noen politiske tema for oss foreldre

[AAA]

Det er ikke samfunnet eller politikerne som tvinger folk til å overetablere seg for tidlig. Det er et moderne fenomen at man skal gå omtrent rett fra hjemmetilværelsen hos mor og far, til en stor, lånefinansiert leilighet med kule møbler og flatskjerm. Tanken på at man MÅ ha det ene og det andre på rekordtid, sitter inne i folks hoder, ikke i lovverk eller "samfunnet". Har man ikke penger til å finansiere alt på en gang, finnes det et bruktmarked hvor ting er omtrent gratis.

Det er utrolig historieløst å tro at renter, priser og betalingssatser for kommunale tilbud ikke forandrer seg.

Det er ubalanse i hva folk krever. På den ene siden skal de ha full frihet til å beholde inntekten sin selv og bruke den som de selv vil, på den annen side skal samfunnet holde dem med gratis velferdsgoder, spesielt når det passer dem å få barn. Vil vi ha barnehager til alle, får vi også finne oss i at samfunnet forventer at vi jobber. Løsningene er der for at vi skal kunne kombinere jobb og barn. Kombinasjonen jobb, barn, et plettfritt hjem, et utstrakt venne- og kaféliv, trening og bruk av kulturtilbudene er opptil hver enkelts overskudd og kan utsettes uten at verden går under.

Nå høres jeg vel ut som den gamle kjerringa jeg er, men det får være.

Her kommer applaus fra en annen gammel kjerring.

;-)

[Gjest Elextra]

''Og mine foreldre ville nok si det samme om meg og mitt pengeforbruk i forhold til deres opp gjennom årene .''

Sant nok ;-)

Men jeg tror ikke jeg både har kjøpt luksus (i mine foreldres øyne) og samtidig har klaget over hvor høye utgifter jeg har...

''Men jeg tror ikke jeg både har kjøpt luksus (i mine foreldres øyne) og samtidig har klaget over hvor høye utgifter jeg har...''

Nei, det har du rett i. Stusser blant annet over unge kolleger som også klager slik, og som kjøper seg bil i 250.000-kronersklassen.

[plommeblomst]

Det er ikke samfunnet eller politikerne som tvinger folk til å overetablere seg for tidlig. Det er et moderne fenomen at man skal gå omtrent rett fra hjemmetilværelsen hos mor og far, til en stor, lånefinansiert leilighet med kule møbler og flatskjerm. Tanken på at man MÅ ha det ene og det andre på rekordtid, sitter inne i folks hoder, ikke i lovverk eller "samfunnet". Har man ikke penger til å finansiere alt på en gang, finnes det et bruktmarked hvor ting er omtrent gratis.

Det er utrolig historieløst å tro at renter, priser og betalingssatser for kommunale tilbud ikke forandrer seg.

Det er ubalanse i hva folk krever. På den ene siden skal de ha full frihet til å beholde inntekten sin selv og bruke den som de selv vil, på den annen side skal samfunnet holde dem med gratis velferdsgoder, spesielt når det passer dem å få barn. Vil vi ha barnehager til alle, får vi også finne oss i at samfunnet forventer at vi jobber. Løsningene er der for at vi skal kunne kombinere jobb og barn. Kombinasjonen jobb, barn, et plettfritt hjem, et utstrakt venne- og kaféliv, trening og bruk av kulturtilbudene er opptil hver enkelts overskudd og kan utsettes uten at verden går under.

Nå høres jeg vel ut som den gamle kjerringa jeg er, men det får være.

Er så enig, laban, men så er jeg enda "gamlere" kjerring også, da.

[laban]

Greit nok vi kan velge utdannelse selv, men det går jo på muligheter likevel.

Skal jeg studere er det langt å reise, og jeg kunne ikke det på den tiden.

Ikke alle har toppkarakterer og kommer inn på det studiet de vil, og det har litt med interesser å gjøre. En kan selvsagt ta en utdannelse til noe en egentlig ikke er interessert i bare for å tjene penger... om en kommer inn da. Det virker som de fleste utdannelser krever gode ferdigheter i matematikk og fysikk, og det er det ikke alle som har evner til. Og vi har mange som har lærevansker, som ikke klarer å lære seg teori! De har ikke det samme valget til å studere som de som er skoleflinke!

Noen får kanskje barn tidlig og, ikke et valg alltid.. vi ser jo stadig 14-18 åringer som blir gravide... noen klarer kanskje å studere når ungen blir litt større, mens andre syns det blir for travelt, og de kan liksom ikke bare flytte fra ungen, skal de ta med ungen og skille den fra vennene der de bor for at mor skal få utdannelse? Og hva med far, kanskje han har fast jobb han trives med, skal han og måtte flytte? Eller skal de flytte fra stakkars far?

Noen har det enkelt, de går ut av skolen med toppkarakterer og kan velge og vrake i utdannelser, kanskje er de så heldige at de alt bor i hovedstaden, Bergen og andre studentbyer - og derfor slipper å flytte så langt for å få utdannelsen de ønsker,

og unger har de vært så heldige å slippe å få så tidlig... de vil kanskje ikke ha unger før passert 30-35 - altså når de har fått en karriere. Karrierekvinner blir det stadig flere av, og kvinner får senere og senere barn... og vi vet jo følgende av det, noen klarer ikke få barn etter 35... og noen får misdannede barn osv. Forskerne anbefaler jo å få barn før fylte 25, men samfunnsmessig passer det ikke inn, for vi må jo gjøre karriere, og da må vi først studere 3-6 år eller mer, så må vi jobbe noen år for å få erfaring og bli attraktiv i arbeidsmarkedet, og vi kan ikke bli på tjukken da for ingen vil jo ansette noen som har planer om å bli gravid og bli borte fra jobben et år!

Veldig synd at samfunnet har blitt sånn.

Jeg er for at kvinner skal ha like mye rett til å jobbe som en mann, både i lavere og høyere stillinger, men det er helt feil å si at det er et valg man har, det er ikke alltid man har muligheten til å gjøre det valget.

De som er født med sølvskje i munnen klarer sikkert ikke se dette....

For en suppe du blander sammen her.

Det er ikke teoriutdannede akademikere som er arbeidsmarkedets vinnere. Økonomisk sett er det antakelig mest gunstig å ta en yrkesutdannelse, f.eks. i et håndverk som er etterspurt i bygge- eller oljebransjen. Da får man ganske greit betalt allerede som lærling.

Vi bor i et land hvor det på ingen måte er nødvendig å være født med sølvskje i munnen. Man trenger ikke se lenger vekk enn til England for å finne et samfunn hvor alt er mer avhengig av klassebakgrunn og penger.

Det vil som regel være noen fordeler og ulemper, uansett hva man velger og uansett hva livet bringer. F.eks. er det ikke bare å planlegge nøyaktig på hvilket tidspunkt man skal møte en man har lyst til å få barn med. Hvis alt skal være 100% tilrettelagt uten at man trenger å yte noe selv, nærmer vi oss det gamle DDR-samfunnet. Det hadde også sine fordeler, men de fleste syntes ulempene var større.

[løvinne71]

Eneste måten å få til det på er å senke rentene på lån, senke matvareprisene og øke lønningene - jevne ut lønnsforskjellene. Greit nok det skal lønne seg med høyere utdannelse, men som tidligere nevnt er det ikke alle som har muligheten til å studere til høyere utdannelse. Og noen jeg kjenner med høyere utdannelse har faktisk ikke klart å få seg jobb innen det de utdannet seg til, og har måttet ta til takke med butikkjobb mens de venter på sin sjanse...

"Eneste måten å få til det på er å senke rentene på lån, senke matvareprisene og øke lønningene - jevne ut lønnsforskjellene"

Dette er vel ikke metoden for å få folk til å være mere sammen med ungene sine?

Det vil kun føre til at folk får mere penger mellom hendene, og at forbruket og den materielle velstanden øker! Noen fristes kanskje til og med til å jobbe mere, hvis løningene er høye, og forbrukerutgiftene lave.

Det folk derimot trenger mere av, er TID!!

8-16 dager på jobb, er i meste laget både for barn og voksne. Når man har reisetid i tillegg, er det ofte urimelig mye tid som går med til å jobbe.

Samfunnet burde heller satse på å innføre kortere arbeidsdager, og større fleksibilitet når det gjelder å jobbe redusert.

Dette vil selvsagt koste mye hvis folk skal beholde sin lønn + at man kanskje trenger flere ansatte for å få jobben gjort.

På en annen side, så viser jo undersøkelser at folk jobber mere effektivt når de har kortere arbeidsdager, og er mindre slitne. Sykefraværet går også ned.

Så for mange bedrifter, ville det kanskje ikke gjort så stor forskjell hverken på kostnader eller produksjonsevne, om de ansatte fikk kortere arbeidsdag.

Jeg tror dette er mere veien å gå for å skape en lettere hverdag for barn og småbarnsforeldre.

[Gjest GA]

Et valg ja.. men ikke alle har muligheten. Det kan være ting som står i veien for utdannelse. F.eks. meg selv, jeg har aldri vært flink i matte, naturfag osv... teoretiske fag var jeg en racer på... Men jeg kunne ikke begynne å studere med mine snittkarakterer, matte og naturfag trakk meg veldig ned, dessuten var det ofte nødvendig å være flink i matte osv. for å studere disse fagene.

Jeg fikk også tidlig samboer og han hadde jobb her, han var kanskje litt manipulerende og jeg litt avhengig av han, så jeg tørte liksom ikke ta sjansen på å reise vekk og studere. Her jeg bor er det få studiemuligheter. Så da ble valget å ta en yrkesfaglig utdannelse. Jobben jeg har nå stortrives jeg med. Lønna er vel grei nok, men jeg er ikke "rik"... Og vi er avhengige av at begge jobber. Jeg har nå ny mann, og han har også yrkesfaglig utdannelse. Han tjener ikke dårlig sånn sett, over 400 000 i året, og vi har ikke så dyrt huslån heller da vi har veldig god styring på økonomien, og billån har vi heller ikke, bilen kjøpte vi kontant. Så sånn sett sliter vi jo ikke. Men vi vet det kommer til å bli trangere tider når barna vi evnt. får skal begynne på barnehage og sfo, og det blir et slit å få dem fram og tilbake dit før og etter jobb.

Hadde jeg hatt valget hadde jeg blitt hjemme de første årene, kanskje jobbet deltid.

Da jeg var liten var mor hjemmeværende, det var godt å ha mor å komme hjem til. Mange i klassen var såkalte nøkkelbarn. Merket faktisk på oppførselen deres, de var mye mer urolig og rampete enn vi som hadde hjemmeværende mødre - noen sammenheng?

Det rare var jo at den gang gikk de alene til skolen! Barnehagen var ikke så langt unna heller, så det gikk greit å levere dem dit.

Det var jo litt kjedelig for meg å være hjemme når alle jeg kjente var i barnehage, og da jeg begynte på skolen kjente jeg jo noen, men de ville heller leke med de de hadde gått i barnehage med.

Så jeg syns at barn fra 3 og oppover bør få gå i barnehage, ikke nødvendigvis full tid, men det er noe de har godt av i alle fall, ikke bare pedagogisk sett eller for å ha et sted å oppbevare de, men rett og slett for sosial trening - og de får den fordelen at de kjenner noen av sine medelever når de begynner på skolen

Ja, det er klart det går galt med nøkkelbarna ;-)

Jeg var nøkkelbarn, du hadde hjemmeværende mor. Jeg har høyere utdanning, du har ikke.

Vi har begge tatt et valg, og det har mødrene våre også.

[Gjest Trådstarter]

"Eneste måten å få til det på er å senke rentene på lån, senke matvareprisene og øke lønningene - jevne ut lønnsforskjellene"

Dette er vel ikke metoden for å få folk til å være mere sammen med ungene sine?

Det vil kun føre til at folk får mere penger mellom hendene, og at forbruket og den materielle velstanden øker! Noen fristes kanskje til og med til å jobbe mere, hvis løningene er høye, og forbrukerutgiftene lave.

Det folk derimot trenger mere av, er TID!!

8-16 dager på jobb, er i meste laget både for barn og voksne. Når man har reisetid i tillegg, er det ofte urimelig mye tid som går med til å jobbe.

Samfunnet burde heller satse på å innføre kortere arbeidsdager, og større fleksibilitet når det gjelder å jobbe redusert.

Dette vil selvsagt koste mye hvis folk skal beholde sin lønn + at man kanskje trenger flere ansatte for å få jobben gjort.

På en annen side, så viser jo undersøkelser at folk jobber mere effektivt når de har kortere arbeidsdager, og er mindre slitne. Sykefraværet går også ned.

Så for mange bedrifter, ville det kanskje ikke gjort så stor forskjell hverken på kostnader eller produksjonsevne, om de ansatte fikk kortere arbeidsdag.

Jeg tror dette er mere veien å gå for å skape en lettere hverdag for barn og småbarnsforeldre.

Da må vi i så fall selge huset

[Gjest Trådstarter]

Poenget mitt er at ingen tvinger deg inn i et såkalt kvinneyrke - man bestemmer sjøl hva man skal bli når man blir stor.

Og man trenger ikke nødvendigvis fordypning i realfag for å få seg en høyere utdanning.

Si meg en høyere utdanning hvor man ikke trenger matematikk eller fysikk da?

Og ikke alle høyere utdannelser gir så veldig høy lønn heller, vet ikke om du kaller høyskoleutdannelser for høy utdannelse, ingeniører tjener jo stort sett bra, men jeg kjenner flere sykepleiere og førskolelærere som sliter... og de tjener egentlig altfor lite med tanke på hvor lang utdannelse de har. Dessuten sliter sykepleierne med å få full stilling, de har kanskje studielån osv. og det passer ikke for alle å jobbe natt. De som er så heldige å få jobbe natt tjener jo ganske bra pga nattillegg og sånn.

Jeg kunne ikke tenke meg sykepleien pga jeg ikke liker den praktiske delen, vaske rumper på gamle menn osv... men som sagt , det er et valg jeg har tatt.

En annen ting som innskrenket mine valgmuligheter var at jeg var dødssjenert - så yrker som selger, eiendomsmegler osv... slike utadvendte yrker, passet dårlig for meg.

[Gjest Trådstarter]

Det var da måte på syting.

En trenger ikke være spesielt god i matte og fysikk for å få seg en ok utdannelse og en godt betalt jobb; de aller fleste har råd til å studere i dag. Mange av oss har levd på studielån og ekstrajobber gjennom studitiden, uten at vi var noen supermennesker av den grunn.

Enhver må ta ansvar for eget liv. Selvfølgelig skal samfunnet også ta vare på de som faller utenom, blir gravide som tenåringer etc., men det er en annen diskusjon. Å hevde at en må gifte seg med en rik mann eller være født med en sølvskje i munnen for å klare seg bra er bare tøys.

Men jeg var elendig i matte - og en må jo ha et visst karaktersnitt for å komme seg inn på høyere studier.

Og tenk på de som sliter med lærevansker.

[Gjest GA]

Si meg en høyere utdanning hvor man ikke trenger matematikk eller fysikk da?

Og ikke alle høyere utdannelser gir så veldig høy lønn heller, vet ikke om du kaller høyskoleutdannelser for høy utdannelse, ingeniører tjener jo stort sett bra, men jeg kjenner flere sykepleiere og førskolelærere som sliter... og de tjener egentlig altfor lite med tanke på hvor lang utdannelse de har. Dessuten sliter sykepleierne med å få full stilling, de har kanskje studielån osv. og det passer ikke for alle å jobbe natt. De som er så heldige å få jobbe natt tjener jo ganske bra pga nattillegg og sånn.

Jeg kunne ikke tenke meg sykepleien pga jeg ikke liker den praktiske delen, vaske rumper på gamle menn osv... men som sagt , det er et valg jeg har tatt.

En annen ting som innskrenket mine valgmuligheter var at jeg var dødssjenert - så yrker som selger, eiendomsmegler osv... slike utadvendte yrker, passet dårlig for meg.

Jeg har høy utdannelse uten realfag, det samme har flere i familien min (untatt mannen min). Ingen av oss har noe som helst talent for matematikk, flere tilfeller av dyskalkuli har vi også.

[Gjest Trådstarter]

For en suppe du blander sammen her.

Det er ikke teoriutdannede akademikere som er arbeidsmarkedets vinnere. Økonomisk sett er det antakelig mest gunstig å ta en yrkesutdannelse, f.eks. i et håndverk som er etterspurt i bygge- eller oljebransjen. Da får man ganske greit betalt allerede som lærling.

Vi bor i et land hvor det på ingen måte er nødvendig å være født med sølvskje i munnen. Man trenger ikke se lenger vekk enn til England for å finne et samfunn hvor alt er mer avhengig av klassebakgrunn og penger.

Det vil som regel være noen fordeler og ulemper, uansett hva man velger og uansett hva livet bringer. F.eks. er det ikke bare å planlegge nøyaktig på hvilket tidspunkt man skal møte en man har lyst til å få barn med. Hvis alt skal være 100% tilrettelagt uten at man trenger å yte noe selv, nærmer vi oss det gamle DDR-samfunnet. Det hadde også sine fordeler, men de fleste syntes ulempene var større.

Og hvem sier man ikke kan ta utdanning i voksen alder.

Jeg tok ikke utdannelse da jeg var ung pga jeg prioriterte andre ting.

Nå har jeg passert tredve og føler den biologiske klokka tikker.

Jeg ønsker veldig en familie, med to eller tre barn,

hvis jeg begynner på en utdannelse nå vet jeg at jeg bør vente med barn til jeg er ferdig, da jeg vet jeg er en person som ikke har energi til å styre med små barn og utdannelse, det er så vidt jeg orker husarbeid!

Folk er forskjellige, noen er supermennesker og takler å ta utdannelse samtidig som de etablerer familie, mens andre må ta en ting av gangen. Det mest ideelle hadde for meg å tatt utdannelse da jeg var yngre, men jeg visste ikke hva jeg ville bli heller, dessuten var det jo matematikken som begrenset mine muligheter, og dårlig selvtilitt... jeg var veldig sjenert og redd jeg ikke passet inn i den og den jobben. Jeg drømte blant annet om å bli eiendomsmegler, men slo tanken fra meg pga jeg mente jeg var for sjenert. En eiendomsmegler må jo være litt utadvent mener jeg.

Nå har jeg mye mer selvtillitt og jeg har utviklet meg mye gjennom jobben jeg har nå, men føler at jeg har lyst på mer utdannelse. Derimot velger jeg å prioritere å få en familie først, jeg vet det blir vanskelig etter 35, vet om flere som har slitt... vi har jo denne biologiske klokken. Menn er heldigere stilt sånn sett.

Men det er aldri for sent med utdannelse. Jeg kjenner en kvinne som utdannet seg til sykepleier i en alder av 40 Og en har jo minst 20 yrkesaktive liv etter det.

Så nå ønsker jeg å få familie, kanskje sette til side noen penger om jeg kan, så kanskje jeg kan studere senere... men jeg mangler artium.

Jeg gikk handel og kontor, så jeg mangler noen fag for å studere videre. Ikke vet jeg helt hvilke studier jeg ønsker å ta heller... og jeg ønsker jo ikke reise fra familien, så har vi det dilemmaet der. Nettstudier kan kanskje bli løsningen...

Dilemma dilemma.

Det er et valg, jeg vet jeg er mye mer moden nå enn da, så kanskje lærer jeg lettere og forstår matematikken bedre.

[Gjest GA]

Men jeg var elendig i matte - og en må jo ha et visst karaktersnitt for å komme seg inn på høyere studier.

Og tenk på de som sliter med lærevansker.

Søstra mi som har dyskalkuli og fikk 1 i matte på videregående på første forsøk har nå en Mastergrad med aller beste resultat i et filologisk fag.

Så det der er ikke noe å sutre over.

[laban]

Og hvem sier man ikke kan ta utdanning i voksen alder.

Jeg tok ikke utdannelse da jeg var ung pga jeg prioriterte andre ting.

Nå har jeg passert tredve og føler den biologiske klokka tikker.

Jeg ønsker veldig en familie, med to eller tre barn,

hvis jeg begynner på en utdannelse nå vet jeg at jeg bør vente med barn til jeg er ferdig, da jeg vet jeg er en person som ikke har energi til å styre med små barn og utdannelse, det er så vidt jeg orker husarbeid!

Folk er forskjellige, noen er supermennesker og takler å ta utdannelse samtidig som de etablerer familie, mens andre må ta en ting av gangen. Det mest ideelle hadde for meg å tatt utdannelse da jeg var yngre, men jeg visste ikke hva jeg ville bli heller, dessuten var det jo matematikken som begrenset mine muligheter, og dårlig selvtilitt... jeg var veldig sjenert og redd jeg ikke passet inn i den og den jobben. Jeg drømte blant annet om å bli eiendomsmegler, men slo tanken fra meg pga jeg mente jeg var for sjenert. En eiendomsmegler må jo være litt utadvent mener jeg.

Nå har jeg mye mer selvtillitt og jeg har utviklet meg mye gjennom jobben jeg har nå, men føler at jeg har lyst på mer utdannelse. Derimot velger jeg å prioritere å få en familie først, jeg vet det blir vanskelig etter 35, vet om flere som har slitt... vi har jo denne biologiske klokken. Menn er heldigere stilt sånn sett.

Men det er aldri for sent med utdannelse. Jeg kjenner en kvinne som utdannet seg til sykepleier i en alder av 40 Og en har jo minst 20 yrkesaktive liv etter det.

Så nå ønsker jeg å få familie, kanskje sette til side noen penger om jeg kan, så kanskje jeg kan studere senere... men jeg mangler artium.

Jeg gikk handel og kontor, så jeg mangler noen fag for å studere videre. Ikke vet jeg helt hvilke studier jeg ønsker å ta heller... og jeg ønsker jo ikke reise fra familien, så har vi det dilemmaet der. Nettstudier kan kanskje bli løsningen...

Dilemma dilemma.

Det er et valg, jeg vet jeg er mye mer moden nå enn da, så kanskje lærer jeg lettere og forstår matematikken bedre.

''Og hvem sier man ikke kan ta utdanning i voksen alder.''

Ikke jeg i hvert fall. Lykke til.

[Gjest Gnielusa]

''Men jeg tror ikke jeg både har kjøpt luksus (i mine foreldres øyne) og samtidig har klaget over hvor høye utgifter jeg har...''

Nei, det har du rett i. Stusser blant annet over unge kolleger som også klager slik, og som kjøper seg bil i 250.000-kronersklassen.

I alle fall om de tar opp lån for å kjøpe seg en så dyr bil.

Jeg har alltid ment at en ikke skal kjøpe mer enn en har råd til.

Så kredittkort er bannlyst her, samme å ta lån.

Eneste man bør ta lån på er hus. Vi har fleksilån og det syns jeg er veldig greit.

I perioder hvor vi har mer til overs putter vi på lånet.

Bilen vi har kostet ca. 300 000, men denne betalte vi selv, vi solgte den gamle og resten tok vi fra sparepengene. Ennå har vi et par hundre tusen på sparekontoen, resten har vi puttet inn i lånet. Vi har på kort tid faktisk betalt ned over en million på lånet pga hussalg og at vi brukte litt av sparepenge.

Vi skal egentlig ikke klage...

men pga renteoppgang osv er vi redd for å sitte med for mye gjeld, derfor prioriterer vi å betale ned på lånet.

Vi vet det blir trangere tider når ungene begynner i barnehage, men vi må jo få kabalen til å gå opp på en aller annen måte. Kjenner jo flere som har mye mer gjeld enn oss som likevel klarer å betale for barnehage, SFO og andre fritidsaktiviteter for barna, ja kanskje en Sydentur i året og.

[Gjest Trådstarter]

Jeg har høy utdannelse uten realfag, det samme har flere i familien min (untatt mannen min). Ingen av oss har noe som helst talent for matematikk, flere tilfeller av dyskalkuli har vi også.

Hva slags utdannelse er det da?

[Gjest GA]

Greit nok vi kan velge utdannelse selv, men det går jo på muligheter likevel.

Skal jeg studere er det langt å reise, og jeg kunne ikke det på den tiden.

Ikke alle har toppkarakterer og kommer inn på det studiet de vil, og det har litt med interesser å gjøre. En kan selvsagt ta en utdannelse til noe en egentlig ikke er interessert i bare for å tjene penger... om en kommer inn da. Det virker som de fleste utdannelser krever gode ferdigheter i matematikk og fysikk, og det er det ikke alle som har evner til. Og vi har mange som har lærevansker, som ikke klarer å lære seg teori! De har ikke det samme valget til å studere som de som er skoleflinke!

Noen får kanskje barn tidlig og, ikke et valg alltid.. vi ser jo stadig 14-18 åringer som blir gravide... noen klarer kanskje å studere når ungen blir litt større, mens andre syns det blir for travelt, og de kan liksom ikke bare flytte fra ungen, skal de ta med ungen og skille den fra vennene der de bor for at mor skal få utdannelse? Og hva med far, kanskje han har fast jobb han trives med, skal han og måtte flytte? Eller skal de flytte fra stakkars far?

Noen har det enkelt, de går ut av skolen med toppkarakterer og kan velge og vrake i utdannelser, kanskje er de så heldige at de alt bor i hovedstaden, Bergen og andre studentbyer - og derfor slipper å flytte så langt for å få utdannelsen de ønsker,

og unger har de vært så heldige å slippe å få så tidlig... de vil kanskje ikke ha unger før passert 30-35 - altså når de har fått en karriere. Karrierekvinner blir det stadig flere av, og kvinner får senere og senere barn... og vi vet jo følgende av det, noen klarer ikke få barn etter 35... og noen får misdannede barn osv. Forskerne anbefaler jo å få barn før fylte 25, men samfunnsmessig passer det ikke inn, for vi må jo gjøre karriere, og da må vi først studere 3-6 år eller mer, så må vi jobbe noen år for å få erfaring og bli attraktiv i arbeidsmarkedet, og vi kan ikke bli på tjukken da for ingen vil jo ansette noen som har planer om å bli gravid og bli borte fra jobben et år!

Veldig synd at samfunnet har blitt sånn.

Jeg er for at kvinner skal ha like mye rett til å jobbe som en mann, både i lavere og høyere stillinger, men det er helt feil å si at det er et valg man har, det er ikke alltid man har muligheten til å gjøre det valget.

De som er født med sølvskje i munnen klarer sikkert ikke se dette....

Dette har ikke noe med sølvskje å gjøre.

I min husmannsslekt har flere i min foreldregenerasjon tatt høy utdannelse som de første i familien. Det er et under at de klarte det. De hadde ikke mulighet til å forsørge oss når vi skulle ta utdannelse heller. Flere av dem har også tatt utdannelse i voksen alder fordi de måtte jobbe fra de var 15 år, eller fikk unger da de var 18.

Jeg synes ikke du skal kalle det å klare å jobbe til seg en høy utdannelse å bli født med sølvskje i munnen.

[Gjest GA]

Hva slags utdannelse er det da?

Jeg er musiker. Cand mag.

Vi har også familiemedlemmer med norsk hovedfag, Master i statsvitenskap, litteraturvitenskap, bibliotekshøyskole, en avisredaktør, lektor i skoleverket.

[Gjest Elextra]

''Jeg hadde gjerne sett av det var søskenrabatt på tvers av barnehage/SFO - som det er nå betaler vi full pris i begge.''

Det er vanlig at det er søskenrabatt på tvers om både bhg og sfo er i kommunal regi i samme kommune. Trur eg.

''Det er vanlig at det er søskenrabatt på tvers om både bhg og sfo er i kommunal regi i samme kommune. Trur eg.''

Tror ikke det er slik rabatt i Oslo, i hvertfall.

[Gjest Tatjana]

Det er ikke samfunnet eller politikerne som tvinger folk til å overetablere seg for tidlig. Det er et moderne fenomen at man skal gå omtrent rett fra hjemmetilværelsen hos mor og far, til en stor, lånefinansiert leilighet med kule møbler og flatskjerm. Tanken på at man MÅ ha det ene og det andre på rekordtid, sitter inne i folks hoder, ikke i lovverk eller "samfunnet". Har man ikke penger til å finansiere alt på en gang, finnes det et bruktmarked hvor ting er omtrent gratis.

Det er utrolig historieløst å tro at renter, priser og betalingssatser for kommunale tilbud ikke forandrer seg.

Det er ubalanse i hva folk krever. På den ene siden skal de ha full frihet til å beholde inntekten sin selv og bruke den som de selv vil, på den annen side skal samfunnet holde dem med gratis velferdsgoder, spesielt når det passer dem å få barn. Vil vi ha barnehager til alle, får vi også finne oss i at samfunnet forventer at vi jobber. Løsningene er der for at vi skal kunne kombinere jobb og barn. Kombinasjonen jobb, barn, et plettfritt hjem, et utstrakt venne- og kaféliv, trening og bruk av kulturtilbudene er opptil hver enkelts overskudd og kan utsettes uten at verden går under.

Nå høres jeg vel ut som den gamle kjerringa jeg er, men det får være.

Veldig godt skrevet, laban!

*applaus fra enda en gammel kjerring*

[Gjest søskenmoderasjon]

''Det er vanlig at det er søskenrabatt på tvers om både bhg og sfo er i kommunal regi i samme kommune. Trur eg.''

Tror ikke det er slik rabatt i Oslo, i hvertfall.

Søskenrabatt burde det vært i alle kommuner, både for SFO og barnehage.

Å ha to barn i barnehage er dyrt... greit nok når man bare har en, men en ønsker jo å gi barne søsken, så absolutt -ja til søskenmoderasjon.