Nå har jeg ringt samboeren og fortalt om oss

[Gjest rtgx]

Etter alt pepperet så er det på tide med litt positivt også!

Hvem kan med hånden på hjertet si at de ikke hadde villet vite at sin egen samboer har en elskerinne, som i tillegg ikke vet at han har en samboer???

Det er grenser for hva man skal akseptere! Det er ikke bare "vanlig" utroskap!

I din trohet var dere kjærester.

Du gjorde det rette!!!

Jeg blir ihvertfall mer og mer sikker på at jeg gjorde det rette :-)

[Babette]

Og noen vil leve i uvitenhet, det kan jeg på sett og vis forstå.

Men det er også svært mange som ville ha visst, og jeg er en av dem. Jeg vurderte derfor dette til å være det riktige å gjøre. Kanskje ville samboeren vise seg å være som deg, men den sjansen måtte jeg ta. Det er ikke mitt ansvar å skåne henne, det er hans. Er hun en som vil stikke hodet i sanden og tilgi, så kan det jo hende hun greier det uansett.

Å tilgi trenger da ikke å være å stikke hodet i sanden. Det høres fortsatt ut som om du håper hun ikke skal tilgi, dvs. at han blir ledig.

For øvrig, da jeg frarådet deg å ringe, holdt jeg på å si noe om at vær i så fall forberedt på å oppdage at forholdet deres ikke er så dødt som han sier.

Det er veldig vanlig at de som er utro rettferdiggjør dette ved å legge ut om hvor platonisk de har det hjemme, at de holder sammen bare av gammel vane osv.

[Babette]

Jeg blir ihvertfall mer og mer sikker på at jeg gjorde det rette :-)

Det er selvsagt bra at du gjennomskuet ham, men til hvilken pris? Tror du samboeren hans takker deg, da? Det er jo det viktigste spørsmålet.

[Gjest rtgx]

Å tilgi trenger da ikke å være å stikke hodet i sanden. Det høres fortsatt ut som om du håper hun ikke skal tilgi, dvs. at han blir ledig.

For øvrig, da jeg frarådet deg å ringe, holdt jeg på å si noe om at vær i så fall forberedt på å oppdage at forholdet deres ikke er så dødt som han sier.

Det er veldig vanlig at de som er utro rettferdiggjør dette ved å legge ut om hvor platonisk de har det hjemme, at de holder sammen bare av gammel vane osv.

Selvfølgelig er ikke forholdet dødt, han er jo tross alt sammen med henne enda.

Jeg forventer at hun skal tilgi og at de skal jobbe seg igjennom problemene og få et bedre forhold. Og om et års tid kommer han med en triumferende kommentar ala "takk for at du reddet forholdet mitt, dette hadde aldri skjedd om du ikke hadde ringt den gangen".

Ville jeg hatt han for meg selv, hadde jeg ikke ringt.

[Gjest rtgx]

Det er selvsagt bra at du gjennomskuet ham, men til hvilken pris? Tror du samboeren hans takker deg, da? Det er jo det viktigste spørsmålet.

Hvem vet? Om ikke en takk for annet enn at jeg indirekte reddet forholdet deres.

Å gå med en konstant gnagende følelse og ha en partner som blånekter kan være minst like ødeleggende som å få en slik telefon. Har du ikke tenkt på det?

[Babette]

Selvfølgelig er ikke forholdet dødt, han er jo tross alt sammen med henne enda.

Jeg forventer at hun skal tilgi og at de skal jobbe seg igjennom problemene og få et bedre forhold. Og om et års tid kommer han med en triumferende kommentar ala "takk for at du reddet forholdet mitt, dette hadde aldri skjedd om du ikke hadde ringt den gangen".

Ville jeg hatt han for meg selv, hadde jeg ikke ringt.

''Ville jeg hatt han for meg selv, hadde jeg ikke ringt.''

Det sier du nå, ja. Jeg tror: Hadde du innfunnet deg med å være "den andre kvinnen" eller vært absolutt og følelsesmessig ferdig med ham, ville du ikke ha ringt.

Det startet jo med at han ikke klarte å bestemme seg for hvem av dere han ville ha. Hvorfor bruke en slik overskrift hvis du allerede hadde bestemt deg for å kutte ham ut?

[Babette]

Hvem vet? Om ikke en takk for annet enn at jeg indirekte reddet forholdet deres.

Å gå med en konstant gnagende følelse og ha en partner som blånekter kan være minst like ødeleggende som å få en slik telefon. Har du ikke tenkt på det?

''Hvem vet? Om ikke en takk for annet enn at jeg indirekte reddet forholdet deres. ''

Hvordan kan du være så sikker på at de redder forholdet? Er dette noe du sier til deg selv som et ledd i å gi slipp på ham følelsesmessig?

''Å gå med en konstant gnagende følelse og ha en partner som blånekter kan være minst like ødeleggende som å få en slik telefon. Har du ikke tenkt på det?''

Joda, men vet du noe om hennes eventuelle gnagende mistanker, da?

[Gjest rtgx]

''Ville jeg hatt han for meg selv, hadde jeg ikke ringt.''

Det sier du nå, ja. Jeg tror: Hadde du innfunnet deg med å være "den andre kvinnen" eller vært absolutt og følelsesmessig ferdig med ham, ville du ikke ha ringt.

Det startet jo med at han ikke klarte å bestemme seg for hvem av dere han ville ha. Hvorfor bruke en slik overskrift hvis du allerede hadde bestemt deg for å kutte ham ut?

Jeg hadde ikke bestemt meg for noe, jeg var dødsforvirra og visste ikke hva jeg skulle tro. Mitt første instinkt var å ringe dama, men det var før jeg begynte å tenke meg om og skrive her inne.

Og jeg ville aldri ha infunnet meg med å være "den andre kvinnen"! Hadde han nå villet forlate henne til fordel for meg, hadde det likevel strittet i mot for min del: Jeg vil ikke være den nye, spennende dama som frister menn bort fra det de har, og derfor ga jeg han også tyde l i g beskjed om at han fikk se til å ordne opp i forholdet sitt litt brennkvikt. (Denne "jobbturen" snakket han om andre gangen vi møttes, så det er ikke noe han har bestilt nå i ettertid for å få det til å funke.)

[Babette]

Jeg hadde ikke bestemt meg for noe, jeg var dødsforvirra og visste ikke hva jeg skulle tro. Mitt første instinkt var å ringe dama, men det var før jeg begynte å tenke meg om og skrive her inne.

Og jeg ville aldri ha infunnet meg med å være "den andre kvinnen"! Hadde han nå villet forlate henne til fordel for meg, hadde det likevel strittet i mot for min del: Jeg vil ikke være den nye, spennende dama som frister menn bort fra det de har, og derfor ga jeg han også tyde l i g beskjed om at han fikk se til å ordne opp i forholdet sitt litt brennkvikt. (Denne "jobbturen" snakket han om andre gangen vi møttes, så det er ikke noe han har bestilt nå i ettertid for å få det til å funke.)

''Jeg vil ikke være den nye, spennende dama som frister menn bort fra det de har, og derfor ga jeg han også tyde l i g beskjed om at han fikk se til å ordne opp i forholdet sitt litt brennkvikt.''

Det er jo en sunn innstilling, men det hender også at man lar et dødt forhold skure og gå helt til man møter en som gir en sparket i ræva/motivasjonen en trenger for å bryte ut.

'' (Denne "jobbturen" snakket han om andre gangen vi møttes, så det er ikke noe han har bestilt nå i ettertid for å få det til å funke.)''

Med andre ord pågikk ikke forholdet så veldig lenge? Uansett synes jeg hans løgner overfor deg nesten er det verste her. Motivet hans for å lyve er vel ingen tvil om, men hele historien kan tyde på at han har lett for å lyve.

[Gjest rtgx]

''Hvem vet? Om ikke en takk for annet enn at jeg indirekte reddet forholdet deres. ''

Hvordan kan du være så sikker på at de redder forholdet? Er dette noe du sier til deg selv som et ledd i å gi slipp på ham følelsesmessig?

''Å gå med en konstant gnagende følelse og ha en partner som blånekter kan være minst like ødeleggende som å få en slik telefon. Har du ikke tenkt på det?''

Joda, men vet du noe om hennes eventuelle gnagende mistanker, da?

Jeg kan ikke være sikker på det, men jeg forventer det. De har vært sammen såpass lenge, og jeg tror han er flink til å snakke/gråte/angre seg ut av det meste. Det hjelper meg også å gi slipp på han følelsesmessig, helt riktig.

Jeg vet ingen ting om hennes eventuelle gnagende mistanker, men jeg vet hvordan det er å ha det, og jeg vet at mange går rundt og har det, med god grunn, og bare ønsker seg en avklaring, noe mannens egoisme hindrer dem i å få.

Jeg regner i utgangspunktet med at de aller, aller fleste mennesker ikke vil leve i en illusjon. De fleste vil f.eks. vite at de med stor sannsynlighet kan komme til å utvikle en sykdom som gjør at de bør ta visse forhåndsregler. En dårlig sammenligning, men det er alt jeg kan formulere her og nå.

Det kan være hun er en av de som virkelig ikke vil vite og ignorerer en eventuell magefølelse. Det at noen er sånn vil ikke si at man på generelt grunnlag bør avstå fra å ringe, mener jeg.

[Gjest rtgx]

''Jeg vil ikke være den nye, spennende dama som frister menn bort fra det de har, og derfor ga jeg han også tyde l i g beskjed om at han fikk se til å ordne opp i forholdet sitt litt brennkvikt.''

Det er jo en sunn innstilling, men det hender også at man lar et dødt forhold skure og gå helt til man møter en som gir en sparket i ræva/motivasjonen en trenger for å bryte ut.

'' (Denne "jobbturen" snakket han om andre gangen vi møttes, så det er ikke noe han har bestilt nå i ettertid for å få det til å funke.)''

Med andre ord pågikk ikke forholdet så veldig lenge? Uansett synes jeg hans løgner overfor deg nesten er det verste her. Motivet hans for å lyve er vel ingen tvil om, men hele historien kan tyde på at han har lett for å lyve.

"Det er jo en sunn innstilling, men det hender også at man lar et dødt forhold skure og gå helt til man møter en som gir en sparket i ræva/motivasjonen en trenger for å bryte ut."

(Jeg vet ikke hvordan dere lager sånn gult sitatfelt? ;-)

Det var nettopp dette jeg begynte å tenke på, ja. Og selv om jeg i utgangspunktet er enig med PieLill om at man ikke skal gi opp, har jeg etter hvert begynt å forstå at det ofte kan være det mest riktige å gjøre. Kanskje også for de to i dette tilfellet, dersom det i det hele tatt hadde vært et alternativ å bryte ut, det vet jeg jo ikke noe om. Nå regner jeg med at det ikke kommer til å skje, kanskje på grunn av hvordan jeg har reagert, og kanskje hadde det aldri skjedd uansett. Jeg vil ihvertfall ikke være den som oppmuntrer til å bryte.

Det pågikk i rundt 5 mnd.

Motivet for at en mann lyver er jo ikke alltid at han bare vil ha litt gøy på siden, men at han virkelig er i en oppbruddsfase og ikke har peiling på hva han skal gjøre med saken eller hvordan. Det var dette jeg surret rundt.

[Gjest caroli]

Jeg kan ikke være sikker på det, men jeg forventer det. De har vært sammen såpass lenge, og jeg tror han er flink til å snakke/gråte/angre seg ut av det meste. Det hjelper meg også å gi slipp på han følelsesmessig, helt riktig.

Jeg vet ingen ting om hennes eventuelle gnagende mistanker, men jeg vet hvordan det er å ha det, og jeg vet at mange går rundt og har det, med god grunn, og bare ønsker seg en avklaring, noe mannens egoisme hindrer dem i å få.

Jeg regner i utgangspunktet med at de aller, aller fleste mennesker ikke vil leve i en illusjon. De fleste vil f.eks. vite at de med stor sannsynlighet kan komme til å utvikle en sykdom som gjør at de bør ta visse forhåndsregler. En dårlig sammenligning, men det er alt jeg kan formulere her og nå.

Det kan være hun er en av de som virkelig ikke vil vite og ignorerer en eventuell magefølelse. Det at noen er sånn vil ikke si at man på generelt grunnlag bør avstå fra å ringe, mener jeg.

Det er fint at du blir mer og mer sikker. Det viser hvor skamløst egoistisk du er. Ikke bare har du rollen som henne som tok for seg av samboeren hennes (jada, jeg vet at du er uvitende), men jammen er du frekk nok til å ringe til henne, ta regien og bestemme om hun skal få vite noe, når hun skal få vite noe og hvordan det skal skje. Det faller deg ikke inn at dette er noe som de må få ordne opp i, og som du allerede har vært med å rote til mer enn nok. Jeg syns det er underlig at det ikke ringer noen klokker, selv om du forståelig nok bobler av hevntrang. Du kunne forresten spart deg å forsøke å gjøre en helgen av deg selv - "reddet forholdet deres" osv. Jeg tviler på om du er ønsket i den sammenheng.

[Gjest rtgx]

Det er fint at du blir mer og mer sikker. Det viser hvor skamløst egoistisk du er. Ikke bare har du rollen som henne som tok for seg av samboeren hennes (jada, jeg vet at du er uvitende), men jammen er du frekk nok til å ringe til henne, ta regien og bestemme om hun skal få vite noe, når hun skal få vite noe og hvordan det skal skje. Det faller deg ikke inn at dette er noe som de må få ordne opp i, og som du allerede har vært med å rote til mer enn nok. Jeg syns det er underlig at det ikke ringer noen klokker, selv om du forståelig nok bobler av hevntrang. Du kunne forresten spart deg å forsøke å gjøre en helgen av deg selv - "reddet forholdet deres" osv. Jeg tviler på om du er ønsket i den sammenheng.

Ja, hadde hun funnet ut om meg først håper jeg indelig hun hadde ringt meg. Det er jo tross alt det det er snakk om her: to paralelle forhold. Jeg hadde ikke sett på det som en egoistisk handling, faktisk hadde ikke tanken slått meg en gang. Men det er jo noe med måten man ordlegger seg på i en slik samtale: det kan nok både høres ut som om man gjør det utelukkende for å hevne seg, og det kan høres ut som om man selv er sint og lei seg for å ha blitt ført bak lyset og ønsker at den andre også skal vite om dette fordi man regner med hun også vil leve i et forhold med ærlighet.

Hva er frekt med det?

Jeg unnskyldte meg til og med med å si at jeg ikke visste om hun ville vite, og beklaget i såfall. Er hun noenlunde oppegående blir hun selvfølgelig heller sur på han som satt med regien hele tiden.

NÅ kan de ordne opp i det. Kunne dette blitt ordnet opp i hvis hun ikke hadde fått vite? Når han mest sannsynlig aldri ville ha sagt noe? Føler meg ikke som noen helgen heller, men skjønner jo at det trigger noe i deg å lese om dette.

"som du allerede har vært med å rote til mer enn nok" skriver du.

Hva hadde jeg gjort, mente du? Bli sammen med en mann som sa han var singel, er det å rote til?

[Babette]

"Det er jo en sunn innstilling, men det hender også at man lar et dødt forhold skure og gå helt til man møter en som gir en sparket i ræva/motivasjonen en trenger for å bryte ut."

(Jeg vet ikke hvordan dere lager sånn gult sitatfelt? ;-)

Det var nettopp dette jeg begynte å tenke på, ja. Og selv om jeg i utgangspunktet er enig med PieLill om at man ikke skal gi opp, har jeg etter hvert begynt å forstå at det ofte kan være det mest riktige å gjøre. Kanskje også for de to i dette tilfellet, dersom det i det hele tatt hadde vært et alternativ å bryte ut, det vet jeg jo ikke noe om. Nå regner jeg med at det ikke kommer til å skje, kanskje på grunn av hvordan jeg har reagert, og kanskje hadde det aldri skjedd uansett. Jeg vil ihvertfall ikke være den som oppmuntrer til å bryte.

Det pågikk i rundt 5 mnd.

Motivet for at en mann lyver er jo ikke alltid at han bare vil ha litt gøy på siden, men at han virkelig er i en oppbruddsfase og ikke har peiling på hva han skal gjøre med saken eller hvordan. Det var dette jeg surret rundt.

Det er forskjell mellom det å kjempe for et forhold som lar seg redde - og å skru av respiratoren.

Da jeg traff kjæresten min, var han fortsatt gift og bodde sammen med kona. De var enige om separasjon, men ventet med å sende inn papirene og fortelle noe til barna til skolestart. Dette var i juni, og de ville ikke ødelegge ferien deres.

Denne forklaringen kunne jo ha luktet skikkelig svidd, men det viste seg å være helt sant. Han var bunn ærlig hele veien.

Det er en viss mulighet for at vår hodeløse forelskelse framskyndet prosessen. Men bruddet måtte komme. Det var så steindødt mellom dem at de hadde begynt å forakte hverandre.

Da er det like godt å skru av respiratoren. Det er ikke alle forhold som lar seg redde.

Når det gjelder gult sitatfelt: På mitt tastatur bruker jeg apostrofen til høyre for bokstaven æ. Sett to apostrofer i starten og to i slutten av innlegget. Du skal altså ikke bruke anførselstegn, men to apostrofer.

Når du så trykker på forhåndsvisning, kommer de gule feltene fram.

[Gjest caroli]

Ja, hadde hun funnet ut om meg først håper jeg indelig hun hadde ringt meg. Det er jo tross alt det det er snakk om her: to paralelle forhold. Jeg hadde ikke sett på det som en egoistisk handling, faktisk hadde ikke tanken slått meg en gang. Men det er jo noe med måten man ordlegger seg på i en slik samtale: det kan nok både høres ut som om man gjør det utelukkende for å hevne seg, og det kan høres ut som om man selv er sint og lei seg for å ha blitt ført bak lyset og ønsker at den andre også skal vite om dette fordi man regner med hun også vil leve i et forhold med ærlighet.

Hva er frekt med det?

Jeg unnskyldte meg til og med med å si at jeg ikke visste om hun ville vite, og beklaget i såfall. Er hun noenlunde oppegående blir hun selvfølgelig heller sur på han som satt med regien hele tiden.

NÅ kan de ordne opp i det. Kunne dette blitt ordnet opp i hvis hun ikke hadde fått vite? Når han mest sannsynlig aldri ville ha sagt noe? Føler meg ikke som noen helgen heller, men skjønner jo at det trigger noe i deg å lese om dette.

"som du allerede har vært med å rote til mer enn nok" skriver du.

Hva hadde jeg gjort, mente du? Bli sammen med en mann som sa han var singel, er det å rote til?

Vi kommer ikke noe lengre uansett. Jeg mener at det ikke er du som skal bestemme alt dette, selv om du kan argumentere for at det er "bra" at hun får vite. Du har rett og slett ikke noe med det.

Og "trigger noe hos deg"? Du starter vel ikke en tråd for at innlegget ditt skal stå der alene, eller ønsker du bare innlegg som støtter synet ditt? I så fall kan du si fra på forhånd.

[Gjest rtgx]

Det er forskjell mellom det å kjempe for et forhold som lar seg redde - og å skru av respiratoren.

Da jeg traff kjæresten min, var han fortsatt gift og bodde sammen med kona. De var enige om separasjon, men ventet med å sende inn papirene og fortelle noe til barna til skolestart. Dette var i juni, og de ville ikke ødelegge ferien deres.

Denne forklaringen kunne jo ha luktet skikkelig svidd, men det viste seg å være helt sant. Han var bunn ærlig hele veien.

Det er en viss mulighet for at vår hodeløse forelskelse framskyndet prosessen. Men bruddet måtte komme. Det var så steindødt mellom dem at de hadde begynt å forakte hverandre.

Da er det like godt å skru av respiratoren. Det er ikke alle forhold som lar seg redde.

Når det gjelder gult sitatfelt: På mitt tastatur bruker jeg apostrofen til høyre for bokstaven æ. Sett to apostrofer i starten og to i slutten av innlegget. Du skal altså ikke bruke anførselstegn, men to apostrofer.

Når du så trykker på forhåndsvisning, kommer de gule feltene fram.

Nemlig.

Men i dette tilfellet visste jeg ikke om jeg ble holdt for narr eller om han faktisk var ærlig. Jeg vet det fremdeles ikke, jeg bare vet at han lyver om så mye annet at jeg ikke kan tro han lenger, og jeg kan bare anta at samboeren sitter i samme situasjon.

Og dersom det hadde vært slik som i din situasjon, og dette inkl løgner var totalt utypisk for han som person, kunne jeg muligens med tid og lange samtaler tilgitt løgnene og begynt å stole på han. (da kan jeg forstå at samboeren hans kan gjøre det samme, dersom det er der han lander) Muligens. Men nå er det for sent. Da hadde jeg måtte vært taktisk og konkurrert om han, rett og slett. Og det var jeg altfor sint til å gjøre.

[Gjest rtgx]

Vi kommer ikke noe lengre uansett. Jeg mener at det ikke er du som skal bestemme alt dette, selv om du kan argumentere for at det er "bra" at hun får vite. Du har rett og slett ikke noe med det.

Og "trigger noe hos deg"? Du starter vel ikke en tråd for at innlegget ditt skal stå der alene, eller ønsker du bare innlegg som støtter synet ditt? I så fall kan du si fra på forhånd.

Hadde fremdeles vært interessant å vite hva du mener med at jeg har rotet til "nok". Det er jo han som har rotet det til, jeg trodde han var trofast mot MEG.

Det er og var en vanskelig situasjon, og ikke om jeg hadde blitt sur på samboeren hans dersom hun hadde funnet ut det først og ringt meg. Det hadde derimot vært frigjørende og hatt mye å si for fremtidige viktige avgjørelser.

[Gjest rtgx]

Vi kommer ikke noe lengre uansett. Jeg mener at det ikke er du som skal bestemme alt dette, selv om du kan argumentere for at det er "bra" at hun får vite. Du har rett og slett ikke noe med det.

Og "trigger noe hos deg"? Du starter vel ikke en tråd for at innlegget ditt skal stå der alene, eller ønsker du bare innlegg som støtter synet ditt? I så fall kan du si fra på forhånd.

Jeg er ikke ute etter utelukkende støtte nei, jeg vil gjerne ha innspill fra alle kanter.

Men når du kommer og kaller meg skamløs egoistisk, da må jeg få forsvare meg, for det synes jeg er urettferdig av deg å si.

Skamløst egoistisk i denne situasjonen ville, som jeg ser det, vært å: Fristet han bort fra henne, overtalt han til å forlate henne, holdt på med han på si og ikke fortalt henne noe.

[sant å si]

Tror du du hadde fått vite det, da? Hvor mange menn er det ikke som aldri tilstår? Hvorfor må man være hevngjerrig hvis man ringer? Kan det ikke bare være det at man gjør som andre som man selv vil at andre skal gjøre mot seg? Jeg ville ha visst det. Og jeg skulle ønske at hun min eks var utro med for mange år siden hadde sagt det til meg, så hadde det spart meg for mange stunder med magefølelse og blånekting fra hans side.

Jeg har opplevd å bli bedratt, og kjent på følelsen av at halve verden visste det før meg.

Anyway - jeg foretrekker den versjonen jeg har gjennomlevd, foran det at elskerinna skulle ha ydmyket meg dobbelt med å være "snill" og "hjelpsom" og "ta ansvar" for at jeg ikke skulle leve på en løgn lenger.

Nå skal du selvfølgelig si at du ville ha visst uansett, og at jeg dermed implisitt er unntaket som bekrefter regelen.

Derfor kan du bare spare deg å svare.

[PieLill]

''Hvem vet? Om ikke en takk for annet enn at jeg indirekte reddet forholdet deres. ''

Hvordan kan du være så sikker på at de redder forholdet? Er dette noe du sier til deg selv som et ledd i å gi slipp på ham følelsesmessig?

''Å gå med en konstant gnagende følelse og ha en partner som blånekter kan være minst like ødeleggende som å få en slik telefon. Har du ikke tenkt på det?''

Joda, men vet du noe om hennes eventuelle gnagende mistanker, da?

Men kjære vide vene.

Så problemet er altså ikke uttroskap, men de drittsekkene som plaprer om det. Dermed er det ikke synd å være uttro, bare veldig synd å bli tatt.

I et hvert parforhold har den enkelte et ansvar for å avstå fra å gjøre ting som vil ødelegge forholdet. Gjør man noe som partneren ikke under noen omstendigheter kan få vite, får man skylde seg selv.

Men tror du virkelig at notorisk tosidig uttroskap ikke påvirker forholdet negativt?

mvh