Syns jenta mi har dårlig oppdragelse

[Luska]

Er det vanlig at 5-åringer er uhøflige? Er det for tidlig for de å skjønne hva vanlig høflighet er?

Jeg mener selv at vi prøver å oppdra henne til å være høflig, men det eneste hun hittil strekker seg til, er å si takk når vi gir henne noe, innimellom må vi be henne om å si takk når hun får gaver fra oss/andre. Og hun takker for maten - skjønt det må vi også innimellom minne henne på.

Men hun nekter konsekvent å si takk for seg når vi har vært på besøk. I barnehagen må jeg mase på henne for å få henne til å si hei og hadet når vi kommer og går - og veldig ofte nekter hun å si det, selv om jeg "maser" om det.

I tillegg har hun maur i rompa og klarer aldri å sitte stille i selskaper etc. I går var vi i en voksenbursdag, og hun lå i sofaen, vred seg og hadde bena oppetter sofaryggen/veggen. Jeg lot henne selvsagt ikke gjøre dette og flyttet henne i riktig stilling i sofaen, noe hun ikke godtok. I tillegg maste hun om at hun ville hjem etter 10 min. og at hun var sulten(!). Jeg blir flau av sånn oppførsel, og er redd folk tror at vi ikke oppdrar henne i det hele tatt, selv om de jo ser at vi irettesetter henne.

Er det vanlig at 5-åringer er sånn? Vil det rette seg med alderen, bare vi fortsetter å oppdra henne?

[Gjest prust]

Slik har vår jente vært, og 4-5 års alderen var vel verst. Nå er hun 7 og vi merker heldigvis at de fleste nykkene kommer sjeldnere og sjeldnere, og hun er blitt mye mer harmonisk siste året.

Men hun har absolutt slike episoder som du beskriver, fremdeles, men mye sjeldnere.

[Gjest Elextra]

Høres omtrent ut som femåringen min, så jeg vil spent følge med på om du får noen gode råd :-).

[Gjest togli]

Jeg tror ikke dette er så veldig uvanlig. Min fireåring er også sånn og jeg mener å huske at storesøstrene på 8 og 11 også hadde slike tendenser. De er høflige jenter idag.

Minstejenta mi synes egentlig det er litt flaut å si "takk for meg" etc... Det kom fram en gang jeg spurte henne. Jeg tror egentlig ikke det hjelper å "mase" på ungene om dette, men man må selv stille som et godt forbilde. Jeg har også merket at jeg, vet å "overta" datteren min sin rolle (når vi er på besøk og skal gå fra bordet, kan jeg minne henne på å takke. Hun har da hatt tendenser til å ignorere meg. Jeg tar på henne og sier "takk for maten" med mitt ansikt nært hennes (hehe, høres ganske dumt ut, men regner med du skjønner hva jeg mener ;-)). Da har hun på en måte fått takket for maten. Etterhvert har jeg merket meg at hun oftere og oftere overtar og takker selv.

[Gjest positiv oppdragelse er tingen]

Kan hende du har for store forventinger om en perfekt oppførsel, noe som er umulig med en 5-åring.

Hva med litt positiv vinkling på oppdragelsen. Før dere går i selskap kan du f.eks si at du tror at hun klarer å site i ro / ikke mase eller hva du enn forventer, og hvis hun virkelig klarer det skal dere spille ludo eller yatzy eller et eller annet når dere kommer hjem.

Hilsing og hade i barnehagen, ikke all verden å bruke masse energi på, men hvis du synes det er verdens undergang hvis hun ikke gjør det kan du f.eks lage en liten plakat med kanskje 5 eller 10 ruter med plass for et stjerneklistremerke. Når hun i eller 10 dager har sagt hei og morna i barnehagen vanker det en liten belønning, feks at hun får gjøre noe hun synes er morsomt, spille spill med deg eller gjerne en is for den del. Etter noen dager vil hun nok merke hvor hyggelig alt blir når hun starter med å være hyggelig.

Enkelt sagt, fokuser på det positive, hun har sikkert masse ting hun gjør som forventet. Gir du noen ganger ros for det eller overser du henne da?

[Persille1365381127]

Hm, Billa har jo noen raptuser innimellom - men heldigvis svært sjelden. Hun er fem år og fem måneder omtrent.

Jeg har vel ikke vært spesielt streng på disse tingene tror jeg, men gode manerer ved bordet, når vi er borte, hilse osv har vært en naturlig del av mitt liv siden jeg var liten, og har dermed blitt en naturlig del av hennes også. Det er ikke noe jeg har lært henne på en måte, vi gjør det bare...

Hun går ikke bort til bhg.personalet, tar dem i hånden og neier - det er mer av typen "løpe litt halvveis baklengs mens hun roper hadet og drar håret ut av øyet så hun skal se noe når hun snur seg i spranget"

Men hilse ved å ta noen i hånden, DET gjør hun ikke. Det er visstnok det verste som kan skje...

Har ikke noen gode råd egentlig, annet enn å gå foran som et godt eksempel (konsekvent), fokusere på det positive - og pick your fights.

[pusi]

Jeg ville tatt opp dette i barnehagen.

Vår barnehage var veldig flink til å jobbe med ting som foreldrene ønsket, og dette med å takke jobbet de med der. Alle barna var visstnok veldig høflige i barnehagen.

Hvordan man oppfører seg i selskap kan sikkert også være tema i samlingsstund.

I barnehagen har de en egen evne til å ta ting på barnas nivå.

Ellers må man vel bare huske å være konsekvente i alle situasjoner, så glir det nok inn etterhvert :-)

[Luska]

Hm, Billa har jo noen raptuser innimellom - men heldigvis svært sjelden. Hun er fem år og fem måneder omtrent.

Jeg har vel ikke vært spesielt streng på disse tingene tror jeg, men gode manerer ved bordet, når vi er borte, hilse osv har vært en naturlig del av mitt liv siden jeg var liten, og har dermed blitt en naturlig del av hennes også. Det er ikke noe jeg har lært henne på en måte, vi gjør det bare...

Hun går ikke bort til bhg.personalet, tar dem i hånden og neier - det er mer av typen "løpe litt halvveis baklengs mens hun roper hadet og drar håret ut av øyet så hun skal se noe når hun snur seg i spranget"

Men hilse ved å ta noen i hånden, DET gjør hun ikke. Det er visstnok det verste som kan skje...

Har ikke noen gode råd egentlig, annet enn å gå foran som et godt eksempel (konsekvent), fokusere på det positive - og pick your fights.

Ja, "pick your fights" - jeg prøver å være flink der, og tror jeg klarer det sånn noenlunde...

Takk for råd! )

[jubalong70]

Hun høres 100% normal ut.

Jeg ville ikke mast så mye på henne.

Jeg mener det er viktig å si takk når man får noe, og å si takk for maten til den som har laget maten. Dette gjør hun - og at hun må bli minnet på det er helt normalt.

Når det gjelder å si hei, og hadet, så hadde jeg ikke stresset så mye med det. Jeg ville heller satset på å være et godt forbilde ved å si det selv. Hun lærer mer av hva dere som foreldre gjør.

Å ta med en 5-åring i voksenbursdag hvor det ikke er andre barn, er å be om trøbbel Det er usigelig kjedelig for et barn, og gjorde hun ikke noe verre enn å sitte feil vei i sofaen, så har dere virkelig lyktes med oppdragelsen

[PieLill]

Noen femåringer oppfører seg kanskje slik fordi foreldrene er for slappe med oppdragelsen. Andre fordi foreldrenes gode innsats ikke har båret synlige frukter ennå.

Eksempelets makt er det aller viktigste i denne sammenhengen. Vi voksne må selv være rause med å både skryte av maten andre har laget og takke på en oppriktig måte. - Ikke bare som en formalitet. Voksne må også huske å spørre pent, ikke klage på maten, si positive ting eller tie, osv.

Å si takk må ikke bli en botsøvelse eller et dresurtriks. Det må komme fra en tanke om å verdsette noe man har fått. Noen barn kan føle seg ydmyket av kravet om takk og takknemlighet. Hvis så er tilfelle, må de voksne gå i seg selv på hvordan de formidler sine krav.

Voksne må huske å si værsågod med et vennlig smil når barn takker. Takknemlighet må verdsettes, ikke bare være et surt krav.

Kombinasjonen av å være konsekvente både med det eksempelet man er og de krav man stiller, bærer frukt til slutt. Men det kan ta mer enn fem år av barnets liv...

mvh

[Gjest mora2]

''Er det vanlig at 5-åringer er uhøflige? Er det for tidlig for de å skjønne hva vanlig høflighet er?''

Jeg kjenner noen 5åringer som er uhøflige så det holder. Og noen som er kjempe høflige, nesten for mye...

Min åring er høflig, såpass forlanger jeg av han. Og det er ikke for tidlig mener jeg, at de forstår det.

''Jeg mener selv at vi prøver å oppdra henne til å være høflig, men det eneste hun hittil strekker seg til, er å si takk når vi gir henne noe, innimellom må vi be henne om å si takk når hun får gaver fra oss/andre. Og hun takker for maten - skjønt det må vi også innimellom minne henne på.''

Hender jeg også må minne han på å takke for maten, det er helt normalt :0)

Gav er må han takke for, ellers kan han la være å få gaver.

Enkelt og greit.

''Men hun nekter konsekvent å si takk for seg når vi har vært på besøk. I barnehagen må jeg mase på henne for å få henne til å si hei og hadet når vi kommer og går - og veldig ofte nekter hun å si det, selv om jeg "maser" om det.''

Snuppen må takke for seg, og evt mat/kaker.

Det er vanlig høflighet, og det forlanger jeg.

Her har vi pratet endel om hva høflighet er, så det gikk greit å lære inn på han.

Det å si hei/hade, terper jeg ikke på.Men mange som ikke sier hei, litt flaue kanskje?

I tillegg har hun maur i rompa og klarer aldri å sitte stille i selskaper etc. I går var vi i en voksenbursdag, og hun lå i sofaen, vred seg og hadde bena oppetter sofaryggen/veggen. Jeg lot henne selvsagt ikke gjøre dette og flyttet henne i riktig stilling i sofaen, noe hun ikke godtok. I tillegg maste hun om at hun ville hjem etter 10 min. og at hun var sulten(!). Jeg blir flau av sånn oppførsel, og er redd folk tror at vi ikke oppdrar henne i det hele tatt, selv om de jo ser at vi irettesetter henne.

Hihi, det er så typisk..kreler rundt, å finner på all verdens for å slippe ut! Men det er jo irriterende. Her blir det konsekvens. Kan han ikke oppføre seg, for han sitte i bilen å vente.

Evt ikke bli med på besøk i det hele tatt.

1 advarsel, så rett ut. Slik oppførsel orker ikke jeg....

[drajaba...]

Jenta di har ikke dårlig oppdragelse! Tvert i mot, hun er en helt "normal" 5-åring!

Ikke gi ungen et dårlig bilde av seg selv, fordi du forventer noe som ikke er naturlig for henne (enda). Hun oppfatter fort det bildet du har av henne, at du ikke er fornøyd.... Det er iallefall ikke positivt for hennes utvikling.

Jeg får nesten litt "hetta" når jeg ser foreldre som "tvinger" unger til å si hei, hadet osv. Vil hun ikke, så vil hun ikke!! Ikke press, det kommer av seg selv.

Jeg synes du skal tenke positive og gode tanker om datteren din - det kan barn føle og det gir god selvfølelse, trygghet og utvikling. Det fremmer læring.

Hun er helt som hun skal være!

[Gjest manjana]

Tror det er helt normalt:o)

Men jeg leste i Vg forleden dag...at det er kommet ut en ny Bok, som heter: Forstå ditt barn..fra 5-8 år.Tenkte å kjøpe den selv..noen gode råd og tips trenger jeg også)

[fillolin]

Tja.... Barn er veldig forskjellige, synes jeg, på samme måte som voksne. Men det er vel slett ikke uvanlig at 5-åringer gjør tvert imot når foreldrene maser... Personlig mener jeg at det viktigste er at foreldrene selv oppfører seg på en OK måte. Det er mest effektivt ift. barnas læring og forteller dessuten omgivelsene hvilke standarder familien har. Når jeg gir bort en gave til et barn synes jeg det er mye hyggeligere å se barnets reaksjon, evt. glede, enn at foreldrene "maser" om takk. Det synes jeg bare er slitsomt og litt pinlig, rett og slett. Ofte kommer takken fra barnet selv, men kanskje etter noen minutter eller en annen dag. Og den beste takken er det om barnet leker med/bruker gaven. Hvis foreldrene maser for mye om takk kan barnet bli distrahert fra selve gaven og gå videre til noe annet. Dermed oppnår foreldrene det motsatte av det de ønsker og snyter meg for takken min Dere bør heller spørre dere selv: husker dere selv å si takk i alle de situasjonene dere mener hun skal si takk? Og er det ærlig ment eller hykler dere bare? Behandler dere hverandre pent og høflig? Og mener dere det, eller er det bare fasade? Personlig synes jeg iallefall en vanligvis bør unngå å irettesette barnet så andre hører på; veiledning er OK, men å "oppdra" barnet bør det ikke være tilskuere til. Det synes jeg ikke er høflig, verken overfor barnet eller de som blir tvunget til å høre på. Irettesetter dere voksne hverandre mens andre hører på? Trives "publikum" med det?

Og så tror jeg nok at vi alle drar barna våre igjennom en del situasjoner som ikke er OK for dem. Selvfølgelig skal de også lære å delta i voksenbursdager og andre "kjedelige" ting, men samtidig bør det tas et minimum av hensyn til dem når de først er der og de bør også sees. Hadde hun noe å holde på med? Var det noen som så/snakket med henne? Hvordan hadde dagen ellers vært? Var det tenkt på henne ift. hva som ble servert? Jeg synes iallefall det er naturlig å stille slike og lignende spørsmål til meg selv når Lille Blomst oppfører seg på en annen måte enn jeg ønsker. Og ofte ser jeg (dessverre eller heldigvis...) at årsaken ligger i mine egne valg og handlemåter og ikke i hennes. Dermed er det også naturlig å søke løsningen i min egen atferd og ikke i hennes... Det er ikke alltid jeg får dette til, så klart, og jeg vet godt at jeg slett ikke alltid er en god modell, men jeg prøver iallefall Det var vel ikke så rart om hun ville hjem hvis du rettet på henne hele tiden? Var hun sulten? Og hvorfor skulle hun isåfall ikke si ifra om det? Er det viktigere å være høflig enn å kjenne sine egne personlig behov og kunne gi uttrykk for dem? Det er selvfølgelig mange måter å si ifra på, men jeg synes det er viktigere å lære å si ting på en god måte enn å ignorere personlige behov...

Du spør om det vil rette seg - personlig tror jeg det vil bli bare verre og verre hvis dere fortsetter slik jeg får inntrykk av at dere gjør nå... Vet dette ble en skikkelig "bredside", men prøver å være veldig tydelig, og noen ganger kan "overdrivelser" gjør ting tydeligere.Godt mulig jeg har lest deg "i verste mening", men tror det kan være en god idé å se på den motsatte holdning til den du nå gir inntrykk av å praktisere. Som du kanskje allerede har gjettet leser jeg Jesper Juul med stor glede - selv om jeg gikk til lesningen med stor skepsis da jeg begynte for et par-tre år siden. Kanskje det samme kan skje med deg? Konsentrer deg om din egen atferd og om hennes positive sider. Gled deg over barnet ditt! Fryd deg over å bli kjent med hennes personlighet! Smil til henne! Og deg selv!

Våger meg på å sende deg en

klem!

[PieLill]

Tja.... Barn er veldig forskjellige, synes jeg, på samme måte som voksne. Men det er vel slett ikke uvanlig at 5-åringer gjør tvert imot når foreldrene maser... Personlig mener jeg at det viktigste er at foreldrene selv oppfører seg på en OK måte. Det er mest effektivt ift. barnas læring og forteller dessuten omgivelsene hvilke standarder familien har. Når jeg gir bort en gave til et barn synes jeg det er mye hyggeligere å se barnets reaksjon, evt. glede, enn at foreldrene "maser" om takk. Det synes jeg bare er slitsomt og litt pinlig, rett og slett. Ofte kommer takken fra barnet selv, men kanskje etter noen minutter eller en annen dag. Og den beste takken er det om barnet leker med/bruker gaven. Hvis foreldrene maser for mye om takk kan barnet bli distrahert fra selve gaven og gå videre til noe annet. Dermed oppnår foreldrene det motsatte av det de ønsker og snyter meg for takken min Dere bør heller spørre dere selv: husker dere selv å si takk i alle de situasjonene dere mener hun skal si takk? Og er det ærlig ment eller hykler dere bare? Behandler dere hverandre pent og høflig? Og mener dere det, eller er det bare fasade? Personlig synes jeg iallefall en vanligvis bør unngå å irettesette barnet så andre hører på; veiledning er OK, men å "oppdra" barnet bør det ikke være tilskuere til. Det synes jeg ikke er høflig, verken overfor barnet eller de som blir tvunget til å høre på. Irettesetter dere voksne hverandre mens andre hører på? Trives "publikum" med det?

Og så tror jeg nok at vi alle drar barna våre igjennom en del situasjoner som ikke er OK for dem. Selvfølgelig skal de også lære å delta i voksenbursdager og andre "kjedelige" ting, men samtidig bør det tas et minimum av hensyn til dem når de først er der og de bør også sees. Hadde hun noe å holde på med? Var det noen som så/snakket med henne? Hvordan hadde dagen ellers vært? Var det tenkt på henne ift. hva som ble servert? Jeg synes iallefall det er naturlig å stille slike og lignende spørsmål til meg selv når Lille Blomst oppfører seg på en annen måte enn jeg ønsker. Og ofte ser jeg (dessverre eller heldigvis...) at årsaken ligger i mine egne valg og handlemåter og ikke i hennes. Dermed er det også naturlig å søke løsningen i min egen atferd og ikke i hennes... Det er ikke alltid jeg får dette til, så klart, og jeg vet godt at jeg slett ikke alltid er en god modell, men jeg prøver iallefall Det var vel ikke så rart om hun ville hjem hvis du rettet på henne hele tiden? Var hun sulten? Og hvorfor skulle hun isåfall ikke si ifra om det? Er det viktigere å være høflig enn å kjenne sine egne personlig behov og kunne gi uttrykk for dem? Det er selvfølgelig mange måter å si ifra på, men jeg synes det er viktigere å lære å si ting på en god måte enn å ignorere personlige behov...

Du spør om det vil rette seg - personlig tror jeg det vil bli bare verre og verre hvis dere fortsetter slik jeg får inntrykk av at dere gjør nå... Vet dette ble en skikkelig "bredside", men prøver å være veldig tydelig, og noen ganger kan "overdrivelser" gjør ting tydeligere.Godt mulig jeg har lest deg "i verste mening", men tror det kan være en god idé å se på den motsatte holdning til den du nå gir inntrykk av å praktisere. Som du kanskje allerede har gjettet leser jeg Jesper Juul med stor glede - selv om jeg gikk til lesningen med stor skepsis da jeg begynte for et par-tre år siden. Kanskje det samme kan skje med deg? Konsentrer deg om din egen atferd og om hennes positive sider. Gled deg over barnet ditt! Fryd deg over å bli kjent med hennes personlighet! Smil til henne! Og deg selv!

Våger meg på å sende deg en

klem!

Våre barn liker å si takk. Er de veldig glad for noe, kan de takke for det mer enn ti ganger...

80% av årsaken til dette er sikkert renhekla flaks.

;-)

Men jeg tror også _måten_ vi har oppfordret dem til å takke på har betydd noe. Vi har som deg lite sans for den bebreidende pekefingeren "Har du husket å takke?" Slikt blir det bare klamme takksigelser ut av.

Om man derimot deltar i barnets begeistring, snakker om hvor flott gaven er, og med et stort smil sier "Den må vi jammen takke for! Du verden så grei tante er som gir deg noe slikt!" Gjerne suplert med noen takkens ord til giveren fra forelderen for omtanken som blir vist ens barn. Da blir jo takken en naturlig del av gleden og jubelen. Prikken over i-en. Ikke en tung, gledesdrepende plikt eller en slags avlat eller betaling.

Vi legger heller ikke skjul på overfor våre barn at vi påvirkes av takknemlighet og verdsettelse. De vet at vi får mer lyst til å lage et godt måltid på nytt eller gi dem en gave når vi merke at både det vi gjør/gir og oss som givere settes pris på.

Eksempelets makt er som du skriver det aller viktigste. Jeg tror også man kan oppfordre barn ganske iherdig til å takke så lenge man gjør det på en positiv og glad måte. Slik at de føler det nesten som man hjelper dem til ikke å gå glipp av å gjøre noe kjekt.

mvh

[KaVa]

Synes hun høres ut som en ganske vanlig femåring :-)

Min femåring er flink til å si hei, hadet og takk - men jeg tror han til dags dato ikke aner hvordan man skal sitte stille i en sofa - med rompa på setet, og ryggen vendt mot sofaryggen. Langt oftere sitter han med hodet ned i setet og føttene i været....

Maur i rompa tror jeg er et symptom på at h*n er fem, jeg :-)

Når vi er i voksenselskap, MÅ ungene sitte pent og oppføre seg til de er ferdige å spise (dvs: alle ungene er ferdige å spise) - så pleier vertene som regel å gi dem "fri".

Synes ikke at unger skal tvinges til å sitte ved bordet til alle voksne har drukket x-antall kopper kaffe og skravla fra seg.