Deprimert etter dødsfall - vil så gjerne hjelpe

[Gjest Kan ikke bruke nick nå]

Mannen min mistet faren sin for litt over en måned siden. Det var kreft, og dødsleiet var kort, men intenst og smertefullt. Mannen min satt hos ham dag og natt i et par uker, kun avbrutt av korte turer hjem for å dusje og spise.

Nå er han så deprimert at jeg vet ikke min arme råd. Det er utrolig vondt å se ham sånn. Han tenker veldig mye på faren sin og tenker også veldig mye på hvor vondt han hadde det på slutten og at faren ønsket å dø pga. smertene og ba sønnen sin (mannen min) om hjelp til å dø - noe mannen min svarte på at hadde han vært ungkar så skulle han hjulpet ham og tatt fengselsstraffen, men han hadde kone og barn og kunne ikke gjøre det.

Må ha vært forferdelig å sitte å se på at faren har det sånn. Han sultet rett og slett i hjel fordi de måtte slutte med intravenøst pga. svikt i alle organer. Mannen så visst ikke ut, helt radmager, så ut som et lik lenge før han faktisk døde.

Nå fungerer ikke mannen min i det hele tatt. Han var sykmeldt i et par uker etter dødsfallet, man har nå begynt å jobbe igjen. Han greier å jobbe, men er trist og lei hele tida. Han orker ikke å være så mye sammen med noen, hverken oss i familien eller andre. Tar seg turer alene og sitter og tenker.

Jeg prøver så godt jeg kan å være en god partner for ham. Prøver ikke å mase, men spør om han vil prate. Noen ganger prater han litt, andre ganger vil han bare være for seg selv.

Må også tilføye at han slet psykisk også før dette skjedde. Har generelt en litt vanskelig psyke, og er på mange måter "sær", men veldig snill.

Jeg har sagt at han bør gå til lege, evt. får henvisning videre, i det minste kanskje være sykemeldt en periode til for å se om det går seg til. Men jeg får ham ikke til legen igjen. Og av hensyn til arbeidsgiveren vil han ikke være sykemeldt fordi firmaet sliter litt og han vil ikke være noen belastning.

Han sier selv at det nok går seg til, og det håper jeg også, men jeg skulle så gjerne ha hjulpet ham nå, det er vondt å se ham slik.

Noen som har noen gode råd?

[Spirello]

Hei. Skjønner veldig godt hvordan DU har det... Tidligere i år mistet samboeren min en nær venn, og opplevde noe av det samme du beskriver.. Men det gikk seg til etterhvert. Han trengte bare tid.. tid til å skjønne hva som hadde skjedd, og tid til å akseptere at vennen var borte. Det er fryktelig vondt å miste noen man er glad i, og alle reagerer forskjllig. tror ofte menn har større tendens til å stenge seg litt inne, men kvinner (i hvert fall jeg er sånn) søker trøst og vil snakke med andre nære.

Det jeg gjorde for samboeren min var (som deg) og spørre om han ville snakke, og noen ganger gjorde han det og gråt. Andre dager ville han ikke snakke noe, og ville være litt alene. Jeg sa til han at uansett hvordan han vil bearbeide sorgen så er det greit, og at jeg var der uansett for han. Sa han kunne si fra hvis han trengte en klem, ville være alene, ville ha selskap, eller ville finne på noe. jeg tok meg par dager fri fra jobben, der vi kom oss ut litt og gjorde annet enn å sitte inne og sture, tenke og gråte. Da åpnet han seg og vi pratet mye om hva som hadde skjedd. Jeg maset ikke på han, lå lavt i terrenget og tok en dag av gangen etter hans dagsform/humør. jeg gjorde det klart fra starten av at jeg var der for han.

Etter noen uker lagde jeg et slbum på fotoknudsen med bilder av vennen, og vennen og han.. Og sa at han måtte huske de gode minnen de hadde sammen, og prøve å glede seg over dem og ikke bare tenke på tragedien. Tror det hjalp, for etter dette lettet sorgen så det ut til.. Han sa det var den beste gaven han hadde fått og fikk tømt seg for tårer. Hender han tar frem albumet og faktisk smiler når han ser på bildene..

Noen netter lå vi våkne og bare holdt rundt hverandre uten å si noe, det var bare det han trengte da. Ord blir noen ganger overflødige. Bare vis du er der for han, gi han en god klem, si du er glad i han, spør om det er noe du kan gjøre for han. jeg gjorde alt av husarbeid, marlaging osv. Krevde ingenting av han denne perioden, og lot han være. Han har sagt etterpå at han er evig takknemlig for at jeg ikke maste, og bare var der for han og stilte opp sånn jeg gjorde. Det var frustrerende for meg også, for bekymret meg masse for han en stund. Så mitt råd er egentlig å være tålmodig, la tiden bearbeide sorgen, gråt med han hvis han vil/trenger det. Spør om han kanskje trenger et avbrekk og reis bort et sted og prøv å gjøre noe hyggelig sammen..

Ikke sikkert han trenger å væer sykmeldt, kan faktisk gjøre det verre å ikke ha "hverdagen" der. Hvis han ikke vil, så ikke push på.. Han sier det vil gå over etterhvert, så det gjør nok det..

[Gjest klokkeline]

Er mannen din likedan som min, så vil han aldri komme seg til legen på egen hånd. Ring du og snakk med legen hans, kanskje denne kan ringe opp din mann eller noe. Noen ganger er det kona som må være den sterkeste og bestemme hva som må skje :-)

[Gjest Kan ikke bruke nick nå]

Hei. Skjønner veldig godt hvordan DU har det... Tidligere i år mistet samboeren min en nær venn, og opplevde noe av det samme du beskriver.. Men det gikk seg til etterhvert. Han trengte bare tid.. tid til å skjønne hva som hadde skjedd, og tid til å akseptere at vennen var borte. Det er fryktelig vondt å miste noen man er glad i, og alle reagerer forskjllig. tror ofte menn har større tendens til å stenge seg litt inne, men kvinner (i hvert fall jeg er sånn) søker trøst og vil snakke med andre nære.

Det jeg gjorde for samboeren min var (som deg) og spørre om han ville snakke, og noen ganger gjorde han det og gråt. Andre dager ville han ikke snakke noe, og ville være litt alene. Jeg sa til han at uansett hvordan han vil bearbeide sorgen så er det greit, og at jeg var der uansett for han. Sa han kunne si fra hvis han trengte en klem, ville være alene, ville ha selskap, eller ville finne på noe. jeg tok meg par dager fri fra jobben, der vi kom oss ut litt og gjorde annet enn å sitte inne og sture, tenke og gråte. Da åpnet han seg og vi pratet mye om hva som hadde skjedd. Jeg maset ikke på han, lå lavt i terrenget og tok en dag av gangen etter hans dagsform/humør. jeg gjorde det klart fra starten av at jeg var der for han.

Etter noen uker lagde jeg et slbum på fotoknudsen med bilder av vennen, og vennen og han.. Og sa at han måtte huske de gode minnen de hadde sammen, og prøve å glede seg over dem og ikke bare tenke på tragedien. Tror det hjalp, for etter dette lettet sorgen så det ut til.. Han sa det var den beste gaven han hadde fått og fikk tømt seg for tårer. Hender han tar frem albumet og faktisk smiler når han ser på bildene..

Noen netter lå vi våkne og bare holdt rundt hverandre uten å si noe, det var bare det han trengte da. Ord blir noen ganger overflødige. Bare vis du er der for han, gi han en god klem, si du er glad i han, spør om det er noe du kan gjøre for han. jeg gjorde alt av husarbeid, marlaging osv. Krevde ingenting av han denne perioden, og lot han være. Han har sagt etterpå at han er evig takknemlig for at jeg ikke maste, og bare var der for han og stilte opp sånn jeg gjorde. Det var frustrerende for meg også, for bekymret meg masse for han en stund. Så mitt råd er egentlig å være tålmodig, la tiden bearbeide sorgen, gråt med han hvis han vil/trenger det. Spør om han kanskje trenger et avbrekk og reis bort et sted og prøv å gjøre noe hyggelig sammen..

Ikke sikkert han trenger å væer sykmeldt, kan faktisk gjøre det verre å ikke ha "hverdagen" der. Hvis han ikke vil, så ikke push på.. Han sier det vil gå over etterhvert, så det gjør nok det..

Tusen takk for fint svar! Det med album var en fin ide.

Godt å høre om andre som har hatt det likedan men som har kommet seg fint på beina igjen.

[Gjest Kan ikke bruke nick nå]

Er mannen din likedan som min, så vil han aldri komme seg til legen på egen hånd. Ring du og snakk med legen hans, kanskje denne kan ringe opp din mann eller noe. Noen ganger er det kona som må være den sterkeste og bestemme hva som må skje :-)

Takk for svar. Tror faktisk han ville blitt sint om jeg "blandet meg borti" og ringte legen hans. Tanken er god, men jeg tviler på om det funker her.

Men det er veldig godt at noen gidder å svare her.

[Gjest tre gutter hjemme]

Jeg tror mannen din sørger. La ham vite at du er der, gi ham en klem når han sitter og tenker, men uten noe mer prating. Menn sørger ofte på en annen måte enn oss kvinner, men de trenger å føle nærhet også. En måned er ikke lenge etter en sånn opplevelse, vet du. Han er sikkert også redd for at han kan få det samme når han blir eldre, og kanskje etterlate deg og eventuelle barn i samme situasjon. Vær der, oppfordre ham til å snakke med evt. søsken, mor osv., deg også selvfølgelig, men ikke mas på ham.

[Spirello]

Tusen takk for fint svar! Det med album var en fin ide.

Godt å høre om andre som har hatt det likedan men som har kommet seg fint på beina igjen.

Når man er nede så er det bare en vei det kan gå vettu, nemlig oppover.. Det kan bare ta litt tid..

selv er jeg veldig glad i bilder, samboern min er ikke spesielt interessert i det egentlig, men han ble kjempeglad for albumet. Lettere å husek de gode stundene når man ser på bilder, for da kommer minner man ellers ikke husker/tenker på, og ikke bare det siste vonde "bildet" fra dødsleiet eller begravelsen..

[Gjest en som mistet litt av seg selv i dag]

Ikke alltid så lett med oss menn nei.

Jeg mistet min bestemor i dag og må innrømme at jeg gruer meg litt til å komme hjem til samboeren. Ikke misforstå. Hun er verdens herligste, men tross alt er hun en kvinne.

Det blir mange spørsmål i dag og det jeg mest har hatt lyst til er å dele noen pils med en kompis.

Skjønner jo at hun også har mistet sin "svigerbestemor" og for egen del har behov for å prate om dette, men.......

Dog er jeg kjempeglad for at hun er her og er kjempeglad for at hun lurte på å komme på jobben min i dag.

[Gjest Ulvinnen]

''Mannen så visst ikke ut, helt radmager, så ut som et lik lenge før han faktisk døde.''

Jeg stusset litt over denne. Var du ikke med og besøkte svigerfaren din på dødsleiet hans?

[Gjest mandolina]

Mannen din sørger over tapet av sin far.

Sorg tar tid å bearbeide, og det er forskjellig fra menneske til menneske, hvordan en sørger og hvilke sorgreaksjoner en får.

Man kan ikke generalisere og si at sorg virker på den og den måten, og hvilken løsning som er best, det som er best for den ene, kan være verst for den andre.

TTT ting tar tid, det tar tid å bearbeide sorg. La mannen din få den tiden han trenger, og vær en god kone for ham i denne vanskelige tiden.

Det har vist seg at en kommer fortere over tapet og sorgen, ved å la livet fortsette i samme rutine som det gjorde før dødsfallet. Så det er ikke sikkert at noen sykemelding er den beste løsningen.

Gode hilsener fra

[Gjest sorgarbeid]

Mannen din sørger, og i den sammenheng kunne kanskje en prest eller diakon være noe å tenke på. Dette er derers spesialområde, uten at en trenger å psykeliggjøre ting, eller vurdere medisiner. Sorg tar tid, men dette har vært belastende og det kunne kanskje vært en ide å ta kontakt med en prest, hvis det er av den rette "sorten" da.

[Gjest Kan ikke bruke nick nå]

''Mannen så visst ikke ut, helt radmager, så ut som et lik lenge før han faktisk døde.''

Jeg stusset litt over denne. Var du ikke med og besøkte svigerfaren din på dødsleiet hans?

Nei, svigerfaren min ønsket ikke besøk av andre enn kona og sønnene. Han følte det vel nedverdigende å ligge sånn. Så jeg respekterte selvsagt dette.

[Elis31]

Nei, svigerfaren min ønsket ikke besøk av andre enn kona og sønnene. Han følte det vel nedverdigende å ligge sånn. Så jeg respekterte selvsagt dette.

Det er forøvrig ganske vanlig tror jeg at de ikke klarer å spise til slutt, og da er ofte enden nær.