skjønte at for mennesker som ikke så lett går ut av forhold så var dette en slik situasjon, nå kunne jeg skjønne mulighetene for utroskap.

Min andre gang i livet er nå. Jeg er sammen med verdens snilleste mann og jeg elsker ham dypt. Men han er desverre noe av det mest tafatte du kan tenke deg, og skjønner ikke så mye fornuft i å være sammen som familie, mine behov som kvinne osv. Han liker å komme hjem til mat, sove litt på soffan, og rusle ute med sine private fornuftige ting.

Aldri ser jeg ham skinne sammen med oss som når han rydder og steller med sitt i garasjen eller uteboden.

Jeg tar initiativ til spennende sex men får ikke det tilbake, han sier han elsker hva jeg gjør men er ikke typen til å komme på det selv.

Han tar aldri initiativ til å rydde opp i situasjoner jeg er ukomfortable med, alt er musestille til jeg sprekker og tar opp temaet, gang på gang.

Han er den rolige typen som kan leve lykkelig med å bare gjøre fornuft mens jeg synes vi skal leve livet litt, både som familie og par, mens vi faktisk lever.

Jeg er ikke lykkelig, jeg har ikke noe sexliv, jeg føler meg lite attraktiv (selv om jeg får beundrende blikk svært ofte ute blandt folk) Det er tre grunner til at jeg ikke vil gå fra ham, ungene er svært glade i ham og han i dem, han ønsker ikke at jeg går fra ham uansett hvor dårlig forhold vi har, og jeg elsker ham. Jeg gjør faktisk det.

Men jeg er igjen på et stadie i livet hvor jeg føler at jeg svinner hen som menneske og kvinne, og igjen skjønner jeg at noen kan velge å være utro. Jeg har primært ikke behov for sexen, men jeg higer etter samtale, varme, latter, sjarm, moro, kos.

Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får det med mannen min. Gudene skal vite at jeg virkelig har prøvd å få dette til, desverre så klarer jeg det ikke alene. Og ja, selvom jeg elsker mannen min så begynner jeg å føle forakt for ham, og det kan nok sies i ord hvis jeg blir frustrert nok.

Så ja, det er mulig å elske noen, ha en forsåvidt grei hverddag, og kunne føle behovet for utroskap.

Jeg har som sakt ikke vært det ennå, og jeg tviler nok på at moralen min vil tillate det noen gang, men jo, jeg føler det inni meg, jeg skjønner det, at det kan skje folk.

[feanor]

Hun har vist mye anger og har hatt det mye vanskeligere enn meg - fordi jeg har vært så sint. Takknemlighet har hun ikke vist, tvertimot har hun hatt store problemer med å takle mitt sinne. Jeg konfronterer henne og trykker henne ned. Dette blir hun sint for, og hun har avsluttet forohodet tre ganger pga dette de siste mndr. Vi har allikevel funnet sammen igjen.

At hun skulle være takknemlig har jeg tenkt og ytret et par ganger for henne... Hun evner heller ikke å gi meg det jeg trenger, selv om jeg sier det rett ut i klartekst og at mine behov virkelig er oppnåelige for henne å gi. Men jeg tenker at hun "er sånn"...

Jeg blir helt oppgitt av å lese slike innlegg som dette, hva med å ta av seg tøfflene, ta på seg støvlene og komme seg ut av dette forholdet, med litt selvrespekt og ryggrad igjen?