Er du glad i samboerens barn?

[....AV]

Tråden her handler om man kan bli like glad i andres barn som i egne barn!

Så da blir det jo et definisjonsspørsmål hva man mener med "egne"?

Og hvis man definerer "egne" barn som biologiske barn, (som det har blitt gjort gjennomgående i denne tråden) så er det selvsagt forskjell på adoptivbarn, som er født av andre foreldre i en annen del av verden, og biologiske barn man selv har unfanget, båret frem og født, og som man har felles gener

med.

Definerer man derimot "egne" som barn man har ANSVARET for, så er selvsagt adoptivbarn også "egne" barn.

Men de kan alllikevel ikke sammenlignes og likestilles 100% med biologiske barn.

Det jeg mener med at adoptivbarn er JURIDISK likestillt, er at forholdet mellom adoptivforeldre og adoptivbarn, er omfattet av de samme reglene i lovverket som forholdene mellom biologiske foreldre og barn.

Dvs at de forholder seg til de samme plikter og rettigheter i lovverket som f.eks. forsørgeransvar, rett til permisjoner og støtteordninger, og at det gjelder de samme reglene innen f.eks arve-rett.

Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse!

Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.

''Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse! Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.''

Her legger du vekt på din egen erfaring når du sier at de egenfødte barna er i særklasse, men mener at det ikke er nødvendig med erfaring for å vite om adoptivbarn er i samme særklasse. Det synes jeg ikke henger på greip.

Jeg tror, og jeg har bare egenfødte barn, at jeg ville vært like glad i et adoptivbarn som de jeg har født selv. Jeg merker f.eks. når vi har passet barn i familien over litt tid, at jeg knytter meg mye sterkere til dem følesesmessig etterhvert. Jeg tror at hvis vi hadde måttet overta omsorgen for dem av en eller annen grunn, hadde jeg kommet til å få tilsvarende følelser for dem som jeg har for mine egne barn.

[mil1365380270]

Tråden her handler om man kan bli like glad i andres barn som i egne barn!

Så da blir det jo et definisjonsspørsmål hva man mener med "egne"?

Og hvis man definerer "egne" barn som biologiske barn, (som det har blitt gjort gjennomgående i denne tråden) så er det selvsagt forskjell på adoptivbarn, som er født av andre foreldre i en annen del av verden, og biologiske barn man selv har unfanget, båret frem og født, og som man har felles gener

med.

Definerer man derimot "egne" som barn man har ANSVARET for, så er selvsagt adoptivbarn også "egne" barn.

Men de kan alllikevel ikke sammenlignes og likestilles 100% med biologiske barn.

Det jeg mener med at adoptivbarn er JURIDISK likestillt, er at forholdet mellom adoptivforeldre og adoptivbarn, er omfattet av de samme reglene i lovverket som forholdene mellom biologiske foreldre og barn.

Dvs at de forholder seg til de samme plikter og rettigheter i lovverket som f.eks. forsørgeransvar, rett til permisjoner og støtteordninger, og at det gjelder de samme reglene innen f.eks arve-rett.

Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse!

Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.

"Biologiske barn vil alltid være i særklasse! Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme."

Hva i de tilfeller der barn er forbyttet på sykehuset, og biologien altså ikke er til stede, er foreldrekjærligheten svakere? Ved bruk av sæddonor? Om mor eller far, av sykdom eller andre grunner, er forhindret fra samvær i starten, elsker de barnet sitt mindre da?

[løvinne71]

Det kan du ikke vite siden du ikke har praktisk erfaring. Når det er sagt så er det heldig at ikke alle adopterer. Det er jo noen som mangler empati også og de vil kanskje ha det som deg, men de tror jeg ikke blir så veldig glad i sine biologiske barn heller.

Så hvis jeg føler og tror at jeg personlig ikke ville blitt like knyttet til et "fremmed" barn, som til mine egne, så betyr altså at jeg ikke har empati?

Da bør du nok moderere deg litt synes jeg!

Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn,

Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et "fremmed" barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.

Hvis du føler det annerledes, så fint for deg!

[fei1365380229]

Så hvis jeg føler og tror at jeg personlig ikke ville blitt like knyttet til et "fremmed" barn, som til mine egne, så betyr altså at jeg ikke har empati?

Da bør du nok moderere deg litt synes jeg!

Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn,

Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et "fremmed" barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.

Hvis du føler det annerledes, så fint for deg!

''Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med''.

Men, det er klart du er glad i dine egne barn. Men du har ikke adoptert og da kan du ikke vite om du hadde blitt like glad i et barn som er adoptert. Du uttaler deg så bastant. Jeg skal innrømme at jeg på forhånd også var redd for dette, men jeg kan si med 100 % ærlighet at slik er det faktisk ikke. Jeg er akkurat like glad i alle mine fire barn.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Tråden her handler om man kan bli like glad i andres barn som i egne barn!

Så da blir det jo et definisjonsspørsmål hva man mener med "egne"?

Og hvis man definerer "egne" barn som biologiske barn, (som det har blitt gjort gjennomgående i denne tråden) så er det selvsagt forskjell på adoptivbarn, som er født av andre foreldre i en annen del av verden, og biologiske barn man selv har unfanget, båret frem og født, og som man har felles gener

med.

Definerer man derimot "egne" som barn man har ANSVARET for, så er selvsagt adoptivbarn også "egne" barn.

Men de kan alllikevel ikke sammenlignes og likestilles 100% med biologiske barn.

Det jeg mener med at adoptivbarn er JURIDISK likestillt, er at forholdet mellom adoptivforeldre og adoptivbarn, er omfattet av de samme reglene i lovverket som forholdene mellom biologiske foreldre og barn.

Dvs at de forholder seg til de samme plikter og rettigheter i lovverket som f.eks. forsørgeransvar, rett til permisjoner og støtteordninger, og at det gjelder de samme reglene innen f.eks arve-rett.

Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse!

Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.

Hvis du ikke har erfaring med annet enn biologiske barn så bør du vel kanskje ikke uttale deg om annet enn biologiske barn?

For å kunne si at følelsene for disse er annerledes enn for ikke-bio barn så bør man vel ha et sammenligningsgrunnlag og det har jo ikke du :-)

Jeg har en stefar til mine barn som elsker dem like høyt som de fedrene jeg kjenner elsker sine bio-barn. Jeg har en venninne som har to bio-barn og ett fosterbarn og hun ser ikke forskjell på barna sine - de er hennes alle tre.

Dermed er det andre som har andre erfaringer enn deg.

[løvinne71]

Akkurat som den ene gutten min ikke er 100 % sammenlignbare med den andre gutten min og de er biologiske.

Hvis du føler det sånn, så fint for deg!

Men personlig tror jeg ikke jeg ville blitt like knyttet til et barn som ikke var mitt biologiske.

Men folk er jo forskjellige.

Noen elsker alle unger, mens andre ikke liker sine egne engang.

[løvinne71]

Hvis du ikke har erfaring med annet enn biologiske barn så bør du vel kanskje ikke uttale deg om annet enn biologiske barn?

For å kunne si at følelsene for disse er annerledes enn for ikke-bio barn så bør man vel ha et sammenligningsgrunnlag og det har jo ikke du :-)

Jeg har en stefar til mine barn som elsker dem like høyt som de fedrene jeg kjenner elsker sine bio-barn. Jeg har en venninne som har to bio-barn og ett fosterbarn og hun ser ikke forskjell på barna sine - de er hennes alle tre.

Dermed er det andre som har andre erfaringer enn deg.

Hvor har jeg påstått at man ikke blir like GALD I adoptivbarn?

Jeg sier bare at egne barn og biologiske barn ikke kan sies å være akkurat det samme.

[fei1365380229]

Hvis du føler det sånn, så fint for deg!

Men personlig tror jeg ikke jeg ville blitt like knyttet til et barn som ikke var mitt biologiske.

Men folk er jo forskjellige.

Noen elsker alle unger, mens andre ikke liker sine egne engang.

Jeg skjønner egentlig ikke at du gidder å skrive dette engang. Det er det jeg mener med manglende empati. Man må på død å liv få sagt noe man mener selvom det "kanskje" kan såre andre.

Men, det spiller ikke noen rolle - bare man får fortalt om seg og sine følelser. Noen ganger går det faktisk an å holde kjeft!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hvor har jeg påstått at man ikke blir like GALD I adoptivbarn?

Jeg sier bare at egne barn og biologiske barn ikke kan sies å være akkurat det samme.

''Jeg sier bare at egne barn og biologiske barn ikke kan sies å være akkurat det samme.''

Du glemmer å legge til ''for min del''.

Du bør ha respekt for at ikke alle er like deg. For noen er det slik at de blir like glade i stebarn, fosterbarn eller adoptivbarn som i egne faktisk. På helt like vilkår. At det handler om følelsen "glad i" går relativt klart frem fra overskriften vi skriver under.

For deg er det ikke det samme - det kan du vite noe om og uttale deg om, men vennligst ikke uttal deg på vegne av min familie eller mine venner. De har det jo ikke slik som deg i dette.

Og noen bio-foreldre er ikke glade i barna sine i det hele tatt enda andre kan være veldig glade i de samme barna. Det er med andre ord gode grunner til å moderere utsagnene dine om at det er forskjell osv litt. Det er forskjell for deg - men ikke nødvendigvis for alle andre.

[løvinne71]

''Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med''.

Men, det er klart du er glad i dine egne barn. Men du har ikke adoptert og da kan du ikke vite om du hadde blitt like glad i et barn som er adoptert. Du uttaler deg så bastant. Jeg skal innrømme at jeg på forhånd også var redd for dette, men jeg kan si med 100 % ærlighet at slik er det faktisk ikke. Jeg er akkurat like glad i alle mine fire barn.

Nei, jeg har ikke adoptert, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville fått samme følelser for et barn som ikke var mitt, og som kanskje i tillegg hadde et fremmedarted utseende.

Jeg er nok ikke alene om en slik oppfatning heller. Når dette emnet har kommet opp i diverse sammenhenger blant venner, kolegaer og kjente, gir mange uttrykk for å tenke det samme.

Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn.

De ville hatt enten egne barn, eller ingen.

[....AV]

Jeg blir lett glad i barn, selv om jeg i utgangspunktet ikke er så utrolig barnekjær. Jeg duller lite, for å si det sånn. Men så er jeg glad i mennesker og barn er jo inkludert der

Samboeren min elsker ikke sønnen min som sin egen. Han elsker han som en venn. Han kaller seg "beskytteren" hans, det synes jeg er en god tittel Han skifter bleier, leker, gir mat, tenker på, legger, tar vare på, dusjer og lærer bort. I hverdagen er ikke forskjellen stor. Men når vi har barnefri eller er borte fra hverandre, så merker vi at det er et skille. Jeg savner sønnen min enormt etter to dager. Han tenker ikke slik.

Og når jeg og sønnen min er borte, så savner han gutten litt, men ikke like mye som han savner meg.

Jeg forventer heller ikke at han skal elske sønnen min som sin egen, men vi kaller han barnet vårt. Fordi vi tar vare på han sammen.

''Men når vi har barnefri eller er borte fra hverandre, så merker vi at det er et skille. Jeg savner sønnen min enormt etter to dager. Han tenker ikke slik. ''

Dette kan jo også være individuelle forskjeller. Mannen min er mine barns biologiske far, men han savner dem ikke på langt nær så mye som jeg gjør når vi er borte fra dem. Han er av den typen som ikke bruker krefter på ting han ikke kan gjøre noe med, og når han vet at vi får se ungene igjen om 3 dager, så er det noe han forholder seg til uten å bruke krefter på å ønske noe annet. Han elsker dem likevel like høyt som jeg gjør.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Nei, jeg har ikke adoptert, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville fått samme følelser for et barn som ikke var mitt, og som kanskje i tillegg hadde et fremmedarted utseende.

Jeg er nok ikke alene om en slik oppfatning heller. Når dette emnet har kommet opp i diverse sammenhenger blant venner, kolegaer og kjente, gir mange uttrykk for å tenke det samme.

Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn.

De ville hatt enten egne barn, eller ingen.

Det er et stykke fra at du ikke er alene om en mening til at du skal tillegge at _alle_ har denne meningen eller følelsen da.

FrP har stor oppslutning til tider de - en gudbedre meg om jeg vil tillegges det de står for lell.

[fei1365380229]

Nei, jeg har ikke adoptert, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville fått samme følelser for et barn som ikke var mitt, og som kanskje i tillegg hadde et fremmedarted utseende.

Jeg er nok ikke alene om en slik oppfatning heller. Når dette emnet har kommet opp i diverse sammenhenger blant venner, kolegaer og kjente, gir mange uttrykk for å tenke det samme.

Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn.

De ville hatt enten egne barn, eller ingen.

Det er faktisk sånn jeg og venninner også diskuterer, men det går mer på stygge mennesker som kan finne på å få barn. Når vi ser en stygg mor eller far med en like stygg unge så tenker jeg: faen heller, kan ikke folk se seg i speilet å motstå fra å få unger. Jeg kunne i hvert fall aldri blitt glad i en stygg unge.

[fei1365380229]

.

[fei1365380229]

Det er faktisk sånn jeg og venninner også diskuterer, men det går mer på stygge mennesker som kan finne på å få barn. Når vi ser en stygg mor eller far med en like stygg unge så tenker jeg: faen heller, kan ikke folk se seg i speilet å motstå fra å få unger. Jeg kunne i hvert fall aldri blitt glad i en stygg unge.

.

[Gjest lissom]

Hvor har jeg påstått at man ikke blir like GALD I adoptivbarn?

Jeg sier bare at egne barn og biologiske barn ikke kan sies å være akkurat det samme.

Som adoptivmor vet jeg selvsakt hva det juridiske innebærer, det var mer resten av det du skrev jeg ville du skulle utdype;

At det i praksis er stor forskjell på å ha egne adopterte og egne biologisk fødte barn.

"Adoptivbarn og biologiske barn er riktignok likestillte rent juridisk, men i PRAKSIS er det nok allikevel stor forskjell."

Tror nok du må ha prøvd det før du kan forstå det ;o)

[Gjest mora2]

Det er faktisk sånn jeg og venninner også diskuterer, men det går mer på stygge mennesker som kan finne på å få barn. Når vi ser en stygg mor eller far med en like stygg unge så tenker jeg: faen heller, kan ikke folk se seg i speilet å motstå fra å få unger. Jeg kunne i hvert fall aldri blitt glad i en stygg unge.

Derfor du adopterte heller!

;0)

[fei1365380229]

Derfor du adopterte heller!

;0)

Tja...men jeg trodde jo gang på gang at de skulle bli pene. Men etter tre forsøk så gav jeg opp da vet du! Vi handler totalt selvinnsikt da vet du, trodde jeg var grei nok, men, men...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Tja...men jeg trodde jo gang på gang at de skulle bli pene. Men etter tre forsøk så gav jeg opp da vet du! Vi handler totalt selvinnsikt da vet du, trodde jeg var grei nok, men, men...

Asså - her kan jeg jo slå et slag igjen for adoptivbarn da - de kan man jo se før man bestiller, så vet man at det i det minste er et vakkert barn :-)

[AAA]

Så hvis jeg føler og tror at jeg personlig ikke ville blitt like knyttet til et "fremmed" barn, som til mine egne, så betyr altså at jeg ikke har empati?

Da bør du nok moderere deg litt synes jeg!

Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn,

Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et "fremmed" barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.

Hvis du føler det annerledes, så fint for deg!

Hehe, nå må jeg flire her. Først blir du fornærma når fei sier at du muligens ikke har noe særlig empati. Så kommer du med følgende avsnitt:

'' Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et fremmed barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Så vil jeg gjerne minne deg på hva empati er:

''Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.

Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Syns du fremdeles du er empatisk? Jeg syns egosentrisk passer bedre jeg.

Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.

Det er jammen en guds lykke at det ikke er obligatorisk å adoptere.