Gå til innhold

En mann som forandret seg.


Anbefalte innlegg

Vi har tre barn, har vært gift i femten år. De første årene var gode, trang økonomi da alle var små, lite tid og krevende hverdag. Men vi hadde det mye godt, mye glede, humor og ironi. Problemet er krangel, ufred, jeg føler meg dårlig behandlet, ikke verdsatt. Skaltet og valtet med, jeg føler jeg blir offer for hans skiftende humør, eks. selv løfter han ikke en finger i huset lenger. Når jeg har vært på jobb, hentet barn (fordi han jobber mye mer enn meg), handlet, laget middag, ryddet kjøkkenet. Så blir han rasende, eksploderer, brøler "sånn som det ser ut i dette huset"! (Det ligger klær utover og sko og sportsutstyr, fordi jeg ennå ikke har rukket å hanke inn ungene til å rydde etter seg). Så satte jeg meg bare ned i sofaen, for å hvile ut før neste "jobb": Å få ungene til å rydde. De er så små ennå, at de må ha en som hjelper de med å dirigere hit og dit, følge litt med at skitne klær havner i skittentøy, sko i skapet osv. Jeg forsøker å svare i en blid tone, - ja, jeg henger i stroppen :-). Og hvis du rydder du, blir det enda ryddigere, forsøker å spøke litt muntert - og jeg kan legge meg til på sofaen med et dameblad... Så svarer han med utskjelling. Dette er det som forundrer meg, dette er det jeg ikke forstår. Vi hadde før når ungene var små, verre med tidsnød, mye mere rot osv når en har småbarn. Men nær alltid hadde vi en munter tone hvis vi merket at det brygget opp til en krangel. Da var vi to som "hang i stroppen". Nå er tross alt livet lettere på det praktiske og økonomiske planet, men han har forandret seg så jeg kjenner han ikke igjen. Han håner meg, lar være å svare når jeg sier navnet hans, kan si "du gjør jo aldri noe i huset". Hva er det som har skjedd? Faktisk gjør jeg mesteparten av husarbeid, i tillegg har jeg oversikt på alt, slik at det er melk i huset, planlegger middager, jeg styrer med økonomien, at alle regninger betales, sparing til ferier og innkjøp etc. Nær alt. Jeg kan ikke huske at han hånet meg før, eller viste meg forakt, vi kranglet, ville på ferie forskjellig sted, men der ble vi enig, uten at han var foraktelig, hånlig, nedlatende, anklagende. Aldri da hørte jeg han begynne å si "du skal alltid", "du vil aldri", "du blir aldri fornøyd uansett" osv. Og det han sier er faktisk ikke sant. Jeg føyer meg ofte, holder helt stilt, og gjør det han vil, for ellers blir stemningen i huset uutholdelig. Jeg velger å ikke motsi han fordi jeg vet hva som vil komme, og det er fullstendig uansvarlig overfor barna at de skal høre på slikt han sier da. Jeg må tenke på hva ungene hører, og hvis èn er rolig, er det tross alt bedre enn at begge står å hyler og skriker, eller at jeg svarer "rolig" mens jeg skummer av raseri. Så har jeg blitt klar over, at det han skjeller meg ut for å være, gjøre, ikke gjøre, det er jo han selv? Det er det han gjør overfor meg, slik han selv er, at han skjeller meg ut for å være. Det er så merkelig, for han var aldri slik før, han er forandret og det har skjedd gradvis, til jeg plutselig ser at alt er helt ille. Mitt spørsmål er mest, hva kan jeg gjøre med det at jeg går å skummer av innvendig raseri dag og natt. Leter etter en måte der jeg ikke står taus og tar imot alt, men samtidig holder freden noenlunde i huset. Ingenting biter på han, det er som han ikke bryr seg hverken om unger eller meg. Det med ungene er også merkelig. Jo større de blir, til mindre bryr han seg. Når de var små, tok han de ofte alle tre etter tur på badet, var med på foreldremøter, vi gikk turer. Nå overlater han alt til meg, enda det skulle være naturlig at han ihvertfall fulgte gutten på en typisk gutte-aktivitet. Det lengste han strekker seg er "hvordan gikk det". Han sier dette på en uinteressert måte. Mitt problem er at jeg går dag og natt og koker innvendig av raseri. Jeg har forsøkt å snakke rolig om kvelden. "Ser du ikke at jeg ser på et Tv-program" o.l. svarer han da. Han sitter også en del på nettet og med jobb, mens jeg gjør ting i huset. Jeg blir sittende oppe utover kvelden for å få fordøyd dagen (det han har sagt, hva jeg skal gjøre, alt jeg får høre, og alt jeg opplever med at han melder seg helt og fullstendig ut). Jeg syns det er tungt å gjøre 80% av alt arbeid og ha alt ansvar, - for så å bli skjelt ut og hånet for at jeg gjør ingenting. Er ikke slik at en på død og liv må dele alt mulig 50%, men lyspærene skifter han heller ikke. Han sørger ikke for å få bilen vasket. Han handler når jeg spør om han vil gjøre det, men kan f.eks. bli rasende når han ser den lange handlelisten. Kan brøle "hvorfor i all verden skal du ha åtte liter melk!, holder det ikke med fire!? Så sprekker jeg noen ganger. Oftest greier jeg å svare, - ja kjøp fire da, det holder, (og vi må handle igjen i morgen). Av og til sprekker jeg fullstendig, rolig men rasende: Det er ikke JEG som skal ha den, jeg drikker ikke melk. Melken drikker du og ungene, men det er mitt ansvar å sørge for at melken er i huset. Da er katastrofen utløst. Han skjeller meg ut for å aldri være fornøyd, jeg klager på den minste ting - noe så tåpelig som litt melk. Jeg står bare der og føler jeg blir utsatt for et bombardement uten like. Når alle har lagt seg, jeg får være alene, sitter jeg helt rar og tenker, at det var jo han som utløste den store konflikten om "noe så tåpelig som litt melk". Han kunne bare kjøpt de åtte, eller valgt å kjøpe fire uten å angripe meg. Jeg hadde ikke sagt noe om han gjorde det, og det vet han. Spørsmålet mitt er mest hvordan jeg kan overleve alt det jeg hører og opplever, uten å lage mere ufred enn det som er fra før, samtidig som jeg ikke fylles opp av alt, jeg føler meg helt skranglete innvendig. Mye av det skyldes at jeg ikke skjønner hva som foregår. Jeg skjønner overhode ingenting av hva som har skjedd. Jeg må finne en måte å "pansre" meg på, slik at jeg ikke blir fylt opp av alt jeg hører. På jobb går jeg rundt og er litt fjern, skulle egentlig ønske å være hjemme, det har med situasjonen til ungene og alt arbeidet i huset. For å si det, vi bor i utlandet og må fortsette med det pga. jobben hans. Vi trivs. Her er overhodet ikke noe familerådgivere eller noe. Vi er ikke på ferie sammen lengre, er pga. av hans jobb, dyr vi har mm som må passes. Har noen gamle venninner jeg snakker med som kjenner han fra før. De skjønner ikke noe de heller. Når vi har familie eller vennebesøk fra Norge, er han blidheten selv. Da lager han middag, spør "skal jeg handle". Kanskje jeg skulle passe på å ha besøk hele tiden (ironisk ment). For meg er det ikke noe alternativ å flytte. Ikke ville jeg kunne forsørge meg selv og ungene, ikke ville noen av oss ha mulighet til å beholde eiendommen ungene har bodd på i mange år, med så mye de er glade i og nært knyttet til. Og når er unger store? 18 eller 20 år, da kan jeg stille og rolig flytte for meg selv. Det er ni år til for den minste. Det er mange år. Ei venninne sa "du tror ikke han har en dame"? Men det tror jeg ikke. Dette har skjedd gradvis. - skal du ikke legge deg snart du, spør han om kvelden. Kun fordi han liker best at jeg ligger der i sengen samtidig med han. Men føler at det vokser meg helt over hodet. Jeg legger meg senere når jeg har fått avstand, og det er vondt å legge seg når han har sagt så mye stygt i løpet av ettermiddagen og kvelden. Jeg kommer på at dette er kanskje det eneste jeg kan gjøre annerledes, legge meg samtidig med han slik vi gjorde før. Sexlivet vårt har ikke forandret seg mer enn vanlig for folk som har levd lenge sammen. Jeg er snar til å tvinge meg å legge episoder bak meg, om morgenen ihvertfall hvis jeg får sovet litt lengre, syns jeg også det er fint. I det minste ètt positivt innslag i hverdagen utenom ungene. Håper du får noe fornuftig ut av dette. Det får ikke jeg. Til slutt, venninnene mine sier han er syk. I såfall skjønner jeg ikke hvilken sykdom han skulle lide av, for på jobben greier han seg fint.

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/314962-en-mann-som-forandret-seg/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du utsettes for psykisk mishandling. I Norge ville jeg anbefalt deg å spørre på krisesenteret om du kunne få komme til noen samtaler der. Hvis du ikke har et lignende tilbud der du er så er det altså ikke så mye å si annet enn at du velger selv hvordan du vil ha det. Du må innse at du ikke kan endre andre - kun deg selv.

Det vil si at det du ser av mannen din akkurat nå er det du må regne med at vil være der videre også. Kan du og ønsker du å leve med dette så er det ditt valg. Jeg synes ikke du skal si at du blir der pga ungene. De skal ikke brukes som påskudd til at du skal ødelegge livet ditt. Om du blir på grunn av penger, fin eiendom og velstand så velger du da et liv med fornedrelser og aggresjon i bytte for fint hus. Det er et valg mange gjør og lever med.

Det eneste jeg ber deg om er å sette deg ned og tenke litt over dette med barna. De ser hva du gjør og lærer av det. Det betyr at når de blir voksne og finner seg partnere så vil de føye seg eller forsøke å herske over denne på den måten de har lært hjemme at det skal gjøres i et kjærlighetsforhold. Kanskje du bør unne dem en smule mer livsvisdom ved å utvise at du innehar nok ben i nesa til å unne deg et liv selv?

Men som sagt - dette må du velge selv.

Dette høres for meg ut som en helt uholdbar situasjon. Du må jo bli helt nedbrutt og psyket ut av dette. Selv om barna ikke ser direkte krangling mellom dere, så ser de hvordan han behandler deg (og han er deres forbilde!) og de vil helt sikkert også se at du forandrer deg. Er du ulykkelig vil det komme til uttrykk på en eller annen måte. Du sier jo at du allerede føler deg fjern og rar f.eks. Barn er veldig oppmerksom på slikt tror jeg.

Når det gjelder det vennene sier om at han er syk, så er det kanskje psykopati de tenker på? Det kjennetegnes jo bl.a. av at man kan virke sympatisk på folk flest, men de nærmeste opplever personen som svært aggressiv og manipulerende. Jeg vet ikke veldig mye om denne sykdommen, men du kan jo søke det opp på internett.

Ellers synes jeg jo dette minner om en mann som ikke ønsker å være i forholdet lenger. Min mann endret også atferd (ikke i så stor grad) da han hadde mistet følelsene for meg, og ønsket seg ut av forholdet. Likevel ble han hos meg i ett år, og i løpet av dette året fikk han meg til å føle meg som et dårlig menneske. Jeg skjønte kanskje først når han var vekk hvor skadelig det ville vært for meg om det forholdet hadde vart lenger enn det gjorde.

Min mening er at dette bør du bryte ut av dette før du og barna tar skade av det. Ønsker deg masse lykke til.

Etter å ha lest dette så synes jeg set høres ut som han har en tøff depresjon,minst. Vennene som har kjent ham lenge merker også forandringen.

De er ofte glade og fornøyde når andre er tilstede, og tvert om når de er med bare familien. Alt blir galt da. Har du snappet opp noe han sier ofte som eks sier noe om hva han skulle ønske seg? Flytt til en øde øy,ny jobb, nytt hus osv. Klager han på lite venner og at ingenting er gøy,lite å finne på å gjøre? Vil han helst legge seg tidlig? Dårlig økonomi?

Dette er ting du ikke trenger svare meg på, men tenk over det. Det er tydelig at noe har gått galt på et punkt. Tenk tilbake på når dette begynte og hva som rørte seg i deres verden på den tiden. Har dere forsøkt å ha en dyp samtale?

Dette er ikke holdbart for deg og dere alle. For din egen del så bør du ha noen du kan snakke med slik at du ikke bærer alt inni deg. Da er det kanskje greit med en person utenifra.

Jeg har vokst opp med en sånn far og jeg anbefaler det IKKE. Min mor gikk først etter 25 års ekteskap, hun visste ikke hvor ille det egentlig hadde vært før hun kom seg unna.

Nå ti år etter bruddet er hun lykkelig med ny og snill mann og alle vi ungene skulle ønske hun hadde gått 15 år tidligere enn hun gjorde.

Hjelper det å skrive et brev til ham kanskje? Så kan han ikke brøle sånn til deg at du ikke får sagt det du vil?

Annonse

Jeg har vokst opp med en sånn far og jeg anbefaler det IKKE. Min mor gikk først etter 25 års ekteskap, hun visste ikke hvor ille det egentlig hadde vært før hun kom seg unna.

Nå ti år etter bruddet er hun lykkelig med ny og snill mann og alle vi ungene skulle ønske hun hadde gått 15 år tidligere enn hun gjorde.

Hjelper det å skrive et brev til ham kanskje? Så kan han ikke brøle sånn til deg at du ikke får sagt det du vil?

Det med at man ikke vet hvor ille det var før man ser det på avstand kan jeg kjenne meg meget godt igjen i etter at jeg skilte meg.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...