Vet ikke hva jeg skal gjøre-er fortvilt

[Gjest SerikkeFramtid]

"Jeg er på vei ut av et langt samliv med mann og barn. Opplever nå en bunnløs sorg og fortvilelse og lurer på hvordan jeg skal klare det. Til dere som har opplevd dette; hvor lang tid brukte dere på å komme til hektene igjen og føle at livet var normalt igjen?"

Jeg postet dette innlegget lenger ned på Samliv.

I dag fikk jeg et anfall av angst jeg aldri har kjent før. Et virkelig mareritt. Ville bare dø og jeg mente det der og da. Men heldigvis klarte jeg å mobilisere alt som var av håp for framtiden...... barna mine. Fatter ikke hvordan jeg skal komme gjennom dette. Alt er mørkt. Følelesene svinger voldsomt. "Alt går over" er det noe som heter. Jeg håper virkelig det for både barna mine og meg selv.

[Lillemus]

Du kommer gjennom det. Hva annet skal du gjøre? Du har barn, ergo har du ikke til lov til å tenke på å ta livet ditt engang. Sånn er det bare.

Det er nå du skal hente frem de kreftene du ikke visste at du hadde, brette opp ermene og begynne med resten av ditt nye liv. Ikke som XXs kone eller Knøttenes mamma, men som DegSelv! Det er nå du skal bestemme selv hvilken farge du skal ha på stua, hvordan kjøkkenet ditt skal se ut, du er enehersker over fjernkontrollen til tv'n og du bestemmer hva du vil spise og når. ) Selv malte jeg soverommet mørkerødt og veggene på do hvite med lilla store prikker (i taket også), døra var lilla med 3 store hvite prikker hvor ungene og jeg satte håndavtrykkene våre i forskjellige farger. )

Du er nødt til å prøve å se de positive sidene, ikke bare fokusere på sorgen. Du skal selvfølgelig sørge, men ikke dyrke sorgen, det fører ikke noe godt med seg.

Og det er lov å søke psykiatrisk hjelp om du sliter og trenger noen å snakke med. *Klem*

[frosken]

Husker kommentaren en erfaren advokat kom med i forhold til en av mine venninner; hun sa tørt at "skilsmisser er ingen frøkensport". Hun var opptatt av skilsmisser er en type livskrise som er underkommunisert i samfunnet vårt. Det ser ut som om folk må gå gjennom det før de får innsikt i hvilken personlig krise det kan innebære for en del.

[Gjest Har vært enslig selv]

Kjære deg!

Klart det er tøft. Ta en dag av gangen og prøv å unn deg selv en liten tid du føler deg bra. Tenn lys, se et tv-program du liker eller lytt til noe musikk du liker.

Nå trenger du også lykkepillen det er å gå en kjapp tur, med eller uten staver. Ha noe musikk på øra som gjør at du får litt tempo og kondis. Tro meg jeg har aldri likt å trimme, men plutselig kjente jeg suget etter å stavgang flere ganger i uka, herlig!!

Du er blitt enslig, du er sikker redd og lurer på hvordan dette skal gå. Kanskje er du i den værste fasen nå, kanskje går det mest oppover fra her?

Jeg har hatt venninne som ble skilt og forlatt og hadde det helt jævlig. Nå vil hun ikke bo sammen med noen fordi hun synes hun har det så fint som hun har det. Hun har kjæreste og de møtes når de har anledning.

Dersom du ønsker det er det ingen grunn til at du ikke skal møte en annen flott mann om en stund heller. Dette betyr ikke at du må være alene resten av livet. Men finn deg selv litt først, nå har virkelig muligheten til å finne ut hvem som er deg.

Jeg har vært enslig mor selv. Det var ensomt til tider ja. Jeg husker til og med at jeg danset til musikk hjemme alene i stua, og det hjalp litt faktisk. Nå er jeg i et parforhold og kan savne det å bare styre dagen sin helt selv, og bestemme alt selv.

Det er nok viktig at du finner deg hobbier eller noe å gjøre slik at du ikke bare lever gjennom barna dine. Det kan bli slitsomt for dem, og man blir også mer demprimert hvis man sitter for mye for seg selv.

Du kan søke kommunen om startlån og også tilskudd til boligkjøp. Klart det blir tøffere økonomisk å bo for seg selv, men kanskje kan du ta noe ekstrajobb eller øke stilling eller noe.

Gode bøker jeg vil anbefale:

Selvfølelse nå.

The secret har jeg ikke lest, men liker godt tematikken når de har det på Oprah.

Lena bøkene til Anne Karin Elstad var også bra syntes jeg, de handler om skilsmisse.

Meld deg på noe du liker, og kos deg!

[sant å si]

Kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Mer enn en gang våknet jeg om morgenen og bare gledet meg til det skulle bli kveld så jeg kunne legge meg igjen. Og mer enn en gang tenkte jeg at det ikke hadde gjort noe om jeg ikke våknet igjen. Det eneste som ga meg kraft til å stå på beina, var tanken på barna mine.

Det er vondt og vanskelig - men det går over. En dag oppdager du plutselig at livet ikke er så aller verst likevel, og da går det enda fortere oppover - tro du meg.

Bare pass godt på deg selv i denne tøffe tiden. Vær litt ekstra snill med deg selv nå, det trenger du.

Lykke til - og det GÅR seg til!

[Gjest SerikkeFramtid]

Du kommer gjennom det. Hva annet skal du gjøre? Du har barn, ergo har du ikke til lov til å tenke på å ta livet ditt engang. Sånn er det bare.

Det er nå du skal hente frem de kreftene du ikke visste at du hadde, brette opp ermene og begynne med resten av ditt nye liv. Ikke som XXs kone eller Knøttenes mamma, men som DegSelv! Det er nå du skal bestemme selv hvilken farge du skal ha på stua, hvordan kjøkkenet ditt skal se ut, du er enehersker over fjernkontrollen til tv'n og du bestemmer hva du vil spise og når. ) Selv malte jeg soverommet mørkerødt og veggene på do hvite med lilla store prikker (i taket også), døra var lilla med 3 store hvite prikker hvor ungene og jeg satte håndavtrykkene våre i forskjellige farger. )

Du er nødt til å prøve å se de positive sidene, ikke bare fokusere på sorgen. Du skal selvfølgelig sørge, men ikke dyrke sorgen, det fører ikke noe godt med seg.

Og det er lov å søke psykiatrisk hjelp om du sliter og trenger noen å snakke med. *Klem*

Takk for oppmuntrende ord. Det betyr mye :-)

[Gjest SerikkeFramtid]

Husker kommentaren en erfaren advokat kom med i forhold til en av mine venninner; hun sa tørt at "skilsmisser er ingen frøkensport". Hun var opptatt av skilsmisser er en type livskrise som er underkommunisert i samfunnet vårt. Det ser ut som om folk må gå gjennom det før de får innsikt i hvilken personlig krise det kan innebære for en del.

Det har hun nok rett i. Har også hørt skilsmisse kalles den stille sorgen. Man forventer at den skilte vender raskt tilbake til det normale, men slik er det jo ofte ikke.

[Gjest SerikkeFramtid]

Kjære deg!

Klart det er tøft. Ta en dag av gangen og prøv å unn deg selv en liten tid du føler deg bra. Tenn lys, se et tv-program du liker eller lytt til noe musikk du liker.

Nå trenger du også lykkepillen det er å gå en kjapp tur, med eller uten staver. Ha noe musikk på øra som gjør at du får litt tempo og kondis. Tro meg jeg har aldri likt å trimme, men plutselig kjente jeg suget etter å stavgang flere ganger i uka, herlig!!

Du er blitt enslig, du er sikker redd og lurer på hvordan dette skal gå. Kanskje er du i den værste fasen nå, kanskje går det mest oppover fra her?

Jeg har hatt venninne som ble skilt og forlatt og hadde det helt jævlig. Nå vil hun ikke bo sammen med noen fordi hun synes hun har det så fint som hun har det. Hun har kjæreste og de møtes når de har anledning.

Dersom du ønsker det er det ingen grunn til at du ikke skal møte en annen flott mann om en stund heller. Dette betyr ikke at du må være alene resten av livet. Men finn deg selv litt først, nå har virkelig muligheten til å finne ut hvem som er deg.

Jeg har vært enslig mor selv. Det var ensomt til tider ja. Jeg husker til og med at jeg danset til musikk hjemme alene i stua, og det hjalp litt faktisk. Nå er jeg i et parforhold og kan savne det å bare styre dagen sin helt selv, og bestemme alt selv.

Det er nok viktig at du finner deg hobbier eller noe å gjøre slik at du ikke bare lever gjennom barna dine. Det kan bli slitsomt for dem, og man blir også mer demprimert hvis man sitter for mye for seg selv.

Du kan søke kommunen om startlån og også tilskudd til boligkjøp. Klart det blir tøffere økonomisk å bo for seg selv, men kanskje kan du ta noe ekstrajobb eller øke stilling eller noe.

Gode bøker jeg vil anbefale:

Selvfølelse nå.

The secret har jeg ikke lest, men liker godt tematikken når de har det på Oprah.

Lena bøkene til Anne Karin Elstad var også bra syntes jeg, de handler om skilsmisse.

Meld deg på noe du liker, og kos deg!

Vi bor sammen ennå, men han er på vei ut. Så jeg har started sorgprosessen for et par uker siden. Synes det er veldig tungt, men har selvfølgelig lyse stunder også. Det med trimmen har jeg tenkt på. Kjøpte joggesko i sommer, for å begynne å trimme. Så her er det bare å tvinge seg ut.

[Gjest SerikkeFramtid]

Kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Mer enn en gang våknet jeg om morgenen og bare gledet meg til det skulle bli kveld så jeg kunne legge meg igjen. Og mer enn en gang tenkte jeg at det ikke hadde gjort noe om jeg ikke våknet igjen. Det eneste som ga meg kraft til å stå på beina, var tanken på barna mine.

Det er vondt og vanskelig - men det går over. En dag oppdager du plutselig at livet ikke er så aller verst likevel, og da går det enda fortere oppover - tro du meg.

Bare pass godt på deg selv i denne tøffe tiden. Vær litt ekstra snill med deg selv nå, det trenger du.

Lykke til - og det GÅR seg til!

Takk skal du ha :-) Klarer så vidt å se framover når de tunge stundene er vekk og jeg er klar over at det vil bli bra igjen. Men det er bare så vanskelig å se det.

[Dorthe]

Etter tre uker var jeg overlykkelig over at jeg var kvitt ham ;o)

[Gjest SerikkeFramtid]

Etter tre uker var jeg overlykkelig over at jeg var kvitt ham ;o)

Men da var det vel du som ville ha ham ut )?

[Dorthe]

Men da var det vel du som ville ha ham ut )?

Ja, det var det. Men jeg tror ikke sorgen er mindre likevel. For man sørger over de håp man hadde og man sørger over at ting ble som de ble.

Jeg husker jeg gråt masse over at dattera mi på seks uker skulle vokse opp uten far. Nå har hun ikke tatt skade av det da, hun vet rett og slett ikke hva hun har mistet.

[Gjest SerikkeFramtid]

Ja, det var det. Men jeg tror ikke sorgen er mindre likevel. For man sørger over de håp man hadde og man sørger over at ting ble som de ble.

Jeg husker jeg gråt masse over at dattera mi på seks uker skulle vokse opp uten far. Nå har hun ikke tatt skade av det da, hun vet rett og slett ikke hva hun har mistet.

Ja, det er klart det er tungt uansett. Skjønner jeg må vende meg til mye at mye vil bli annerledes, som par gjør og har sammen. Jeg er i alle fall glad jeg har evnen til å underholde meg selv.

[Lillemus]

Det har hun nok rett i. Har også hørt skilsmisse kalles den stille sorgen. Man forventer at den skilte vender raskt tilbake til det normale, men slik er det jo ofte ikke.

''Man forventer at den skilte vender raskt tilbake til det normale, men slik er det jo ofte ikke.''

For min del kom ikke bruddet som lyn fra klar himmel, men det er klart det ble en stor omveltning. Jeg grein i to dager før jeg brettet ermene opp og gikk løs på mitt nye liv. Fikk flere kommentarer på dette i tiden etter at jeg flyttet - nå måtte jeg passe meg altså for reaksjonen kom til å komme!

Vel, nå er det straks 5 år siden jeg flyttet og jeg venter fremdeles på en reaksjon. ;o) Har hatt ny kjæreste i 3 år og har ikke hatt det så fint på mange år jeg! )

[Shova]

Ja, det er klart det er tungt uansett. Skjønner jeg må vende meg til mye at mye vil bli annerledes, som par gjør og har sammen. Jeg er i alle fall glad jeg har evnen til å underholde meg selv.

''Jeg er i alle fall glad jeg har evnen til å underholde meg selv.''

Ingenting er bedre enn det i en forferdelig vanskelig prosess!

Ønsker deg masse lykke til;)

[vilde]

Hei. Jeg skjønner hvordan du har det. Mannen min gikk fra meg for 2 og et halvt år siden, og det har vært en berg og dalbane jeg håper jeg aldri får oppleve igjen. Jeg vil si at de første 3 mnd etter bruddet var preget av dyp sorg hvor jeg fikk anfall hvor jeg bare satt og skalv og tenkte at jeg ikke ville leve mer. Så begynte en tid med berg og dalbane, hvor jeg kunne fungere greit en tid og få det litt på avstand for så å bli overmannet av de vonde følelsene igjen. Litt etter litt merket jeg at de tunge stundene ble mindre tunge, men det tok lang lang tid. Jeg kan fortsatt ikke si at jeg er fullstendig over ham. Vi var sammen i 7 år og har to barn sammen. Og jeg var veldig forelsket, faktisk gjennom hele forholdet.

Det er helt individuelt hvordan man takler et brudd, det lillemus forteller f.eks. kunne ikke jeg klart. Jeg ble sykemeldt over en lengre periode. Vi kan ikke kreve at alle skal være like sterke. Noen har en "svakere" psyke og sånn er det bare.

Jeg kan ikke si noe om hvor lang tid det vil ta for deg å komme over dette, jeg vet at det er helt normalt at det kan gå både ett og tre år. Men du kommer ikke til å ha det like vondt hele tiden! Det vil gå bedre og bedre, selv om du ikke helt kan fatte det nå.

Som de andre sier her, nå har du muligheten til å finne deg selv, gjøre akkurat det DU vil med livet ditt. Kos deg sammen med barna, gjør noe koselig for deg selv. Prøv å fokuser på positive ting så godt du kan. Tro meg, med tiden vil du få det bedre!

Ønsker deg alt godt!!!

[morsan]

Det har hun nok rett i. Har også hørt skilsmisse kalles den stille sorgen. Man forventer at den skilte vender raskt tilbake til det normale, men slik er det jo ofte ikke.

''Har også hørt skilsmisse kalles den stille sorgen. ''

Det tror jeg på.

[Gjest SerikkeFramtid]

Hei. Jeg skjønner hvordan du har det. Mannen min gikk fra meg for 2 og et halvt år siden, og det har vært en berg og dalbane jeg håper jeg aldri får oppleve igjen. Jeg vil si at de første 3 mnd etter bruddet var preget av dyp sorg hvor jeg fikk anfall hvor jeg bare satt og skalv og tenkte at jeg ikke ville leve mer. Så begynte en tid med berg og dalbane, hvor jeg kunne fungere greit en tid og få det litt på avstand for så å bli overmannet av de vonde følelsene igjen. Litt etter litt merket jeg at de tunge stundene ble mindre tunge, men det tok lang lang tid. Jeg kan fortsatt ikke si at jeg er fullstendig over ham. Vi var sammen i 7 år og har to barn sammen. Og jeg var veldig forelsket, faktisk gjennom hele forholdet.

Det er helt individuelt hvordan man takler et brudd, det lillemus forteller f.eks. kunne ikke jeg klart. Jeg ble sykemeldt over en lengre periode. Vi kan ikke kreve at alle skal være like sterke. Noen har en "svakere" psyke og sånn er det bare.

Jeg kan ikke si noe om hvor lang tid det vil ta for deg å komme over dette, jeg vet at det er helt normalt at det kan gå både ett og tre år. Men du kommer ikke til å ha det like vondt hele tiden! Det vil gå bedre og bedre, selv om du ikke helt kan fatte det nå.

Som de andre sier her, nå har du muligheten til å finne deg selv, gjøre akkurat det DU vil med livet ditt. Kos deg sammen med barna, gjør noe koselig for deg selv. Prøv å fokuser på positive ting så godt du kan. Tro meg, med tiden vil du få det bedre!

Ønsker deg alt godt!!!

Synes synd på deg, skjønner så godt hvordan du har det. Men det er godt å vite at en dag er du bare på topp av bergogdalbanen. Det samme vil skje meg, og håper de tunge stundene og angsten vil slippe taket etter hvert.

Lykke til.

[Gjest SerikkeFramtid]

''Har også hørt skilsmisse kalles den stille sorgen. ''

Det tror jeg på.

Tap av foreldre i voksen alder kalles også den stille sorgen.

[Gjest SerikkeFramtid]

''Man forventer at den skilte vender raskt tilbake til det normale, men slik er det jo ofte ikke.''

For min del kom ikke bruddet som lyn fra klar himmel, men det er klart det ble en stor omveltning. Jeg grein i to dager før jeg brettet ermene opp og gikk løs på mitt nye liv. Fikk flere kommentarer på dette i tiden etter at jeg flyttet - nå måtte jeg passe meg altså for reaksjonen kom til å komme!

Vel, nå er det straks 5 år siden jeg flyttet og jeg venter fremdeles på en reaksjon. ;o) Har hatt ny kjæreste i 3 år og har ikke hatt det så fint på mange år jeg! )

Tipper du må være veldig psykisk sterk. Hadde du aldri tunge stunder etter at du flyttet for deg selv?

Han har ikke flyttet ut ennå, men det skjer nok snart. Spiller ergentlig ingen rolle for meg om han er her litt til. Sorgen er like tung fordet. Det eneste jeg ser fram til er å leve et normalt liv igjen. Håper det skjer raskere enn ett år, som er det som regnes som sorgtid for de som blir "vraket".