samlivsbrudd?

[Gjest tora85]

Hei, Jeg er ei 23 år gammel jente som trenger råd. jeg har vært sammen med kjæresten min i fire og et halvt år, og nå går jeg rundt og funderer og grubler på om jeg skal gå eller bli. Jeg må nok fortelle litt om historien vår for at du skal skjønne hva problemene våre består i; Vi ble sammen i russetiden etter at jeg ble smigret over all oppmerksomheten han ga meg. Han la ikke skjul på hvor forelsket han var. noen måneder senere dro han i militæret for ett år, og jeg savnet han veldig. Da han omsider hadde avtjent førstegangstjenesten, skulle han flytte til en annen by for å studere. Det studiet jeg mest ønsket meg fantes ikke der, men jeg ble med likevel, og vi ble samboere. Jeg syntes egentlig det var for tidlig å flytte sammen, men han ville så gjerne. I tillegg visste jeg at mamma syntes det var betryggende at jeg ikke skulle bo alene. ( Har en fortid som anorektiker). Derfor begynte jeg på et studie jeg halveis interesserte meg i, og jeg vantrivdes veldig. Venninnene mine var igjen hjemme på Østlandet, og jeg var ensom. I løpet av de tre årene jeg bodde der "valgte" jeg å takle situasjonen med å overtrene, spise ekstremt sunt og isolere meg. Dette gikk selvfølgelig ut over forholdet. Jeg mistet sexlysten, ble apatisk og deprimert. Derfor bestemte vi oss for at jeg skulle flytte ned til Østlandet og begynne på det studiet jeg ønsket. Nå har vi altså avstandsforhold. Her trives jeg mye bedre og er psykisk på bedringens vei.For å gjøre det litt oversiktelig: Jeg: Innerst inne tror jeg at jeg er litt bitter på kjæresten min fordi han fikk meg til å flytte. ( dette har jeg ikke sagt til han). Jeg mistet sexlysten, og har sluttet å ta på og kjærtegne han. Dette har også moren min bemerket. Jeg går og irriterer meg over han, ting han sier og gjør, og jeg savner han ikke. synes bare det er deilig å slippe maset hans. Bare det å ringe han hver dag ser jeg på som et tiltak. Han: Han har skyldfølelse fordi han fikk meg til å flytte. Han føler seg ikke begjært, og har stort behov for bekreftelse fra meg hele tiden. Han blir sint og frustrert på meg fordi jeg ikke gir nok av meg selv. dette resulterer i sårende bemerkninger etc. Han er veldig usikker på meg og lurer på om jeg fortsatt elsker han.Når han vil prate problemene våre gråter han mye og jeg reagerer med oppgitthet og sinne fordi jeg synes det blir slitsomt å snakke om det hele tiden. Han savner meg hele tiden og vi har mange telefonsamtaler der han gråter. Slik det er i dag ser jeg jo at det er min skyld at han er som han er overfor meg. Jeg er avvisende og kald- og han blir sårbar og usikker. Og jo mer han gråter og maser, jo mer irritert blir jeg. En ond sirkel. Jeg prøver å tenke på hva det var jeg falt for da vi møttes for å prøve å vinne tilbake gnisten, men alt jeg innser er at jeg egentlig aldri har vært så forelsket i han. Det er vel et uttrykk som heter " den interesserte er interessant". Vi har det veldig gøy og fint sammen når alt er bra, men mine følelser har nok aldri vært mer enn vennskapelige. Og jeg er utrolig glad i han som en venn. Jeg er redd for å miste han ut av livet mitt hvis jeg gjør det slutt. og jeg er redd for at det er en stor feil å gjøre det slutt. Hva om det er "ortorexien" min som tenker for meg her, og som har ført oss fra hverandre? Vil jeg angre når jeg blir helt frisk? Med han vet jeg at jeg vil få det trygt, og han vil bli en flott far. Men vil jeg noen gang tenne på han og føle at jeg virkelig elsker han? Kan et forhold fungere når den ene elsker mer enn den andre?

[Lillemus]

Hvis du er 100% sikker på at du aldri har vært forelsket i ham og kun har vennskapelige følelser for ham så synes jeg du skal la ham gå. Da er han fri til å finne seg en kvinne som kan elske ham tilbake og du er fri til å finne en mann du kan elske.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Du har virkelig vært utholdene i dette forholdet, 4 1/2 år er lang tid i den alderen dere er i.

Du beskriver et forhold som er mer belastende for deg enn godt. Les gjennom ditt innlegg en gang til og finn ut om du er enig i den oppsummeringen?

Du gjorde et veldig riktig valg ved å flytte nærmere venner, familie og et studie som du trives bedre med. På den måten bedret du livskvaliteten din og tok tak i problemene dine. Det høres ikke ut som det har hjulpet på parforholdet og følelsene dine for kjæresten din.

Jeg tror ikke det er bra for noen å bli i et forhold som fungerer slik du beskriver det. Den onde sirkelen er en presis beskrivelse av hva dere gjør med hverandre og det er veldig vanskelig å komme ut av.

Jeg kjenner deg jo ikke, men tror ikke sykdommen har noe med dette å gjøre. Du beskriver et forhold som ikke fungerer til glede lenger. I din alder tror jeg det er rett å gjøre et slikt forhold slutt for at du skal få andre erfaringer.

Et forhold kan fungere hvis den ene slsker mer enn den andre, men for deg høres han mer ut som en venn.

Når sexlysten har vært borte så lenge overfor en person, er min erfaring at den sjelden kommer tilbake.

Jeg forstår at han representerer trygghet for deg og du må våge å stå mer på egne bein. Det har du jo allerede tatt et stort skritt ut i, da du flyttet fra ham og tilbake til Østlandet.

Den som intet våger intet vinner heter det - kanskje sånn du skal tenke om dette?

[Gjest Elextra]

''Vi ble sammen i russetiden etter at jeg ble smigret over all oppmerksomheten han ga meg. Han la ikke skjul på hvor forelsket han var.''

Høres ut som forholdet først og fremst er bygget på hans følelser. Og det er selvfølgelig ikke nok, selv om du er glad i ham.