Er du glad i samboerens barn?

[Gjest esken]

Jeg lurer på om det er andre som er som meg. Jeg har nå kjent samboerens barn i et par år. De er greie barn som jeg ser annenhver helg omtrent. Men jeg har ingen spesielle følelser for dem. Jeg har selv et barn. Og det er selvfølgelig anderledes. Jeg elsker mitt eget barn, gleder meg til hver dag med han. Men samboerens barn forblir bare «noen andres barn» som jeg hverken elsker, savner, eller har spesielt varme følelser for.

[løvinne71]

Jeg har ikke personlig erfaring med akkurat samboers barn. (er gift og har kun felles barn) men jeg har jo også andre barn i livet mitt som f.eks nevøer, nieser, barn av nære vennepar etc.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg elsker mine egne barn over alt, men kan ikke si jeg har særlig mye følelser for andre barn som jeg kanskje "burde" vært glad i.

Jeg er vel generellt ikke så interessert eller engasjert i barn. Og føler ikke automatisk omsorg og ansvar for dem, eller savn hvis jeg ikke ser dem på en stund.

Du er altså ikke alene om å føle lite for andres barn. Men når det gjelder akkurat rollen som ste-forelder, så ligger det litt mere forventninger, både fra deg selv og andre, til at man skal innta en mor/fars-rolle og bli følelsesmessig engasjert i barnet?

Tror mange opplever det samme som deg (oss) .

Det er liksom opplest og vedtatt at "alle" skal være glad i barn, særlig de man har en personlig relasjon til.

Derfor er det litt tabu å innrømme at man egentlig ikke har disse følelsene innerst inne..

[Gjest Elextra]

Jeg føler meg glad i alle barna til mennesker jeg er glad i .

Jeg har imidlertid ingen erfaring med samboer med barn, og slipper også å være mer sammen med andres barn enn jeg velger selv.

[Gjest esken]

Jeg har ikke personlig erfaring med akkurat samboers barn. (er gift og har kun felles barn) men jeg har jo også andre barn i livet mitt som f.eks nevøer, nieser, barn av nære vennepar etc.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg elsker mine egne barn over alt, men kan ikke si jeg har særlig mye følelser for andre barn som jeg kanskje "burde" vært glad i.

Jeg er vel generellt ikke så interessert eller engasjert i barn. Og føler ikke automatisk omsorg og ansvar for dem, eller savn hvis jeg ikke ser dem på en stund.

Du er altså ikke alene om å føle lite for andres barn. Men når det gjelder akkurat rollen som ste-forelder, så ligger det litt mere forventninger, både fra deg selv og andre, til at man skal innta en mor/fars-rolle og bli følelsesmessig engasjert i barnet?

Tror mange opplever det samme som deg (oss) .

Det er liksom opplest og vedtatt at "alle" skal være glad i barn, særlig de man har en personlig relasjon til.

Derfor er det litt tabu å innrømme at man egentlig ikke har disse følelsene innerst inne..

Takk for fint svar. Det er særlig dette jeg er opptatt av:

''Du er altså ikke alene om å føle lite for andres barn. Men når det gjelder akkurat rollen som ste-forelder, så ligger det litt mere forventninger, både fra deg selv og andre, til at man skal innta en mor/fars-rolle og bli følelsesmessig engasjert i barnet?''

Man får jo nærmest litt dårlig samvittighet fordi man ikke klarer å «hente frem de riktige følelsene» Samboeren min sa til meg når vi skulle flytte sammen at «Hvordan tror du det blir å bli trebarns-mamma?» Jeg ble egentlig stum for jeg har ikke tenkt på det på den måten. Jeg kan være en venn og voksenperson som betyr noe for de. Men noen mamma-person blir jeg ikke. Og når jeg faktisk følelsesmessig syns de er «barna til hvem som helst» så blir det enda vanskligere.

Den følelsen man har for eget barn er så sterk og kan ikke engang sammenlignes med det man føler for en kjæreste engang syns jeg. Så å klare å føle det for andres barn syns jeg virker nærmest umulig.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Når de ikke bor fast hos dere - og du har et eget barn tror jeg ihvertfall det er ganske vanlig å ha det sånn. Det viktige er jo ikke at du elsker dem med hud og hår - men at samboeren din gjør det og at du ser det som naturlig og riktig.

Jeg tror drømmeprinsen min elsker barna mine svært høyt. Men det blir nok annerledes siden han bor med oss hele tiden og ikke har barn fra før.

[Gjest Elextra]

Jeg føler meg glad i alle barna til mennesker jeg er glad i .

Jeg har imidlertid ingen erfaring med samboer med barn, og slipper også å være mer sammen med andres barn enn jeg velger selv.

Burde selvfølgelig lagt til at det blir helt annerledes med samboers barn hvor det er forventninger om at du skal være en reservemamma, med de følelser det evt. burde medføre.

[løvinne71]

Takk for fint svar. Det er særlig dette jeg er opptatt av:

''Du er altså ikke alene om å føle lite for andres barn. Men når det gjelder akkurat rollen som ste-forelder, så ligger det litt mere forventninger, både fra deg selv og andre, til at man skal innta en mor/fars-rolle og bli følelsesmessig engasjert i barnet?''

Man får jo nærmest litt dårlig samvittighet fordi man ikke klarer å «hente frem de riktige følelsene» Samboeren min sa til meg når vi skulle flytte sammen at «Hvordan tror du det blir å bli trebarns-mamma?» Jeg ble egentlig stum for jeg har ikke tenkt på det på den måten. Jeg kan være en venn og voksenperson som betyr noe for de. Men noen mamma-person blir jeg ikke. Og når jeg faktisk følelsesmessig syns de er «barna til hvem som helst» så blir det enda vanskligere.

Den følelsen man har for eget barn er så sterk og kan ikke engang sammenlignes med det man føler for en kjæreste engang syns jeg. Så å klare å føle det for andres barn syns jeg virker nærmest umulig.

Jeg er helt enig med deg, og forstår deg så godt!

Egne barn er selvsagt helt i særklasse! Og din samboers barn har jo faktisk allerede en mor som sikkert elsker dem svært høyt.

Det er derfor ingen grunn til at du skal innta hennes rolle bare fordi du er kjæreste med faren deres.

For det er nettopp det du først og fremst er!

Det er HAM du har valgt, og det er HAM du er blitt glad i!

Barna hans fulgte bare med "på lasset" noe du selvsagt må innrette deg etter å gjøre det beste ut av.

Men sålenge du liker dem, og har et godt forhold til dem, så er dette egentlig det eneste man kan forlange/forvente av deg!

[Lotte :o)]

Jeg har ingen erfaring, har kun fellesbarn med ektemannen.

Men jeg er glad i venners barn, altså de vi har mye kontakt med.

Jeg tror ikke det er mulig å bli like glad i stebarn, som egne barn.

[Gjest Elextra]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224845423' post='3994609]

Jeg har ingen erfaring, har kun fellesbarn med ektemannen.

Men jeg er glad i venners barn, altså de vi har mye kontakt med.

Jeg tror ikke det er mulig å bli like glad i stebarn, som egne barn.

''Jeg tror ikke det er mulig å bli like glad i stebarn, som egne barn''

Det tror jeg absolutt er mulig, om man kommer tidlig inn i barnets liv. En blir jo (selvfølgelig) like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn.

[Lotte :o)]

''Jeg tror ikke det er mulig å bli like glad i stebarn, som egne barn''

Det tror jeg absolutt er mulig, om man kommer tidlig inn i barnets liv. En blir jo (selvfølgelig) like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn.

Adoptivbarn ser jeg på som egne barn, hehe!

Det stiller seg også litt annerledes hvis man ikke har barn selv, kun stebarn... men da vet man ikke hvordan det er med egne, og det kan forandre seg den dagen en evt får egne barn.

Det er vel heller snakk om barn som følger med på lasset v/ny partner...?

[Gjest Elextra]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224845729' post='3994614]

Adoptivbarn ser jeg på som egne barn, hehe!

Det stiller seg også litt annerledes hvis man ikke har barn selv, kun stebarn... men da vet man ikke hvordan det er med egne, og det kan forandre seg den dagen en evt får egne barn.

Det er vel heller snakk om barn som følger med på lasset v/ny partner...?

Skjønner hva du mener, og det var kanskje dumt av meg overhodet å nevne adoptivbarn (som selvfølgelig er egne) - det er et minefelt *S*

[Lotte :o)]

Skjønner hva du mener, og det var kanskje dumt av meg overhodet å nevne adoptivbarn (som selvfølgelig er egne) - det er et minefelt *S*

Ja, det er nok et minefelt. Men heldigvis så var det ikke den rene biologien det var snakk om her *s*

Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold. Tror jeg. Og det har jeg full forståelse for.

[Gjest Elextra]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224847363' post='3994646]

Ja, det er nok et minefelt. Men heldigvis så var det ikke den rene biologien det var snakk om her *s*

Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold. Tror jeg. Og det har jeg full forståelse for.

''Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold.''

I så fall burde jo samme forbeholde gjelde ny samboer. Men skjønner likevel litt hva du mener, da.

[løvinne71]

[quote name=Lotte )' timestamp='1224847363' post='3994646]

Ja, det er nok et minefelt. Men heldigvis så var det ikke den rene biologien det var snakk om her *s*

Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold. Tror jeg. Og det har jeg full forståelse for.

" Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold. "

Et veldig godt poeng!

Dessuten avhenger det sikkert mye av alderen på barna.

Kommer man inn i barnas liv mens de er ganske små, er det lettere å gå inn i en omsorgsrolle, enn hvis man blir ste-forelder til halvstore barn eller tenåringer.

Dessuten avhenger det sikkert av hvor mye tid man bor sammen med barnet. og om man evt. har egne barn å bruke energi og tid på.

[Lotte :o)]

''Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold.''

I så fall burde jo samme forbeholde gjelde ny samboer. Men skjønner likevel litt hva du mener, da.

Ja, det var sikkert litt dumt formulert. Forbehold gjelder jo stort sett alt.

[Lotte :o)]

" Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold. "

Et veldig godt poeng!

Dessuten avhenger det sikkert mye av alderen på barna.

Kommer man inn i barnas liv mens de er ganske små, er det lettere å gå inn i en omsorgsrolle, enn hvis man blir ste-forelder til halvstore barn eller tenåringer.

Dessuten avhenger det sikkert av hvor mye tid man bor sammen med barnet. og om man evt. har egne barn å bruke energi og tid på.

Enig med deg.

[Jølsen]

Skjønner hva du mener, og det var kanskje dumt av meg overhodet å nevne adoptivbarn (som selvfølgelig er egne) - det er et minefelt *S*

Adopterte barn er alldeles ikke egne barn.

[Gjest lissom]

Adopterte barn er alldeles ikke egne barn.

Hvems er de da da?

[morsan]

''Stebarn er en risikosone, det er barn som (kanskje) flytter ut av livet ditt om forholdet skjærer seg. Derfor er det en mulighet for at enkelte ikke knytter seg i større grad til partnerens barn fra tidligere forhold.''

I så fall burde jo samme forbeholde gjelde ny samboer. Men skjønner likevel litt hva du mener, da.

''I så fall burde jo samme forbeholde gjelde ny samboer.''

;-) Bortsett fra da at det er denne samboeren man har valgt seg, mens hans/hennes familie - enten den er opp, ned eller til siden - bare 'følger med' på lasset.

[Glimtipper]

Jeg blir lett glad i barn, selv om jeg i utgangspunktet ikke er så utrolig barnekjær. Jeg duller lite, for å si det sånn. Men så er jeg glad i mennesker og barn er jo inkludert der

Samboeren min elsker ikke sønnen min som sin egen. Han elsker han som en venn. Han kaller seg "beskytteren" hans, det synes jeg er en god tittel Han skifter bleier, leker, gir mat, tenker på, legger, tar vare på, dusjer og lærer bort. I hverdagen er ikke forskjellen stor. Men når vi har barnefri eller er borte fra hverandre, så merker vi at det er et skille. Jeg savner sønnen min enormt etter to dager. Han tenker ikke slik.

Og når jeg og sønnen min er borte, så savner han gutten litt, men ikke like mye som han savner meg.

Jeg forventer heller ikke at han skal elske sønnen min som sin egen, men vi kaller han barnet vårt. Fordi vi tar vare på han sammen.