Kan følelsene vende tilbake? Trenger råd.

[Gjest Helt tom]

Jeg har vært sammen med min mann i tolv år og for åtte år siden giftet vi oss. Etter dette bygde vi hus og fikk tre barn og har også et utenlandsopphold bak oss. Forholdet vårt var bra på de fleste måter før vi giftet oss, men etterhvert har all travelheten med barn, hus og jobb gjort at vi gradvis har sklidd mer og mer fra hverandre. Nærheten vi hadde en gang har nærmest blitt helt borte og sexlivet er nærmest ikke-eksisterende. Det har det igrunnen vært siden jeg ble gravid første gang og det har aldri tatt seg opp igjen. Han tar nærmest aldri initiativ og har stortsett avvist meg de gangene jeg har ønsket nærhet og kos uten nødvendigvis at det skal ende i sex, men etterhvert gir man jo opp det. De siste fire årene har vi ikke hatt sex ideheletatt.

Mannen min gir meg svært lite komplimenter og oppmerksomhet og gir egentlig oftest et inntrykk av at han er nokså uinteressert i å høre om mine tanker og følelser. Ifjor høst resulterte vår dårlige kommunikasjon i en dyp konflikt om hvordan vi skulle organisere vårt arbeidsliv, familieliv og økonomi.

Kort fortalt hadde vi en tid hatt aupair for å få hverdagen vår til å fungere, men dette fungerte dårlig og jeg ønsket derfor å gå ned i halvtidsstilling for et års tid. Min mann ville helst beholde aupairløsningen, men sa "gjør hva du vil" til mine ønsker. Det viste seg at det han mente med det var at jeg måtte fortsatt ta halvparten av alle utgifter på nå halv lønn og at han ikke ønsket å bidra med noe til "min" økonomi ("du skal faen ikke få noen penger av meg"). Det hører vel med til historien at vi ikke har avtalt særeie eller separert økonomi og at denne type spørsmål aldri har vært noe problem tidligere.

Jeg var fryktelig skuffet og veldig uforstående til min manns holdning til dette. Ikke bare innebar det for meg en nedvurdering av meg og min innsats for å få familien (og også kanskje ekteskapet) til å fungere bedre, men jeg mener jo også at likestilling i et forhold er viktig og trodde også han mente det samme. Jeg prøvde mange ganger å nå frem til ham, men til slutt måtte jeg ta kontakt med familievernkontoret. Der har vi gått til samtaler i et halvt års tid nå, og det har vært en tung og vanskelig prosess, hvor vi delvis har glidd enda lenger fra hverandre enn før. Tanken på skilsmisse har vært så nærliggende at jeg har bestilt separasjonspapirer, fylt dem ut, men lagt dem i skuffen.

Likevel har det skjedd mye positivt fra hans side. Min manns utagerende adferd i familien (klaging,syting,kjefting) har avtatt og han tar mer ansvar hjemme og for barna. Han er også litt mer oppmerksom og hører litt mer på hva jeg sier. Jeg har også vært selvransakende i hva jeg kan og bør bidra med for å få ting til å fungere bedre.

Jeg har også bestemt meg for å gå gjennom disse terapiprosessene ordentlig, både for min egen og hans skyld, men også for barnas skyld. Det river meg fullstendig istykker innvendig å merke hvordan de har lidt under vårt dårlige forhold og hvilke konsekvenser en skilsmisse vil å for dem. Likevel skjedde det noe med meg i høst, kanskje var dette dråpen som fikk begeret til å renne over, men det er akkurat som om noe døde i meg - jeg føler svært lite for ham. Jeg vet ikke engang om jeg liker ham lenger, og det har vart over en lang tidsperiode nå. Tanken på sex med ham byr meg imot og tanken på å tilbringe resten av mitt liv med ham får meg til å føle meg som jeg er i "fengsel", jeg føler meg fanget, ufri og ulykkelig.

Kanskje dette har en viss sammenheng med at jeg i vinter møtte en annen mann som fikk frem følelser i meg jeg ikke har hatt på svært lenge. Jeg har aldri trodd at utroskap er noen løsning på noesomhelst, men overrasket meg selv ved å forelske meg i ham. Han er mye yngre enn meg og jeg innså nok innerst inne at dette var noe som aldri kom til å bli noe mer av, men forholdet har likevel utviklet seg. Han fikk meg til å føle meg attraktiv og "sett". For et par måneder siden hadde vi sex sammen, flere ganger.Det ar jeg på ingen måte stolt av. Likevel var det så fantastisk at jeg bare har lengtet etter det siden. Jeg har selvfølgelig hatt fryktelig dårlig samvittighet for at jeg har gjort dette, samtidig som jeg har gått til terapi med mannen min. Jeg unner tross alt ikke mannen min noe vondt, men jeg har ikke klart å stå imot gleden ved å være sammen med den andre mannen, selv om jeg visste at han kom til å trekke seg fra dette før eller siden, som han har gjort nå. Jeg er lei meg og trist, men vet vel at jeg strengt tatt ikke selv har vært klar for noe nytt og varig forhold, så jeg vet at det må være slik.

Så hva nå da? Jeg er sikker på at min mann og jeg kan klare å finne måter å omgås på som gjør det bedre for oss å leve sammen videre i et slags arbeidsfellesskap og kameratskap. Jeg tror terapien vil hjelpe oss med det og sikkert være bra for å få ryddet opp i misforståelser og finne løsninger på en del problemer som gjør at vi får et bedre liv. Det som bekymrer meg er at følelsene mine for den mannen jeg en gang elsket er borte. Jeg vet ikke engang om jeg liker ham, og de følelsen har vart veldig lenge. Jeg tror det som skjedde med den andre mannen først og fremst var et kraftig signal om at jeg kan ikke leve livet mitt som nå i lengden. Er det noen grunn til å ha håp om at jeg vil komme til å elske ham igjen? Finnes det noen erfaring med denne type situasjoner eller noe jeg kan gjøre for å prøve å føle noe for ham igjen? Jeg har lenge slitt med motivasjon for hele ekteskapet - hvorfor jeg egentlig er gift (bortsett fra hensynet til barna). Jeg ser jo at om ikke følelsene mine vender tilbake så kommer han heller ikke til å bli værende i lengden selv om jeg er snill og hyggelig mot ham, og jeg tenker på hvilke konsekvenser det kommer til å få for barna. Jeg er redd for at han vil gjøre noen tilnærmelser mot meg seksuelt - da vil jeg måtte avvise ham. Dette er en fryktelig vond situasjon. Finnes det noen råd?

[amalie37]

Kjære deg.

Det høres ut som om du har levd i et "kjærlighetsløst" ekteskap over lang tid, - og det er ikke rart at følelsene blir borte på veien gjennom de opplevelsene du har hatt.

Jeg er selv skilt (og lykkelig gift på nytt!) og har vært gjennom den prosessen, selvom min historie ikke er lik din. Det har noe med at man mister noe på veien og hvis det ikke finnes noen ting - untatt hensynet til barna - som gjør at du virkelig ønsker å bli, synes jeg du skal gjøre alvor av å levere inn separasjonspapirene.

Du har sikkert tenkt tanken på at "er dette mannen jeg vil bli gammel med", og vet svaret selv (det husker jeg at jeg stilte meg mange ganger før jeg "tok skrittet"). I tillegg er det en ting du må spørre deg om: hva gjør han (og kanskje også du) - for den andre? Unner han deg noe godt? I kjærligheten mellom to mennesker må det være et ønske om å ville den andre noe godt, om å unne den andre noe!

Hvis man gjennom terapi over lengre tid ikke føler at man kommer noe nærmere hverandre, men heller er usikker på om man liker den andre, tror jeg du innerst inne vet svaret selv!

Jeg tror ikke du skal frykte så mye det å bli alene og at barna nødvendigvis skal lide - du sier jo de gjør det ved nå ved å leve sammen med to mennesker som mest sannsynlig har "vokst fra hverandre" eller ikke passer sammen lenger.

Barna tilpasser seg og jeg synes med måten han reagerte på når du ønsket å være mer hjemme med barna (gå ned i stilling og lønn) - er rett og slett simpel. Her tenker han ikke på mange andre enn seg selv!

Ønsker deg lykke til, det er en vond og vanskelig prosess å gå gjennom, men jeg tror for din del at du vil ha godt av det!

[meg__123!]

Kanskje best å skilles når du allerede har vært utro. Ingen fortjener det uansett hvordan et forhold er..

[Gjest]

Jøss..Du har slitt..men så går du hen og er utro før du har gjort det slutt. Du begår det største sviket som finnes..Jeg har ikke ord.

[PieLill]

Innlegget ble dessverre litt for langt til at jeg fikk med meg alle detaljene.

Men for å svare på ditt hovedspørsmål:

Ja, følelser kan vende tilbake. Man kan få det godt igjen.

Om du/dere er villig til å satse det som er nødvendig for å gjøre det mulig, er et annet spørsmål. Selv om man legger ned en betydlig innsats, er man ikke garantert suksess.

mvh

[PieLill]

Jøss..Du har slitt..men så går du hen og er utro før du har gjort det slutt. Du begår det største sviket som finnes..Jeg har ikke ord.

"Helt tom" beskriver en situasjon som har pågått over lang tid som vil gjøre de fleste supersårbare for den første og beste som viser ømhet, omtankte og oppmerksomhet.

At noen ramler utpå i en slik situasjon burde ikke overraske i det hele tatt.

Jeg forstår ikke meningen med å dømme 'Helt tom' nord og ned for noe hun ikke en gang forsvarer selv.

Ja, hun har også gjort ting som er feil. Hennes anliggende nå ser ut til å være et ønske om å rydde opp. Fordømmelse bidrar ikke til noe som helst i den situasjonen.

mvh

[Gjest]

"Helt tom" beskriver en situasjon som har pågått over lang tid som vil gjøre de fleste supersårbare for den første og beste som viser ømhet, omtankte og oppmerksomhet.

At noen ramler utpå i en slik situasjon burde ikke overraske i det hele tatt.

Jeg forstår ikke meningen med å dømme 'Helt tom' nord og ned for noe hun ikke en gang forsvarer selv.

Ja, hun har også gjort ting som er feil. Hennes anliggende nå ser ut til å være et ønske om å rydde opp. Fordømmelse bidrar ikke til noe som helst i den situasjonen.

mvh

Du får mene hva du vil om det..men utroskap ??hallo..hun bør i det minste fortelle om det, slik at mannen kan få velge..Hiv ho ut...er hva jeg hadde gjort !!!

[Gjest løvinne71 som ikke trenger være anonym]

Jøss..Du har slitt..men så går du hen og er utro før du har gjort det slutt. Du begår det største sviket som finnes..Jeg har ikke ord.

Og jeg har ikke ord over at det kan finnes så intolerante og trangsynte mennesker som deg!

Hvis noen skulle ha "god grunn" til å være utro, så må det jo være en person som "Helt tom"

Når man har hatt det vondt og vanskelig lenge, og ber om råd, burde man bli spart for spydige kommentarer fra folk som ikke har vært i nærheten av å oppleve samme situasjon.

Livet er ikke så svart hvitt som du tydeligvis innbiller deg.

Synes du kunne spart deg den kommentaren.

[PieLill]

Du får mene hva du vil om det..men utroskap ??hallo..hun bør i det minste fortelle om det, slik at mannen kan få velge..Hiv ho ut...er hva jeg hadde gjort !!!

Jo, er var det virkelig innsikt og empati og hente.

;-)

mvh

[Gjest lykke til]

Jeg har vært separert en periode, og jeg kjenner meg igjen i noe av din historie. Jeg var (er) forelsket i en annen, men jeg har valgt å tenke på familien og barna. Følelser kan komme tilbake, og gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Vær sterk og prøv å ha det bra sammen og gjøre noe sammen også dere to.