Sjalusi og forhold

[Lotte :o)]

Ja, sykelig sjalusi kan man selvfølgelig ikke leve med. Enten må den sjalu part ta grep i form av behandling eller annet som hjelper, eller man må forlate vedkommende. Tror jeg.

Det tror jeg også.

[Glimtipper]

Sånne kommentarer er en uting, du kommer til å bli lei. For å få bukt med det, kan du si "Når du sier sånn, får det meg til å føle......". Og "Siden jeg er veldig glad i deg og tenker tilbringe resten av livet med deg, føler jeg det er urettferdig at du sier sånt til meg.....".

Gjør det rolig. Og si fra på forhånd, f.eks. "Jeg mener vi behøver en alvorlig prat bare vi to, om noe som opptar meg..". Spør når det passer for han, og sørg for at dere er alene. Ikke feig ut og bagatelliser fordi dette er vanskelig for han, husk at det er en investering i deres forhold. Det kan du si også - du ser på samtalen som noe som skal bringe dere nærmere hverandre... Noe sånt.

Tror ikke du skal etterlyse grunnen til at han sier sånne ting. Risikerer at han går i forsvarsposisjon og dere ikke kommer noen vei. Enten vet dere begge grunnen, eller så er det opp til han å si det. Din jobb er bare å skape klima for endring og fortelle at det er skadelig for forholdet (uten at det fremstår som en trussel...), innrømmelser er opp til han.

Snakk en og en, og pass på å holde det saklig. Avslutt umiddelbart, ved å avtale ny samtale med han, om dere blir usaklige.

Godt mulig det er bedre måter å ta tak i dette, men dette ville jeg forsøkt først :-)

Veldig gode tips og det er akkurat slik jeg har gjort det Det er vanskelig å si om det fører noe sted, da det ofte tar litt tid fra en samtale/diskusjon har foregått, til jeg ser en endring. Tidligere (angående andre temaer) har det i alle fall nyttet i ettertid, selv om det ikke virker slik der og da.

Jeg stiller ofte spørsmålet: "Hva kan jeg gjøre for at du skal føle deg trygg?". Det er ikke dermed sagt at jeg er villig til å gjøre det, men da vet jeg i hvert fall hva som kreves. Om kravet er urimelig, så må jeg tenke i andre baner.

Jeg forteller også, i generelle vendinger, hvorfor jeg er til å stole på. Jeg sier ikke bare: "Jeg kommer ikke til å være utro." Jeg begrunner det med et resonnement, noe som hjalp en stund, og i tillegg viser jeg til de handlingene jeg gjør og tingene jeg sier som bygger opp under dette. Men en ny periode har kommet nå og det er litt vanskelig igjen.

[Gjest mallet]

Min partner er også litt sjalu til tider, men ikke mer enn at forholdet (og jeg) tåler det fint. Jeg har aldri brutt tilliten hans, og det tror jeg er viktig. Samtidig er jeg trygg på mine egne grenser, og lar ikke hans sjalusi styre mine valg. Det tror jeg også er viktig. Idet du begynner å endre dine valg for å tekkes ham, gir du ham samtidig inntrykk av at det "ligger noe der" og at han hadde grunn til å være sjalu. Det kan gjerne føre til en spiral som bare øker sjalusien.

Sjalusien hans arter seg nok litt på samme måte som hos din partner, høres det ut til. Hvis jeg skryter (faglig) av en mannlig kollega kan han si ting som "Jeg håper han ikke er kjekkere enn meg", eller hvis jeg har kledd meg ekstra pent en morgen kan han spørre hvem jeg har pyntet meg for. I det første tilfellet kan jeg svare noe slikt som "Ikke så kjekk som deg, selvsagt", og i det andre kan jeg si "Meg selv. Jeg hadde tid og lyst til å føle meg litt ekstra fresh i dag". Jeg svarer likefram, uten å "høre" anklagen som ligger i spørsmålet.

[Glimtipper]

Det kommer litt an på - mener han at han er sjalu fordi du faktisk gjør noe galt, eller er han lei seg fordi han vet at han har et problem med sjalusi som ikke er begrunnet?

Hvis det er det siste så tar man de hensyn man kan ta uten at prisen blir for høy. Man trigger ikke sjalusien hos partneren sin hvis det er til å unngå og man viser forståelse for at det ikke alltid er så lett å sloss mot grønne demoner heller. Men man endrer ikke hele sin levemåte eller ber om unnskyldning for å puste. Det er ikke ditt ansvar hvordan han føler det. Det er hans ansvar å jobbe med følelsene sine.

Er det slik at han mener at det er ene og alene din feil at han er sjalu og at du faktisk gkør noe galt så hadde jeg nok kanskje måttet sett litt på forholdet hvis jeg viste at jeg absolutt ikke på noen måte hadde kilt oppunder et slikt inntrykk.

Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å endre seg mer enn man selv synes er greit for å tekkes partneren sin.

Men det er en balansegang mellom det å gå på akkord med seg selv og å ta hensyn som kan være grei å definere.

Der satte du ord på hele problemet. Jeg vet faktisk ikke hvor han står. Han har selv innrømmet at han er sjalu og kontrollerende, men det er definitivt ikke så ille som en slik uttalelse kan få det til å høres ut. Han lager aldri bråk om ferieturer, fester eller turer ut på byen. Men han kan bli veldig usikker om nye elementer i livet mitt blir presentert. Nye mennesker, både online og i virkeligheten, nytt bilde på MSN (som jeg nevnte) eller noe han kategoriserer som "ny oppførsel".

[Glimtipper]

Min partner er også litt sjalu til tider, men ikke mer enn at forholdet (og jeg) tåler det fint. Jeg har aldri brutt tilliten hans, og det tror jeg er viktig. Samtidig er jeg trygg på mine egne grenser, og lar ikke hans sjalusi styre mine valg. Det tror jeg også er viktig. Idet du begynner å endre dine valg for å tekkes ham, gir du ham samtidig inntrykk av at det "ligger noe der" og at han hadde grunn til å være sjalu. Det kan gjerne føre til en spiral som bare øker sjalusien.

Sjalusien hans arter seg nok litt på samme måte som hos din partner, høres det ut til. Hvis jeg skryter (faglig) av en mannlig kollega kan han si ting som "Jeg håper han ikke er kjekkere enn meg", eller hvis jeg har kledd meg ekstra pent en morgen kan han spørre hvem jeg har pyntet meg for. I det første tilfellet kan jeg svare noe slikt som "Ikke så kjekk som deg, selvsagt", og i det andre kan jeg si "Meg selv. Jeg hadde tid og lyst til å føle meg litt ekstra fresh i dag". Jeg svarer likefram, uten å "høre" anklagen som ligger i spørsmålet.

Gode tips Det er det jeg også prøver på. Det er fint å høre at dere lever godt med litt sjalusi.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Der satte du ord på hele problemet. Jeg vet faktisk ikke hvor han står. Han har selv innrømmet at han er sjalu og kontrollerende, men det er definitivt ikke så ille som en slik uttalelse kan få det til å høres ut. Han lager aldri bråk om ferieturer, fester eller turer ut på byen. Men han kan bli veldig usikker om nye elementer i livet mitt blir presentert. Nye mennesker, både online og i virkeligheten, nytt bilde på MSN (som jeg nevnte) eller noe han kategoriserer som "ny oppførsel".

Der satte du også ord på hele løsningen - han er klar over problemet :-) Da kan dere snakke om det :-)

Be han si at han blir stressa når han blir det - istedenfor å slenge en furten melding. Og si at han sårer deg med et furtent utsagn, mens om han sier at jeg ble stressa av det der - så trigger han antagelig omsorg hos deg isteden.

Det høres heldigvis ikke ut som om det er den verste sjalusien heller - heller litt stress og kanskje ikke verdens beste selvfølelse? Mange føler ikke at de er helt bra nok for partneren sin.

[Glimtipper]

Der satte du også ord på hele løsningen - han er klar over problemet :-) Da kan dere snakke om det :-)

Be han si at han blir stressa når han blir det - istedenfor å slenge en furten melding. Og si at han sårer deg med et furtent utsagn, mens om han sier at jeg ble stressa av det der - så trigger han antagelig omsorg hos deg isteden.

Det høres heldigvis ikke ut som om det er den verste sjalusien heller - heller litt stress og kanskje ikke verdens beste selvfølelse? Mange føler ikke at de er helt bra nok for partneren sin.

Ja, dessverre føler han det slik. Han er både kjekk og sjarmerende (synes jeg og flere med meg), har aldri slitt med å få seg kjæreste og de har som oftest vært dypt forelsket. Han har aldri blitt slått opp med eller sviktet gjennom utroskap. Allikevel synes han jeg er for pen og for bra for han. De som har sett bilde av meg vil nok le ganske kraftig nå

Akkurat nå lever vi i mellomstasjon-land, så det er mye stress og usikkerhet generelt. Jeg skal vente til ting er stabilt og deretter ta den samtalen på et rolig tidspunkt.

Takk

[mil1365380270]

Veldig gode tips og det er akkurat slik jeg har gjort det Det er vanskelig å si om det fører noe sted, da det ofte tar litt tid fra en samtale/diskusjon har foregått, til jeg ser en endring. Tidligere (angående andre temaer) har det i alle fall nyttet i ettertid, selv om det ikke virker slik der og da.

Jeg stiller ofte spørsmålet: "Hva kan jeg gjøre for at du skal føle deg trygg?". Det er ikke dermed sagt at jeg er villig til å gjøre det, men da vet jeg i hvert fall hva som kreves. Om kravet er urimelig, så må jeg tenke i andre baner.

Jeg forteller også, i generelle vendinger, hvorfor jeg er til å stole på. Jeg sier ikke bare: "Jeg kommer ikke til å være utro." Jeg begrunner det med et resonnement, noe som hjalp en stund, og i tillegg viser jeg til de handlingene jeg gjør og tingene jeg sier som bygger opp under dette. Men en ny periode har kommet nå og det er litt vanskelig igjen.

Vi er forskjellige m.h.t. hva som skaper usikkerhet i forholdet for oss, og jeg mener en viss grad av sjalusi naturlig er til stede om bindingen er sterk. Men - det må være en forståelse mellom dere for hva som er akseptabelt å reagere på, og hva som ødelegger forholdet.

Hos dere virker det som det er uenighet, og da skal dere passe dere. Å være for forståelsesfull for sjalusien, kan få den til å vokse! Som du sier er det en usikkerhet han har, og når du ikke setter ned foten nok til at han skjønner det er uakseptabel adferd, er det på en måte å degge for usikkerheten hans....

Han tenker jo ikke rasjonelt, han lurer og tenker og tviler.... Fasthet fra deg, kan være akkurat det han trenger for å stole på at det ikke er noe å frykte.

[Glimtipper]

Vi er forskjellige m.h.t. hva som skaper usikkerhet i forholdet for oss, og jeg mener en viss grad av sjalusi naturlig er til stede om bindingen er sterk. Men - det må være en forståelse mellom dere for hva som er akseptabelt å reagere på, og hva som ødelegger forholdet.

Hos dere virker det som det er uenighet, og da skal dere passe dere. Å være for forståelsesfull for sjalusien, kan få den til å vokse! Som du sier er det en usikkerhet han har, og når du ikke setter ned foten nok til at han skjønner det er uakseptabel adferd, er det på en måte å degge for usikkerheten hans....

Han tenker jo ikke rasjonelt, han lurer og tenker og tviler.... Fasthet fra deg, kan være akkurat det han trenger for å stole på at det ikke er noe å frykte.

Ja, det er disse fryktene jeg sitter med.

Jeg skal derfor la ting roe seg i livene våre og så ta en samtale om det. Han vet sikkert selv hva han tenker og hva som hjelper/ikke hjelper.

[mil1365380270]

Ja, det er disse fryktene jeg sitter med.

Jeg skal derfor la ting roe seg i livene våre og så ta en samtale om det. Han vet sikkert selv hva han tenker og hva som hjelper/ikke hjelper.

Ville ikke vært så sikker på at han vet hva som hjelper.... Han kan tro han vet, at det trengs forsikringer fra deg etc... Du kan være forståelsesfull og snill samtidig som du er dønn klar på hva som er akseptabelt. Ingen motsetning der. Og muligens nettopp hva han trenger. Pass deg så du ikke lager grobunn for et liv med gjentagende sjalusidramaer fra hans side.

[PieLill]

Leve og oppføre seg på en måte som ikke gir reelt grunnlag for sjalusi. Være ekstra påpasselig med å være tydelig på hvem som er nummer en.

Ikke mate sjalusien og den sjalu adferden ved å gi den oppmerksomhet eller føye seg etter sjalu surmuling og sjalue ønsker. Om sjalusien til dels kan kontrollere den andres følelser, må den ikke få kontrollere dine valg og ditt liv.

Jeg er tilbøyelig til å late som jeg ikke enser eller skjønner bæret av hinting og surmulig, ikke bare om det dreier seg om sjalusi.

Tror det er grunnleggende at begge parter er enige om hva problemet egentlig er og hos hvem det ligger. Tror neppe jeg ville hatt mye tolmodighet med en partner som mente at det var jeg som måtte endre meg, om det var han som var ubegrunnet sjalu.

Man kan støtte en partner til å bli tryggere og bedre takle sin sjalusi. Men man ødelegger både partneren, seg selv og forholdet om man legger seg under de irrasjonelle sjalu kravene. Det blir som å slukke en brann med bensin.

mvh

[Gjest Gulla Wiltersen]

Leve og oppføre seg på en måte som ikke gir reelt grunnlag for sjalusi. Være ekstra påpasselig med å være tydelig på hvem som er nummer en.

Ikke mate sjalusien og den sjalu adferden ved å gi den oppmerksomhet eller føye seg etter sjalu surmuling og sjalue ønsker. Om sjalusien til dels kan kontrollere den andres følelser, må den ikke få kontrollere dine valg og ditt liv.

Jeg er tilbøyelig til å late som jeg ikke enser eller skjønner bæret av hinting og surmulig, ikke bare om det dreier seg om sjalusi.

Tror det er grunnleggende at begge parter er enige om hva problemet egentlig er og hos hvem det ligger. Tror neppe jeg ville hatt mye tolmodighet med en partner som mente at det var jeg som måtte endre meg, om det var han som var ubegrunnet sjalu.

Man kan støtte en partner til å bli tryggere og bedre takle sin sjalusi. Men man ødelegger både partneren, seg selv og forholdet om man legger seg under de irrasjonelle sjalu kravene. Det blir som å slukke en brann med bensin.

mvh

Et klokt og godt skrevet innlegg.

Spesielt formuleringen om å ikke mate sjalusien - den likte jeg.

[PieLill]

Ja, det er samme strategi som jeg tenker. Ikke forsvar, men kjærlige forsikringer om motiver og følelser.

Et spørsmål til, som kanskje noen kan svare på, om ikke du: Blir sjalusi generelt verre eller generelt bedre?

Det avhenger selvfølgelig av mange faktorer. Men sliter langtidsforhold typisk mindre med sjalusi enn nye forhold?

''Ikke forsvar, men kjærlige forsikringer om motiver og følelser.''

Problemet med denne strategien er at den _kan_ gjøre den sjalu i overkant avhengig av forsikringer og forklaringer som burde være komplett unødige.

Det går også an å direkte konfrontere sjalusien og urimeligheten i utsagn og krav der og da. Du kan si ting som

"Hører du hvor ulogisk det du sier nå er?"

"Det spørsmålet er for dumt og misstroisk til at jeg gidder å svare på."

"Det der vet du egentlig."

"Du må finne en annen måte å bli trygg på enn å kontrollere meg."

"Jeg fortjener mye større tillit enn den du viser meg nå."

"Tenk om jeg hadde snakket og oppført meg slik overfor deg!"

"Dette har jeg da svart på mange ganger før."

"Jeg forventer at du skjønner hvor urimelig det ønsket/spørsmålet er, og at jeg aldri behøver å høre det igjen."

Poenget er å appelere til hans egen styrke, fornuft og ansvar fremfor at du skal bære både ham og alle hans sjalu villfarelser på dette området i all fremtid. Noen ganger kan faktisk en solid nå-er-jeg-bare-så-inderlig-og-oppriktig-pisslei-dette-tøyset-skyllebøtte være det som fungerer best.

Unngå å havne i en situasjon der hans sjalusi automatisk gir ham monopol på å være den som har det vondt og må trøstes, tas hensyn til og bæres. Det er jo egentlig han som gjør noe galt overfor deg.

Ubegrunnet sjalusi er i bunn og grunn en primitiv og barnslig adferd. Iblant kan det hjelpe å anvende omtrent de samme prinsippene som man ville brukt i forhold til barns manipulative adferd. Inkludert at surmulig oversees.

mvh

[Gjest man må forandre seg i et forhold. man er ikke lenger singel.]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

Noen ganger dukker det opp et innlegg her inne hvor man sitter igjen med følelsen av at det er to mennesker som har det veldig godt sammen. Dette var et slikt innlegg.

Det lyser omtanke, kjærlighet og respekt dere imellom lang vei av innlegget ditt og både du og din mann må ha det veldig godt sammen.

Men det kan kanskje hende at det som er naturlig for deg å endre på blir unaturlig for en annen. Hvis jeg aldri skulle vært alene noe sted med menn så ville jeg for eksempel ikke kunnet utøve yrket mitt. Og jeg synes jo at man burde få gå på julebord på jobben selvom man har en utradisjonell jobb ift kjønn. Så å aldri være alene med en eller flere andre menn uten partner tilstede ville vært en dramatisk omlegging av livet for meg. Jeg ville nok følt at en som forlangte det av meg neppe hadde særlig forståelse evt sansen for meg slik jeg var. Jeg ville nok da ha følt at han ikke var seriøs i forholdet sitt til meg hvis han forventet at jeg skulle endre meg såpass drastisk som dette hadde innebåret for meg.

[Gjest Glimtippe]

''Ikke forsvar, men kjærlige forsikringer om motiver og følelser.''

Problemet med denne strategien er at den _kan_ gjøre den sjalu i overkant avhengig av forsikringer og forklaringer som burde være komplett unødige.

Det går også an å direkte konfrontere sjalusien og urimeligheten i utsagn og krav der og da. Du kan si ting som

"Hører du hvor ulogisk det du sier nå er?"

"Det spørsmålet er for dumt og misstroisk til at jeg gidder å svare på."

"Det der vet du egentlig."

"Du må finne en annen måte å bli trygg på enn å kontrollere meg."

"Jeg fortjener mye større tillit enn den du viser meg nå."

"Tenk om jeg hadde snakket og oppført meg slik overfor deg!"

"Dette har jeg da svart på mange ganger før."

"Jeg forventer at du skjønner hvor urimelig det ønsket/spørsmålet er, og at jeg aldri behøver å høre det igjen."

Poenget er å appelere til hans egen styrke, fornuft og ansvar fremfor at du skal bære både ham og alle hans sjalu villfarelser på dette området i all fremtid. Noen ganger kan faktisk en solid nå-er-jeg-bare-så-inderlig-og-oppriktig-pisslei-dette-tøyset-skyllebøtte være det som fungerer best.

Unngå å havne i en situasjon der hans sjalusi automatisk gir ham monopol på å være den som har det vondt og må trøstes, tas hensyn til og bæres. Det er jo egentlig han som gjør noe galt overfor deg.

Ubegrunnet sjalusi er i bunn og grunn en primitiv og barnslig adferd. Iblant kan det hjelpe å anvende omtrent de samme prinsippene som man ville brukt i forhold til barns manipulative adferd. Inkludert at surmulig oversees.

mvh

Jeg setter de grensene jeg føler er naturlige for meg. Jeg setter ikke ned foten, bare for å sette ned foten, men påpeker at jeg fortjener med tillit når jeg synes det går for langt.

[Glimtipper]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

Jeg synes opplegget ditt høres ekstremt og livsbegrensende ut. Kan verken du eller mannen din være i samme rom som det annet kjønn uten anstand? Da vil lystene ta overhånd og utroskap vil skje? Dere fortjener begge mer tillit enn som så.

Kjæresten min synes dessverre ikke jeg fortjener spesielt mye tillit for øyeblikket, uten at jeg har gjort noe galt.

Allikevel traff innlegget ditt litt og det føltes ubehagelig.

Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.

Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.

I tillegg er jeg (har vært) en person som flørter mye. Dette gjør jeg overhodet ikke lenger, selv om det tok meg litt tid å lære hva han oppfatter som flørting. La meg understreke at det ikke var noe offer for meg å kutte det ut. Alle forhold er forskjellige og mennesker har forskjellige grenser. Jeg respekterer hans. Selv er jeg nesten blottet for sjalusi, selv om det selvfølgelig hender i små blaff.

Han gir meg aldri grobunn for sjalusi og jeg gjør mitt aller beste for at han skal føle det på samme måte. Men det går for langt når bildebytte på MSN (ansiktsbilde, ingenting sexy) er noe som må kommenteres.

Selv har han en bestevenninne, som jeg oppfordrer han til å treffe. Han har også latt en kvinnelig kollega overnatte i leiligheten sin før vi bodde sammen. "Leiligheten" hadde ett rom og en seng... Jeg lagde ikke masse styr angående det, men jeg kan ikke tenke meg han hadde godtatt det samme.

Forskjellen er vel at jeg stoler på han nesten uavhengig av situasjonen. Han stoler kun på meg om jeg unngår alle situasjoner som potensielt kan føre til utroskap. På samme måte som dere har det, antar jeg.

[mariaflyfly]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224228741' post='3987918]

Min erfaring er at om partneren er av det sjalu slaget, så blir det generelt verre over tid. Det har sikkert noe med selvfølelsen til vedkommende å gjøre.

Det er sunt å føle et stikk av sjalusi en gang i blant, men jeg hadde vært veldig på vakt om partneren hadde vist tendenser jeg ikke kunne leve med. Jeg kjenner noen som har levd med sykelig sjalusi i en mannsalder, og det ser jeg for meg som et evig pes. Men det er jo et valg man tar selv.

''Min erfaring er at om partneren er av det sjalu slaget, så blir det generelt verre over tid.''

Helt enig.

[mariaflyfly]

Jeg synes opplegget ditt høres ekstremt og livsbegrensende ut. Kan verken du eller mannen din være i samme rom som det annet kjønn uten anstand? Da vil lystene ta overhånd og utroskap vil skje? Dere fortjener begge mer tillit enn som så.

Kjæresten min synes dessverre ikke jeg fortjener spesielt mye tillit for øyeblikket, uten at jeg har gjort noe galt.

Allikevel traff innlegget ditt litt og det føltes ubehagelig.

Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.

Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.

I tillegg er jeg (har vært) en person som flørter mye. Dette gjør jeg overhodet ikke lenger, selv om det tok meg litt tid å lære hva han oppfatter som flørting. La meg understreke at det ikke var noe offer for meg å kutte det ut. Alle forhold er forskjellige og mennesker har forskjellige grenser. Jeg respekterer hans. Selv er jeg nesten blottet for sjalusi, selv om det selvfølgelig hender i små blaff.

Han gir meg aldri grobunn for sjalusi og jeg gjør mitt aller beste for at han skal føle det på samme måte. Men det går for langt når bildebytte på MSN (ansiktsbilde, ingenting sexy) er noe som må kommenteres.

Selv har han en bestevenninne, som jeg oppfordrer han til å treffe. Han har også latt en kvinnelig kollega overnatte i leiligheten sin før vi bodde sammen. "Leiligheten" hadde ett rom og en seng... Jeg lagde ikke masse styr angående det, men jeg kan ikke tenke meg han hadde godtatt det samme.

Forskjellen er vel at jeg stoler på han nesten uavhengig av situasjonen. Han stoler kun på meg om jeg unngår alle situasjoner som potensielt kan føre til utroskap. På samme måte som dere har det, antar jeg.

Beklager at jeg sier det, men her ringer det en varselklokke når jeg leser det du skriver.

Jeg håper du får snakket gjennom ting med kjæresten din, slik at dere kan ha en åpen dialog rundt dette temaet framover. Jeg levde med en sykelig sjalu partner i mange år, og kan ikke si at jeg anbefaler det til andre. Og det er slik Lotte sa - det blei bare verre og verre med årene.

[Gjest togli]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

Jeg synes det du skisserer virker ganske ekstremt... Verken jeg eller mannen min har problemer med at den andre av oss kommer sent hjem fra fest, at vi ikke er sammen til enhver tid, at vi prater mye med en av det motsatte kjønn etc. Dette alene, burde jo absolutt ikke være noe problem i et forhold!

Ingen av oss sitter forøvrig på fanget til andre, danser hele kvelden med en bestemt person, klemmer gjentatte ganger på en bestemt person eller gjør andre ting som kan gi grunn for sjalusi.

Jeg mener det finnes en veldig god mellomting det du skisserer (som virker ganske kontrollerende?) og oppførsel som kan gi grobunn for sjalusi.

For oss hadde det vært helt utelukket å ha det slik dere har det, men vi har heller aldri noensinne opplevd å kjenne sjalusi pga at partneren har oppført seg på en bestemt måte. Både han og jeg kan oppleve å få mye oppmerksomhet fra en av det motsatte kjønn, men vi stoler da såpass på hverandre at vi føler oss trygge