Sliten og lei...

[Gjest Bartesam]

For et og et halvt år siden møtte jeg jenta som jeg trodde var den rette. Vi har hatt det helt fantastisk på alle måter. Begge er i slutten av 20-årene. Hun har en datter fra før, og jeg har utviklet et meget godt forhold til henne.

Tidlig i vår begynte problemene. For hver minste diskusjon så gikk min samboer å la seg, og da jeg prøvde å snakke med henne om det ba hun meg gå og sa at hun måtte å tenke. Hun har sagt mye rart, som at jeg er en j**** mammadalt, at jeg er kjedelig, at jeg er svak osv... Hun sa at hun var usikker på forholdet vårt, fordi hun mener at jeg har forandret meg.

Selvsagt har jeg det. Da vi ble sammen var jeg student, og kunne i stor grad styre hverdagen selv. Nå jobber jeg fullt og har ikke like mye tid til overs lenger. Samboeren min er arbeidsledig og kjenner ikke så mange her vi bor, dermed blir det på en måte min oppgave å aktivisere henne når jeg er ferdig på jobb. Vi har også en del økonomiske problemer. Hun liker å bruke penger, mens jeg er mer av den sparsommelige typen. Noe som irriterer henne grenseløst. Samtidig "tar det på" å plutselig bli reservepappja til en jente i sin viltreste alder. Jeg er alltid sliten og føler aldri at jeg har tid for meg selv.

Dette har tatt mer og mer på, og siden i vår har min samboer gjort det slutt med meg seks ganger...bare for å angre seg og si at hun ikke mente det et par timer senere. Så gar det et par dager før hun gjør det igjen. Det gjør så vondt når hun gjør det, og det har jeg sagt til henne. Det kjennes ut som en kniv i hjertet. Likevel fortsetter hun. Dette har ført til at følelsene mine gradvis har blitt svakere og at jeg har inntatt en slags gi f... holdning til alt.

Jeg har et meget bra forhold til min egen familie, mens hennes forhold til sin egen familie ikke er noe særlig. Mine to søsken, som bor på helt andre kanter av landet, ringer en til to ganger i uka. Mine foreldre ringer også innimellom. Bare det kan være nok til at hun blir sur og går og legger seg. Så blir det en enorm krangel der jeg nok en gang er mammadalt osv. Jeg skjønner jo at hun ønsker at hennes egen familie skal ringe henne også, men det er da ikke min feil! Jeg føler at jeg mister familien min i dette forholdet, bare for å holde henne i godt humør.

De dagene vi har det bra har vi det utrolig, for hun er i bunn og grunn en utrolig kvinne som er omtenksom, god og snill. De dagene tenker jeg at jeg godt kan være sammen med henne resten av livet. Men de dagene vi ikke har det bra er det et rent helvete, og jeg ønsker ikke noe annet enn å være singel igjen. Alene med ansvar kun for meg... Disse dagene blir det flere og flere av. Innerst inne ved jeg at jeg ødelegger meg selv ved å være i dette forholdet mye lenger. Så tar jeg meg selv i å hate denne egoistiske tankegangen. Jeg vet jo at jeg knuser henne og alle hennes drømmer hvis det blir slutt. Jeg at hun skal være lykkelig, for det fortjener hun. Tenk om hun er den rette? Jeg har virkelig prøvd å få følelsene til å komme tilbake, men de kommer liksom ikke. Jeg elsker henne, men vet ikke om det er nok lenger...

Vet jo at dette er en beslutning jeg må ta selv, men jeg trenger litt innspill og tanker for å klarne hodet, for nå er det bare kaos der oppe... Jeg er så utrolig sliten!

[Gjest Valnøtt]

Du er fremdeles glad i henne - og det hender hun har gode dager. Med andre ord - det er fremdeles ett bittelite håp igjen her.

Ta henne med til familievernkontoret eller til samlivskurs og gi det et forsøk til. Kanskje kan hun lære at når hun blir sint og frustrert så er det andre måter å få ut det på enn å terrorisere deg.

[Lillemus]

Hvorfor finner du deg i å bli behandlet sånn? Neste gang hun gjør det slutt så pakker du bagen og drar (om hun og jentungen bor hos deg så pakker du hennes og jentungens tøy i en bag og setter på trappa). Vil hun ha det slutt så får du sette foten ned og gjennomføre det for henne, hun er jo ikke i stand til det selv.

Hun kan ha en depresjon i forbindelse med arbeidsledigheten kanskje, men det unnskylder ikke at hun oppfører seg sånn. Jeg forventer og forlanger av et voksent menneske at det klarer å snakke om problemene og ikke bare skygger unna og går og legger seg. Kan du forlange familieterapi?

[Gjest Bartesam]

Hvorfor finner du deg i å bli behandlet sånn? Neste gang hun gjør det slutt så pakker du bagen og drar (om hun og jentungen bor hos deg så pakker du hennes og jentungens tøy i en bag og setter på trappa). Vil hun ha det slutt så får du sette foten ned og gjennomføre det for henne, hun er jo ikke i stand til det selv.

Hun kan ha en depresjon i forbindelse med arbeidsledigheten kanskje, men det unnskylder ikke at hun oppfører seg sånn. Jeg forventer og forlanger av et voksent menneske at det klarer å snakke om problemene og ikke bare skygger unna og går og legger seg. Kan du forlange familieterapi?

Ja det er på en måte det jeg føler at jeg går og venter på, en anledning til å la henne få det som hun vil...

Meen noe annet er om jeg er i stand til å gjennomføre det... :\

[Lillemus]

Ja det er på en måte det jeg føler at jeg går og venter på, en anledning til å la henne få det som hun vil...

Meen noe annet er om jeg er i stand til å gjennomføre det... :\

Så lenge du ikke setter foten ned og slutter å la henne behnadle deg sånn så vil nok fortsette med det er jeg redd...

[Speak]

Du jobber, og ho bruker opp pengene. Det er i hvertfall det første jeg reagerer på.

HO MÅ FÅ SEG JOBB. Og det er faktisk ikke så vanskelig å få seg en eller annen jobb nå. På den måten ville ho nok fått bedre selvtillit.

Jeg tror faktisk også du må bli litt hard her. Fortell henne at: DETTE er siste gangen jeg tar deg tilbake. Neste gang får du ingen returmulighet. Å holde på slik med deg er helt håpløst. Slik skal det IKKE være. Det vil jo slite deg ut. Så neste gang ho sier dette forteller du henne at JAVEL, da skal jeg hjelpe deg å pakke med en gang. (Evt. om det er du som skal flytte, så begynner du å pakke.

Et annet godt alternativ er faktisk å oppsøke familivernkontoret. Alltid godt med innspill fra noen andre. Vi har vært en tur der med godt resultat. Anbefales:-)

[PieLill]

Du beskriver her en mildt sagt umoden oppførsel. Det er omtrent de samme mekanismene man finner i en treåring eller femåring.

Så hvordan reagerer du på en treåring som hyler 'Du er dum!' eller en femåring som erklæren at h*n aldri ville leke med deg mer? Eller en 6-åring som setter seg under bordet og furter.

Har du forsøkt å si rett ut til henne at hun må slutte å være så forbasket barnslig. Du vil ha en kvinne, ikke en liten bortskjemt sutrejente. Kjeft henne opp i forhold til den alderen hun oppfører seg etter. Mange skjerper seg når de får respons i henhold til sin barnslighet. "Når du er ferdig å surmule, må du huske å gå ned med søppeldunken. Det er din tur å gjøre det vet du."

Slutt å trygle henne og gi henne makt. Gjør hun det slutt, tilbyr du glad og lykkelig å hjelpe henne å pakke.

Slutt å ta henne på alvor når hun verken tar deg eller seg selv på alvor. Enten våkner hun og skjerper seg. Blir voksen. Eller så ryker forholdet, og det vil være til det beste.

Om du mangler styrke til å ta støyten så se for deg hvordan du vil ha det om ti år om du ikke skjærer gjennom nå.

mvh

[Gjest caterpillar]

Så lenge du ikke setter foten ned og slutter å la henne behnadle deg sånn så vil nok fortsette med det er jeg redd...

jeg har lagt inn et annet problem på denne siden les litt der. min hverdag startet som din jeg viste ikke hvordan jeg kunne gjøre henne blid og fornøyd. jeg jobbet døgnet rundt for å få råd til hennes behov det gjør jeg enda, det gjør vondt å se det du skriver for det er så lett å gå i den fella.jeg gikk konk for en mnd siden det var tøft å miste firma mitt men det hun strafet meg med kan du lese.hun satt seg bare ned og gråt over vordan vi skulle klare oss og avbrøyt sjukemldingen sin og har ikke jobb hvem skal betale regninger da. du mååå ta dette problemet nå du må, det blir ikke lettere senere,få hjelp modum bad eller lingnene.jeg begynte på tae kwon doo og har fått enormt med over skudd til å takle prob vi har og jeg så på hva jeg kunne redusere av arbeidstid for hverden stopper ikke om jeg ikke jobber over tid. fikks på økonmien det tar knekken på deg og henne få hjelp av banken for rådgivning eller kommunen de er pliktig til å hjelpe,reis deg opp ta et løft nå eller lev i helvete resten av livet,si til fam at du elsker henne de vil forstå hva du føler.

[Lillemus]

jeg har lagt inn et annet problem på denne siden les litt der. min hverdag startet som din jeg viste ikke hvordan jeg kunne gjøre henne blid og fornøyd. jeg jobbet døgnet rundt for å få råd til hennes behov det gjør jeg enda, det gjør vondt å se det du skriver for det er så lett å gå i den fella.jeg gikk konk for en mnd siden det var tøft å miste firma mitt men det hun strafet meg med kan du lese.hun satt seg bare ned og gråt over vordan vi skulle klare oss og avbrøyt sjukemldingen sin og har ikke jobb hvem skal betale regninger da. du mååå ta dette problemet nå du må, det blir ikke lettere senere,få hjelp modum bad eller lingnene.jeg begynte på tae kwon doo og har fått enormt med over skudd til å takle prob vi har og jeg så på hva jeg kunne redusere av arbeidstid for hverden stopper ikke om jeg ikke jobber over tid. fikks på økonmien det tar knekken på deg og henne få hjelp av banken for rådgivning eller kommunen de er pliktig til å hjelpe,reis deg opp ta et løft nå eller lev i helvete resten av livet,si til fam at du elsker henne de vil forstå hva du føler.

Øh...? Legg svaret ditt direkte fra trådstarters innlegg så får h*n det på sin "Svar til meg"-liste, dette er ikke spesielt relevant for meg. )