Kjøpe bolig for første gang.

[Gjest litt skummelt, men det er vel vanlig?]

jeg er en kvinne på 27 år, har et barn på 3,5 år og er samboer med en ung mann på 22 år. Må legge til at han ser eldre ut, og er veldig moden for alderen, jeg føler meg barnslig av og til. Må unnskylde barnerovet mitt litt.

Vi skal søke lån sammen nå for å kjøpe leilghet/hus, men jeg må innrømme jeg synes det er litt skummelt. Er det vanlig å synes det er litt skummelt? Jeg var sammen med barnets far i 8 år, og vi søkte lån felre ganger sammen, men pga hans økonomi så fikk vi avslag - noe som også var med på å ødelegge forholdet vårt. Vi kom oss aldri videre.

Jeg elsker samboern min grenseløst, og vil dele resten av livet mitt med han. Han er en kjernekar, både mot meg og barnet mitt. Vi er veldig like på nesten alle områder. Men det som bekymrer meg litt er at han skal gå fra meg faktisk. Han ER tross alt ung, uansett hvor moden han er.. Han har selv sagt at i tidligere forhold er det alltid han som har gått. Han har hatt en samboer før meg, og det var også han som gikk fra henne. Men jeg tenker at jeg ikke kan ta sorgene på forskudd.

Vi snakket sammen over hvor fort det egentlig har gått med oss, og det er i en rekordfart. Jeg slytta for meg selv i september, vi kjente hverandre fra før (ble kjent i juni, da det ble slutt med eksen min), og så kom han på besøk i september, så ble an bare her Han overnattet hver gang barnet var hos faren sin, også kom han hver kveld etter barnet hadde lagt seg. Vi kunne ikke få nok av hverandre. I desember begynte han å overnatte her hele tiden, og han hadde begynt å bli godt kjent med barnet. I april flyttet han inn offisielt, selv om han hadde så og si bodd her siden desember.

Så fra å være singel gutt ¨på 22 så ble han stefar og samboer på så kort tid. Ikke hadde han erfaring med barn heller, men han har heldigvis veldig barnetekke.

Er jeg rar som bekymrer meg litt, eller gjør alle som bestemmer seg for å kjøpe det? Det er ikkenoe jeg heller vil en å bo sammen med han, og være sammen med han. Elsker han masse Men er redd for å gå i baret, og bli dumpa og sitte der med et halvt hus, gjeld, bråk og en unge som har blitt glad i samboern min, og om jeg ikke vil skal måtte gå gjennom et brudd til pga. meg. dette er siste sjanse, går dette til helvette så vil jeg forbli singel til barnet mitt er voksent. Vil ikke at ungen skal gjennomgå mange brudd pga meg. Var veldig vondt for barnet sist da faren og jeg flyttet fra hverandre (som venner)

[Persille1365381127]

Hm, veldig rart å lese sin egen historie fortalt av noen andre...

Jeg er 29, og har en datter på fem - men han på 22 mener vi er som skapt for hverandre. Vi er ikke sammen da, fordi jeg ikke vil, fordi jeg mener han er for ung (eller jeg for gammel) - men vi får nå se hva som skjer...

Skal følge med på svarene dine hvertfall

[mrxx]

Dette forholdet er svært nytt og jeg skjønner ikke helt hvorfor det haster med å kjøpe bolig alt nå?

Jeg skjønner at du er over ørene forelsket og synes dette er en god ide og at du har kommet mye lenger i denne prosessen enn han. Så du må være helt sikker på at han også har kommet like langt, for det er ikke jeg så veldig sikker på.

Han er tross alt bare 22 år og har helt sikkert ikke rukket å tenkt så mye på å kjøpe seg en dyr bolig og sette seg i stor gjeld i tillegg få alt "ferdig laget", hvis du skjønner.

En sånn pakke som dette kan fort skremme han fordi det plutselig blir veldig alvorlig.

[Lillemus]

Hvorfor har dere det så travelt?!

Men jeg skjønner at det føles skummelt. Jeg har vært sammen med min kjære i 3 år nå og synes fremdeles det er skummelt å tenke på at jo mer jeg "flytter inn" hos ham (vi er særbo) jo verre blir det den dagen det evt. tar slutt. Ikke at jeg går rundt og tenker på det til daglig eller tror det skal ta slutt, men tanken har jo streifet meg, man vet jo aldri.

Alikevel ser jeg frem til den dagen vi kan bo under samme tak 24/7 da. )

[Elis31]

Blir litt usikker på hva du egentlig spør om. Om dere kan ta opp gjeld i sammen, eller om det er lurt å flytte sammen?

Dersom du føler deg veldig sikker på forholdet, synes jeg du kan slå til å flytte sammen. Ingenting er som å være nyforelsket å ha det bra sammen. Du kan evt passe på hvis det er mulig at dere ikke kjøper dyrere enn at du nesten kan sitte med det alene, så kan du eventuelt avtale at du skal ha forkjøpsrett på å kjøpe leiligheten grunnet barnet, hvis han går med på det. Evt kjøp en plass, der du det vet det vil være enkelt å finne nytt bosted skulle det skjære seg.

Kjøpte selv med mannen min etter halvannen til to år husker ikke helt. Garantier har man aldri uansett.

Ser det er noen som er antatt eldre enn deg, som synes det er litt raskt, dette kan også ha sammenheng med at man tenker litt annerledes jo eldre man blir. Spesielt etter 35?

Lykke til, og nyt forelskelsen og sett pris på hverandre =)

[Elis31]

Blir litt usikker på hva du egentlig spør om. Om dere kan ta opp gjeld i sammen, eller om det er lurt å flytte sammen?

Dersom du føler deg veldig sikker på forholdet, synes jeg du kan slå til å flytte sammen. Ingenting er som å være nyforelsket å ha det bra sammen. Du kan evt passe på hvis det er mulig at dere ikke kjøper dyrere enn at du nesten kan sitte med det alene, så kan du eventuelt avtale at du skal ha forkjøpsrett på å kjøpe leiligheten grunnet barnet, hvis han går med på det. Evt kjøp en plass, der du det vet det vil være enkelt å finne nytt bosted skulle det skjære seg.

Kjøpte selv med mannen min etter halvannen til to år husker ikke helt. Garantier har man aldri uansett.

Ser det er noen som er antatt eldre enn deg, som synes det er litt raskt, dette kan også ha sammenheng med at man tenker litt annerledes jo eldre man blir. Spesielt etter 35?

Lykke til, og nyt forelskelsen og sett pris på hverandre =)

I de fleste nye forhold, kan man være usikker på om partneren kommer til å forlate en. Leste i går at det usikkerheten var nettopp en av grunnene til at man blir så forelsket. Jeg var redd for det selv også, men det er jeg ikke lenger.Så tror ikke det trenger nødvendigvis å ha med alder....

En fin ting du kan gjøre for barnet ditt, er å forsøke å passe på at det ikke må flytte så mange ganger fra nærmiljøet vennene sine. Det kan være viktigere enn om det mot formodning skulle bli et partnerbrudd. Det kan høres selvsagt ut, men f.eks i bystrøk er det mer vanlig med en del flytting enn ellers tror jeg.

[PieLill]

Det ville vært noe galt om du ikke så noen skjær i sjøen før du brukte så mye penger og

Jeg synes kanskje det er litt forhastet å kjøpe bolig alt nå. Forholdet er ferskt. Det er også bruddet med faren til barnet ditt. Aldersforskjellen setter dere i noe ulike faser av livet selv om han er moden. Du har et barn du skal skape en stabil tilværelse for, også økonomisk.

Samboerskap er en juridisk og økonomisk krevende samlivs- og sameieform som er dårlig regulert i lovverket. Det er mye dere jus bør sette dere inn i forhold til både felles eierskap og felles gjeld. Dere må utarbeide gjennomtenkte avtaler dere imellom. Alt dette tar tid. Både å sette seg inn i og å la tanker modnes.

Med tanke på at boligprisene daler kan det også være en god idé å se ting an litt lengre. Kan hende sparer dere 2-300 tusen på å vente et år...

Jeg tror kanskje dere, ikke minst du, har langt mer å tape på å forhaste deg enn å gå fram for sakte.

mvh

[Gjest litt skummelt, men det er vel vanlig?]

Hvorfor har dere det så travelt?!

Men jeg skjønner at det føles skummelt. Jeg har vært sammen med min kjære i 3 år nå og synes fremdeles det er skummelt å tenke på at jo mer jeg "flytter inn" hos ham (vi er særbo) jo verre blir det den dagen det evt. tar slutt. Ikke at jeg går rundt og tenker på det til daglig eller tror det skal ta slutt, men tanken har jo streifet meg, man vet jo aldri.

Alikevel ser jeg frem til den dagen vi kan bo under samme tak 24/7 da. )

Vi bor allerede sammen i "min" leilighet (leier), men den var kun beregnet for barnet mitt og meg - så det begynner å bli trangt. Vi ønsker å flytte til noe større, men vi ønsker ikke å kaste penger ut av vinduet lenger. Jeg betaler over 100 000,- på å leie leilgheten på 38 kvm i året, og det er helt sykt mye. jeg begynner jo å dra på åra og.

Vil finne et mer landlig/mindre forurensa sted for barnet mitt der det er godt å vokse opp.

Jeg var sammen med eksen i mange år, og vi søkte lån sammen det siste året, men allikevel valgte vi å ende det - så uansett så vet man jo aldri da. Jeg vet jeg elsker han, og det er ekte. Men litt bekymra er jeg uansett.

[Gjest litt skummelt, men det er vel vanlig?]

Dette forholdet er svært nytt og jeg skjønner ikke helt hvorfor det haster med å kjøpe bolig alt nå?

Jeg skjønner at du er over ørene forelsket og synes dette er en god ide og at du har kommet mye lenger i denne prosessen enn han. Så du må være helt sikker på at han også har kommet like langt, for det er ikke jeg så veldig sikker på.

Han er tross alt bare 22 år og har helt sikkert ikke rukket å tenkt så mye på å kjøpe seg en dyr bolig og sette seg i stor gjeld i tillegg få alt "ferdig laget", hvis du skjønner.

En sånn pakke som dette kan fort skremme han fordi det plutselig blir veldig alvorlig.

Han er VELDIG fornuftig og voksen, og skjønner nok hva dette innebærer ja. Han driver eget firma, og forstår seg godt på økonomi. Han er inneforstått med at han er stefar, og han vet at barnet alltid vil være der, som min første prioritet - uansett.

Det er han som veldig gjerne vil kjøpe nå, og han mener han er klar. Vi har snakket mye om dette. Hvis han skulle bli skremt av alvoret, burde han blitt det for lenge siden. Vi har levd som en vanlig småbarnsfamilie fra desember, og han tar del i barnets oppdragelse osv. selv om jeg sitter med hovedansvaret.

Ville det ikke vært rart hvis han plutselig ble redd nå? Eller er det jeg som er blåøyd? Føler vi har det veldig stabilt og godt.

[mrxx]

Han er VELDIG fornuftig og voksen, og skjønner nok hva dette innebærer ja. Han driver eget firma, og forstår seg godt på økonomi. Han er inneforstått med at han er stefar, og han vet at barnet alltid vil være der, som min første prioritet - uansett.

Det er han som veldig gjerne vil kjøpe nå, og han mener han er klar. Vi har snakket mye om dette. Hvis han skulle bli skremt av alvoret, burde han blitt det for lenge siden. Vi har levd som en vanlig småbarnsfamilie fra desember, og han tar del i barnets oppdragelse osv. selv om jeg sitter med hovedansvaret.

Ville det ikke vært rart hvis han plutselig ble redd nå? Eller er det jeg som er blåøyd? Føler vi har det veldig stabilt og godt.

Jeg tviler ikke på at han er voksen for alderen sin, men jeg blir heller ikke forbauset om han ikke forstår alvoret heller.

Han er tross alt veldig ung og i den alderen er det ikke alltid så lett å se for seg hva dette vil innebære.

Faren er jo større for at han plutselig vil få panikk enn om det var en på 30 og eldre.

Men som sagt, jeg skjønner ikke helt hva som haster slik. Selv jeg som er godt voksen hadde skygget banen , hvis jeg hadde fått meg en ny partner og hun hadde begynt å bable om å kjøpe noe sammen etter ett halvt år.

[Gjest litt skummelt, men det er vel vanlig?]

Jeg tviler ikke på at han er voksen for alderen sin, men jeg blir heller ikke forbauset om han ikke forstår alvoret heller.

Han er tross alt veldig ung og i den alderen er det ikke alltid så lett å se for seg hva dette vil innebære.

Faren er jo større for at han plutselig vil få panikk enn om det var en på 30 og eldre.

Men som sagt, jeg skjønner ikke helt hva som haster slik. Selv jeg som er godt voksen hadde skygget banen , hvis jeg hadde fått meg en ny partner og hun hadde begynt å bable om å kjøpe noe sammen etter ett halvt år.

Det er han som vil kjøpe, jeg kan godt bo der vi bor litt til jeg.. men han orker ikke bo så trangt og vil gjerne eie og vil ha med oss på lasset. Så er vel jeg som er mer skeptisk enn han Ikke i forhold til hva jeg vil, men nettopp pga det du tar opp. Tror jeg skal ta en samtale til meg han. Takk for svar.

[tusseline]

Hvis du synes tanken er litt skummel, så er du kanskje ikke helt klar for å ta dette skrittet ennå?

Når det gjelder aldersforskjellen på 5 år, så vil jeg si at den er minimal. Synes ikke du skal tenke noe på den i det hele tatt. Det viktigste er jo at dere to føler dere er på bølgelengde og på samme sted følelsesmessig.

Som andre her har skrevet, det er mye å tenke på når man skal kjøpe noe sammen som samboere. Ser du bekymrer deg for om det skal gå galt. Vel, garantier har man aldri. Så det koker ned til om dere føler at dette er riktig.