hun orker ikke mer.

[Gjest Anonym bruker]

hei. det har seg sånn at jeg og min sammboer nylig fikk et barn for 2 mnd siden. men den siste 1 1/2 mnd har hun blit veldig fort irritabel og kranglete. Vi møttes for 1 år siden,så det vil jo si at ting har gått fort frem her. vi flyttet sammen for 6 mnd siden og nå har barnet kommet til verden. begge to var ikke i tvil om at det var dette vi ville. men nå begynner ting å bli vanskelig her. hun sier hun har hatt det veldig vanskelig den siste 1 1/2 mnd med forholdet vår. hun er ennå i permisjonstiden,så hun er for det meste hjemme.hun sier hun ikke elsker meg lenger,og nå mener hun plutselig at vi ikke har noe til felles og at vi er to helt forskjellige mennesker, noe som jeg kan være delvis enig i. men vi er for det meste på lik linje om ting. hun har sakt at forskjellighet tilltrekker. hun sliter også veldig mye med alle forandringene kroppen fikk under svangerskapet og fødselen. sånn som,vekt og strekkmerker.jeg prøver å hjelpe henne så mye som mulig med treningen for at hun skal føle seg vell og gjør det jeg kan for å oppmuntre henne. hun sier hun håper det bare er hormonene som tar helt av. hun har også drømt mye om eksen sin hun var sammen med for 3 år siden og ennå har noen følelser for,men trodde ikke det var noen mening med drømmene sa hun. jeg har ikke ord på hvor mye jeg elsker henne å vil gjøre hva som helst for å ikke miste henne. vi har begge våre gode og dårlige sider,å jeg er mer enn villig til å forandre meg til hennes krav og mål når det kommer til personlighet og handlinger. sexlivet er ennå ikke kommet tilbake, som tok slutt under svangerskapet pga en del plager i den perioden ( 5 mnd siden) hun har vært hos legen å sjekket hvordan ting er etter fødselen , å alt er helt fint. men som sakt så kommer vi ingen vei pga sånn som situasjonen er nå. altså: kan det være hormonene som spiller inn her (etter 2 mnd siden fødselen) , om det er mulig å jobbe med denne saken for ikke å miste hverandre og sexlivet. vet ikke hva jeg skal gjøre for å holde på henne sånn som hun ser på forholdet vårt nå.

[Gjest vær familiefar]

Denne tiden bør regnes som en ren unntakstilstand, og du bør søke hjelp for å kunne hjelpe samboeren din best mulig i denne perioden. Ikke bidra i diskusjonene om hennes ønske om en fremtid med noen andre / uten deg. Bidra til at situasjonen her og nå er lettere. La henne sove mest mulig om nettene, nettene du ikke skal på jobb dagen etter bør baby være ditt hovedansvar, selv om hun ammer.

Sørg for at det er god og næringsrik mat i huset. Lag skikkelig frokost til henne før du går på jobb og lag sunn middag og kvelds. Kanskje smøre en god matpakke hun kan ha med ut på trilletur? Hvis hun er nedjørt er det lett at hun bare småspiser og ikke får i seg slikkelig mat mens hun er hjemme med baby, og det får man ikke overskudd av. Å fullamme en baby krever mye av kroppen!

Hun tar vare på det mest dyrebare du har, legg alt til rette for at familien din har det så bra de kan. Hvis hun orker å amme og kose med baby, er det fatastisk, så overser du rot og kaos og gjør mer en din andel av husarbeidet slik at dere alle har et hyggelig sted å være.

VIKTIG! Ring helsestasjonen eller fastlegen, og bestill en time, si at det haster. Om du velger å fortelle henne eller ikke at du skal dette, bestemmer du selv.

Har hun en depresjon, skal hun ha hjelp.

Les om fødselsdepresjon (jeg limte inn noen litt tilfeldige linker under, men det står ikkert mye bra der, og så kan du søke videre på nettet selv).

Ang sex, at hun har grodd riktig etter fødselen, er bare en av forutsetningene for at man tar opp sexlivet. så lenge alt overskudd går med til baby, er det lett at det tar tid før lysten kommer tilbake. Ikke legg et forventlingspress på henne, det hjelperikke så lenge hun er så sliten som hun virker nå. Når alt annet faller mer på plass (mht hvordan man lever som en liten familie, barnet sover mer om natten, mor sover mer om natten osv) så får man mer overskudd.

Og så lenge man ammer vil mange oppleve tørre slimhinner, så glidemiddel kan hjelpe, men for mange går det et år før man er tilbake til der man var før man var gravid.

http://www.nettdoktor.no/graviditet_foedsel/artikler/barsel/foedselsdepresjon.php

http://www.forebygging.no/fhp/d_faq/cf/hPKey_275/hParent_6/hDKey_1

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=7067

[Lillemus]

Hun kan ha en fødselsdepresjon - hun bør snakke med helsesøster om hvordan hun har det og få en bekreftelse på at det er helt normalt, for det er det. ) Kanskje trenger hun mer hjelp for å komme gjennom dette, vet ikke om helsesøster kan henvise henne videre, men det kan i alle fall fastlegen hjelpe med.

[Gjest Aimabel]

Det ER en vanskelig tid dere er inne i. Den første tiden etter fødslen er sinnsykt slitsom. Mangel på søvn gjør noe med deg, og i tillegg er det så mye nytt, og et lite menneske som trenger dere 100%, det tar på, vanskelig å ha igjen overskudd til hverandre. Men det vil komme, etterhvert Prøv å ikke ta deg nær av det hun sier, det kan forandre seg når hverdagen blir litt greiere. Ikke vær redd for å ta kontakt med helsestasjonen å få litt hjelp, de er der for dere.

Nå har vi en baby på seks uker, og huset ser ikke ut, jeg ser ikke ut og det er ofte jeg tenekr eller sier at nå orker jeg ikke mer! Nå er vi heldigere enn dere på den måten at vi har vært sammen lenge og vært igjennom vanskelige tider sammen før, så vi vet at dette er en fase og at vi vil finne tilbake igjen. Men prøv om dere også kan huske på det, det vil bli bedre etterhvert. Vent med store avgjørelser. Jeg tror dere kan komme styrket ut av denne tiden, hvis dere har tro på det.