Sjalusi og forhold

[PieLill]

Jeg setter de grensene jeg føler er naturlige for meg. Jeg setter ikke ned foten, bare for å sette ned foten, men påpeker at jeg fortjener med tillit når jeg synes det går for langt.

Det bør jo være ja takk begge deler. Altså både vennlighet og konfrontasjon.

Det kan være lurt å ikke bare tenke på hvilke grenser man er bekvemme med i dag. Men også tenke igjennom hvilke mønstre man er i ferd med å skape og i hvilken rettning man beveger seg.

All usunn og ulogisk sjalusi som på en eller annen måte aksepteres og støttes, vil vokse seg større, mer domminerende og sykere.

Har man skapt et mønster som er galt, men ikke så domminerende at det er ubehaglig i øyeblikket, bør man kanskje likevel bryte det der og da. Det kommer før eller siden til å vokse til noe utålelig og uhåndterbart. Og da vil det være mye vanskeligere å bryte.

Før man aksepterer noe, kan det være greit å spørre seg selv om man ville tålt det om det var ti ganger større.

mvh

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg synes opplegget ditt høres ekstremt og livsbegrensende ut. Kan verken du eller mannen din være i samme rom som det annet kjønn uten anstand? Da vil lystene ta overhånd og utroskap vil skje? Dere fortjener begge mer tillit enn som så.

Kjæresten min synes dessverre ikke jeg fortjener spesielt mye tillit for øyeblikket, uten at jeg har gjort noe galt.

Allikevel traff innlegget ditt litt og det føltes ubehagelig.

Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.

Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.

I tillegg er jeg (har vært) en person som flørter mye. Dette gjør jeg overhodet ikke lenger, selv om det tok meg litt tid å lære hva han oppfatter som flørting. La meg understreke at det ikke var noe offer for meg å kutte det ut. Alle forhold er forskjellige og mennesker har forskjellige grenser. Jeg respekterer hans. Selv er jeg nesten blottet for sjalusi, selv om det selvfølgelig hender i små blaff.

Han gir meg aldri grobunn for sjalusi og jeg gjør mitt aller beste for at han skal føle det på samme måte. Men det går for langt når bildebytte på MSN (ansiktsbilde, ingenting sexy) er noe som må kommenteres.

Selv har han en bestevenninne, som jeg oppfordrer han til å treffe. Han har også latt en kvinnelig kollega overnatte i leiligheten sin før vi bodde sammen. "Leiligheten" hadde ett rom og en seng... Jeg lagde ikke masse styr angående det, men jeg kan ikke tenke meg han hadde godtatt det samme.

Forskjellen er vel at jeg stoler på han nesten uavhengig av situasjonen. Han stoler kun på meg om jeg unngår alle situasjoner som potensielt kan føre til utroskap. På samme måte som dere har det, antar jeg.

Jeg tror den store forskjellen ligger i hvem som skal ta ansvar for den andres følelser og i hvilken grad.

Hvis du må endre ting i livet ditt so du ikke ønsker å endre og som det ikke er noe galt i forå tekkes ham - og du ønsker å gjøre dette fordi det betyr mer for deg å trygge ham - så er det hgreit.

Hvis du ikke ønsker å endre deg feks i å ikke kunne skifte bilde på msn som du vil og han da blir slitende med sjalusi så er det avgjørende at han anerkjenner at denne følelsen er "feil" i betydningen av at du ikke gjør noe galt og at følelsen ikke bunner i noe rasjonelt som han kan forlange at du tar hensyn til. Da må han selv ta ansvar for sin sjalusi.

Det er med andre ord forskjell på å la være å flørte - det er å tøye grensene. Men å endre daglig oppførsel som er normal og ikke orientert mot utroskap eller bedrag for å roe ned den andres følelser blir kun riktig hvis man selv ønsker å gjøre det slik. Ønsker man ikke det må den som er sjalu ta inn over seg at denne har et problem å løse som ikke er den andres ansvar.

Jeg vil si at det blir litt som hvis partneren har angst - man stresser ikke opp en med angst ved å kjøre villmann på motorveien, men man kan ikke degge oppunder angsten heller.

Så hvis kjæresten din mener at du skal ta ansvar for at han blir sur fordi du skifter bilde på msn så har han et problem. Innser han at det er hans problem så tenker jeg at det er godt håp om å løse det - mener han at det er du som må endre deg så ser det verre ut.

Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.

Jeg skiftet ut mannen isteden.

[PieLill]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

Både min mann og jeg ville vantrivdes i et forhold som utviklet seg til et slikt tosomhetsfengsel.

Ingen av ville orket hverken å overvåke den andre så mye eller å bli så overvåket og holdt i bånd.

Vi oppmuntrer begge hverandre til å ha kontakt med venner og gjøre ting på egenhånd. Selvsagt gjør vi ting sammen også.

Vi forteller hverandre det vi synes er viktig og/eller berikende. Men vi avgir aldri utfyllende rapporter for at den andre skal føle h*n har kontroll.

Vi er begge nøye på at det som er reservert for bare oss to ikke deles med andre. Dermed er vi trygge på hverandre og behøver ikke kontrollere eller bevise noe som helst.

Bevisene og tilliten ligger i det forholdet vi har med hverandre. Hvem vi er for hverandre. Hva vi gir til hverandre.

Livet er for kort til å sløse det bort på frenetisk kontroll.

mvh

[Lotte :o)]

Jeg tror den store forskjellen ligger i hvem som skal ta ansvar for den andres følelser og i hvilken grad.

Hvis du må endre ting i livet ditt so du ikke ønsker å endre og som det ikke er noe galt i forå tekkes ham - og du ønsker å gjøre dette fordi det betyr mer for deg å trygge ham - så er det hgreit.

Hvis du ikke ønsker å endre deg feks i å ikke kunne skifte bilde på msn som du vil og han da blir slitende med sjalusi så er det avgjørende at han anerkjenner at denne følelsen er "feil" i betydningen av at du ikke gjør noe galt og at følelsen ikke bunner i noe rasjonelt som han kan forlange at du tar hensyn til. Da må han selv ta ansvar for sin sjalusi.

Det er med andre ord forskjell på å la være å flørte - det er å tøye grensene. Men å endre daglig oppførsel som er normal og ikke orientert mot utroskap eller bedrag for å roe ned den andres følelser blir kun riktig hvis man selv ønsker å gjøre det slik. Ønsker man ikke det må den som er sjalu ta inn over seg at denne har et problem å løse som ikke er den andres ansvar.

Jeg vil si at det blir litt som hvis partneren har angst - man stresser ikke opp en med angst ved å kjøre villmann på motorveien, men man kan ikke degge oppunder angsten heller.

Så hvis kjæresten din mener at du skal ta ansvar for at han blir sur fordi du skifter bilde på msn så har han et problem. Innser han at det er hans problem så tenker jeg at det er godt håp om å løse det - mener han at det er du som må endre deg så ser det verre ut.

Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.

Jeg skiftet ut mannen isteden.

''Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.''

*LOL* For en dust! Bra du kom deg på bena og tuppa han ut av livet ditt!

[Lotte :o)]

Jeg synes opplegget ditt høres ekstremt og livsbegrensende ut. Kan verken du eller mannen din være i samme rom som det annet kjønn uten anstand? Da vil lystene ta overhånd og utroskap vil skje? Dere fortjener begge mer tillit enn som så.

Kjæresten min synes dessverre ikke jeg fortjener spesielt mye tillit for øyeblikket, uten at jeg har gjort noe galt.

Allikevel traff innlegget ditt litt og det føltes ubehagelig.

Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.

Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.

I tillegg er jeg (har vært) en person som flørter mye. Dette gjør jeg overhodet ikke lenger, selv om det tok meg litt tid å lære hva han oppfatter som flørting. La meg understreke at det ikke var noe offer for meg å kutte det ut. Alle forhold er forskjellige og mennesker har forskjellige grenser. Jeg respekterer hans. Selv er jeg nesten blottet for sjalusi, selv om det selvfølgelig hender i små blaff.

Han gir meg aldri grobunn for sjalusi og jeg gjør mitt aller beste for at han skal føle det på samme måte. Men det går for langt når bildebytte på MSN (ansiktsbilde, ingenting sexy) er noe som må kommenteres.

Selv har han en bestevenninne, som jeg oppfordrer han til å treffe. Han har også latt en kvinnelig kollega overnatte i leiligheten sin før vi bodde sammen. "Leiligheten" hadde ett rom og en seng... Jeg lagde ikke masse styr angående det, men jeg kan ikke tenke meg han hadde godtatt det samme.

Forskjellen er vel at jeg stoler på han nesten uavhengig av situasjonen. Han stoler kun på meg om jeg unngår alle situasjoner som potensielt kan føre til utroskap. På samme måte som dere har det, antar jeg.

Kjære vene! Dette forholdet som du beskriver, ville aldri gjort meg lykkelig, i alle fall.

Hadde jeg vært deg: jeg hadde pakka sakene og flytta hjem til Norge.

[PieLill]

Jeg synes opplegget ditt høres ekstremt og livsbegrensende ut. Kan verken du eller mannen din være i samme rom som det annet kjønn uten anstand? Da vil lystene ta overhånd og utroskap vil skje? Dere fortjener begge mer tillit enn som så.

Kjæresten min synes dessverre ikke jeg fortjener spesielt mye tillit for øyeblikket, uten at jeg har gjort noe galt.

Allikevel traff innlegget ditt litt og det føltes ubehagelig.

Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.

Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.

I tillegg er jeg (har vært) en person som flørter mye. Dette gjør jeg overhodet ikke lenger, selv om det tok meg litt tid å lære hva han oppfatter som flørting. La meg understreke at det ikke var noe offer for meg å kutte det ut. Alle forhold er forskjellige og mennesker har forskjellige grenser. Jeg respekterer hans. Selv er jeg nesten blottet for sjalusi, selv om det selvfølgelig hender i små blaff.

Han gir meg aldri grobunn for sjalusi og jeg gjør mitt aller beste for at han skal føle det på samme måte. Men det går for langt når bildebytte på MSN (ansiktsbilde, ingenting sexy) er noe som må kommenteres.

Selv har han en bestevenninne, som jeg oppfordrer han til å treffe. Han har også latt en kvinnelig kollega overnatte i leiligheten sin før vi bodde sammen. "Leiligheten" hadde ett rom og en seng... Jeg lagde ikke masse styr angående det, men jeg kan ikke tenke meg han hadde godtatt det samme.

Forskjellen er vel at jeg stoler på han nesten uavhengig av situasjonen. Han stoler kun på meg om jeg unngår alle situasjoner som potensielt kan føre til utroskap. På samme måte som dere har det, antar jeg.

''Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.''

Det er her du faktisk behøver og dra fram storslegga og knalle den i bordet så det knekker. Du må komme med et absolutt krav om at han legger dette tullet vekk. For det første var dere ikke sammen og hadde ingen forpliktelser til hverandre. For det andre, om det så hadde vært galt av deg, må man i et forhold la være å rippe opp i fortida i tide og utide. Et forhold der en eller begge går å ruger på gammel dritt er dødsdømt.

''Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.''

Dette er en type sykelig anklage som er klin umulig å forsvare seg mot. Det er så difust at du ikke skjønner hva han mener. Om han holder på å se skumle tegn på denne måten og spøkelser og rivaler på høylys dag, vet du aldri hva som blir den neste anklagen mot deg. Her må du også dra fram storslegga og knalle til både to og tre ganger. Her bør han få et ultimatum om å kutte ut og oppsøke hjelp. Slik kan dere bare ikke ha det.

mvh

[PieLill]

Jeg tror den store forskjellen ligger i hvem som skal ta ansvar for den andres følelser og i hvilken grad.

Hvis du må endre ting i livet ditt so du ikke ønsker å endre og som det ikke er noe galt i forå tekkes ham - og du ønsker å gjøre dette fordi det betyr mer for deg å trygge ham - så er det hgreit.

Hvis du ikke ønsker å endre deg feks i å ikke kunne skifte bilde på msn som du vil og han da blir slitende med sjalusi så er det avgjørende at han anerkjenner at denne følelsen er "feil" i betydningen av at du ikke gjør noe galt og at følelsen ikke bunner i noe rasjonelt som han kan forlange at du tar hensyn til. Da må han selv ta ansvar for sin sjalusi.

Det er med andre ord forskjell på å la være å flørte - det er å tøye grensene. Men å endre daglig oppførsel som er normal og ikke orientert mot utroskap eller bedrag for å roe ned den andres følelser blir kun riktig hvis man selv ønsker å gjøre det slik. Ønsker man ikke det må den som er sjalu ta inn over seg at denne har et problem å løse som ikke er den andres ansvar.

Jeg vil si at det blir litt som hvis partneren har angst - man stresser ikke opp en med angst ved å kjøre villmann på motorveien, men man kan ikke degge oppunder angsten heller.

Så hvis kjæresten din mener at du skal ta ansvar for at han blir sur fordi du skifter bilde på msn så har han et problem. Innser han at det er hans problem så tenker jeg at det er godt håp om å løse det - mener han at det er du som må endre deg så ser det verre ut.

Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.

Jeg skiftet ut mannen isteden.

Tiltredes.

mvh

[Gjest Snuskedundra]

Jeg har en partner som ble syk av sjalusi. Han måtte medisineres. Jeg holdt på å forlate han. Sjalusi er farlig og ødeleggende, for begge to i et forhold.

Man eier ikke hverandre, og uten tillitt i forholdet er det vanskelig å skape et godt samliv.

Ingen gode råd, bare et hjertesukk....

[Glimtipper]

Det bør jo være ja takk begge deler. Altså både vennlighet og konfrontasjon.

Det kan være lurt å ikke bare tenke på hvilke grenser man er bekvemme med i dag. Men også tenke igjennom hvilke mønstre man er i ferd med å skape og i hvilken rettning man beveger seg.

All usunn og ulogisk sjalusi som på en eller annen måte aksepteres og støttes, vil vokse seg større, mer domminerende og sykere.

Har man skapt et mønster som er galt, men ikke så domminerende at det er ubehaglig i øyeblikket, bør man kanskje likevel bryte det der og da. Det kommer før eller siden til å vokse til noe utålelig og uhåndterbart. Og da vil det være mye vanskeligere å bryte.

Før man aksepterer noe, kan det være greit å spørre seg selv om man ville tålt det om det var ti ganger større.

mvh

Takk for kloke tanker

Jeg tenker at jeg nok er veldig aksepterende i forhold til ting jeg i hodet mitt refererer til som "tull og tøys". Men jeg ønsker selvfølgelig ikke å bli kontrollert og jeg ønsker egentlig svært sterkt at han ville tatt på seg mer skyld i forhold til uenigheter og problemer. Spesielt med tanke på denne sjalusien.

En ting er å innrømme, i ufarlige situasjoner, at man er kontrollerende og sjalu. En annen ting er å si det når man står midt oppe i det. Det er da en slik innrømmelse er gull verdt for å løse et problem, for da kan vi fokusere på kjernen i stedet for å snakke om bildebytte på MSN eller forandret væremåte.

Det er mye lettere å forholde seg til noens svake sider om de er åpne og ærlige om det. Hvis han sa: "Nå trenger jeg litt realitetsorientering her. Du elsker meg fremdeles og vil være sammen med meg, ikke sant?". Det er slik jeg forsøker å gjøre det. Jeg spør om det jeg lurer på og sier rett ut hva jeg trenger.

[Glimtipper]

Jeg har en partner som ble syk av sjalusi. Han måtte medisineres. Jeg holdt på å forlate han. Sjalusi er farlig og ødeleggende, for begge to i et forhold.

Man eier ikke hverandre, og uten tillitt i forholdet er det vanskelig å skape et godt samliv.

Ingen gode råd, bare et hjertesukk....

Det er leit å høre. Jeg vet hvor vondt det er å få ubegrunnede anklager rettet mot seg.

Håper det går bedre med dere nå

[Glimtipper]

''Problemet stammer vel egentlig fra begynnelsen. Det var en episode før vi ble sammen som han holder fast ved, hvor han følte jeg brøt hans tillit og jeg ikke følte det på samme måte. Når han allikevel valgte å bli sammen med meg, så mener jeg rasjonelt sett at dette må strykes. Jeg hadde ingen forpliktelser til han på det tidspunktet.''

Det er her du faktisk behøver og dra fram storslegga og knalle den i bordet så det knekker. Du må komme med et absolutt krav om at han legger dette tullet vekk. For det første var dere ikke sammen og hadde ingen forpliktelser til hverandre. For det andre, om det så hadde vært galt av deg, må man i et forhold la være å rippe opp i fortida i tide og utide. Et forhold der en eller begge går å ruger på gammel dritt er dødsdømt.

''Han mener også jeg har forandret væremåte/snakkemåte i forhold til han, og at det betyr jeg er på vei ut av forholdet. Det er ikke tilfellet, noe jeg har understreket og vist gjennom handling. Han mener jeg snakker i generelle vendinger om forhold, sex eller intimitet. Jeg vet ikke hva det betyr eller om det er rasjonelt i det hele tatt. Jeg er i stor grad individualist, men gjør mitt beste for å fungere godt i forholdet.''

Dette er en type sykelig anklage som er klin umulig å forsvare seg mot. Det er så difust at du ikke skjønner hva han mener. Om han holder på å se skumle tegn på denne måten og spøkelser og rivaler på høylys dag, vet du aldri hva som blir den neste anklagen mot deg. Her må du også dra fram storslegga og knalle til både to og tre ganger. Her bør han få et ultimatum om å kutte ut og oppsøke hjelp. Slik kan dere bare ikke ha det.

mvh

''Det er her du faktisk behøver og dra fram storslegga og knalle den i bordet så det knekker. Du må komme med et absolutt krav om at han legger dette tullet vekk. For det første var dere ikke sammen og hadde ingen forpliktelser til hverandre. For det andre, om det så hadde vært galt av deg, må man i et forhold la være å rippe opp i fortida i tide og utide. Et forhold der en eller begge går å ruger på gammel dritt er dødsdømt.''

Ja, jeg er enig i det. Nå har jeg sagt at vi ikke snakker mer om den saken, så han har etterhvert lagt den død. Men jeg antar det fremdeles surrer i bakhodet hans.

Jeg ser faktisk at han prøver veldig hardt, men at sjalusien slipper ut i små kommentarer nå og da. Det er mulig jeg tar meg for nær av det. Men han mukker ikke angående turer på byen, fester eller ferieturer. Han godtar at jeg snakker med personen jeg "var utro med" på MSN, siden vi fremdeles er venner. Slike ting nevner han ikke. Han kan også snakke svært rasjonelt rundt utroskap. At man ikke kan leve i frykt, at man må ta et valg om å stole på, så får man heller leve lykkelig inntil den eventuelle dagen valget viste seg å være feil.

Han føler nok mer sjalusi enn jeg normalt vet. Men i en periode som nå, når vi lever i limboland og har det generelt slitsomt, så kommer flere av de irrasjonelle følelsene fram. Sikkert hos oss begge to.

''Dette er en type sykelig anklage som er klin umulig å forsvare seg mot. Det er så difust at du ikke skjønner hva han mener. Om han holder på å se skumle tegn på denne måten og spøkelser og rivaler på høylys dag, vet du aldri hva som blir den neste anklagen mot deg. Her må du også dra fram storslegga og knalle til både to og tre ganger. Her bør han få et ultimatum om å kutte ut og oppsøke hjelp. Slik kan dere bare ikke ha det.''

Ja, jeg skal definitivt ta den samtalen så snart ting roer seg. Tidspunktet er ikke riktig for noen som helst slags oppgjør for øyeblikket.

[Glimtipper]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224323288' post='3988855]

Kjære vene! Dette forholdet som du beskriver, ville aldri gjort meg lykkelig, i alle fall.

Hadde jeg vært deg: jeg hadde pakka sakene og flytta hjem til Norge.

Åh, han gjør meg svært lykkelig

Det blir mye negativt i en slik tråd, men han er en flott kjæreste på de fleste andre vis og vi har det svært godt sammen når vi bare har et stabilt liv.

Han har nok særdeles dårlig selvtillit for øyeblikket, da han ikke føler han tilbyr meg og sønnen min god økonomi, et trygt hjem og så videre. Jeg tror sjalusien kommer ekstra godt fram akkurat da.

[Glimtipper]

Jeg tror den store forskjellen ligger i hvem som skal ta ansvar for den andres følelser og i hvilken grad.

Hvis du må endre ting i livet ditt so du ikke ønsker å endre og som det ikke er noe galt i forå tekkes ham - og du ønsker å gjøre dette fordi det betyr mer for deg å trygge ham - så er det hgreit.

Hvis du ikke ønsker å endre deg feks i å ikke kunne skifte bilde på msn som du vil og han da blir slitende med sjalusi så er det avgjørende at han anerkjenner at denne følelsen er "feil" i betydningen av at du ikke gjør noe galt og at følelsen ikke bunner i noe rasjonelt som han kan forlange at du tar hensyn til. Da må han selv ta ansvar for sin sjalusi.

Det er med andre ord forskjell på å la være å flørte - det er å tøye grensene. Men å endre daglig oppførsel som er normal og ikke orientert mot utroskap eller bedrag for å roe ned den andres følelser blir kun riktig hvis man selv ønsker å gjøre det slik. Ønsker man ikke det må den som er sjalu ta inn over seg at denne har et problem å løse som ikke er den andres ansvar.

Jeg vil si at det blir litt som hvis partneren har angst - man stresser ikke opp en med angst ved å kjøre villmann på motorveien, men man kan ikke degge oppunder angsten heller.

Så hvis kjæresten din mener at du skal ta ansvar for at han blir sur fordi du skifter bilde på msn så har han et problem. Innser han at det er hans problem så tenker jeg at det er godt håp om å løse det - mener han at det er du som må endre deg så ser det verre ut.

Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.

Jeg skiftet ut mannen isteden.

''Så hvis kjæresten din mener at du skal ta ansvar for at han blir sur fordi du skifter bilde på msn så har han et problem. Innser han at det er hans problem så tenker jeg at det er godt håp om å løse det - mener han at det er du som må endre deg så ser det verre ut.''

Jeg tror ikke han mener jeg må endre meg, det har han i hvert fall ikke sagt noe om. Og slike kommentarer (som ang. bildet på MSN) forsvinner raskt i tull og tøys. Sikkert mest fordi jeg tar det med godt humør, spøker litt og går videre med livet mitt MED nytt bilde på MSN når jeg ønsker det.

Det er aldri snakk om sinne i forhold til sjalusien hans, forøvrig.

''Som eksempel kan jeg nevne at jeg et år fikk en truse til jul - med bilde av han jeg var gift med på midt foran. Den var ikke pen! Den forlangte han at jeg skulle gå med hvis jeg skulle ut av huset.''

Hahahaha Han er slik en kjernekar, han eksen din. Uff og uff.

[PieLill]

Takk for kloke tanker

Jeg tenker at jeg nok er veldig aksepterende i forhold til ting jeg i hodet mitt refererer til som "tull og tøys". Men jeg ønsker selvfølgelig ikke å bli kontrollert og jeg ønsker egentlig svært sterkt at han ville tatt på seg mer skyld i forhold til uenigheter og problemer. Spesielt med tanke på denne sjalusien.

En ting er å innrømme, i ufarlige situasjoner, at man er kontrollerende og sjalu. En annen ting er å si det når man står midt oppe i det. Det er da en slik innrømmelse er gull verdt for å løse et problem, for da kan vi fokusere på kjernen i stedet for å snakke om bildebytte på MSN eller forandret væremåte.

Det er mye lettere å forholde seg til noens svake sider om de er åpne og ærlige om det. Hvis han sa: "Nå trenger jeg litt realitetsorientering her. Du elsker meg fremdeles og vil være sammen med meg, ikke sant?". Det er slik jeg forsøker å gjøre det. Jeg spør om det jeg lurer på og sier rett ut hva jeg trenger.

''Det er da en slik innrømmelse er gull verdt for å løse et problem, for da kan vi fokusere på kjernen i stedet for å snakke om bildebytte på MSN eller forandret væremåte.''

Det er når du tillater at samtalen pendler omkring dette at du mater hans vrangforestillinger og nører opp under et voksende og sykt kontrollbehov.

Bli ham _aldri_ svar skyldig i slike situasjoner.

Du skal ikke forsvare deg eller forklare deg i det hele tatt om slikt tøys! Du skal blankt avvise hele greiene! Si ting som at "Dette er så urimelig, ulogisk og tøysete at jeg ikke kommer til å diskutere det med deg i det hele tatt. Men hvis du ønsker å snakke om din uttrygghet og sjalusi vil jeg gjerne hjelpe deg. Det kommer ikke til å hjelpe hverken deg eller meg eller forholdet vårt om jeg prøver å hjelpe deg ved å gi etter for slikt tøys.''

Sjalusi handler ikke bare om vond uttrygghet, men om MAKT. Ikke la hans sykelige sjalusi få makt over deg. Ikke skyv deg selv opp i det hjørnet at fordi han er sjalu, har han krav på at du tar mange hensyn som normalt ville vært helt urimelige.

Det er han som _velger_ å lytte til sin syke sjalusi fremfor fornuft, fakta og erfaringer. Han kan ikke velge bort personligheten han er født med. Men han _kan_ velge hvordan han håndterer de mindre hyggelige sidene ved den.

Så lenge du forsvarer helt normale handlinger som om du har gjort noe galt, kan han slippe å velge og ta ansvar for et problem som er helt og holdent hans.

mvh

[PieLill]

''Det er her du faktisk behøver og dra fram storslegga og knalle den i bordet så det knekker. Du må komme med et absolutt krav om at han legger dette tullet vekk. For det første var dere ikke sammen og hadde ingen forpliktelser til hverandre. For det andre, om det så hadde vært galt av deg, må man i et forhold la være å rippe opp i fortida i tide og utide. Et forhold der en eller begge går å ruger på gammel dritt er dødsdømt.''

Ja, jeg er enig i det. Nå har jeg sagt at vi ikke snakker mer om den saken, så han har etterhvert lagt den død. Men jeg antar det fremdeles surrer i bakhodet hans.

Jeg ser faktisk at han prøver veldig hardt, men at sjalusien slipper ut i små kommentarer nå og da. Det er mulig jeg tar meg for nær av det. Men han mukker ikke angående turer på byen, fester eller ferieturer. Han godtar at jeg snakker med personen jeg "var utro med" på MSN, siden vi fremdeles er venner. Slike ting nevner han ikke. Han kan også snakke svært rasjonelt rundt utroskap. At man ikke kan leve i frykt, at man må ta et valg om å stole på, så får man heller leve lykkelig inntil den eventuelle dagen valget viste seg å være feil.

Han føler nok mer sjalusi enn jeg normalt vet. Men i en periode som nå, når vi lever i limboland og har det generelt slitsomt, så kommer flere av de irrasjonelle følelsene fram. Sikkert hos oss begge to.

''Dette er en type sykelig anklage som er klin umulig å forsvare seg mot. Det er så difust at du ikke skjønner hva han mener. Om han holder på å se skumle tegn på denne måten og spøkelser og rivaler på høylys dag, vet du aldri hva som blir den neste anklagen mot deg. Her må du også dra fram storslegga og knalle til både to og tre ganger. Her bør han få et ultimatum om å kutte ut og oppsøke hjelp. Slik kan dere bare ikke ha det.''

Ja, jeg skal definitivt ta den samtalen så snart ting roer seg. Tidspunktet er ikke riktig for noen som helst slags oppgjør for øyeblikket.

''Ja, jeg skal definitivt ta den samtalen så snart ting roer seg. Tidspunktet er ikke riktig for noen som helst slags oppgjør for øyeblikket.''

Ja, man må enten ta det i fredstid eller knalle til når situasjonen igjen oppstår og la det stå til.

mvh

[Glimtipper]

''Ja, jeg skal definitivt ta den samtalen så snart ting roer seg. Tidspunktet er ikke riktig for noen som helst slags oppgjør for øyeblikket.''

Ja, man må enten ta det i fredstid eller knalle til når situasjonen igjen oppstår og la det stå til.

mvh

Ja, jeg får se det an

Det med tidspunkt er litt avgjørende, mener jeg. Man skal ha stor tålmodighet med partneren sin i vanskelige perioder. Gudene vet at han har hatt det med meg

[PieLill]

Ja, jeg får se det an

Det med tidspunkt er litt avgjørende, mener jeg. Man skal ha stor tålmodighet med partneren sin i vanskelige perioder. Gudene vet at han har hatt det med meg

''Det med tidspunkt er litt avgjørende, mener jeg. Man skal ha stor tålmodighet med partneren sin i vanskelige perioder. Gudene vet at han har hatt det med meg :)''

Det er et godt motto. Bær over med mannen, men ikke på en måte som mater hans sjalusi.

mvh

[Glimtipper]

''Det med tidspunkt er litt avgjørende, mener jeg. Man skal ha stor tålmodighet med partneren sin i vanskelige perioder. Gudene vet at han har hatt det med meg :)''

Det er et godt motto. Bær over med mannen, men ikke på en måte som mater hans sjalusi.

mvh

Enig.

Jeg håper det roer seg litt etter at jeg avføyde forrige gang som tull og tøys.

Sånn på siden prøver jeg å øke selvtilliten hans litt. Jeg aner virkelig ikke hvorfor han føler han ikke fortjener meg, men det påvirker definitivt alle mulige uenigheter særdeles negativt. Det meste blir tatt ille opp akkurat nå.

[meg__123!]

Enig.

Jeg håper det roer seg litt etter at jeg avføyde forrige gang som tull og tøys.

Sånn på siden prøver jeg å øke selvtilliten hans litt. Jeg aner virkelig ikke hvorfor han føler han ikke fortjener meg, men det påvirker definitivt alle mulige uenigheter særdeles negativt. Det meste blir tatt ille opp akkurat nå.

Er han fra en annen kultur og har en annen religion eller noe?

[Gjest høstløv]

Jeg driver ikke med å klemme på menn når jeg treffer dem i selskap eller på gata.

Jeg flørter aldri.

Jeg har ikke noe på pc som "venner" osv. Ingen bilder.

Jeg drar aldri ut på byen alene eller med en venninne. Kun jobbrealitert. Og da kommer jeg hjem før midnatt og er aldri full.

På fest sammen med partner går jeg aldri ifra ham slik at han står alene igjen. Vi følger hverandre gjennom kvelden og sitter ved siden av hverandre. Er veldig opptatt med å vise at partneren betyr noe for meg i slike sammenhenger.

Sier alltid ifra hvis jeg skal noe spesielt og ringer gjerne hjem for å gi lyd fra meg. Eller sender en koselig melding.

Vi forteller hverandre om arbeidskamerater som begynner i ny jobb, holder ingenting hemmelig for hverandre.

Ved å opptre slik gjennom et langt liv så er vi blitt trygge på hverandre og etter mange år er mannen min absolutt ikke sjalu på meg i det hele tatt og jeg savner det nesten litt. Men det er en stor tillitserklæring som jeg er kry for. Mannen min er på samme måte mot meg, så dette er gjennsidig slik at jeg også er trygg og glad.

Vi pynter oss for hverandre selvom vi bare er hjemme. Sjelden joggebukse her i gården. Ofte skjørt og pen topp. Skjønner godt at man lurer hvis man går i gamle slitte klær hjemme og pynter seg voldsomt når man da går ut for å treffe folk eller på jobb.

Man snakker heller ikke mye om at noen er superpene.Vi sier at de er fine, gode og vakre mennesker. Men aldri noe sexrealitert over en uttalelse. Og vi ser aldri etter det motsatte kjønn ute på gata!

Se på deg selv utenifra i forskjellige settinger så finner du fort utav hvorfor din partner kan opptre sjalu. Vil du ikke forandre deg litt pga. dette, ja så er nok ikke forholdet liv laga for resten av ditt liv. Og jeg vil ikke si at jeg har gitt avkall på min personlighet, da jeg ikke ser at dette betyr noe for meg heller f.eks flørting.

Dette synes jeg er kloke ord, og høres fornuftig ut.

Det er ingen grunn til å gi partneren grunn til å bli sjalu, man mister ikke egen identitet ved å opptre på den måten, du har skissert.