Samlivskrise

[Gjest oooooooooooo]

Hei, vi er et gift par i midten av tredveårene med en 3 år gammel datter som sliter sterkt med forholdet. Vi har vært sammen i 10 år, vært gift i 5. Familieforøkelse og mangel på nære støttespillere rundt oss (geografiske årsaker) har gjort at belastningen på mor spesielt har blitt meget stor. Nattesøvnen er den største plagen; hun har nesten ikke hatt en sammenhengene natts søvn på 3 år. At dette har vært og er energikrevende, er det liten tvil om. Hun (vi) har ikke hatt krefter til å pleie forholdet tilstrekkelig og hun har mistet de sterke følesene for meg som hun en gang hadde. Løsningen hun ønsker og som hun ser som eneste utvei, er å flytte for seg selv for å se om hun vil få tilbake det savnet og følelsene hun hadde. Vi vil dele omsorgen for barnet likt, slik at hun vil få god anledning til å "slappe av" i perioden uten barn. Jeg tar dette svært tungt og er svært overrasket da vi for kort tid siden snakket om flytting til annen by og flere barn. Jeg oppfatter at hun ikke er "seg selv" basert på at hun viser personlighetstrekk (glemsomhet, kyniskhet, likegyldighet) som åpenbart ikke er slik hun egentlig er. Kan dette skyldes søvnmangel over lang tid? Hva er sannsynligheten for at hun vil finne tilbake til sine gamle følelser når hun får hvile (umulig å svare på...)? Hvilke muligheter har jeg for å få tatt ut sykemelding en kort periode; jeg føler ikke jeg er istand til å skjøtte jobben min med det følelsmessige kaos jeg opplever og er dermed redd for min mentale helse dersom jeg ikke får litt pusterom sammen med min nærmeste familie? Hvilke generelle råd har du å gi meg/oss i denne situasjonen, spesielt med å finne tilbake til det vi hadde?

[avidi]

Jeg er ingen ekspert på dette området men har følgende forslag til dere:

- Kontakt fastlegen din/ deres og få en samtale rundt problemstillingen. Kanskje samboeren din er i ferd med å utvikle en deprsjon som forsterkes av lite søvn.

Er det noe fysisk som feiler barnet ders siden hun ikke sover, eller har hun kommer inn på feil spor, sover hun på dagtid? Har dere lik arbeidsfordeling i forhold til barnet, eller må mor ta støyten om natten?

Kanskje barnet kan være hos besteforeldre en natt i ny og ne slik at dere kan få sove ut.

Når dere får hodet litt over vannet kan det være en ide å kontakte familiekontoret i kommunen og få en samtale med en nøytral tredjepart. Kanskje dere i felleskap kan komme fram til en løsning.

Men som jeg skrev over her, ta kontakt med fastlegen deres før det går helt over styr for dere begge.

Lykke til.

[mrxx]

''glemsomhet, kyniskhet, likegyldighet''

Dette tyder på stress.

Men hvorfor tar ikke du din tørn når det gjelder barnet slik at hun også kan få sove ei hel natt? Det er svært slitsomt og ikke få nok søvn over lengret tid, bare det alene kan jo få en falle helt av pinnen.

[Gjest Valnøtt]

Søvnmangel blir man fullstendig sprø av. Det er ikke det minste rart at absolutt alt i livet går i biter når man ikke sover en eneste god natt på flere år. Hvorfor i alle himmelens dager har ikke du tatt ungen annenhver natt i det minste???

Nuvel - få orden på dette barnets og deretter mors søvnproblemer. I dag. Deretter lar du mor hvile, sove, gå seg en tur, lese et blad i fred og ro leeeeenge før du krever noe som helst av henne. Vis henne at det skal være godt å være henne og at det skal du som er verdens fineste mann i høyeste grad sørge for. Så kan det nok hende det ordner seg.

Til å begynne med kan du bruke sykt barn dager for den som vanligvis tar vare på barnet er i høyeste grad syk etter tre år uten skikkelig søvn.

[Gjest klokkeline]

Tuller du?? Hvis dette er sant så skjønner jeg ikke hvorfor du ikke har tatt mere ansvar for hennes søvn og barnet tidligere. Du har da vel øyne i hode, eller du kanskje mangler vett?

[Spirello]

Jeg bare lurer.. Hvor i alle dager har du vært i tre år? Har hun gjort ALT av husarbeid og alt som har med datteren deres å gjøre i tre år? Tatt alle våkennetter uke etter uke, år etter år? Ikke rart dama er utslitt og mista følelsene.. hun har et slitsomt liv uten å kunne "leve"..

Gi henne rom, støtte og ikke minst gjør jobben din som mann og far og still opp! Hun har ikke mer ansvar enn deg. Du har ikke tatt ansvar, og som kvinner flest har hun tatt på seg alt, og nå renner det over.

Gi henne mulighet til å gjøre ting alene, bare det å kunne ta seg en lang dusj, gå en tur, trene, eller drikke vin med venninner lager opp batteriene. Jeg tror du må gå i deg selv, og finne ut hva du kan gjøre for henne for å redde det dere en gang hadde. Snakk med henne og spør hva hun trenger, hva hun ønsker. Ikke mas, gi det tid. Ikke bare still opp i to uker og tro det blir bra av det. dere må forandre det meste skal dette kunne gå.

[løvinne71]

Hvis jeg skal gjette, så har din kone over lang tid forsøkt å få deg til å ta en større del av ansvaret for barnet, fordi hun er sliten - uten at du har forstått alvoret??

Og nå har det tilslutt gått så langt at hun ikke ser noen annen løsning enn å true med flytte fra både deg og barnet, for å få tid og rom til å hvile ut og ta vare på seg selv.

Dermed har hun endelig oppnådd at du tar henne alvorlig, at noe må gjøres. Men dessverre har skaden nå blitt såpass stor, og at det er mye som må repareres for å komme på rett kjøl igjen.

Hvis hun over lang tid har følt at du ikke har bidratt nok, og forsøkt å meddele dette til deg, uten resultat, så går dette logisk nok utover hennes følelser for deg.

Hvis du derimot har vært klar over problemstillingen lenge, og allerede har gjort en stor innsats for å avlaste henne, så kan det virke som at det egentlig er en annen årsak til at hun ønsker et brudd. Isåfall kan det virke som hun bruker det at hun er sliten pga barnet som et påskudd til å bryte forholdet.

Du vet nok best med deg selv om hun har grunn til å bebreide deg, eller om hun kan slite med andre ting i tillegg.

Forøvrig kan du sikkert få en sykemelding for depresjon/stress grunnet livskrise.

[Shadow 650]

Man kan være separert i 2 år. Dere trenger ikke skille dere.

Faktisk tror eg du vil lære mye av å ha 50% ansvar for ungene, samt hun får litt "space" og avkobling.

Er kjærligheten der, er nok sannsynligheten stor for at dere kommer i sammen igjen.

Fokuser heller på å være en god far for barna, og en god venn for kåna di.

[tonie]

Hun har ikke hatt en natts sammenhengende søvn på tre år? Himmel og hav, og dette har du latt skje. Hvorfor har du ikke sørget for at hun har fått hvilen hun trenger?

Jeg skjønner godt at hun vil vekk, men hvis du nå greier å overtale henne til å bli må du bli flinkere til å hjelpe til hjemme.

[Lillemus]

Man kan være separert i 2 år. Dere trenger ikke skille dere.

Faktisk tror eg du vil lære mye av å ha 50% ansvar for ungene, samt hun får litt "space" og avkobling.

Er kjærligheten der, er nok sannsynligheten stor for at dere kommer i sammen igjen.

Fokuser heller på å være en god far for barna, og en god venn for kåna di.

''Man kan være separert i 2 år.''

Man kan være separert så lenge man vil. ) Det var en eller annen her inne som fortalte at vedkommendes foreldre hadde vært separert i mange år, men aldri hadde tat ut skilsmisse.

[PieLill]

''Jeg oppfatter at hun ikke er "seg selv" basert på at hun viser personlighetstrekk (glemsomhet, kyniskhet, likegyldighet) som åpenbart ikke er slik hun egentlig er. Kan dette skyldes søvnmangel over lang tid?''

Naturligvis blir man fullstendig skrullete av søvnmangel over lang tid. Det er også meget mulig at din kone er dypt skuffet og såret over manglende innsats fra din side.

Har hun måttet ta all nattevåken fordi hun ikke har sluppet deg til? Eller har du hatt for mange gode grunner til at din nattesøvn er viktigere enn hennes? Er dere fullstendig uenige om kvelds-, søvn- og leggerutiner for barnet?

Hva med å få be legen om sykemelding og være heltidspappa i noen uker? Send kona til en venninne for å sove om hun ikke klarer å deligere oppgavene til deg.

Si til kona at denne avgjørelsen må tas når hun har fått hvilt seg mer.

mvh

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Skjønner at du synes dette er veldig vanskelig. Du har endel spørsmål og som du selv sier er det umulig å svare sikkert på disse, men jeg vil gjerne kommentere dem på generell basis.

Ja, man kan miste følelser for kjæresten og endre seg drastisk som person pga søvnmangel. 3 år er veldig lang tid uten nevneverdig avlastning. Vi er som mennesker avhengig av tilstrekkelig søvn for å fungere bra mentalt.

Det er umidlertid vanskelig å si om følelsene for deg vil komme tilbake hvis hun får hvilt seg ut og sovet godt over litt tid. For noen er følelsene borte for alltid, for andre kan de komme tilbake i takt med overskudd og ballanse.

Din kone trenger akutt avlastning om natten. I akutte faser av et mulig samlivsbrudd bruker leger å være behjelpelige med kortvarige sykemeldinger.

Jeg råder deg til å "beordre" henne til å sove fra i natt. At hun sover slik at hun ikke hører deres datter hvis hun våkner. Hun kan bruke "sov i ro" i ørene for å stenge verden ute og ta vare på seg selv. Du må trygge henne på at du fixer å roe datteren deres alene.

Hvis ikke datteren deres har en sykdom eller spesielle plager som gjør at hun våkner om natten, høres det viktig ut å oppsøke hjelp for hennes søvnvansker. Endel helsestasjoner kan hjelpe med dette. Gå sammen dit for å få noen råd som dere i fellesskap bestemmer dere for å følge. Man kan forvente at en 3 åring skal sove natten gjennom.

Det viktigste du kan gjøre er å lette trykket for henne ved å ta over natten en periode. Da viser du henne samtidig at du bryr deg og at du er glad i henne. Hun kan ha følt seg alene i forholdet lenge, siden hun har vært ganske alene om nattevåk.

Hvis hun har kommet så langt at hun virkelig har bestemt seg for å flytte er det best at du respekterer det. Samtidig er det veldig viktig at du ikke bebreider henne og blir sur og trverr. I stedet må du faktisk si noe om hvor mye hun betyr for deg og at du virkelig vil ta del i barneoppdragelse og nattevåk på en annen måte enn før, hvis hun blir.

[fei1365380229]

''Man kan være separert i 2 år.''

Man kan være separert så lenge man vil. ) Det var en eller annen her inne som fortalte at vedkommendes foreldre hadde vært separert i mange år, men aldri hadde tat ut skilsmisse.

Min mormor og morfar var separert i 18 år før han døde. De hadde aldri tatt ut skilsmisse så dermed fikk min mormor enkepensjon.