Hjelp, jeg er en tøffelhelt...

[urgh]

Hei.

Jeg har et problem som jeg lurte på om noen har noen tanker rundt.

Jeg er en mann som nærmer meg 30´årene. Jeg har en samboer som har en sønn på 7 år. Jeg har tidligere slitt mye med depresjon og angst og bærer preg av dette enda. Det har gått veldig utover selvtillit/bilde og selvverdet. Problemet mitt er at jeg i stor grad lar meg bli tråkket på og overkjørt både hjemme, på jobb, og stort sett i alle situasjoner. Jeg har alltid vært konfliktsky, og klarer ikke tanken på at noen skal være sure på meg eller ikke like meg.

Problemet har gjort seg mest gjeldende på hjemmefronten. Samboeren min har et heftig temperement og blir lett sur for småting eller hvis hun ikke får det som hun vil. Hun har tilogmed innrømmet at hun har brukt dette bevisst for å få viljen sin. Dette har i bunn og grunn gjort meg til en skikkelig tøffel.

På den ene siden har dette ført til at mine valg og handlinger i stor grad baserer seg på hva jeg tror hun blir mest fornøyd med, men på den andre siden en voksende følelse av misnøye og sinne rettet mot henne og forholdet. Samtidig er vi i en situasjon som gjør henne veldig avhengig av meg både praktisk og mentalt. Dette gjør at jeg føler meg fanget og uten kontroll over mitt eget liv, samtidig som jeg gjør alt for å ikke vise dette overfor henne og prøver å gjøre henne til lags. Jeg tenker ofte på å bryte ut av forholdet, men skjønner at det er noe jeg ikke klarer så lenge jeg er i den mentale tilstanden jeg er i nå.

De gangene det oppstår en konflikt ender det som regel med at jeg ikke klarer å argumentere for meg, og til slutt setter spørsmålstegn ved mitt eget standpunkt og ender opp med å føle meg enda litt dummere.

Samboeren min sier at hun er veldig glad i meg og ikke kan tenke seg et liv uten meg. Jeg skjønner ikke helt hvordan hun kan føle det sånn og samtidig gjøre meg så vondt som hun faktisk gjør. Jeg synes at et forhold burde baseres på gjensidig respekt og på å støtte den andre og hjelpe hverandre til å vokse, og ikke benytte den andres svakheter for å få det som en selv vil. Men jeg skjønner ikke om det hunnsom burde tatt mer hensyn, eller om det bare er meg det er noe galt med.

Det jeg egentlig håpet på med dette var å få noen tips til hva man kan gjøre for å komme seg ut av en sånn hengemyr som jeg føler at dette har blitt? Synes egentlig at det burde finnes kurs for tøffelhelter, akkurat som det finnes bøllekurs for jenter :-). Har fått en henvisning til psykolog pga generelle angslidelser, men den kommer jeg ikke til å kunne benytte med det første fordi vi nettopp har flyttet til et lite sted hvor det er et par timer til nærmeste psykolog. Håper noen har noen forslag, tips eller oppmunterende ord! :-)

[PieLill]

Du må kanskje aller først tenke gjennom om det er mulig for deg å bryte ut av dette mønsteret i det samlivet du er i nå.

Så kan det kanskje være en idé å tenke gjennom om du er villig til å la det at hun har gjort seg avhengig av deg styre dine avgjørelser. Vil hun virkelig gå dukken om du tok deg en pause?

Kunne du ha utbytte av å oppsøke et familievernkontor eller annen samlivsrådgiving? I første omgang alene. Så får du se om du drar henne inn.

Vil det hjelpe på din konfliktskyhet om du regnet sammen det akkumulete ubehaget konfliktskyheten innebærer?

Du har lov å stille krav og sette grenser, selv om du ikke klarer å argumentere så godt for dem. Det kan holde å si at dette vil jeg bare ikke, slik er det. Eller dette har jeg bestemt meg for å gjøre, og slik blir det. Jeg er ikke interessert i å diskutere det.

Du er ikke alltid pliktig å ha de beste argumentene.

Kan hende vil hun sette pris på litt motstand når det første sjokket har lagt seg. Hvis ikke er det kanskje ikke et forhold som er liv laga.

mvh

[Shadow 650]

Så rett deg opp, da mann!

Hun respeterere deg ikke før du respekterer deg selv.

Om dette må gjøres vha en psykolog, så ville eg ikke nølt. Du fortjener å ha det mye, mye bedre enn du ahr det nå.

mvh

[damedamen]

Du må kanskje aller først tenke gjennom om det er mulig for deg å bryte ut av dette mønsteret i det samlivet du er i nå.

Så kan det kanskje være en idé å tenke gjennom om du er villig til å la det at hun har gjort seg avhengig av deg styre dine avgjørelser. Vil hun virkelig gå dukken om du tok deg en pause?

Kunne du ha utbytte av å oppsøke et familievernkontor eller annen samlivsrådgiving? I første omgang alene. Så får du se om du drar henne inn.

Vil det hjelpe på din konfliktskyhet om du regnet sammen det akkumulete ubehaget konfliktskyheten innebærer?

Du har lov å stille krav og sette grenser, selv om du ikke klarer å argumentere så godt for dem. Det kan holde å si at dette vil jeg bare ikke, slik er det. Eller dette har jeg bestemt meg for å gjøre, og slik blir det. Jeg er ikke interessert i å diskutere det.

Du er ikke alltid pliktig å ha de beste argumentene.

Kan hende vil hun sette pris på litt motstand når det første sjokket har lagt seg. Hvis ikke er det kanskje ikke et forhold som er liv laga.

mvh

Signerer.

[damedamen]

Signerer begge svarene du har fått. Respekter deg selv. Kjenn dine grenser og formidle dem tydelig.