Vanskelig valg. Følelser etter bedrag

[Gjest gåseguri]

Jeg tenker akkurat som deg, og har veldig gode forbilder i mine foreldre (selv om jeg ikke tror at de har hatt utroskap som utfordring).

Min samboer (tidligere forlovede) hadde en kortvarig affære (som jeg har bedt om alle detaljer fra, alt som ble gjort og sagt). Han har tidligere vært litt for nærme noen venninner av seg, over grensen til det anstendige, og godt over grensen en gang i stupfylla - i løpet av våre 4 år sammen. I tillegg viser det seg at han _er usikker på_ om han hadde sex med en kvinne som han datet i den perioden han møtte meg, etter at det ble seriøst mellom oss. Han har også bedratt en eks av seg, ved to anledninger.

Jeg er utrolig hard med ham, og han er knust. Han har fått kniven på strupen mange ganger, og sist var jeg i ferd med å flytte ut. Etter _den gangen_ har han endret seg... Hvor patetisk det enn høres ut. Men det virker som om han elsker meg høyere enn noen gang. Begjærer meg mer enn noen gang. Er villig til å kjempe mer for meg enn noen gang... Og jeg føler at det er ekte.

Vi ble forlovet etter at han hadde vært på grensen og en gang over, ift andre kvinner, fordi jeg valgte å tro på at han ikke ville være utro, og fordi jeg følte vi kommuniserte så godt sammen, og fordi vi faktisk fungerer utrolig godt sammen. Han er en veldig bra mann og jeg er sikker på at han blir en veldig god far. Men, jeg føler at han ikke når inn til følelsene mine. Ikke får jeg gåsehud når han tar på meg, og ikke blir jeg spesielt glad når han viser sin kjærlighet. Jeg trenger at han sjekker meg opp på nytt, gjør seg attraktiv og gir blomster og litt høytidelige kjærlighetserklæringer. Dette har jeg sagt rett ut. Allikevel har han kun gjort det to ganger og siste gangen begynte jeg å gråte, fordi jeg kjente så tydelig at jeg trenger det, og fordi det tok 4 måneder...

Han er attraktiv og sett bort fra at han har vært på grensa noen ganger og hatt denne affæren er han verdens beste mann, og han er også byens peneste..., så jeg skulle bare ønske at han kunne dra oss gjennom dette (føler at alt ligger på mine skuldre, siden han ikke forstår seg så mye på hva jeg har behov for), og at alt ble som før. Har tillit til ham.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg innstille meg på å ikke få det jeg trenger, eller se hva han gir meg selv om det ikke appellerer direkte til følelsene mine, eller skal jeg droppe den mannen som jeg tror har lært, men som jeg ikke lenger føler så mye for?

[Janna]

Hvis du er usikker, så blir du og pøver å få forholdet til å funke. Selv om det er han som har sveket, er det felles jobb å få forholdet opp å gå igjen. Den dagen du med handa på hjertet kan si at du ikke er glad i han lenger, så kan du gå.

At han er byens "peneste" betyr ingenting. Du skal ikke være sammen med han fordi ingen andre skal få ham.

[Gjest gåseguri]

Hvis du er usikker, så blir du og pøver å få forholdet til å funke. Selv om det er han som har sveket, er det felles jobb å få forholdet opp å gå igjen. Den dagen du med handa på hjertet kan si at du ikke er glad i han lenger, så kan du gå.

At han er byens "peneste" betyr ingenting. Du skal ikke være sammen med han fordi ingen andre skal få ham.

jeg er ikke sammen med ham for at ingen andre skal få han selv om det hørtes sånn ut :-) men kan man ikke gå fra folk som man er glad i, hvis man har fått et sår som aldri blir leget (av den som har såret) og hvis man ikke får det man trenger i forholdet? har strukket meg så langt jeg kan nå og eneste som gjenstår er å bruke tid på å prøve å lukke han inn i hjertet mitt igjen.......... men hvis det ikke går og han fremdeles er så attraktiv og egentlig veldig god... og vi har det godt... hva da?

[Janna]

jeg er ikke sammen med ham for at ingen andre skal få han selv om det hørtes sånn ut :-) men kan man ikke gå fra folk som man er glad i, hvis man har fått et sår som aldri blir leget (av den som har såret) og hvis man ikke får det man trenger i forholdet? har strukket meg så langt jeg kan nå og eneste som gjenstår er å bruke tid på å prøve å lukke han inn i hjertet mitt igjen.......... men hvis det ikke går og han fremdeles er så attraktiv og egentlig veldig god... og vi har det godt... hva da?

Skjønner hva du mener. Og det er nå en gang sånn at tiden leger alle sår. En slik smertefull prosess tar tid. Mannen din må fortjene veien tilbake til hjertet ditt. Det skjer ikke over natten, men kan ta mange år. Det er ikke hva han sier som betyr noe, men hva han gjør. Hvis du føler at dette sliter veldig mye på deg, så går du. Men du må også ha tro på deg selv. Mange kvinner føler ofte at de er mindre attraktiv enn sine menn. Det er du ikke.

Mannen din må slutte å sette seg selv i situasjoner som gjør at andre kvinner blir innpåslitne. Det er ofte signaler man sender ut som gjør at man tiltrekker seg andre personer.

Det har jeg selv erfaring med.