Hva skal jeg gjøre? Lang

[Gjest Fortvilt, men ser lys i tunellen..]

Mannen min fortalte meg stadig at han skulle gjøre noe med det. Problemet var at han egentlig ikke forstod at det var noe problem, og at jeg ikke kunne leve med det.

Problemet mitt var at jeg ikke forstod at det faktisk er en sykdom. Og en sykdom må behandles for at man skal bli frisk. Så ikke fortell han at det er over og ut dersom du ikke virkelig mener det.

Søk hjelp er mitt råd:-)

Jeg ter ganske sikker på at han har begynt å se problemet nå. Og har tro på at det kommer til å gå bra.

[Gjest Nei - ikke i dag....]

Jeg ter ganske sikker på at han har begynt å se problemet nå. Og har tro på at det kommer til å gå bra.

Jeg krysser fingrene for deg:-)

Jeg har også tenkt som deg - i mange år. Det har kostet mye ettersom jeg stadig gikk på smell etter smell.....

[meg__123!]

Det klarer jeg ikke. Det er oss to. Men han må skjerpe seg. Jeg må bare få snakkes til han, få satt han på plass. Men vet ikke hva jeg skal si. Han er så innmari sta og står alltid på sitt.

Men jeg er forbredt på at han får flytte ut til han har tenkt seg om. Og det er en mulighet han får til å skerpe seg og ta seg sammen. Flere muligheter vil jeg ikke gi. Men er så glad i han. Kunne aldri levd uten heller

Han hadde i sinn ungdom ploblemer med narkotika. Har skled skikkelig ut. Men forsto at dette ikke var måten å leve livet på og at det ikke var verdt å miste familien for å holdde på slik. Sluttet med dette da han var 20. Han er nå 27 og virker som om han savner det.

Vi snakket for en tid tilbake om å reise på trence party i Nederland, noe jeg snes hadde vært gøy, men holder meg til tanken. Kommer aldri til å gjøre det nå som vi er blitt familie.

Da kom denne kommentaren: "Hvis jeg skal der skal jeg hvertfall ta ectesy eller speed".

Jeg sa, ja du kan jo prøve deg osv..

Så for meg virker det som han savner gameldager eller noe. Er så fortvilt, orker ikke miste han...

en sånn fyr hadde jeg aldri orket å være med.