Jeg sliter litt med samvittigheten

[Gjest Veldig slite om dagenen]

Jeg er egentlig veldig glad i ham. Ungene mine er veldig glade i ham.

Vi er begge ganske selvstendige, vært alene og vant til å styre oss selv i flere år.

Jeg har hatt flere unger alene, og har faktisk trivdes som alenemor.

Så møttes vi og falt ganske hardt for hverandre, pga bosituasjonen den gang så ble det etter nesten et år bestemt at vi skulle flytte sammen, til ham.

Han var ikke medgjørlig til for mye forandringer, han ønsket ikke å legge noen kroner i ting for oss, han hadde jo en seng som var 20 år gammel og like godt som ny. Ol.

Jeg har vært en trofast kvinne i fem år. Ikke hatt ork til venner, ikke gått utpå, drukket og festet, ikke gjort noe utenom å komme hjem, lage middag, smøre niste, se på tv eller pc.

Jeg har prøvd å få min kjære til å forstå at vi må jobbe litt for familie og parsituasjon. Vi trenger å gjøre litt koselig sammen for å se hverandre i annet lys, oppleve hverandre i situasjoner som bare er lystige. Han ser ingen glede i dette så lenge han ikke har gjort mye fornuftig i uka som har gått. Han jobber fullt, det gjør jeg og, me alikavel mener han (selv om han faktisk ikke ordentlig klarer selv å gjennomføre det) at vi skal pusle med en del fornuftig gjennom uken (utenom 100 prosent jobb) for å kunne nyte noe som helst kos meg familien i helga.

'Dette har ødelagt mange av våre koselige helgeturer. Selv om vi har tatt svært mange kaffe (å sitte på kafe og se på folk er en av hans favoritting) og har hatt en stårlende dag i Sverige fordi han har fått kjøpt billig tobakk etc så er lørdagen ødelagt fordi vi har brukt for lang tid osv.

Hele tiden er det sånne ting.

Etterhvert nå har jeg mistet gløden. Han er ikke hippen på sex., han tar ALDRI initiativ ti spennende sex, ting å gjøre med familien, ting å gjøre som par el. Han kommer hjem, setter seg ned med kaffe og røyk, smiler og ... ingen ting skjer.

Nå har jeg i det siste ordnet meg et veteranbillån, og skal ut og kjøpe veteranbil. En x av meg har ogs en slik bil, vi har fått opp kontakten og han informerer meg om bilene jeg har lyst på. Det skinner nok igjennom at han har savnet meg disse årene og at han ønsker seg tilbake til et forhold, men vi har via mail avklart at dette vi har bare er vennskap. Sett bort fra litt prat om familie etc .så prater vi bare bil.

Dette er jeg ærlig med min kjære om. Men han tar dette veldig hardt. Jeg har før slitt med hans x. Men det har noe med at han har hennes ting spredt rundt i huset gjennom disse årene selvom han har satt ring på min finger. Dessuten så klarte han å sleppe henne inn i huset uten å høre med meg først en gang hun med ti minutters varsel kom og sa hun ønsket å hente noen ting.

Nå er jeg dritt lei min kjæres siruptendenser, og jeg mener at å aldri kunne rydde vekk sin x er såpass irriterende at jeg har lov å reagere.

Nå har jeg fått meg en hobby, hvor jeg tilfeldig altså får opp kontakt med en x. Idiellt er det ikke, litt mot min figur, men han er en person jeg stoler på, og min kjære sier selv at han ikke tør å hjelpe meg å kjøpe ting og tang til min hobby som jeg deler med min x.

Andre venner har jeg ikke. Har kun min x, og han er mye hjelp med informasjon etc.

I kveld er min kjære veldig utafore, han sier at hans tålmodighet er slutt siden jeg har sakt at min x og jeg har byttet noe mailer med info om nye hobbyen .

Men har han lov å være så sur nå, han har ikke gjort noe disse fem årene vi har vært sammen.

Han er fornøyd med å gå på jobb, komme hjem til ferdig middag, slappe av litt på soffan, og gjøre litt mer fornuftig før sengetid.

Herre min, jeg har da barn som trenger litt attencion. Og jeg har ikke følt meg hjemme i hans hus de fem årene vi har vært sammen. Dette vet han, jeg har tryglet, grått, skreket, været sinna.

Det eneste han klarer å si er: jeg skjønner, men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Nå begynner altså jeg å gi opp, jeg får meg hobby utenfor dørene og jeg tar imot informativ hjelp fra x. Min kjære er ikke komfortabel, hverken med min nye hobby eller at jeg har noe som helst med min x å gjøre.

Prinsipp så er jeg i mot å menge seg med x`r. Men her har jeg en elsket mann som ikke gir så mye so en lillefinger en gang. Jeg har ingen venner, ingen bekjentskaper som kan hjelpe meg, og selv så sier min kjære at han ikke klarer å hjelpe meg i hobbyen min.

Så hva gjør jeg?

Jeg føler at jeg gjør noe galt ved å ha kontakt med x`n. Samtidig så har vi klarert vennskapsforholdet. Jeg har ingen andre som kan hjelpe meg, og dette koster en del penger.

Min kjære gjør INGEN TING for forholdet.

Men samtidig så kan jeg risikere å gjøre mine barn "farløse" ved gå mot min kjæres vilje.

Jeg trenger så sårt venner, venner å stole på, men samtidig så kan jeg ikke helt stole på de som står meg nærmest.

Hva gjør jeg nå fremover?

Jeg føler jeg har prøvd alts om går ann i forholdet til min kjære, til og med han sier at jeg har vært flink. Men jeg kommer ingen veg. Jeg har veldig behov for venner og et lit som kan fortelle meg at jeg er noe verdt som mennske, men dette skjærer altså veldig for min kjære. Min kjære kan godt være med en gang eller to, men generellt så er han en del asosialt og ser ikke gleden i å menges med mennesker hverken i min nye hobby eller ellers.

[sola60]

Du har da ingen grunn til å ha dårlig samvittighet! Hvis ikke din kjære vil være med på dine hobbyer og støtte dine interesser så er det hans problem. Du har rett til å gjøre det du interesserer deg for, og en mann som ikke har klart å rydde opp etter Xen etter fem år har ingenting han skal ha sagt om Xer og å være venner med dem. Hvis han virkelig er interessert klarer dere sikkert å finne noe som dere kan ha sammen, men på meg virker det som denne mannen er en smule egoist, og vil ha alt gratis, uten anstrengelser. Stå på for deg selv!

[miia]

Nå er ikke dette første gangen du skriver et lignende innlegg, så det virker som om du har slitt med dette en stund.

Tenk over dette; det er kanskje bedre å "gjøre dine barn farløse" som du sier, enn at de skal se mamma'n sin mistrives, slik det absolutt høres som om du gjør nå.

Det virker på meg som om dere ikke passer sammen som typer i det hele tatt - i hvert fall hvis dere ikke kan godta at dere er forskjellige, og ha hobbyer hver for dere...

[Gjest Veldig sliten om dagene]

Du har da ingen grunn til å ha dårlig samvittighet! Hvis ikke din kjære vil være med på dine hobbyer og støtte dine interesser så er det hans problem. Du har rett til å gjøre det du interesserer deg for, og en mann som ikke har klart å rydde opp etter Xen etter fem år har ingenting han skal ha sagt om Xer og å være venner med dem. Hvis han virkelig er interessert klarer dere sikkert å finne noe som dere kan ha sammen, men på meg virker det som denne mannen er en smule egoist, og vil ha alt gratis, uten anstrengelser. Stå på for deg selv!

Tusen takk for støtten sola60.

Jeg siterer: "Du har rett til å gjøre det du interesserer deg for, og en mann som ikke har klart å rydde opp etter Xen etter fem år har ingenting han skal ha sagt om Xer og å være venner med dem."

Jeg har hele tiden mens vi har vært sammen vær helt enig i at det er klokes i å hold avstand til x`r. Det er greiest slik.

Men vi har altså diskutert dette med hans x mange ganger og han ender opp med å beskylde meg for at tingene hennes er spredt rundt hele huset her. Da sier han at han har lovet henne å kjøre det hjem til henne den dag hun ville ha det. Det er altså ti mil en veg dit så hele seansen vil ta noen timer. Jeg har reagert på at han skal behøve å kjøre ting hjem til henne når hun er en voksen kvinne med midlene til å hente det selv. Jeg har tilbydt meg å hjelpe til å pakke alt pen sammen og sette i esker og så kan hun komme og hente det her.

Hun er jo ikke redd for å komme hit heller, for hun dumpet jo inn her i sommer på ti minutters varsel for å hente noe.

Så det at jeg ikke har vært medgjørlig gjør at det altså er min egen skyld at tingene hennes fremdeles er her.

Så da kokte det over for meg for en tid tilbake og jeg sa til ham at fra nå av skulle vi leve annerledes. Jeg skulle begynne med min hobby, men det tilsa at jeg må ha en del kontakt med andre mennesker.

Så fikk han følge opp løftet sitt til sin x og ordne på sin kant.

Men alikavel så får han altså en ordentlig irritasjon når jeg nå innrømmer at min x og jeg har vekslet mailer. Jeg sier som sant er at det gjelder bil. Min x har veldig peil på dette.

Det irriterer meg at han reagerer nå. Jeg har tryglet og bedt og sakt til ham at både min egen mentalitet og vårt forhold er på veg i grøfte med mindre vi gjør noe skikkelig med det. Jeg har kommet med ideer om alt fra ting i sengehalmen til ferier med og uten barn. Han har lite giv til noe av det. Så sier jeg at jeg endelig vil kjøpe meg bil og starte den hobbyen som jeg har ønsket meg lenge. Det er greit inntil han skjønner at jeg vil ut og kjøre, småturer og på treffer over helger ol.

Da mener han at vi skal være patriotiske og være hjemme for hverandre, slik som han.

Jeg mener det ikke er noe poeng å være hjemme slik som han når han går rundt og er i dårlig humør for alt han ikke får gjort mens han sitter her. Og hva skal jeg med bil sa jeg hvis jeg bare skal sitte her inne og glane.

Vær glad sier jeg, for når jeg er så mye ute så får han masse tid til å gjøre alt han har surmulet på i mange år at han aldri får gjort fordi han er med meg på handletur på lørdagen, eller sitter "patriotisk' med meg hjemme på efta.

Jeg har mistet gjøden til å stable ved og annet fornuft, siden han aldri ser det fornuftige i å engasjere mine barn og gjøre noe koselig med dem. Så da er jeg heller hjemme hos dem eller med dem og gjør noe annet.

Han er nok veldig sjalu nå, for jeg har et vesen som mykner opp folk, og det har blitt mye moro på forummet som jeg har meldt meg inn i pga interessen, og mange av mennene der hjelper meg med tips til bil og annet i denne forbindelse. Jeg er dessuten, ikke for å være kvalm, grei å se på, så han ser seg nok for seg meg i flott bil blandt mange menn.

Men jeg har sakt at jeg ønsker at vi drar på treff sammen, men han synes ikke det er noe. Så jeg føler ikke jeg går bak ryggen hans heller.

Uff, nå sporet jeg nok ut litt, men er kjempefrustrert. Han får meg til å føle meg både illojal, utro og som et simpelt menneske sånn jeg har oppført meg i det siste. Og det gjør vondt, for som jeg har sakt til ham: jeg har vært helt trofast i fem år og det har ikke gitt meg noe, Vi snakker ikke om utroskap her i forbindelse mann, kvinne, men jeg er ute etter å få et liv i det hele tatt, se og møte mange koselige mennesker, ha noen å prate med, le med og omgås. For jeg svinner hen her jeg er nå.

Og jeg føler jeg har gitt ham alt, forklart og kommet med ideer. Og når ingen ting når frem så er det alikavel jeg som fremstår som ulojal, egoistisk og nesten utro.

Vet ikke min arme råd her jeg.

[Gjest Veldig sliten om dagenen]

Nå er ikke dette første gangen du skriver et lignende innlegg, så det virker som om du har slitt med dette en stund.

Tenk over dette; det er kanskje bedre å "gjøre dine barn farløse" som du sier, enn at de skal se mamma'n sin mistrives, slik det absolutt høres som om du gjør nå.

Det virker på meg som om dere ikke passer sammen som typer i det hele tatt - i hvert fall hvis dere ikke kan godta at dere er forskjellige, og ha hobbyer hver for dere...

Takk miia. Du har helt rett, det er ikke første gang jeg skriver. Jeg var så frustrert i går og hadde tatt meg et glass vin, så måtte jeg bare tømme meg. Har ingen andre å lette meg til ser du.

Jeg har svart, eller klaget til, sola60 under her. Jeg skal ikke komme med hele den lange klagesangen til deg også

Men det er godt å få litt støtte i allefall når jeg er så lei for det som jeg er med dette. Så takk igjen.

Du har nok rett, vi passer nok dårlig sammen. Men jeg har pga ungene, og pga han ikke ønsker å bryte opp tenkt at hvis jeg får meg et liv ute så blir jeg mindre kravstor hjemme, og at jeg kan lære meg å bli fornøyd med det lille jeg føler jeg får hjemme. Så er han fornøyd og jeg er fornøyd og barna slipper å være med på en split.

Men noen ganger føler jeg at den eneste måten å få ting på å fungere på her hjemme er at jeg resignerer totalt og blir en kjedelig, trist og intetkrevende kone som bare går hjemme og er sjeleglad for det. Men det er bare så ikke meg det.

Ja, vanskelig skal det være.

Har bedt ham være meg til parterapi, familirådgivning, men han ser jo ikke noe poeng i det en gang, så jeg føler liksom at jeg prøver alt også da.

Huff.

Men takk for støtten igjen miia.

[laban]

''Da mener han at vi skal være patriotiske og være hjemme for hverandre, slik som han.''

(Fra ditt svar til sola60)

Hvilket århundre er han fra, egentlig? Det der minner meg om en periode som har gått over i historien. Spesielt hvis han samtidig klager over at han går glipp av noe, mens han sitter passivt sammen med dere.

Jeg synes du skal si til ham at ungene nå er så store og selvgående at de ikke krever at dere voksne sitter standby for å yte service hele tiden, og at det derfor er greit at han pusler med sitt og du driver med hobbyen din i større grad enn før.

Så pakker du sakene til eksdama hans, legger dem i veteranbilen (når den er blitt kjørbar) og kjører dem til henne. Da får du både tur og løsning på et praktisk problem.

Spar samvittighetskvalene til noe verre. Hvis han vil ha en som lystrer ham slavisk, får han satse på importmarkedet.

[Gjest Valnøtt]

Hei :-) Jeg tenkte faktisk på deg i går og lurte på hvordan det gikk.

Bygg veteranbil - du har lov til å ha din hobby og ditt liv. Det er helt feil å gi hele seg i et forhold å ikke få noe tilbake.

Nå kan kavaler'n din se om han gidder å lette på baken og se hva han kan finne på for å gjøre seg interessant for deg å fortsette sammen med eller la være.

Det at han tar sånn på vei for dette - sammen med at han ikke har tatt på vei tidligere når du har grått, skreket tryglet om at han skal se deg, sier meg noe om at han har gitt blaffen så langt og vendt det døve øret til i trygg forvissing om at du ikke har noen valg likevel, så derfor kan han gi blaffen i hvordan du har det. Men nå har du valgm og da får han hetta.

Hans tur til å gå i panikk. Hans tur til å bestille sydentur og overraske deg med, hive ut den gamle sofaen og bestille inn en ny, ta deg med på dansekveld ovs. Hans tur til å jobbe for forholdet.

La han ha det vondt litt du. Si til ham at han har ikke hørt på deg, da må du selv ta ansvar for å ha det bra i livet ditt, så da gjør du det. Og det som skjer ut fra det - det skjer.

[Gjest Valnøtt]

Takk miia. Du har helt rett, det er ikke første gang jeg skriver. Jeg var så frustrert i går og hadde tatt meg et glass vin, så måtte jeg bare tømme meg. Har ingen andre å lette meg til ser du.

Jeg har svart, eller klaget til, sola60 under her. Jeg skal ikke komme med hele den lange klagesangen til deg også

Men det er godt å få litt støtte i allefall når jeg er så lei for det som jeg er med dette. Så takk igjen.

Du har nok rett, vi passer nok dårlig sammen. Men jeg har pga ungene, og pga han ikke ønsker å bryte opp tenkt at hvis jeg får meg et liv ute så blir jeg mindre kravstor hjemme, og at jeg kan lære meg å bli fornøyd med det lille jeg føler jeg får hjemme. Så er han fornøyd og jeg er fornøyd og barna slipper å være med på en split.

Men noen ganger føler jeg at den eneste måten å få ting på å fungere på her hjemme er at jeg resignerer totalt og blir en kjedelig, trist og intetkrevende kone som bare går hjemme og er sjeleglad for det. Men det er bare så ikke meg det.

Ja, vanskelig skal det være.

Har bedt ham være meg til parterapi, familirådgivning, men han ser jo ikke noe poeng i det en gang, så jeg føler liksom at jeg prøver alt også da.

Huff.

Men takk for støtten igjen miia.

''Men noen ganger føler jeg at den eneste måten å få ting på å fungere på her hjemme er at jeg resignerer totalt og blir en kjedelig, trist og intetkrevende kone som bare går hjemme og er sjeleglad for det.''

Du VÅGER IKKE å lære ungene dine at de skal ha det så vondt i livene sine. Aldri!!! Her har du et ansvar, jente. Det ansvaret skal du ta på alvor.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk for støtten sola60.

Jeg siterer: "Du har rett til å gjøre det du interesserer deg for, og en mann som ikke har klart å rydde opp etter Xen etter fem år har ingenting han skal ha sagt om Xer og å være venner med dem."

Jeg har hele tiden mens vi har vært sammen vær helt enig i at det er klokes i å hold avstand til x`r. Det er greiest slik.

Men vi har altså diskutert dette med hans x mange ganger og han ender opp med å beskylde meg for at tingene hennes er spredt rundt hele huset her. Da sier han at han har lovet henne å kjøre det hjem til henne den dag hun ville ha det. Det er altså ti mil en veg dit så hele seansen vil ta noen timer. Jeg har reagert på at han skal behøve å kjøre ting hjem til henne når hun er en voksen kvinne med midlene til å hente det selv. Jeg har tilbydt meg å hjelpe til å pakke alt pen sammen og sette i esker og så kan hun komme og hente det her.

Hun er jo ikke redd for å komme hit heller, for hun dumpet jo inn her i sommer på ti minutters varsel for å hente noe.

Så det at jeg ikke har vært medgjørlig gjør at det altså er min egen skyld at tingene hennes fremdeles er her.

Så da kokte det over for meg for en tid tilbake og jeg sa til ham at fra nå av skulle vi leve annerledes. Jeg skulle begynne med min hobby, men det tilsa at jeg må ha en del kontakt med andre mennesker.

Så fikk han følge opp løftet sitt til sin x og ordne på sin kant.

Men alikavel så får han altså en ordentlig irritasjon når jeg nå innrømmer at min x og jeg har vekslet mailer. Jeg sier som sant er at det gjelder bil. Min x har veldig peil på dette.

Det irriterer meg at han reagerer nå. Jeg har tryglet og bedt og sakt til ham at både min egen mentalitet og vårt forhold er på veg i grøfte med mindre vi gjør noe skikkelig med det. Jeg har kommet med ideer om alt fra ting i sengehalmen til ferier med og uten barn. Han har lite giv til noe av det. Så sier jeg at jeg endelig vil kjøpe meg bil og starte den hobbyen som jeg har ønsket meg lenge. Det er greit inntil han skjønner at jeg vil ut og kjøre, småturer og på treffer over helger ol.

Da mener han at vi skal være patriotiske og være hjemme for hverandre, slik som han.

Jeg mener det ikke er noe poeng å være hjemme slik som han når han går rundt og er i dårlig humør for alt han ikke får gjort mens han sitter her. Og hva skal jeg med bil sa jeg hvis jeg bare skal sitte her inne og glane.

Vær glad sier jeg, for når jeg er så mye ute så får han masse tid til å gjøre alt han har surmulet på i mange år at han aldri får gjort fordi han er med meg på handletur på lørdagen, eller sitter "patriotisk' med meg hjemme på efta.

Jeg har mistet gjøden til å stable ved og annet fornuft, siden han aldri ser det fornuftige i å engasjere mine barn og gjøre noe koselig med dem. Så da er jeg heller hjemme hos dem eller med dem og gjør noe annet.

Han er nok veldig sjalu nå, for jeg har et vesen som mykner opp folk, og det har blitt mye moro på forummet som jeg har meldt meg inn i pga interessen, og mange av mennene der hjelper meg med tips til bil og annet i denne forbindelse. Jeg er dessuten, ikke for å være kvalm, grei å se på, så han ser seg nok for seg meg i flott bil blandt mange menn.

Men jeg har sakt at jeg ønsker at vi drar på treff sammen, men han synes ikke det er noe. Så jeg føler ikke jeg går bak ryggen hans heller.

Uff, nå sporet jeg nok ut litt, men er kjempefrustrert. Han får meg til å føle meg både illojal, utro og som et simpelt menneske sånn jeg har oppført meg i det siste. Og det gjør vondt, for som jeg har sakt til ham: jeg har vært helt trofast i fem år og det har ikke gitt meg noe, Vi snakker ikke om utroskap her i forbindelse mann, kvinne, men jeg er ute etter å få et liv i det hele tatt, se og møte mange koselige mennesker, ha noen å prate med, le med og omgås. For jeg svinner hen her jeg er nå.

Og jeg føler jeg har gitt ham alt, forklart og kommet med ideer. Og når ingen ting når frem så er det alikavel jeg som fremstår som ulojal, egoistisk og nesten utro.

Vet ikke min arme råd her jeg.

Du er ikke i et forhold. I et forhold handler det om å gi og få. Du får ingenting her.

Herregud - har du ikke kastet det gamle skrotet etter eksen hans enda? Føler du at du ikke får lov til å utfolde deg i ditt eget hjem?

Jeg skal fortelle deg en ting: I mitt forhold er jeg som din eksmann. Min kjæreste har flyttet inn i mitt hus. Her har jeg hatt det slik jeg er vant til å ha det. Men da han kom var det da en selvfølge at vi former hjemmet vårt sammen selvom jeg bodde her først og står som eier av kåken.

Han har valgt farger og pusset opp sammen med meg, og rom jeg ikke tenkte å pusse opp i utgangspunktet har fått en ansiktsløftning likevel fordi det er viktig for meg at han føler at dette er hans hjem, ikke et sted han bare camperer. Vi har kastet ut møbler og satt inn andre sammen fordi prossessen med å lage et felles hjem er helt sentralt for å la begge føle at vi er likeverdige i forholdet vårt.

Det er en selvfølge at din mann hadde gjort det samme. Og i det minste pælmet ut eksen sine ting. Det går _virkelig_ ikke an.

La han sitte der i kroken og surmule. Ikke forvsar deg mot beskyldningene hans. Si til ham at du er ung og flott enda, og at når han ikke gidder vise at han vil satse på deg så får han finne seg i at det er det andre som vil vise. Så får det være opp til ham om han vil være med i konkurransen eller ikke.

[sola60]

Tusen takk for støtten sola60.

Jeg siterer: "Du har rett til å gjøre det du interesserer deg for, og en mann som ikke har klart å rydde opp etter Xen etter fem år har ingenting han skal ha sagt om Xer og å være venner med dem."

Jeg har hele tiden mens vi har vært sammen vær helt enig i at det er klokes i å hold avstand til x`r. Det er greiest slik.

Men vi har altså diskutert dette med hans x mange ganger og han ender opp med å beskylde meg for at tingene hennes er spredt rundt hele huset her. Da sier han at han har lovet henne å kjøre det hjem til henne den dag hun ville ha det. Det er altså ti mil en veg dit så hele seansen vil ta noen timer. Jeg har reagert på at han skal behøve å kjøre ting hjem til henne når hun er en voksen kvinne med midlene til å hente det selv. Jeg har tilbydt meg å hjelpe til å pakke alt pen sammen og sette i esker og så kan hun komme og hente det her.

Hun er jo ikke redd for å komme hit heller, for hun dumpet jo inn her i sommer på ti minutters varsel for å hente noe.

Så det at jeg ikke har vært medgjørlig gjør at det altså er min egen skyld at tingene hennes fremdeles er her.

Så da kokte det over for meg for en tid tilbake og jeg sa til ham at fra nå av skulle vi leve annerledes. Jeg skulle begynne med min hobby, men det tilsa at jeg må ha en del kontakt med andre mennesker.

Så fikk han følge opp løftet sitt til sin x og ordne på sin kant.

Men alikavel så får han altså en ordentlig irritasjon når jeg nå innrømmer at min x og jeg har vekslet mailer. Jeg sier som sant er at det gjelder bil. Min x har veldig peil på dette.

Det irriterer meg at han reagerer nå. Jeg har tryglet og bedt og sakt til ham at både min egen mentalitet og vårt forhold er på veg i grøfte med mindre vi gjør noe skikkelig med det. Jeg har kommet med ideer om alt fra ting i sengehalmen til ferier med og uten barn. Han har lite giv til noe av det. Så sier jeg at jeg endelig vil kjøpe meg bil og starte den hobbyen som jeg har ønsket meg lenge. Det er greit inntil han skjønner at jeg vil ut og kjøre, småturer og på treffer over helger ol.

Da mener han at vi skal være patriotiske og være hjemme for hverandre, slik som han.

Jeg mener det ikke er noe poeng å være hjemme slik som han når han går rundt og er i dårlig humør for alt han ikke får gjort mens han sitter her. Og hva skal jeg med bil sa jeg hvis jeg bare skal sitte her inne og glane.

Vær glad sier jeg, for når jeg er så mye ute så får han masse tid til å gjøre alt han har surmulet på i mange år at han aldri får gjort fordi han er med meg på handletur på lørdagen, eller sitter "patriotisk' med meg hjemme på efta.

Jeg har mistet gjøden til å stable ved og annet fornuft, siden han aldri ser det fornuftige i å engasjere mine barn og gjøre noe koselig med dem. Så da er jeg heller hjemme hos dem eller med dem og gjør noe annet.

Han er nok veldig sjalu nå, for jeg har et vesen som mykner opp folk, og det har blitt mye moro på forummet som jeg har meldt meg inn i pga interessen, og mange av mennene der hjelper meg med tips til bil og annet i denne forbindelse. Jeg er dessuten, ikke for å være kvalm, grei å se på, så han ser seg nok for seg meg i flott bil blandt mange menn.

Men jeg har sakt at jeg ønsker at vi drar på treff sammen, men han synes ikke det er noe. Så jeg føler ikke jeg går bak ryggen hans heller.

Uff, nå sporet jeg nok ut litt, men er kjempefrustrert. Han får meg til å føle meg både illojal, utro og som et simpelt menneske sånn jeg har oppført meg i det siste. Og det gjør vondt, for som jeg har sakt til ham: jeg har vært helt trofast i fem år og det har ikke gitt meg noe, Vi snakker ikke om utroskap her i forbindelse mann, kvinne, men jeg er ute etter å få et liv i det hele tatt, se og møte mange koselige mennesker, ha noen å prate med, le med og omgås. For jeg svinner hen her jeg er nå.

Og jeg føler jeg har gitt ham alt, forklart og kommet med ideer. Og når ingen ting når frem så er det alikavel jeg som fremstår som ulojal, egoistisk og nesten utro.

Vet ikke min arme råd her jeg.

Ærlig talt, hva får du ut av dette forholdet utenom tak over hodet? Dette er for meg en mann som bare tar imot og tar imot. Lev ditt eget liv uten dårlig samvittighet. Hvis han vil være med så la ham, men ikke la hans uvilje til å yte noe hindre deg i å utfolde deg i dine hobbyer og din livsglede. Barna dine har godt av å se deg leve ditt liv, og har sikkert glede av å være med i veteranbilen! De lærer også mye av å være med. Så kan mannen din være praktisk og fornuftig hver eneste dag. Bare kom deg ut og lev en helg i blant du - uten dårlig samvittighet.

[Gjest Veldig sliten om dagene]

Hei :-) Jeg tenkte faktisk på deg i går og lurte på hvordan det gikk.

Bygg veteranbil - du har lov til å ha din hobby og ditt liv. Det er helt feil å gi hele seg i et forhold å ikke få noe tilbake.

Nå kan kavaler'n din se om han gidder å lette på baken og se hva han kan finne på for å gjøre seg interessant for deg å fortsette sammen med eller la være.

Det at han tar sånn på vei for dette - sammen med at han ikke har tatt på vei tidligere når du har grått, skreket tryglet om at han skal se deg, sier meg noe om at han har gitt blaffen så langt og vendt det døve øret til i trygg forvissing om at du ikke har noen valg likevel, så derfor kan han gi blaffen i hvordan du har det. Men nå har du valgm og da får han hetta.

Hans tur til å gå i panikk. Hans tur til å bestille sydentur og overraske deg med, hive ut den gamle sofaen og bestille inn en ny, ta deg med på dansekveld ovs. Hans tur til å jobbe for forholdet.

La han ha det vondt litt du. Si til ham at han har ikke hørt på deg, da må du selv ta ansvar for å ha det bra i livet ditt, så da gjør du det. Og det som skjer ut fra det - det skjer.

Takk Valnøtt. Det du sier er akkurat hva jeg har begynt å si til ham. Han resignerer etterhvert, gjør ingen ting for å få det på bedre veier føler jeg. Som i kveld, vi har nydelig mat, hele gjengen ser på film sammen og når ungene går ned til sitt går han ut og røyker, jeg setter meg på pc og han går opp, tar på seg morgenkåpe, kommer og sier natta.

Klokka er ikke en gang tolv og det er lørdag!!

Før ville jeg sakt, "nei, ikke gå så tidlig da" oa. men det gidder jeg ikke lenger.

Jeg har aldri vært ute for et mer apatisk menneske, det er vanskelig å forstå slikt.

[Gjest Veldig sliten om dagene]

''Da mener han at vi skal være patriotiske og være hjemme for hverandre, slik som han.''

(Fra ditt svar til sola60)

Hvilket århundre er han fra, egentlig? Det der minner meg om en periode som har gått over i historien. Spesielt hvis han samtidig klager over at han går glipp av noe, mens han sitter passivt sammen med dere.

Jeg synes du skal si til ham at ungene nå er så store og selvgående at de ikke krever at dere voksne sitter standby for å yte service hele tiden, og at det derfor er greit at han pusler med sitt og du driver med hobbyen din i større grad enn før.

Så pakker du sakene til eksdama hans, legger dem i veteranbilen (når den er blitt kjørbar) og kjører dem til henne. Da får du både tur og løsning på et praktisk problem.

Spar samvittighetskvalene til noe verre. Hvis han vil ha en som lystrer ham slavisk, får han satse på importmarkedet.

Jeg vet ikke hvor alt dette rare kommer fra. Jeg har egentlig aldri vært borti et mer apatisk og lite pågående menneske.

Han har nok problemer med tiltaksløshet og mulig depresjon, men det er vanskelig å forholde seg til noen som så utrolig lite gjør noe i det hele tatt for å få det bedre rundt seg.

"Jeg synes du skal si til ham at ungene nå er så store og selvgående at de ikke krever at dere voksne sitter standby for å yte service hele tiden, og at det derfor er greit at han pusler med sitt og du driver med hobbyen din i større grad enn før."

Det har jeg sakt til ham, tro du meg.

"Så pakker du sakene til eksdama hans, legger dem i veteranbilen (når den er blitt kjørbar) og kjører dem til henne. Da får du både tur og løsning på et praktisk problem."

Dette ville nok ikke han tollerert, jeg selv synes det er helt unødvendig å skulle kjøre godt over tyve mil for å levere ting til ei som har både bil, resurser og råd til å ordne dette selv. Jeg synes det er freidig av henne å ikke ordne opp, all den tid hun nå vet at hennes x er med ring og festet til en annen partner, med familie og siden fem år tilbake.

Jeg kunne funnet på å gjøre det du sier, men ikke slik situasjonen er i dag. Jeg er helt enkelt for lei hele greiene til å ta på meg dette alene.

"Spar samvittighetskvalene til noe verre. Hvis han vil ha en som lystrer ham slavisk, får han satse på importmarkedet."

Jeg må nesten le litt her, for det med importmarkedet er noe jeg har frest til ham, og skreket til tider, opptil flere ganger. Jeg sier jeg bare føler meg som en brikke i livet hans og at jeg faktisk trenger mer som en vosken selvstendig person for å føle meg lykkelig.

[Gjest Veldig sliten om dagene]

Ærlig talt, hva får du ut av dette forholdet utenom tak over hodet? Dette er for meg en mann som bare tar imot og tar imot. Lev ditt eget liv uten dårlig samvittighet. Hvis han vil være med så la ham, men ikke la hans uvilje til å yte noe hindre deg i å utfolde deg i dine hobbyer og din livsglede. Barna dine har godt av å se deg leve ditt liv, og har sikkert glede av å være med i veteranbilen! De lærer også mye av å være med. Så kan mannen din være praktisk og fornuftig hver eneste dag. Bare kom deg ut og lev en helg i blant du - uten dårlig samvittighet.

Jeg vet ikke helt hva jeg får sola60, for å være helt ærlig.

Jeg får ikke sex, kos, støtte, kjærlighet, samhørighet, selskap. Og hva er det igjen av et forhold da?

Jeg hadde så tro på dette, og dro ungene mine inn i dette. De er jo blitt svært knyttet til både ham og familien hans, jeg er så redd for å frata dem alt dette. Familie og slikt har vi lite av på min side nemmelig.

Derfor så har jeg skjønt at jeg må forandre litt på ting. Og derfor så har jeg fått for meg å ta i tu med dette hobbyønske som jeg har hatt i mange år. Hvis jeg får noe som gir meg mye så kommer jeg nok til å legge mindre og mindre vekt på hvordan vi har det hjemme og hvordan han er. Da har jeg jo folk rundt meg som ler, setter pris på meg, som gir meg selskap, glede, latter og samhørighet.

Så får han pusle som han ønsker og ungene får beholde trygghet og dagligliv.

Jeg har time i banken på mandag, jeg skal søke om lån til egen bolig. Får jeg dette gjennom så har jeg sakt til kjæresten at jeg flytter, så får han være med hvis han vil. Men at fra da av så går ting litt mer på mine premisser.

Så jeg er sterkt og flink innimellom, men til tider så kan jeg nesten forgå av dårlig samvittighet. Jeg er virkelig ikke vant til å tenke på bare meg selv. Og jeg sliter veldig med å vite om jeg gjør det rette for barna mine, det er jo liksom viktigst av alt.

[Gjest Veldig sliten om dagene]

Du er ikke i et forhold. I et forhold handler det om å gi og få. Du får ingenting her.

Herregud - har du ikke kastet det gamle skrotet etter eksen hans enda? Føler du at du ikke får lov til å utfolde deg i ditt eget hjem?

Jeg skal fortelle deg en ting: I mitt forhold er jeg som din eksmann. Min kjæreste har flyttet inn i mitt hus. Her har jeg hatt det slik jeg er vant til å ha det. Men da han kom var det da en selvfølge at vi former hjemmet vårt sammen selvom jeg bodde her først og står som eier av kåken.

Han har valgt farger og pusset opp sammen med meg, og rom jeg ikke tenkte å pusse opp i utgangspunktet har fått en ansiktsløftning likevel fordi det er viktig for meg at han føler at dette er hans hjem, ikke et sted han bare camperer. Vi har kastet ut møbler og satt inn andre sammen fordi prossessen med å lage et felles hjem er helt sentralt for å la begge føle at vi er likeverdige i forholdet vårt.

Det er en selvfølge at din mann hadde gjort det samme. Og i det minste pælmet ut eksen sine ting. Det går _virkelig_ ikke an.

La han sitte der i kroken og surmule. Ikke forvsar deg mot beskyldningene hans. Si til ham at du er ung og flott enda, og at når han ikke gidder vise at han vil satse på deg så får han finne seg i at det er det andre som vil vise. Så får det være opp til ham om han vil være med i konkurransen eller ikke.

Nei, du har nok rett. Jeg har ikke taklet dette særlig bra, så jeg føler at det for det meste er jeg som gir, former meg, bøyer meg og prøver å få ting til å skli.

"Herregud - har du ikke kastet det gamle skrotet etter eksen hans enda? Føler du at du ikke får lov til å utfolde deg i ditt eget hjem?"

Nei, dette har aldri blitt mitt hjem. Jeg har ingen hjemfølelser her, og etter fem år så begynner dette å gjøre meg gal. Føler det eneste jeg gjør her er å lage mat.

Jeg vil ut, ut av huset her, det er et nydelig hus, men jeg er bare en importkjærring her føler jeg. Vasker og rydder, lager middag og smører flott niste.

Jeg vil føle meg hjemme.

På mandag skal jeg til banken og søke om lån på et hus. Får jeg dette så flytter jeg. Så får han bli med om han vil, men livet skal være litt mer på mine premisser også.

Skjebnen bestemmer, men jeg håper virkelig det går i orden.

[sola60]

Jeg vet ikke helt hva jeg får sola60, for å være helt ærlig.

Jeg får ikke sex, kos, støtte, kjærlighet, samhørighet, selskap. Og hva er det igjen av et forhold da?

Jeg hadde så tro på dette, og dro ungene mine inn i dette. De er jo blitt svært knyttet til både ham og familien hans, jeg er så redd for å frata dem alt dette. Familie og slikt har vi lite av på min side nemmelig.

Derfor så har jeg skjønt at jeg må forandre litt på ting. Og derfor så har jeg fått for meg å ta i tu med dette hobbyønske som jeg har hatt i mange år. Hvis jeg får noe som gir meg mye så kommer jeg nok til å legge mindre og mindre vekt på hvordan vi har det hjemme og hvordan han er. Da har jeg jo folk rundt meg som ler, setter pris på meg, som gir meg selskap, glede, latter og samhørighet.

Så får han pusle som han ønsker og ungene får beholde trygghet og dagligliv.

Jeg har time i banken på mandag, jeg skal søke om lån til egen bolig. Får jeg dette gjennom så har jeg sakt til kjæresten at jeg flytter, så får han være med hvis han vil. Men at fra da av så går ting litt mer på mine premisser.

Så jeg er sterkt og flink innimellom, men til tider så kan jeg nesten forgå av dårlig samvittighet. Jeg er virkelig ikke vant til å tenke på bare meg selv. Og jeg sliter veldig med å vite om jeg gjør det rette for barna mine, det er jo liksom viktigst av alt.

Ja hvis han ikke reagerer og gjør en innsats da, vet du at det ikke er verdt strevet. Barna har vel bedre av en lykkelig mamma, ikke sant? Jeg tror ikke det blir noe bedre om du gir opp og utsletter deg selv. Og det blir ikke lettere etterhvert, det vet jeg. Jeg er vel i noenlunde samme situasjon selv, med mine barns far. Vi lever etterhvert våre adskilte liv med hver våre hobbyer og interesser, men bor i samme hus. Det er ikke et lett liv, men jeg får iallfall ha egne venner og hobbyer.

[Gjest Valnøtt]

Nei, du har nok rett. Jeg har ikke taklet dette særlig bra, så jeg føler at det for det meste er jeg som gir, former meg, bøyer meg og prøver å få ting til å skli.

"Herregud - har du ikke kastet det gamle skrotet etter eksen hans enda? Føler du at du ikke får lov til å utfolde deg i ditt eget hjem?"

Nei, dette har aldri blitt mitt hjem. Jeg har ingen hjemfølelser her, og etter fem år så begynner dette å gjøre meg gal. Føler det eneste jeg gjør her er å lage mat.

Jeg vil ut, ut av huset her, det er et nydelig hus, men jeg er bare en importkjærring her føler jeg. Vasker og rydder, lager middag og smører flott niste.

Jeg vil føle meg hjemme.

På mandag skal jeg til banken og søke om lån på et hus. Får jeg dette så flytter jeg. Så får han bli med om han vil, men livet skal være litt mer på mine premisser også.

Skjebnen bestemmer, men jeg håper virkelig det går i orden.

Han flytter med deg hvis det er deg han vil ha. Er det gratis hushjelp så får han finne seg noen andre - du har omsider blitt klar over arbeidskontraktens vilkår og er ikke lenger aktuell for stillingen.

Jeg synes jeg ser mer antydning til hjørnetenner hos deg nå enn før - det er bra, da er du på rett vei :-)

Det er helt opp til ham å være den partneren du så tydelig har kommunisert at du trenger. Har han ikke noe ønske om dette, så er det hans valg og det er helt ok at han synes det er vondt og leit. Tenk på alle de gangene du har sittet og ikke turt å gjøre noe i ditt eget hjem pga han, spurt om lov til det de fleste av oss tar som en selvfølge å få bestemme i eget hus osv. Eller alle de gangene du har sittet og latt snørr og tårer renne ned i tastaturet her inne feks. Hvor var han da? Jo, han var der det passet ham, for du viste ingen tegn til å forsøke å komme deg ut av buret ditt, så han trengte ikke tenke noe på deg.

Nå bryter du buret ditt i filler, så er det opp til ham å friste deg til å bli hos ham. Han er heldig - han vet hva du ønsker av ham. Mange menn som blir alene ville ofret mye for å få ha en fasit på hva de kunne gjort bedre. Han har den fasiten, det er hans ansvar å bruke den.

Og du - han har ikke seriøst en morgenkåpe......? *lol*

[Gjest Valnøtt]

Jeg vet ikke hvor alt dette rare kommer fra. Jeg har egentlig aldri vært borti et mer apatisk og lite pågående menneske.

Han har nok problemer med tiltaksløshet og mulig depresjon, men det er vanskelig å forholde seg til noen som så utrolig lite gjør noe i det hele tatt for å få det bedre rundt seg.

"Jeg synes du skal si til ham at ungene nå er så store og selvgående at de ikke krever at dere voksne sitter standby for å yte service hele tiden, og at det derfor er greit at han pusler med sitt og du driver med hobbyen din i større grad enn før."

Det har jeg sakt til ham, tro du meg.

"Så pakker du sakene til eksdama hans, legger dem i veteranbilen (når den er blitt kjørbar) og kjører dem til henne. Da får du både tur og løsning på et praktisk problem."

Dette ville nok ikke han tollerert, jeg selv synes det er helt unødvendig å skulle kjøre godt over tyve mil for å levere ting til ei som har både bil, resurser og råd til å ordne dette selv. Jeg synes det er freidig av henne å ikke ordne opp, all den tid hun nå vet at hennes x er med ring og festet til en annen partner, med familie og siden fem år tilbake.

Jeg kunne funnet på å gjøre det du sier, men ikke slik situasjonen er i dag. Jeg er helt enkelt for lei hele greiene til å ta på meg dette alene.

"Spar samvittighetskvalene til noe verre. Hvis han vil ha en som lystrer ham slavisk, får han satse på importmarkedet."

Jeg må nesten le litt her, for det med importmarkedet er noe jeg har frest til ham, og skreket til tider, opptil flere ganger. Jeg sier jeg bare føler meg som en brikke i livet hans og at jeg faktisk trenger mer som en vosken selvstendig person for å føle meg lykkelig.

Jeg er enig med deg i at du ikke trenger kjøre bort x'ens greier. Kast dem. Det er ditt hjem - dine regler. Så får det være opp til ham eller henne om de redder det ut av søpla før søppelbilen kommer. I mellomtiden går du på kafé med noen venner som du har i hjemmelekse å få deg :-)

[Gjest Valnøtt]

Jeg vet ikke helt hva jeg får sola60, for å være helt ærlig.

Jeg får ikke sex, kos, støtte, kjærlighet, samhørighet, selskap. Og hva er det igjen av et forhold da?

Jeg hadde så tro på dette, og dro ungene mine inn i dette. De er jo blitt svært knyttet til både ham og familien hans, jeg er så redd for å frata dem alt dette. Familie og slikt har vi lite av på min side nemmelig.

Derfor så har jeg skjønt at jeg må forandre litt på ting. Og derfor så har jeg fått for meg å ta i tu med dette hobbyønske som jeg har hatt i mange år. Hvis jeg får noe som gir meg mye så kommer jeg nok til å legge mindre og mindre vekt på hvordan vi har det hjemme og hvordan han er. Da har jeg jo folk rundt meg som ler, setter pris på meg, som gir meg selskap, glede, latter og samhørighet.

Så får han pusle som han ønsker og ungene får beholde trygghet og dagligliv.

Jeg har time i banken på mandag, jeg skal søke om lån til egen bolig. Får jeg dette gjennom så har jeg sakt til kjæresten at jeg flytter, så får han være med hvis han vil. Men at fra da av så går ting litt mer på mine premisser.

Så jeg er sterkt og flink innimellom, men til tider så kan jeg nesten forgå av dårlig samvittighet. Jeg er virkelig ikke vant til å tenke på bare meg selv. Og jeg sliter veldig med å vite om jeg gjør det rette for barna mine, det er jo liksom viktigst av alt.

Jeg svarer deg overalt i dag jeg :-)

Du gjør definitivt det rette for ungene dine. Når du ikke lenger sitter helt kvalt av denne mannen kommer du til å bli verdens kuleste mamma. Med egen veteranbil :-)

Og du kommer til å ha lært ungene dine at når jenter er i et forhold hvor det ikke er håp, så tar jenter ansvar for egne unger og egen skjebne og fikser og ordner så alle får det bedre. De lærer seg at jenter har bein i nesene sine, og det er meget nyttig lærdom får både gutter og jenter.

[Gjest Valnøtt]

Ja hvis han ikke reagerer og gjør en innsats da, vet du at det ikke er verdt strevet. Barna har vel bedre av en lykkelig mamma, ikke sant? Jeg tror ikke det blir noe bedre om du gir opp og utsletter deg selv. Og det blir ikke lettere etterhvert, det vet jeg. Jeg er vel i noenlunde samme situasjon selv, med mine barns far. Vi lever etterhvert våre adskilte liv med hver våre hobbyer og interesser, men bor i samme hus. Det er ikke et lett liv, men jeg får iallfall ha egne venner og hobbyer.

Vil bare sende deg en stor klem. Innlegget ditt rørte meg. Håper du får en fin søndag i dag.

[laban]

Jeg vet ikke hvor alt dette rare kommer fra. Jeg har egentlig aldri vært borti et mer apatisk og lite pågående menneske.

Han har nok problemer med tiltaksløshet og mulig depresjon, men det er vanskelig å forholde seg til noen som så utrolig lite gjør noe i det hele tatt for å få det bedre rundt seg.

"Jeg synes du skal si til ham at ungene nå er så store og selvgående at de ikke krever at dere voksne sitter standby for å yte service hele tiden, og at det derfor er greit at han pusler med sitt og du driver med hobbyen din i større grad enn før."

Det har jeg sakt til ham, tro du meg.

"Så pakker du sakene til eksdama hans, legger dem i veteranbilen (når den er blitt kjørbar) og kjører dem til henne. Da får du både tur og løsning på et praktisk problem."

Dette ville nok ikke han tollerert, jeg selv synes det er helt unødvendig å skulle kjøre godt over tyve mil for å levere ting til ei som har både bil, resurser og råd til å ordne dette selv. Jeg synes det er freidig av henne å ikke ordne opp, all den tid hun nå vet at hennes x er med ring og festet til en annen partner, med familie og siden fem år tilbake.

Jeg kunne funnet på å gjøre det du sier, men ikke slik situasjonen er i dag. Jeg er helt enkelt for lei hele greiene til å ta på meg dette alene.

"Spar samvittighetskvalene til noe verre. Hvis han vil ha en som lystrer ham slavisk, får han satse på importmarkedet."

Jeg må nesten le litt her, for det med importmarkedet er noe jeg har frest til ham, og skreket til tider, opptil flere ganger. Jeg sier jeg bare føler meg som en brikke i livet hans og at jeg faktisk trenger mer som en vosken selvstendig person for å føle meg lykkelig.

Jeg mente ikke at du skulle kjøre over med sakene for å yte service. Du gjør selvsagt ikke det hvis du ikke vil. Men etter fem år tror jeg du skal glemme løsninger på akkurat dette, som du ikke er en aktiv del av.