Kan neppe kalles samliv.

[Gjest Fortvilt og rådløs.]

Mannen min og jeg har holdt sammen i 15 år, det er de siste to årene jeg har fått det verre og verre. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal overleve dette, holde meg oppe, unngå å bli brutt fullstendig ned. Vi har tre barn ungdomsskole og barneskole nå, vi hadde begge jobb, jeg jobbet deltid før vi flyttet til utlandet. Det var jeg som egentlig startet dette. Mannen min var frustrert, lei og misfornøyd med jobb. Jeg oppmuntrert at han skulle ta videreutdanning, - mange år igjen av livet osv, han begynte på det ved siden av jobb.

Jeg backet han ved å ta nær alt arbeid med unger, hus, oversikt over alt i et hjem,med fritidsaktiviteter, foreldremøter etc. Jeg hadde jobb jeg trivdes i - men gikk ned til 50% for å backe opp ham. Fra mitt ståsted var det til vårt felles beste. Og jeg ønsket å være mye sammen med ungene.

Når vi flyttet til varig til utlandet for fem år siden sa jeg opp jobben. Mannen min fikk "drømmejobben", god lønn og betingelser. Så ble det at han jobbet mye, mens jeg måtte forholde meg til et nytt samfunn, ny kultur, nytt språk - i likhet med barna. Jeg hadde det krevende, men i grunnen hadde vi det godt sammen, vi var optimistiske, det var ett valg vi begge var enige om.

De to siste årene har livet blitt vanskelig. Å overleve psykisk, med følelse av å være et ok og verdifullt menneske. Ungene krever mye, de er tokulturelle, to språklige, de gruer for ferier til Norge: Der telles alt i penger, det ting koster er ting og dyrs verdi. "De tror de er best i alt, vet mest om alt, det er et lite tulleland, de tror de er viktigst i verden". Så flytte til Norge er ikke alternativ, de er glade for å bo der de bor. Det skjer noe når en bor i ett land, flytter, og begynner å se det forrige landet utenfra.

Men uansett ville det ikke være noe alternativ å flytte til Norge med barna, og vekk fra faren deres. (Og er vel ikke lovlig). En venninne fra Norge sier: Jeg hadde flyttet fra mann og barn og alt, bare for å gi han sjokk, for at han skal se at ingenting hadde gått uten deg.

Det virker som mannen min har tatt helt av, etter den nye jobben, og ennå mere ansvar etterhvert. Som natt og dag ift. før. Jeg opplever at han er blitt innbilsk, overfra og ned, foraktfull og hånlig. Føler meg ofte "stygg" sammenlignet med andre kvinner her, det er ikke noe han nevner, men er en faktor som også gjør noe med selvtilliten min.

Når jeg tar opp ting jeg er misfornøyd med svarer han "ja, du kan jo begynne å tjene pengene du"! I en tone som føles som et indre jordskjelv. Det jeg tar opp, er om han kan delta mere i barnas liv, praktiske ting hjemme.

Det er som vi har delte liv: Jeg rundt alt det som dreier seg om barna og de arenaer de er på, altså det landet vi bor i. Han bare rundt det som har med jobb å gjøre, en slags enklave/boble for seg selv, der de færreste ansatte kommer fra det landet vi bor i. Han kan ikke snakke språket mer enn elementært, det gjør at jeg må ordne praktisk, men han kunne vært med som moralsk støtte.

Han kommer hjem og begynner å skjelle på meg, - så rotete det er her. (Alle barna sitter rundt spisebordet og gjør lekser). Han mener ranslene skal stå på rommene. Jeg sier de kan stå i stuen så lenge de holder på med leksene. Hva føler ungene lurer jeg på? Mamma blir skjelt ut, for ting som er deres.

Noe av det verste er den økonomiske biten. Jeg har ingen egne penger - som står til min disposisjon. Han skjeller på meg fordi jeg bruker for mye penger. (Det er jeg som holder orden på alt med penger, innkjøp, betaling av regninger osv.) Da jeg hadde prøvd å snakke med ham mange ganger om at det ikke er JEG som bruker pengene, men at de går til det og det osv... Uten at det ble slutt på kritikken/skjellingen, så begynte jeg å føre nitid regnskap med hva de gikk til. Det var vel første gang jeg følte meg skikkelig kuet, undertrykt, følte det som en krise.

Jeg sa det på en positiv måte, at jeg selv kan lure på hva pengene går til, og jeg lager regnskap, da får vi begge oversikt, og dersom han mener det er noe vi skal la være, kan han si det. Han kritiserte at jeg hadde kjøpt bøker fra Norge til ungene. De hadde nok bøker.

Jeg er i en krevende situasjon, sitter med ansvar for alt unntatt å tjene penger. Bilene, alt med hus, reparasjoner, absolutt alt som har med ungene å gjøre, alle innkjøp, jeg bærer dunkevis av vann inn fra bilen opp til huset, ikke en gang det syns han at han kan hjelpe med.

Han svarer hånlig; starter med et banneord, og sier "er det så ille det da". Ille er det vel ikke å bære, men det som føles ille er at han ikke bryr seg om meg, og ikke vil hjelpe. Den eneste måten jeg vet, er å ikke svare, men det blir mer og mer uutholdelig. Føler det koker innvendig av ting jeg ville ha sagt.

- Har du ikke fylt bensin på bilen!! Kan han si. Jeg må bare holde inne for å unngå en stor konflikt så barna hører, men inni med sier jeg rasende: Nei faktisk ikke, for jeg aner ikke når du skal ut og kjøre langt, vil du jeg skal fylle bensin på bilen, kan du i det minste ringe hjem og si fra på forhånd.

Jeg blir så trist av å skrive dette her, kunne skrive side opp og side ned av håning, forakt, manger på interesse. Han har blitt som en annen person etter at han fikk en jobb der han får utfolde seg.

Det kuliminerte når mannen min fikk avtale med jobben og startet eget firma. Hans lønn går inn i firmaet, det han tar ut lever vi av, vi har huset som begge eier og bilene jeg eier 50%. Jeg føler meg brukt, jeg blir misbrukt. Jeg er grunnmuren for alt han gjør, nå bygger han opp verdier i eget firma. Vi har hatt èn alvorlig diskusjon om dette, jeg sa jeg mener dette er over grensen for hva jeg aksepterer: Hvis ikke jeg var hjemme og tok hånd om alt, ville han heller ikke hatt mulighet for å jobbe så mye som han gjør.

Jeg mente det var fair, at han verdsatte mitt bidrag til en viss pris pr.mnd. og sa rett ut, at disse pengene ønsket jeg å spare og opprette særeie på. Når han gjør seg rik, ønsker jeg en liten del av dette.

Er det noen som vet hva som er vanlig når en ektefelle oppretter firma, og "husmoren" står og holder hele skipet hjemme?

På en eller annen måte må jeg komme meg unna hakkingen hans, forakten, eks. "syns du skulle slanke deg minst fem kilo". Selv kunne han kanskje vært femten kilo lettere, men det bryr jeg meg ikke om. Ønsker å få snudd dette, slik at følelsen av å være verdt noe blir værende hos meg. Tror det er fordi jeg jobber fra 7.30 om morgenen, til langt på kveld, mens han ikke anerkjenner eller nevner det jeg gjør.

I tillegg er han sur og kritiserer mye, slik at jeg i meg selv heller ikke opplever å bli satt pris på, og føler jeg skulle gjort mer.

Har tenkt, det er ikke noe å gjøre med, så tenk på andre ting, prøv å snu det andre kinnet til og ha fokus på andre ting. Men det velter innover meg som en flodbølge, særlig etter et besøk fra Norge, der jeg fikk mye bekreftelse, latter, ros. Etter det har jeg vært mye søvnløs, blir sliten, syns ting er tungt å ta fatt på. Det som gir glede er barna. Når de er hjemme glemmer jeg.

Er redd jeg skal brytes ned som menneske, og redd for hva som videre kan skje. Slik det er nå, føler jeg at jeg går rundt i en døs, der disse tankene kverner og kverner i bakhodet, selv om jeg forsøker å konsentrere meg om andre ting.

Jeg har ikke lyst å jobbe mer enn deltid, men min utdanning har ingen verdi her. Jeg trenger ikke trøst eller sympati, men er det noen som har vært i lignende situasjoner, kjenner seg igjen, som greier å finne måter å "overleve" på, beholde livsgleden, humøret, energien, følelsen av å være verdifull. Og også følelse av at en faktisk gjør en stor innsats. Må si dette firmaet gjorde at jeg følte situasjonen ble helt snudd på hodet.

I tillegg har han pensjonsforsikring, det ønsket også jeg, men han sier nei, og det er han som har pengene og makten. Dette gir meg angst for fremtiden: Ungene blir kanskje boende her, jeg blir bestemor, hva skjer hvis mannen min kaster meg ut. Jeg må dra til Norge og leve på sosialhjelp? En uutholdelig situasjon.

Mannen min har endret seg fullstendig, det begynte gradvis etter han begynte på videreutdanningen. Før han ordnet firma, var det som å bo med ett helt annet menneske, for da var han i alle fall noenlunde lik seg selv. Har tenkt mye, han har ikke tålt suksessen. Han har fått et veldig stort ego, der alt er til for han, ungene inkludert. Må òg innrømme jeg funderer, går det an å "jekke ned" menns ego hvis det er grunnen. Hvilket jeg tror. Men liten lyst har jeg til å trykke folk ned, ikke hadde jeg visst hvordan heller.

[Gjest Wita]

Grunnen til at han kan jobbe så mye og tjene disse pengene, er fordi du bidrar så mye med alt det andre, så egnetlig er du med og tjener disse pengene du også.

Det synes jeg du kan fortelle han, men det går vel ikke inn kanskje?

[Gjest ellen2]

Grunnen til at han kan jobbe så mye og tjene disse pengene, er fordi du bidrar så mye med alt det andre, så egnetlig er du med og tjener disse pengene du også.

Det synes jeg du kan fortelle han, men det går vel ikke inn kanskje?

Ja, han kunne ikke hatt familie dvs. barn, uten mitt bidrag. Han kunne hatt en hushjelp til å holde orden i ett tomt hus? Jeg så det som et stort privilegium å kunne være hjemme - tilstede for barna, et tap for meg selvsagt å ikke ha kolleger. Men jobben i seg selv, nei. Det gav meg større glede å tenke på hva det egentlig betyr for barn i oppveksten, å ha en mor som er hjemme når de kommer. Så har jeg alltid likt unger, og mine bedre enn noens andre.

Ja, jeg har forsøkt minne han på den gangen - da HAN var frustrert - og jeg var kreativ og først kom med ideen til utdanning. Dernest tok på meg mye, + var med å forsørge familien, i en lang periode med hans utdanning og fulle jobb. Men som du sier, det går ikke inn. Det ender med skyllebøtte: Skal du ta æren for den utdanningen jeg tok? Og det var han som tok den, det eneste jeg bidro med var ideen.

Det ser ut som jeg har havnet, rettere sagt satt meg selv, i en situasjon jeg ikke greide å se for meg. En står nokså maktesløs, uten egen inntekt. Det går ikke å ta med barna til Norge, de største er for store, de ville dessuten nektet.

Men når jeg først tenker på dette, jeg blir så sint. Min yndelingsfantasi; Jeg søker meg en jobb i Norge, når jeg har fått jobb, bestiller jeg billetter, og når han oppdager kofferten sier jeg bare "jeg har fått jobb i Norge, og reiser i morgen". Barna er ikke plassert i denne fantasien - kun ansiktsuttrykket på forsørgeren. Først blir han hvit i fjeset, så rød, og han blir lammet av sjokk.

[Gjest take care]

Du er veldig utsatt når det er slik, spesielt økonomisk. Du bør absolutt snakke med en advokat eller øk. rådgiver som kan fortelle deg hva du bør gjøre.

Du er nødt til å ha som utgangspunkt at dere ikke er gift/sammen om 5-10 år, og legge planene ut fra dette. (Det behøver ikke skje selvsagt, men må kunne regnes med).

Pensjon, forsikringer, særeie, rettigheter ved skilsmisse, fordeling av eiendeler, bolig etc.

[Gjest Valnøtt]

Du mishandles. Det må du ut av. Mannen din kommer ikke til å endre seg - det er du som må endre deg isteden.

Jeg tror du skal vurdere en gang til å reise hjem. I Norge vil du få økonomi til å leve av. Dessuten kan han ikke nekte deg å flytte hjem med barna - det er ut av Norge han kan nekte deg å flytte - ikke inn i :-)

Les menneskerettighetene - så ser du hvor alvorlig situasjonen din egentlig er.

[Gjest Valnøtt]

Ja, han kunne ikke hatt familie dvs. barn, uten mitt bidrag. Han kunne hatt en hushjelp til å holde orden i ett tomt hus? Jeg så det som et stort privilegium å kunne være hjemme - tilstede for barna, et tap for meg selvsagt å ikke ha kolleger. Men jobben i seg selv, nei. Det gav meg større glede å tenke på hva det egentlig betyr for barn i oppveksten, å ha en mor som er hjemme når de kommer. Så har jeg alltid likt unger, og mine bedre enn noens andre.

Ja, jeg har forsøkt minne han på den gangen - da HAN var frustrert - og jeg var kreativ og først kom med ideen til utdanning. Dernest tok på meg mye, + var med å forsørge familien, i en lang periode med hans utdanning og fulle jobb. Men som du sier, det går ikke inn. Det ender med skyllebøtte: Skal du ta æren for den utdanningen jeg tok? Og det var han som tok den, det eneste jeg bidro med var ideen.

Det ser ut som jeg har havnet, rettere sagt satt meg selv, i en situasjon jeg ikke greide å se for meg. En står nokså maktesløs, uten egen inntekt. Det går ikke å ta med barna til Norge, de største er for store, de ville dessuten nektet.

Men når jeg først tenker på dette, jeg blir så sint. Min yndelingsfantasi; Jeg søker meg en jobb i Norge, når jeg har fått jobb, bestiller jeg billetter, og når han oppdager kofferten sier jeg bare "jeg har fått jobb i Norge, og reiser i morgen". Barna er ikke plassert i denne fantasien - kun ansiktsuttrykket på forsørgeren. Først blir han hvit i fjeset, så rød, og han blir lammet av sjokk.

Den fantasien skal du leve ut synes jeg :-)

Hvis barna er store nok til å velge lar du de velge. Hvis ikke tar du de med deg.

(Hvis de velger å bli kommer de nok snart etter - og da setter de betydelig større pris på deg).

Du skal tenke over en ting til - disse barna ser på samlivet mellom deg og mannen din og lærer hvordan de skal ha det i sine forhold når de blir voksne. Er dette slik du vil at de skal ha det?

[Sommerbris]

Den fantasien skal du leve ut synes jeg :-)

Hvis barna er store nok til å velge lar du de velge. Hvis ikke tar du de med deg.

(Hvis de velger å bli kommer de nok snart etter - og da setter de betydelig større pris på deg).

Du skal tenke over en ting til - disse barna ser på samlivet mellom deg og mannen din og lærer hvordan de skal ha det i sine forhold når de blir voksne. Er dette slik du vil at de skal ha det?

''Du skal tenke over en ting til - disse barna ser på samlivet mellom deg og mannen din og lærer hvordan de skal ha det i sine forhold når de blir voksne. Er dette slik du vil at de skal ha det?''

Dette er noe av det jeg tenkte på da jeg levde i et vanskelig ekteskap.. Hva slags syn får ungene av et "normalt" familieliv? Vil de tro at det er dette som kalles å ha det godt sammen, mann og kone?

Jeg har gjort noen refleksjoner selv de senere månedene.. Mine foreldre hadde det heller ikke godt i ekteskapet da jeg var liten.. Er det kanskje noe her jeg har dratt med meg til mitt eget? Er det dette mannen min også har gjort? Jeg kjenner igjen tegn hos oss begge, og dette skal jeg jobbe for å bli kvitt, for min egen del )

-Man kan ikke endre andre enn seg selv, og man har selv ansvar for å få strebe etter å få det livet man ønsker å leve )

[Sommerbris]

Jeg har dessverre ikke orket å lese hele innlegget ditt, men det meste tror jeg likevel jeg har fått med meg..

Jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det og hvilken fortvilelse du sitter inne med. Jeg var aldri i utlandet og måtte flytte så langt med ungene, men uansett ; Å ta ungene med og flytte fra far er ikke enkelt, på noe vis.

At mannen din begynte å endre seg da han tok videreutdanning... Er det selvsikkerheten hans som har fått seg en opptur? Har han begynt å tro at han er så mye bedre enn deg at han kan behandle deg som han gjør? Ikke godt å si.

Det er hårreisende å lese hvordan han behandler deg. Du må IKKE finne deg i dette lenger.

Du har internett. Gå inn på www.nav.no og søk på ledige jobber. Garder deg med venner og familie vedr. et midlertidig sted og bo, så du har noe å vise til, dersom du får tilbud om jobb.

Begynne å nøste i tråder nå. Ta gjerne en ting om gangen, men begynne! -Du har tid til dette når mannen din er på jobb og ungene er ute på skole.

Start i dag. Du vil garantert få dette til, og på veien bli trygg på at du kommer til å klare det!

At frustrasjonen, usikkerheten og fortvilelsen dukker opp, gjentatte ganger underveis må du være forberedt på, men du styrkes av det, og vil se ting klarere etterhvert!

Tro meg ) Det ordner seg, men er litt frem i tid, og du har en stor jobb å gjøre )

Lykke til )

[Gjest jobb jobb jobb]

Er det et alternativ at du prøver å få en jobb, kurs eller utdanning i det landet dere bor? Ungene er jo på skolen på dagtid. Hvis du får jobb: hva med å flytte på hybel og la han prøve seg som eneforsørger.

Er det slik at mannen din har forandret seg eller er det bare det at du ikke merket det før at han var slik? Hvis det er noe nytt så kanskje det er sånn at han for eksempel er deprimert?

Det er vel reglene i landet deres som gjelder i forhold til fordeling av formue ved ekteskapsbrudd? Norges lover gjelder de som er i Norge. Her har du litt info om husmor-regelen. http://uit.no/jus/5658/13

[Gjest Elextra]

Jeg blir forarget på dine vegne når jeg leser hva du skriver - at det går an!

Det kan selvfølgelig ikke fortsette slik. Det ideelle ville jo være om du kunne få ham til å anerkjenne din innsats for ham og for familien, og at dere deretter fikk felles økonomi hvor du fikk like mye til rådighet og penjonsoppsparing som ham. Men mulig det er en illusjon at dette vil skje. Hadde det vært mulig å få en tredjepart til å megle mellom dere - evt. ved familievernkontor? "Alle" vil jo være enig med deg at dette er urettferdig (i hvertfall i versjonen du legger frem her), men kan synes som om noen andre enn deg må forklare det for din mann.

Jeg synes først du skal kontakte en advokat - gjerne en med god greie på kvinnerett og familierett. Vedkommende bør kunne si noe om hva du har rett til og hvordan du best skal sikre fremtiden for deg og barna. Gjerne ut fra et worst-case scenario, slik andre skisserer.

Hva med å ta deg en måned fri og reise til Norge uten barn? Forklar barna grundig på forhånd at du må dra for din egen del (forhåpentlig klarer du det uten å rakke for mye ned på deres far), så bare reiser du og sier han må klare seg uten deg denne tiden. Kan det være en vekker - eller bare egnet til å terge? Måneden kan du bruke til å sondere mulighetene for deg om du/dere flytter hjem

[Gjest selvstendighet]

Du er heldig som har en mann som forsørger deg og tjener godt. Nå som barna dine er blitt store, har du ingen grunn lenger til å bli gående hjemme. Skaff deg en jobb, eller ta videreutdannelse slik at mannen din ser du er på vei mot økonomisk selvstendighet.

[Gjest Valnøtt]

Du er heldig som har en mann som forsørger deg og tjener godt. Nå som barna dine er blitt store, har du ingen grunn lenger til å bli gående hjemme. Skaff deg en jobb, eller ta videreutdannelse slik at mannen din ser du er på vei mot økonomisk selvstendighet.

Håhå - du mener ikke at man skal leve slik som dette for å slippe å jobbe....?

[Gjest ellen2]

''Du skal tenke over en ting til - disse barna ser på samlivet mellom deg og mannen din og lærer hvordan de skal ha det i sine forhold når de blir voksne. Er dette slik du vil at de skal ha det?''

Dette er noe av det jeg tenkte på da jeg levde i et vanskelig ekteskap.. Hva slags syn får ungene av et "normalt" familieliv? Vil de tro at det er dette som kalles å ha det godt sammen, mann og kone?

Jeg har gjort noen refleksjoner selv de senere månedene.. Mine foreldre hadde det heller ikke godt i ekteskapet da jeg var liten.. Er det kanskje noe her jeg har dratt med meg til mitt eget? Er det dette mannen min også har gjort? Jeg kjenner igjen tegn hos oss begge, og dette skal jeg jobbe for å bli kvitt, for min egen del )

-Man kan ikke endre andre enn seg selv, og man har selv ansvar for å få strebe etter å få det livet man ønsker å leve )

Ja, jobbe frem mot det en ønsker i livet. På tvers av det som er vanlig for de fleste i dag, jobbet jeg mot å kunne bruke mye tid på barna. Så ser en en dag, at en sitter i en situasjon hvor "prisen" for å oppnå dette, har blitt vel høy. Og det kom til ting, som ikke var i beregningen.

Flytte fra ungene, den minste er rett og slett for liten. Fjerne ungene fra faren - nær to døgns reise og tidsforskjell. Før hadde jeg en mann som kom hjem i dongeribukse og t-skjorte. I dag dress og slips.

Det er det jeg har tenkt, finne en måte å overlved den situasjonen jeg er i på - men innser at det økonomiske i dette bare gjør at en forandring er nødvendig. Ungenes syn på situasjonen vet jeg ikke. Jeg har for lengst sluttet å svare, biter og biter i meg for å unngå krangel ungene overhører.

Jeg får alle slags følelser, nå er det sorg, å se tilbake. Som man reder ligger man, men forandringen som skjer med menn/min mann som stiger i gradene, ingen venner eller familie har erfart noe slikt. Tror likevel at det må være andre mødre/koner som har erfart det samme. At karrierestigen peker rett opp, og de "forsvinner".

Vi gjør jo ting sammen også, men det blir også som en slags boble - avkuttet fra resten av livet. Situasjonen i bunnen er veldig dårlig, - så er det ut på flott middag og galant opptreden. Sitte å "late som om".

Jeg tenker ofte, - er det verdt prisen? Å leve slik jeg gjør, er det verdt prisen å velte alt, når en ser det fra ungenes ståsted? Å rive de vekk- de to største er jo for store. Så til Norge for ungene, det blir en kulturkollisjon uten like -og de liker seg ikke der, sier eks. "jeg skal aldri bo i Norge i hvertfall".

Det går på at i Norge bestemmes tings verdi utfra hva det koster - mennesker også - utfra hva de har. Hva det gjør med de at jeg flytter dit, de kommer neppe til å fostå. Akkurat nå føler jeg at jeg er låst fast mellom all hensyn, og vet ikke om jeg får det bedre, dersom ungene skal betale for at jeg kommer meg ut av dette.

Det blir jeg som flytter - for en situasjon! Det er bra å se folk engasjerer seg, som ser alt utenfra, det hjelper også meg å se på alt utenfra i stedet for å bare gruble og gruble inne i alt dette.

Men begynner å se en glipe. De to største kan velge selv, den minste må bli med meg, men jeg er redd for reaksjonen fra pappan. Jeg kan være hard - si du får reise med ungene til Norge. Treffe yngsten og de største treffer meg. Jeg kan ta minsten og reise dit. Det blir vanskelig for de to største hvis jeg drar.

Nei, jeg begynner å se meg etter jobb jeg. Når ting skjer gradvis, vet ikke hvor en skal sette strek, en våkner en dag, og ser det har gått alt for langt!

Det er ett håp. Kanskje setter det meg i en forhandlingsposisjon overfor mannen min, men det er også umulig å spå. Han er i bunnen interessert i at vi skal være èn familie, det vet jeg.

Likedan som jeg har gjort meg avhengig av han, har han på sitt vis gjort seg avhengig av meg, som adm. dir. i familien. Og mye hvis det er ting på jobb - da er det noen korte ord, og jeg kan gi råd. Unnskyld ironien, men skulle kanskje tatt betaling.

Vil gjerne si til alle kvinner som velger som jeg, med å være mye hjemme, eller helt hjemme med unger og hus: Skriv en skriftlig kontrakt og tinglys den, om avtaler vedrørende økonomi. Hadde jeg visst - skulle jeg skrevet ord for ord, at den som er hjemme sin innsats, er verdt 50% av det den som jobber tjener. Til enhver tid.

[løvinne71]

Jeg har ikke lest absolutt alt i tråden, men har nok fått med meg det viktigste.

Dette skal du absolutt ikke finne deg i!

Det har blitt en altfor stor forskyvning av maktbalansen i forholdet deres.

Både på det praktiske og det psykologiske plan!

Det er ikke tvil om at mannen din oppfører seg utrolig egoistisk og behandler deg dårlig. Men det som bekymrer meg mest, er at du i så stor grad tier og tar imot.

Selvom du gjør det for husfredens skyld, faller her negativt tilbake på deg selv. Du signaliserer at du godtar rollen som hushjelp og dørmatte, når du ikke tør / ønsker å ta til motmæle selvom du føler deg urettferdig behandlet!

Du mener nok dette godt for å skåne barna. Men det de istedet opplever, er å se far behandle mor dårlig, og at mor finner seg i dette.

Husk at dere er rollemodeller for hva barna opplever som normalt og riktig. Så sjansen er stor for at også dine døtre vil la seg behandle dårlig av menn, og at dine sønner vil lære at det er ok å oppføre seg nedlatende mot kvinner.

Nå vet jeg ikke hvilket land dere har flyttet til. Men hvis dette er en mere mannsdominert kultur enn Norge, så vil også dette forsterkes av hva de opplever hjemme, istedet for at hjemmefronten virker som en motvekt.

Derfor tror jeg rett og slett det ville vært sunnere for barna å heller være vitne til litt krangel og argumentasjon, en å se sin mor bli behandlet nedlatende.

Det høres jo ut som barna er såpass store, at de burde forstå hva ting dreier seg om.

Det at barna begynner å er store, er jo et annet poeng!

De trenger kanskje ikke dine "tjenester" lenger i samme grad som før?

Det kommer et tidspunkt i barnas liv der "omsorgen" fra mor, istedet blir tatt som en "selvfølgelighet og lettvinte tjenester".

Barna dine er antagelig store nok til å begynne å bidra litt på hjemmefronten? Og du kan kanskje prøve å ta litt mere tid til deg selv?

Er det muligheter for omskolering/etterutdannelse? Eller for å få en deltidsjobb?

Dette høres det ut som du sårt kan trenge litt anerkjennelse av din verdi som menneske. Ikke bare som kone og mor.

Det å tjene og disponere egne penger, vil også være med å øke din selvtillitt og egenverdi.

Ergo synes jeg du i første omgang bør begynne å ta kraftig igjen med din mann, og jobbe med deg selv for å tørre å være litt mere "egoistisk" ovenfor barna!

Man får sjelden den respekten man fortjener, hvis man oppfører seg, og føler seg som "et offer"

Funker ikke dette, ville jeg alvorlig vurdert den dramatiske metoden, og bare reise bort for en stund..

Lykke til!

[Gjest langt langt borte]

Jeg fikk helt vondt av deg og situasjonen din. Men noe kan gjøres, og du må gjøre det.

Du har vel kontakt med gamlelandet fremdeles? Er dere av og til på Norgesbesøk? Kan du, som en annen foreslo, ta et norgesbesøk, helt alene? Hvis du ikke er klar for det nå, er det mulig å begynne å planlegge et egnet tidspunkt for et slikt besøk?

Har du undersøkt dine jobbmuligheter der dere er? Utdanningsmuligheter? Evt studere på nett, og ta eksamen i Norge?

Du skriver ikke alder på barna. Deres alder er vesentlig for handlingsrommet ditt, slik jeg oppfatter det.

Klarer du å la være å gjøre noe av det du gjør? Rydder du etter din mann og dine store barn? Slutt med det.

Svar igjen når du blir kjeftet huden full for ingenting.

Begynn i det små. Da er sjansen for å lykkes bedre. Så kan du "bygge deg opp" videre.

En slik opptur som din mann har vært med på, har tydeligvis gjort ham arrogant og lite egnet som partner.

Tror du han ønsker endring? Eller ønsker han at familien fortsetter kun på hans premisser?

Hvis det finnes samlivsrådgivere der dere er, kan du ta kontakt. Lage en avtale litt fram i tid. Inviter ham med. Hvis han ikke vil, kan du gå alene.

Dette er ikke spørsmål til deg for at du skal svare meg, men for å tenke videre på.

Jeg bor også i utlandet på grunn av min manns arbeid. Men situasjonen er annerledes. Vårt opphold er tidsbegrenset. Min mann er ikke vanskelig med penger, selv om han nok synes det går unødvendig mye penger ut. Vi er hjemme sommer og jul. Det er stadige omstillinger. Livet blir ikke helt etablert noe sted.

[Gjest Valnøtt]

''Du skal tenke over en ting til - disse barna ser på samlivet mellom deg og mannen din og lærer hvordan de skal ha det i sine forhold når de blir voksne. Er dette slik du vil at de skal ha det?''

Dette er noe av det jeg tenkte på da jeg levde i et vanskelig ekteskap.. Hva slags syn får ungene av et "normalt" familieliv? Vil de tro at det er dette som kalles å ha det godt sammen, mann og kone?

Jeg har gjort noen refleksjoner selv de senere månedene.. Mine foreldre hadde det heller ikke godt i ekteskapet da jeg var liten.. Er det kanskje noe her jeg har dratt med meg til mitt eget? Er det dette mannen min også har gjort? Jeg kjenner igjen tegn hos oss begge, og dette skal jeg jobbe for å bli kvitt, for min egen del )

-Man kan ikke endre andre enn seg selv, og man har selv ansvar for å få strebe etter å få det livet man ønsker å leve )

Det er nettopp det. Jeg vokste ikke opp i et normalt hjem jeg heller. Jeg visste dermed ikke noe om hva som er eller ikke er normalt. Men jeg begynner å mistenke at normalen kanskje er det jeg lever i nå - og det er fantastisk :-)

Det er derfor jeg sier at man må tenke på ungene når man står oppi noe sånt og vurderer å bli i det "for barnas skyld". For de skal jo bli voksne de også en gang. Og da har de lært hjemmefra at de ikke bare kan gå fra sånne forhold.

[Gjest Valnøtt]

Ja, jobbe frem mot det en ønsker i livet. På tvers av det som er vanlig for de fleste i dag, jobbet jeg mot å kunne bruke mye tid på barna. Så ser en en dag, at en sitter i en situasjon hvor "prisen" for å oppnå dette, har blitt vel høy. Og det kom til ting, som ikke var i beregningen.

Flytte fra ungene, den minste er rett og slett for liten. Fjerne ungene fra faren - nær to døgns reise og tidsforskjell. Før hadde jeg en mann som kom hjem i dongeribukse og t-skjorte. I dag dress og slips.

Det er det jeg har tenkt, finne en måte å overlved den situasjonen jeg er i på - men innser at det økonomiske i dette bare gjør at en forandring er nødvendig. Ungenes syn på situasjonen vet jeg ikke. Jeg har for lengst sluttet å svare, biter og biter i meg for å unngå krangel ungene overhører.

Jeg får alle slags følelser, nå er det sorg, å se tilbake. Som man reder ligger man, men forandringen som skjer med menn/min mann som stiger i gradene, ingen venner eller familie har erfart noe slikt. Tror likevel at det må være andre mødre/koner som har erfart det samme. At karrierestigen peker rett opp, og de "forsvinner".

Vi gjør jo ting sammen også, men det blir også som en slags boble - avkuttet fra resten av livet. Situasjonen i bunnen er veldig dårlig, - så er det ut på flott middag og galant opptreden. Sitte å "late som om".

Jeg tenker ofte, - er det verdt prisen? Å leve slik jeg gjør, er det verdt prisen å velte alt, når en ser det fra ungenes ståsted? Å rive de vekk- de to største er jo for store. Så til Norge for ungene, det blir en kulturkollisjon uten like -og de liker seg ikke der, sier eks. "jeg skal aldri bo i Norge i hvertfall".

Det går på at i Norge bestemmes tings verdi utfra hva det koster - mennesker også - utfra hva de har. Hva det gjør med de at jeg flytter dit, de kommer neppe til å fostå. Akkurat nå føler jeg at jeg er låst fast mellom all hensyn, og vet ikke om jeg får det bedre, dersom ungene skal betale for at jeg kommer meg ut av dette.

Det blir jeg som flytter - for en situasjon! Det er bra å se folk engasjerer seg, som ser alt utenfra, det hjelper også meg å se på alt utenfra i stedet for å bare gruble og gruble inne i alt dette.

Men begynner å se en glipe. De to største kan velge selv, den minste må bli med meg, men jeg er redd for reaksjonen fra pappan. Jeg kan være hard - si du får reise med ungene til Norge. Treffe yngsten og de største treffer meg. Jeg kan ta minsten og reise dit. Det blir vanskelig for de to største hvis jeg drar.

Nei, jeg begynner å se meg etter jobb jeg. Når ting skjer gradvis, vet ikke hvor en skal sette strek, en våkner en dag, og ser det har gått alt for langt!

Det er ett håp. Kanskje setter det meg i en forhandlingsposisjon overfor mannen min, men det er også umulig å spå. Han er i bunnen interessert i at vi skal være èn familie, det vet jeg.

Likedan som jeg har gjort meg avhengig av han, har han på sitt vis gjort seg avhengig av meg, som adm. dir. i familien. Og mye hvis det er ting på jobb - da er det noen korte ord, og jeg kan gi råd. Unnskyld ironien, men skulle kanskje tatt betaling.

Vil gjerne si til alle kvinner som velger som jeg, med å være mye hjemme, eller helt hjemme med unger og hus: Skriv en skriftlig kontrakt og tinglys den, om avtaler vedrørende økonomi. Hadde jeg visst - skulle jeg skrevet ord for ord, at den som er hjemme sin innsats, er verdt 50% av det den som jobber tjener. Til enhver tid.

Du vet at du feks har krav på halvparten av hans pensjonspoeng hvis dere skiller dere? Du har gjort det mulig for ham å tjene sine penger - etter norsk lov ihvertfall gir det deg rett på både penger til underhold. Og penger til underhold av deg selv også. Som du ikke skal stå til regnskap for.

Får du ikke det så finner du deg en jobb og tjener dine egne penger og gir f i hus og unger en stund - det kan han ta seg av selv.

[Gjest Valnøtt]

Ja, jobbe frem mot det en ønsker i livet. På tvers av det som er vanlig for de fleste i dag, jobbet jeg mot å kunne bruke mye tid på barna. Så ser en en dag, at en sitter i en situasjon hvor "prisen" for å oppnå dette, har blitt vel høy. Og det kom til ting, som ikke var i beregningen.

Flytte fra ungene, den minste er rett og slett for liten. Fjerne ungene fra faren - nær to døgns reise og tidsforskjell. Før hadde jeg en mann som kom hjem i dongeribukse og t-skjorte. I dag dress og slips.

Det er det jeg har tenkt, finne en måte å overlved den situasjonen jeg er i på - men innser at det økonomiske i dette bare gjør at en forandring er nødvendig. Ungenes syn på situasjonen vet jeg ikke. Jeg har for lengst sluttet å svare, biter og biter i meg for å unngå krangel ungene overhører.

Jeg får alle slags følelser, nå er det sorg, å se tilbake. Som man reder ligger man, men forandringen som skjer med menn/min mann som stiger i gradene, ingen venner eller familie har erfart noe slikt. Tror likevel at det må være andre mødre/koner som har erfart det samme. At karrierestigen peker rett opp, og de "forsvinner".

Vi gjør jo ting sammen også, men det blir også som en slags boble - avkuttet fra resten av livet. Situasjonen i bunnen er veldig dårlig, - så er det ut på flott middag og galant opptreden. Sitte å "late som om".

Jeg tenker ofte, - er det verdt prisen? Å leve slik jeg gjør, er det verdt prisen å velte alt, når en ser det fra ungenes ståsted? Å rive de vekk- de to største er jo for store. Så til Norge for ungene, det blir en kulturkollisjon uten like -og de liker seg ikke der, sier eks. "jeg skal aldri bo i Norge i hvertfall".

Det går på at i Norge bestemmes tings verdi utfra hva det koster - mennesker også - utfra hva de har. Hva det gjør med de at jeg flytter dit, de kommer neppe til å fostå. Akkurat nå føler jeg at jeg er låst fast mellom all hensyn, og vet ikke om jeg får det bedre, dersom ungene skal betale for at jeg kommer meg ut av dette.

Det blir jeg som flytter - for en situasjon! Det er bra å se folk engasjerer seg, som ser alt utenfra, det hjelper også meg å se på alt utenfra i stedet for å bare gruble og gruble inne i alt dette.

Men begynner å se en glipe. De to største kan velge selv, den minste må bli med meg, men jeg er redd for reaksjonen fra pappan. Jeg kan være hard - si du får reise med ungene til Norge. Treffe yngsten og de største treffer meg. Jeg kan ta minsten og reise dit. Det blir vanskelig for de to største hvis jeg drar.

Nei, jeg begynner å se meg etter jobb jeg. Når ting skjer gradvis, vet ikke hvor en skal sette strek, en våkner en dag, og ser det har gått alt for langt!

Det er ett håp. Kanskje setter det meg i en forhandlingsposisjon overfor mannen min, men det er også umulig å spå. Han er i bunnen interessert i at vi skal være èn familie, det vet jeg.

Likedan som jeg har gjort meg avhengig av han, har han på sitt vis gjort seg avhengig av meg, som adm. dir. i familien. Og mye hvis det er ting på jobb - da er det noen korte ord, og jeg kan gi råd. Unnskyld ironien, men skulle kanskje tatt betaling.

Vil gjerne si til alle kvinner som velger som jeg, med å være mye hjemme, eller helt hjemme med unger og hus: Skriv en skriftlig kontrakt og tinglys den, om avtaler vedrørende økonomi. Hadde jeg visst - skulle jeg skrevet ord for ord, at den som er hjemme sin innsats, er verdt 50% av det den som jobber tjener. Til enhver tid.

Men du - det der med at i Norge måler man alt og alles verdi i kroner og øre... Hvor i Norge er det du har vært 'a? Her jeg bor er det faktisk ikke sånn.