skuffa over samboern : (

[Gjest vinkveld alene hjemme?]

Skrev forrige uka om en fest han var bedt på og ikke jeg. Han sa han skjønte meg, og ikke ville gå hvis jeg ikke var bedt og sa han skulle snakke med kompisen. Noe han ikke gjorde. Han sendte mld, og de sendte flere mld fram og tilbake uten at samboern nevnte om jeg var bedt. Kompisen skrev også "håper du kan komme", samboern min sa han hadde skrevet dere. Har lest mld i ettertid og det ståpr kun du og ikke dere. Skjønner ikke hvorfor han ikke støtter meg, eller i det minste kunne konfrontere kompisen sin? Endte med at ingen av oss dro. Han juger med rett i ansiktet for å unngå konflikt med kompisen. Føler han driter i mine følelser.

Han har også tidligere sendt mld til en gammel venninne der han skrev hadde hadde det helt jævlig og hadde hatt det i tre mnd. og lurte på om de unne møtes for å prate en dag. han hadde da mistet en venn. jeg var der hele tiden for han, men ingen andre av vennene hans stilte opp, eller en gang ringte han.

Da jeg konfronterte han med dette sa han dette var dumt, og at det ikke var "sånn ment" og at han var full og lei seg.

Eksen hans ringer ennå etter nesten tre år, og finner på ting bare for å snakke med han, og han skjønner ikke at hun vil ha han tilbake, og han respekterer ikke meg i det hele tatt når han ikke klarer å be henne slutte å ringe. Eks. hun ringer og spør om å låne mobil da hennes er ødelagt, og kommer hjem til oss og henter den. Hun ringer når hun blir frastjålet veska på byen midt på natta, hun ringer midt p natta da hun mistet en venn fordi hun har det vondt og trenger trøst. Jeg sa til samboern min at han må skjønne hva hun vil, og jeg ber han om å si til henne at hun må back off. Vi skulle på ferie, og jeg sa at hvis hun ringer så setter jeg pris på at han lar vær og svare, og hva skjer? Vi sitter ute og spiser middag, hun ringer og han svarer. Jeg blir da forbanna for første gang, og først DA sier han at han skjønner tegninga.

Er det jeg som er helt dust, eller respekterer han meg ikke, eller elsker han meg ikke? Kan jeg ikke stole på han? Jeg blir utrygg på hele forholdet, og vurderer å ta en tenkepause. Jeg elsker denne mannen over alt, men jeg føler jeg står aleine, og at han ikke klarer å se ting fra min side. Selv er han sjalu, og krever å vite alt jeg foretar meg og er mistenksom. jeg har aldri skjult noe for han, og han kan lese meldingene mine hvis han vil, være med meg ut med jobben hvis han vil og han har møtt alle mine venninner som jeg omgås uten han.

[Gjest Valnøtt]

Hm... Jeg synes ikke han gjør så mye galt egentlig. Han glatter over litt for å ikke såre deg. Han holder kontakten med folk han kjente før deg og er snill mot en eks. Det kunne vært verre.

Men du da - sjekker du mobilen hans uten at han vet det? Snoker du rundt etter hvem han prater med og om hva? Det synes jeg du skal la være isåfall. Han elsker deg. Han tenkte sikkert at hvis du bare hadde giddet å bli med på den festen så kunne dere hatt en hyggelig kveld sammen med vennene hans og neste gang ville alt vært bedre.

Isteden fikk vennene hans noe å snakke om når ingen av dere var der... Og simsalabim så er skyttergraven noen fot dypere.

Slapp av. Senk skuldrene. Ta en prat med ham og minn ham på hans sjalusi og hvordan du tar hensyn til den. Be ham ta det samme hensynet eller finne seg i at du dropper å ta hensyn til hans sjalusi også - ved at hn deretter ikke får se over tlfen din feks. Se om du kan invitere disse vennene hans en tur til dere isteden - snart. Kanskje dere kan få et bedre forhold?

Drit i om hun bærta har slengt noen meldinger om deg. Hev deg over det og forsøk heller å vinne henne med vennlighet. Det vil virke bedre på sikt.

[Gjest mallet]

Hm... Jeg synes ikke han gjør så mye galt egentlig. Han glatter over litt for å ikke såre deg. Han holder kontakten med folk han kjente før deg og er snill mot en eks. Det kunne vært verre.

Men du da - sjekker du mobilen hans uten at han vet det? Snoker du rundt etter hvem han prater med og om hva? Det synes jeg du skal la være isåfall. Han elsker deg. Han tenkte sikkert at hvis du bare hadde giddet å bli med på den festen så kunne dere hatt en hyggelig kveld sammen med vennene hans og neste gang ville alt vært bedre.

Isteden fikk vennene hans noe å snakke om når ingen av dere var der... Og simsalabim så er skyttergraven noen fot dypere.

Slapp av. Senk skuldrene. Ta en prat med ham og minn ham på hans sjalusi og hvordan du tar hensyn til den. Be ham ta det samme hensynet eller finne seg i at du dropper å ta hensyn til hans sjalusi også - ved at hn deretter ikke får se over tlfen din feks. Se om du kan invitere disse vennene hans en tur til dere isteden - snart. Kanskje dere kan få et bedre forhold?

Drit i om hun bærta har slengt noen meldinger om deg. Hev deg over det og forsøk heller å vinne henne med vennlighet. Det vil virke bedre på sikt.

Det Valnøtt skriver oppsummerer mine tanker ganske godt. Dere prøver å kontrollere hverandre. I tillegg virker det som du ønsker å være din samboers eneste fortrolige venn. Slik fungerer det ikke, de fleste trenger av og til å lufte tanker utenfor kjæreste-sirkelen også. Det er viktig at dere gir hverandre rom til å ha andre fortrolige enn bare hverandre.

Prøv å snakke med hverandre om dette uten beskyldninger. Forklar hva *du* føler og legg vekt på at dette er dine følelser. Det blir lett for mye fokus på enkeltepisoder som en festinvitasjon, når det egentlige problemet er at du blir usikker på hans følelser for deg når han ikke er ærlig med deg (selv om han prøver å skåne deg) og når han ikke tar "ditt parti" overfor kompisene og eksen. Her må dere begge antakelig prøve å gi og ta litt. Han må tørre å rette ryggen litt og stå for det han mener både overfor deg og vennene, og du må gi ham litt mer slack.

[Lillemus]

Jeg er enig med Valnøtt. )

Dere kommuniserer i tillegg laaaaangt over hodet på hverandre. Han prøver så godt han kan å glatte over så du ikke skal bli sint og tror det er det rette å gjøre, mens det du vil er å vite alt akkurat som det er. (Menn er fra Mars, kvinner fra Venus...)

Dere må rett og slett komme litt mer på samme plan tror jeg. Rolig samtale, ikke hyl og skrik og bebreidelser og sånt, men rolig samtale hvor begge lytter til hva den andre sier - ikke til hva de tror den andre sier. Og si det dere mener å si, ikke det dere tror den andre vil høre.

Spør ham hvordan han hadde reagert om du hadde hatt et slikt forhold til eksen din, om han hadde syntes det var helt greit? Siden han tydeligvis er temmelig sjalu av seg så hadde han neppe det.

[Gjest vinkveld alene hjemme?]

Jeg er enig med Valnøtt. )

Dere kommuniserer i tillegg laaaaangt over hodet på hverandre. Han prøver så godt han kan å glatte over så du ikke skal bli sint og tror det er det rette å gjøre, mens det du vil er å vite alt akkurat som det er. (Menn er fra Mars, kvinner fra Venus...)

Dere må rett og slett komme litt mer på samme plan tror jeg. Rolig samtale, ikke hyl og skrik og bebreidelser og sånt, men rolig samtale hvor begge lytter til hva den andre sier - ikke til hva de tror den andre sier. Og si det dere mener å si, ikke det dere tror den andre vil høre.

Spør ham hvordan han hadde reagert om du hadde hatt et slikt forhold til eksen din, om han hadde syntes det var helt greit? Siden han tydeligvis er temmelig sjalu av seg så hadde han neppe det.

Vi hyler og skriker heldigvis ikke til hverandre, men misforstår hverandre en del, og er heller stille og småirriterte 10 min før vi er venner igjen. jeg prøver å foklare hvorfor jeg blir frustrert og skuffa, og han sier han skjønner det. Men det virker ikke sånn1 : ( Uff, ikke lett dette. Det verste er jo at det bare er filleting egentlig, og ellers har vi det kjempefint sammen. Jeg VIL jo gjerne at han skulle dele alt med meg, og vil ikke nekte han å ha andre venner/venninner, men når jeg føler han går bak ryggen min blir jeg såra. Han åpner seg for "venninne" han aldri snakker med, men ikke meg som alltid er der? Hvorfor?

For meg kommer alltid samboern min først, selv om jeg har venninner jeg snakker fortrolig med så klart. Men hadde venninnen min ikke-invitert han hadde jeg uten tvil spurt hvorfor og backet opp han. Føler han skyr konflikter, og ikke er villig til å stå bak meg. Han skjønner godt jeg irriterer meg over eksen, men allikevel svarer han telefonen når hun ringer, og sier han er avvisende og at hun ikke tar et hint, men hvorfor kan han ikke bare la være å svare? nei, da glemmer han seg sier han. Synes den er for tynn.

jeg ser selv jeg er paranoid og smådesperat etter bekreftelse på at han elsker meg, selv om jeg ser det hver dag. Allikevel lar jeg disse småtingene plage meg og sende han dustemeldinger som sikkert gjør han irrtert på meg. Vil ikke ha det sånn. Han er ikke flink til å prate om ting, mens jeg kan prate ting i hjæl. Hvordan møtes på midtveien uten å lage konflikter av noe som ikke er konflikt? han sier jeg har en tendens til å skape store dilemmaer av ting som er filleting, og han har rett der. Føler meg forbigått og litt svikta på en måte, og det sårer. Er vel redd for å miste han, og det gjør jeg sikkert og hvis jeg ikke klarer å formidle det jeg føler på en annen måte : ( Hjeeeeeeeeeeelp..

[Gjest Valnøtt]

Vi hyler og skriker heldigvis ikke til hverandre, men misforstår hverandre en del, og er heller stille og småirriterte 10 min før vi er venner igjen. jeg prøver å foklare hvorfor jeg blir frustrert og skuffa, og han sier han skjønner det. Men det virker ikke sånn1 : ( Uff, ikke lett dette. Det verste er jo at det bare er filleting egentlig, og ellers har vi det kjempefint sammen. Jeg VIL jo gjerne at han skulle dele alt med meg, og vil ikke nekte han å ha andre venner/venninner, men når jeg føler han går bak ryggen min blir jeg såra. Han åpner seg for "venninne" han aldri snakker med, men ikke meg som alltid er der? Hvorfor?

For meg kommer alltid samboern min først, selv om jeg har venninner jeg snakker fortrolig med så klart. Men hadde venninnen min ikke-invitert han hadde jeg uten tvil spurt hvorfor og backet opp han. Føler han skyr konflikter, og ikke er villig til å stå bak meg. Han skjønner godt jeg irriterer meg over eksen, men allikevel svarer han telefonen når hun ringer, og sier han er avvisende og at hun ikke tar et hint, men hvorfor kan han ikke bare la være å svare? nei, da glemmer han seg sier han. Synes den er for tynn.

jeg ser selv jeg er paranoid og smådesperat etter bekreftelse på at han elsker meg, selv om jeg ser det hver dag. Allikevel lar jeg disse småtingene plage meg og sende han dustemeldinger som sikkert gjør han irrtert på meg. Vil ikke ha det sånn. Han er ikke flink til å prate om ting, mens jeg kan prate ting i hjæl. Hvordan møtes på midtveien uten å lage konflikter av noe som ikke er konflikt? han sier jeg har en tendens til å skape store dilemmaer av ting som er filleting, og han har rett der. Føler meg forbigått og litt svikta på en måte, og det sårer. Er vel redd for å miste han, og det gjør jeg sikkert og hvis jeg ikke klarer å formidle det jeg føler på en annen måte : ( Hjeeeeeeeeeeelp..

Dette går over med årene tror jeg :-)

Men inntil da så må du være klar over at denne usikkerheten er din usikkerhet - ikke hans dårlige oppførsel. Selvsagt må ha da få ta telefonen hvis han vil! Og selvsagt forsøker han å trekke deg med i vennekretsen sin istedenfor å kjempe mot dem. Jeg synes han ser ut til å gjøre så godt han kan jeg. Mens jeg synes det ser ut som om du leter mer etter bevis på at hans kjærlighet ikke er sterk nok enn på bevisene på det motsatte.

Jeg legger meg ikke opp i hvem kjæresten min snakker med på telefonen. Og sist jeg inviterte til fest så sendte jeg ikke invitasjoner til alle, men til noen og ba dem spre det videre. Når jeg leser innleggene dine får jeg halvveis angst - kanskje noen ble sure fordi jeg gjorde det sånn og ikke slik?

Se etter det som er bra du, og se lenge og vel på det. Og det som ikke er hundre prosent etter din dikterte vilje er ikke noe automatisk bevis på manglende kjærlighet til deg. Det er vel heller bevis på at han bestemmer over seg selv, og det vil du like i årene som kommer.

Ikke ødelegg det fine du har med å være usikker - det vil du angre så intenst på senere.

[Gjest mallet]

Vi hyler og skriker heldigvis ikke til hverandre, men misforstår hverandre en del, og er heller stille og småirriterte 10 min før vi er venner igjen. jeg prøver å foklare hvorfor jeg blir frustrert og skuffa, og han sier han skjønner det. Men det virker ikke sånn1 : ( Uff, ikke lett dette. Det verste er jo at det bare er filleting egentlig, og ellers har vi det kjempefint sammen. Jeg VIL jo gjerne at han skulle dele alt med meg, og vil ikke nekte han å ha andre venner/venninner, men når jeg føler han går bak ryggen min blir jeg såra. Han åpner seg for "venninne" han aldri snakker med, men ikke meg som alltid er der? Hvorfor?

For meg kommer alltid samboern min først, selv om jeg har venninner jeg snakker fortrolig med så klart. Men hadde venninnen min ikke-invitert han hadde jeg uten tvil spurt hvorfor og backet opp han. Føler han skyr konflikter, og ikke er villig til å stå bak meg. Han skjønner godt jeg irriterer meg over eksen, men allikevel svarer han telefonen når hun ringer, og sier han er avvisende og at hun ikke tar et hint, men hvorfor kan han ikke bare la være å svare? nei, da glemmer han seg sier han. Synes den er for tynn.

jeg ser selv jeg er paranoid og smådesperat etter bekreftelse på at han elsker meg, selv om jeg ser det hver dag. Allikevel lar jeg disse småtingene plage meg og sende han dustemeldinger som sikkert gjør han irrtert på meg. Vil ikke ha det sånn. Han er ikke flink til å prate om ting, mens jeg kan prate ting i hjæl. Hvordan møtes på midtveien uten å lage konflikter av noe som ikke er konflikt? han sier jeg har en tendens til å skape store dilemmaer av ting som er filleting, og han har rett der. Føler meg forbigått og litt svikta på en måte, og det sårer. Er vel redd for å miste han, og det gjør jeg sikkert og hvis jeg ikke klarer å formidle det jeg føler på en annen måte : ( Hjeeeeeeeeeeelp..

Valnøtt har svart godt, så jeg vil bare kommentere en ting du skriver:

"Han åpner seg for "venninne" han aldri snakker med, men ikke meg som alltid er der? Hvorfor?"

Kanskje det er nettopp *fordi* de ikke har så nær kontakt? Det hjelper ofte å snakke litt med "utenforstående", folk man ikke har så mye kontakt med i hverdagen. Det er akkurat det samme som du gjør ved å skrive her på DOL.

[Gjest erlans]

Høres helt forferdelig ut. Huff, synes en del menn er ganske feige i dag, de våger liksom ikke å forvsare dama si ordentlig. Litt lite mandig mener jeg.

Vet ikke hva du skal gjøre men tror nok at samtaler hvor du tydelig viser hva du akspeterer og ikke er det som må til kanskje.

[Gjest Melis21]

Her lukter det kanskje en tur til familieterapi/rådgivning??? lære seg å snakke sammen,slipper han bruke en gammel ex til å snakke med som utenforstående?? da har dere begge et nytt menneske som ikke kjenner dere fra før av...

Opp til dere dette her.